Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)