Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.