Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)

 

Norske medier har vært blinde på venstre øye

Norske medier bør endre hvordan de vurderer det spirende sivile samfunnet, presse- og ytringsfrihet på Cuba. Politikk i Latin-Amerika har blitt sett gjennom anti-amerikanske kaldkrigspregete briller. Diktatorer i venstreautoritære regimer har skjult undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter, økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme.

Befolkning og opposisjon har blitt tildelt roller som statister i sine egne lands tragedier. Venstreautoritære diktaturer har i deres propaganda fremstilt uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. I den uavhengige, cubanske lokalavisen «El Majadero de Artemisa» 2. februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen på det cubanske folk.

Den yngste av de to uniformskledde brødrene
hjelper den eldste å sette seg.

USAs politikk overfor Cuba i et halvt århundre har ikke svekket regimet, men heller styrket det.  USA har ført det Obama i talen 17. desember erkjente har vært en mislykket politikk. Forsøk på å påvirke utviklingen på Cuba handler om mer enn bare handelsembargo og halvhjertet militær støtte fra USA i eksilcubanske styrkers invasjon av Grisebukta i 1961.

Krav fra motstandere av Castro-regimet i eksil-miljøet i USA har gjennom årtier gjort det viktig for amerikanske myndigheter å fremstå som sterke og handlekraftige motstandere av cubansk kommunisme. Til tross for store budsjetter har de deler av det amerikanske statsapparatet som har hatt ansvar for USAs politikk overfor Cuba, vært udyktige.

Likevel aksepterer norske journalister ukritisk fremstillinger av virkeligheten på Cuba der alle som motsetter seg regimet, er rekruttert og finansiert av USA. Inkompetente deler av amerikansk statsapparat har hatt interesse av å rettferdiggjøre eget arbeid og egne budsjetter ved å forsøke å bli knyttet til motstand mot Castro-regimet de egentlig har hatt veldig lite med å gjøre.
Castro-regimet har hatt interesse av å fremstille all opposisjon på Cuba som forrædere og agenter for imperialistmakten USA. Undertrykkelse av opposisjonen har blitt akseptert som et cubansk «indre anliggende». Cubanske myndigheter har lykkes i sine mediestrategier overfor internasjonal presse. Amerikanske myndigheters blanding av udyktighet og behov for indrepolitisk selvhevdelse har støttet opp om Castro-regimets beskrivelse av all opposisjon som statister og marionetter styrt av USA.

Gro Holms utenrikskommentar i NRK Urix 3. januar om Cuba berører presseetiske spørsmål. Holm fortalte om de samfunnskritiske rapperne «Los Aldeanos». Rapperne ble av en CIA-finansiert påvirkningsagent forsøkt radikalisert og forsøkt brukt til å mobilisere sivil motstand mot regimet. I følge Holm skal rapperne «ikke ha ant hvilket stort spill de var en del av». En påvirkningsagent manglet evne til å skjule sine spor og mislyktes altså i å påvirke rappere som selv ikke ante at de ble forsøkt påvirket. Samfunnskritiske rappere på Cuba og andre opposisjonelle forsøker å etablere et uavhengig, sivilt samfunn der samfunnskritikk kan ytres. Bør de kun fremstilles som lett påvirkelige brikker i det store spillet mellom amerikanske og cubanske myndigheter? Et spill de selv blir fremstilt som ute av stand til å forstå at de er en del av?


Los Aldeanos

Var det norske sivile samfunnet like lett påvirkelig under den kalde krigen? Min bestemor, Aasny Alnæs Stabenfeldt, var borgerlig feminist og aktiv i kvinneligaen for fred og frihet etter andre verdenskrig. Hun markerte seg sterkt mot Norges medlemskap i NATO i 1949, og det hun mente var en udemokratisk måte innmeldelsen skjedde på. Uten å vite det mottok organisasjonen penger gjennom frontorganisasjoner de ikke gjennomskuet fra Sovjet, i følge Lund-kommisjonen. Betyr det at man kan avvise kvinneligaen for fred og frihet, og kanskje også hele fredsbevegelsen, som hjernevasket av kommunister og som forrædere?


Aasny mislikte Haakon Lie, Arbeiderpartiet og NATO, en politiker jeg beundrer, partiet jeg er medlem av og et utenrikspolitisk valg jeg er glad Norge gjorde. Likevel er jeg stolt av min bestemors engasjement for fredssaken og som kvinnesakskvinne i en tid før kvinnefrigjøring og likestilling på slutten av 60-tallet. Mitt Arbeiderparti hadde godt av en opposisjon i det viktige veivalget Nato-medlemskap var.


Kvinneligaen for fred og frihet

De sovjetiske påvirkningsagenter var faktisk flinke til å skjule sine spor. Påvirkningsagentene lyktes i å gi et bidrag til en demokratisk organisasjon, men deres bidrag hadde ikke avgjørende betydning. De tar uansett ikke fra meg min stolthet over min bestemors engasjement for fred. Kvinneligaen baserte sin virksomhet på idealisters engasjement og frivillighet, og salg av fredsblomster til å plassere på jakke eller lue. Min bestemors engasjement kan ikke reduseres til å bli fremstilt som en brikke i et spill hun selv ikke skal ha forstått hun var en del av. Tar man på seg kaldkrigsbrillene og bruker dem ukritisk, får man et skjevt syn på verden. I Norge, så og på Cuba.

Er det prinsipielle forskjeller mellom forsøkene på påvirkning av sivile samfunn fra amerikanske myndigheter på Cuba og sovjetiske myndigheter i Norge under kalde krigen? Hva med norske myndigheters påvirkning av sivile samfunn i samarbeidsland i bistandspolitikk?



Jane Addams, sosiolog og leder av Kvinneligaen
for Fred og Frihet. Nobelprisvinner i 1931

Både vestlige og ikke-vestlige land bidrar til å finansiere organisasjoner som representerer det sivile samfunn i for dem selv fremmede land. I norsk bistandspolitikk er det et erklært mål å finansiere representanter for det sivile samfunn i norske samarbeidsland. Det sivile samfunnet skal hjelpe vanlige mennesker til å kunne ivareta rettigheter og utøve politisk opposisjon mot statlige myndigheter. Norsk «myk» påvirkningspolitikk i retning mer demokrati overfor norske samarbeidsland skjer ved velvillige idealister innen det Terje Tvedt har beskrevet som «det norske godhetsregimet». Er norske frivillige organisasjoner i følge Holms logikk, del av et spill om påvirkning «de selv ikke forstår de er en del av», siden også de mottar penger fra statlige institusjoner med interesser å ivareta?

Journalister kommer ikke utenom de presseetiske utfordringer om hvordan forstå sivile samfunn. Hvordan skal journalister forstå statlige myndigheters påvirkning av for myndighetene fremmede lands sivile samfunn? Dilemmaet Holm ble stilt overfor i dekningen av cubanske rappere og forståelsen av det sivile samfunnet på Cuba, er det samme dilemmaet norske journalister møter i saker om sivile samfunn om ikke i alle land, så iallfall i de fleste land.

Norske journalister bør være kritiske til stormakten USAs politikk, men de bør ikke la sin forståelse bli dominert av ukritisk antiamerikanisme. Norske journalister bør ta av seg kaldkrigsbrillene, ellers vil de fortsette å være blinde på venstre øye.  

Regimekritikere på Cuba bør ikke betraktes med regimets kaldkrigspregete briller. De bør ikke tildeles roller som statister i eget lands tragedie. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til.



Sentrale skikkelser blant opposisjonelle på Cuba. Berta Soler nederst til høyre