Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

2. svarartikkel til Terje Engers svarartikkel. (artikkel nr. 2)

Mitt andre svar til Terje Engers svarartikkel på min første artikkel. (Enger avviste min første artikkel som moralisme og mente Oslo hadde en mer synlig og sjenerende prostitusjon enn Cuba, og at Cuba hadde et utdanningsvesen og et utdanningsnivå i befolkningen Norge bare kunne drømme om.)

EKSOTISK REGIME

Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, avviser i Ny Tid nr. 11 det han ser som mitt forsøk på «å psykoanalysere den cubanske virkelighet og revolusjonen» i en tidligere artikkel. Enger avviser mitt Reich-inspirerte innspill til forståelse av den cubanske totalitære samfunnsmodellen og venstre-radikaleres fascinasjon for modellen, som virkelighetsfjern moralisme.

Likevel, Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. 56 år med vanstyre og undertrykkelse, har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen.

Hva kjennetegner diktaturet på Cuba? Sørger nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og totalitær ideologi for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet? Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor har regimet politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten innførte derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i 56 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.  

Hvorfor kommenterte ikke Raul Castro i talen også den utbredte prostitusjonen på Cuba? Mange unge cubanske kvinner og menn vil gjerne gifte seg med en utlending for å komme seg vekk fra en tilværelse uten fremtidshåp. På øya foregår imidlertid også prostitusjon og tabu-belagt prostitusjon med mindreårige. Journalisten Frank E. C. Lopez beskrev 29. mars på det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihets nettsider barneprostitusjon på Cuba.

Cubas avhengighet av turisme gjør at regimet ser gjennom fingrene med de i prinsippet ulovlige skyggesidene ved turismen på Cuba. Den eneste økonomiske aktiviteten det ineffektive og korrupte regimet ikke har klart å kvele, er turistindustrien.    

Den kommunistiske cubanske ideologien der revolusjonær vilje skal gjennomstrømme hele individet, har blitt presentert med karisma og viril sjarm av Fidel Castro gjennom nesten et halvt århundre. Iscenesettelsen av den revolusjonære vilje som avgjørende for moralske vurderinger, gjør Fidel og hans revolusjonære venner til nære slektninger av en norsk litterær helt på radikal venstreside.

I Henrik Ibsens teaterstykke «Brand» ofrer presten Brand sønn og kone i kamp for den rensende, altomfattende, samfunnsendrende viljen til å satse «intet eller alt» for et vagt og uklart definert ideal om et mer fullverdig liv og et bedre samfunn. I teaterstykket overtaler presten menigheten til å forlate det eksisterende samfunnet ved å love et jordisk paradis. Idealsamfunnet vil åpenbare seg for menneskene som følger ham, dersom de fortsetter å streve med å leve opp til kravene fra den rensende, revolusjonære viljen. Når forsamlingen som har fulgt Brand ut i ødemarken på høyfjellet etter hvert blir lei av at Brand aldri innfrir sine løfter om å gi dem et bedre liv, men i stedet fremsetter stadig nye krav til deres oppofrende vilje, vender de seg mot Brand. Folket gjør opprør og forlater ham alene på høyfjellet.

Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre appellert til det cubanske folks offervillighet og tilslutning til den altomfattende, påstått samfunnsforbedrende, revolusjonære viljen. Det effektive undertrykkelsesapparatet har hindret cubanerne i å uttrykke sin misnøye med et regime som ved nepotisme, korrupsjon, overvåking og brutalitet har skapt et samfunn i stagnasjon. Har Fidels evne til å fremstå som en handlekraftig, mandig, karismatisk leder «fullt og helt, og ikke stykkesvis og delt», blendet norske venstre-radikalere?

Dag Solstad skrev i 2008 at han hadde en teori om at «AKP hadde beflittet seg på å bli Brands etterkommere».[1] Viser Solstads påstand venstre-radikaleres forkjærlighet for manifestasjoner av vilje til å bedre samfunnet? Tilsynelatende troverdige uttrykk for vilje til altomfattende endring av samfunn er viktigere enn «kjedelige» demokratiske institusjoner og gradvise, langsomme, forbedringer av levekår. Demokratiske rettigheter og friheter venstre-radikalere selv gjør bruk av i egne strider for politiske mål i Norge, blir i eksotiske «annerledes» land mindre viktige.     

Hva er det ved det cubanske diktaturet som appellerer til nordmenn på radial venstreside? Hvis Enger har rett i at psykoanalytisk inspirerte samfunnsanalyser av totalitær kommunisme på Cuba er en avsporing, og man ikke aksepterer Norsk Cubaforenings forsikring om at Cuba ikke er noe diktatur, hvilke teorier om samfunn er det som er relevante for å forstå det totalitære regimet på Cuba, og fascinasjonen det vekker?

---

[1] Solstad, Dag. Om Brand. Bergen 2008. S. 26.

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)