Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.