Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Norsk fagbevegelses samarbeid med cubansk fagbevegelse på Cuba - del 4

Nupi-forsker Jacub Godzimirski forteller at Norge var blant de viktigste støttespillerne for den frie fagbevegelsen Solidaritet på 80-tallet i Polen. Solidaritet bidro sterkt til kommunismens fall i Øst-Europa og murens fall i 1989. Norsk fagbevegelse stod for den viktigste støtten fra norsk side til Solidaritet. Ved ukritisk å la LO i Oslo få lov å støtte CTC, det totalitære kommunistdiktaturets fagbevegelse på Cuba, lar LOs leder Gerd Kristiansen LO i Oslo kaste vrak på norsk fagbevegelses ærerike og prinsippfaste kamp mot kommunistisk diktatur på 80-tallet. Skal LO opprettholde samarbeidet med CTC må LOs leder kreve det samme som Gerd Liv Valla krevde i 2003 av CTC i etterkant av arrestasjoner og fengslinger til lange fengselsstraffer av medlemmer av frie, selvstendige fagbevegelser på Cuba. Gerd Liv Valla krevde i et offentliggjort brev i juni 2003 at CTC oppfordret Cubas styresmakter til å slippe alle politiske fanger fri, respektere menneskerettigheter og tillate demokrati. Norsk fagbevegelses medlemsblad heter tross alt «Fri fagbevegelse».

Solidaritets leder Lech Walesa.

Det internasjonale LO, ILO, ga våren 2015 en rekke anbefalinger til CTC i forkant av CTCs utarbeidelse av en ny lovgivning for arbeidslivet. Anbefalingene fra ILO ble ikke tatt hensyn til av CTC. Blant anbefalingene fra ILO som ikke ble lyttet til av CTC, var retten til streik og retten til å skape uavhengige fagbevegelser.

 

Invitasjon til møtet med CTC i Oslo

Mai 2015 var en delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo. Leder for delegasjonen og generalsekretær i CTC i Havanna, Luiz M. Castanedo Smith forsvarte det som best kan beskrives som «toppfolkenes partnerskap» i det totalitære regimet. Castanedo Smith mente fagbevegelsen på Cuba ikke trengte streikerett, fordi CTCs leder hadde jevnlige møter med ledelsen i kommunistpartiet. Alle fagbevegelsens utfordringer ble derfor løst før de rakk å utvikle seg til problemer, forklarte han. Frie forhandlinger for de arbeidstakerne som arbeidet i de deler av økonomien som tjente penger, turisme og sektorer der utenlandske selskaper hadde investert, forklarte Castanedo Smith ikke kunne tillates. Han mente dette ville kunne øke sosiale forskjeller på Cuba og skape inflasjon. (Bidrar ikke tilgang til dollar for cubanere med slektninger i utlandet, utbredt korrupsjon og nepotisme innen eliten allerede til store sosiale forskjeller på Cuba?)

Frie forhandlinger blant det som i en fri økonomi ville ha vært lønnsledende yrkesgrupper, kunne ikke tillates på Cuba, forklarte Castanedo Smith. Størstedelen av de yrkesgruppene som ved frie forhandlinger kunne ha presset frem høyere lønninger for egen yrkesgruppe, måtte altså fortsette å erfare at størstedelen av de lønningene utenlandske selskaper betalte gikk direkte til den cubanske stat og til eliten rundt Castro-dynastiet. Disse gruppene av arbeidstakere måtte heller ikke få lov å danne egne, selvstendige fagbevegelser. Castanedo Smith kunne fortelle med stolthet at det store flertallet av arbeiderne ved nystartete, av staten uavhengige restauranter hadde CTC lyktes med å få til å bli fagorganiserte.

Castanedo Smith ble spurt om de 75 som ble gitt fengselsstraffer i gjennomsnitt på 20 år i 2003, der 7 av dem ble fengslet for å ha startet uavhengige fagbevegelser. Generalsekretæren for CTC i Havanna og lederen for delegasjonen av cubanere i Oslo ble konfrontert med at på den tiden leder i LO, Gerd Liv Valla, i juni 2003 skrev et offentliggjort brev til CTC der hun oppfordret CTC om å oppfordre kommunistpartiets ledelse til å frigi alle politiske fanger, respektere menneskerettigheter, og innføre demokratiske reformer. Castanedo Smith svarte at han aldri hadde hørt om at noen skulle ha vært arrestert for å ha drevet uavhengige fagbevegelser i 2003, og de påståtte mange arrestasjonene under den «svarte våren» i 2003 hadde han heller ikke hørt om. Han mente dette var gale opplysninger. Gjesten fra CTC antydet altså at Valla, tidligere leder for LO, var blitt løyet for av noen, da hun skrev oppfordringen til CTC i 2003. Castanedo Smiths avvisning av velkjente fakta om den svarte våren, kan fremstå som absurd for norske tilhørere. Det viktigste for Castaneda Smith var antageligvis hva resten av den cubanske delegasjonen til stede på møtet fikk vite og fikk anledning til å rapportere hjem til sikkerhetstjenesten på Cuba om Castanedo Smiths håndtering av det Castro-regimet vil betegne som «angrep fra kontrarevolusjonære».


Norsk Cubaforening

Bård Larsen i Civita skriver i en artikkel fra 2009 om et seminar LO i Oslo arrangerte i 2007: Blant seminarets deltakere var Fabian Cespedes og Raymondo Navarro, internasjonale sekretærer for CTC sentralt. «Ingen kritiske røster deltok. Til LO-Aktuelt fortalte Navarro at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok»,» skriver Larsen. Larsen nevner videre i artikkelen fra 2009 at daværende leder i LOs internasjonale utvalg, Svein Mortensen, også var styremedlem i Cubaforeningen, som Larsen mener hyller Fidel Castro og den cubanske revolusjonen som sosialismens fyrtårn. I følge Larsen arrangerte Cubaforeningen også seminarer om «gyldigheten til Ches tenking» og «aktualiseringa av den cubanske økonomiske modellen som en strategi for å styrke sosialismen». Civita-medlemmet Larsen kritiserer med rette det han ser som et «samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengtslevende og mest insisterende diktaturer».

Norsk fagbevegelse ser Civita som en ideologisk motstander i politiske strider i Norge om velferdsstat, arbeidsliv og økonomi. LO har selv finansiert tenketanker som Res Publica, Manifest og Agenda, for å yte motstand mot det de oppfatter som Civitas ideologiske og politiske kamp for å styrke grobunnen i det norske samfunnet for høyresidens politiske og økonomiske løsninger. Er LOs støtte til det totalitære kommunistiske Castro-dynastiet en strid det er verdt å kjempe? Er Gerd Kristiansen villig til å ta de belastningene den norske fagbevegelsen vil oppleve når ikke lenger et Stasi-lignende sikkerhetspoliti, informanter, nabolagskomiteer og et vilkårlig politi og fengselsvesen klarer å holde et moralsk og økonomisk bankerott regime ved makten? Vil LO bli svekket av sin nære assosiasjon til Castro-dynastiet når en internasjonal opinion i fremtiden vil få tilgang til arkiver og vitnemål fra regimets ansatte som etter regimets fall vil kunne fortelle sannheten om regimet? Gir LO Civita og høyresiden lettvinte poenger i den krevende ideologiske striden om forståelsen av norsk politikk ved å støtte det totalitære Castro-dynastiet, eller er den cubanske kommunismen verdt å ta en ideologisk strid for? Er alle LOs medlemmer enige i at støtten til det totalitære diktaturets fagbevegelse er verdt å bruke LOs økonomiske midler og å risikere LOs politiske prestisje for å støtte opp om?




Hva mener Gerd Kristiansen om samarbeidet mellom LO i Oslo
og det kommunistiske diktaturets fagbevegelse, CTC?

Norske journalister burde spørre LO-leder Gerd Kristiansen om hva hun mener om uavhengige fagbevegelser på Cuba. Hvis ledende tillitsvalgte i CTC ikke har fått med seg hva Valla i sin tid prøvde å oppfordre CTC til, så burde kanskje LO gjenta forespørselen? Kanskje LO også burde støtte uavhengige fagbevegelser på Cuba, enten i tillegg til støtten til CTC eller i stedet for støtten til CTC? LO har en stolt tradisjon i å stå opp mot diktaturer. Bør et samrøre mellom LO i Oslo og norsk Cuba-forening få lov å kaste vrak på en så ærerik tradisjon?




Kilder: Blant andre: Bård Larsen: "LO på trøblete tur", artikkel publisert i "Meninger" i Aftenposten , 3.11.2011. 

Den nye demokratibevegelsen på Cuba

De 75 demokratiaktivistene, menneskerettighetsaktivistene, uavhengige journalistene og lederne for uavhengige bibliotek som ble arrestert under «den svarte våren» i 2003, ble arrestert mens resten av verden og all internasjonal presse var opptatt av President Bush invasjon av Irak. Fidel Castro tok knekken på en gryende demokratibevegelse ved å la være å arrestere de markante lederne, men heller arrestere alle de for internasjonal presse ukjente ildsjelene som hjalp de da kjente opposisjonelle, eller som gjorde viktig demokratisk arbeid i distriktene utenfor de internasjonale korrespondentenes aksjonsradius rundt Havanna.



Fidel Castro i 2014

De mange opposisjonelle som satt fengslet på Cuba mellom 2003 og 2011, Knyttet lojalitetsbånd seg i mellom under tiden i fengsel. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig satt mange politiske aktive mennesker sammen i fangenskap i tyske fangeleire. De av det tyske totalitære regimet fengslete politiske fangene, ble etter at det norske demokratiet ble gjenopprettet til en politisk elite i det nye, frie Norge.

Castro- regimet brukte utspekulerte metoder for å knekke den fengslete opposisjonen. For å knekke de politiske fangene mentalt, plasserte regimet den enkelte politiske fange i et fengsel langt vekk fra den regionen der fangens familie bodde. Slik ble det vanskelig å besøke den fengslete for familier, koner, ektemenn, barn og foreldre som i de fleste tilfellene også led økonomisk av at far, familieforsørgeren, ikke tjente penger, nettopp fordi han satt i fengsel. De politiske fangenes strategi ble å organisere seg slik at de mange forskjellige familiene til de 75 politiske fangene spredd utover hele Cuba tok ansvar for å besøke de politiske fangene som satt i et fengsel i nærheten av der de bodde.  Så tok de familiene som bodde i nærheten av deres fengslete familiemedlem ansvar for å besøke deres far, mor eller barn i fengsel. Regimets kyniske politikk overfor de politiske fangene og deres familier bandt på en for regimet uforutsett måte de mange opposisjonelle familiene sammen i et tillitsfullt nettverk i løpet av årene mellom 2003 og 2011.

Normando Gonzalez Hernandez og kona,
kort etter at han ble satt fri i 2010.
Hernandez er leder for ICLEP.

CLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet på Cuba, består av en kjerne av uavhengige journalister blant de journalistene som ble arrestert under «den svarte våren». Andre uavhengige journalister har også sluttet seg til ICLEP. Mange av artiklene i denne bloggen er basert på artikler fra ICLEPs internettavis/blogg.  

Mange av de 75 politiske fangene arrestert i 2003 organiserte seg politisk i fengslene. Til tross for tortur og annen brutal behandling, klarte ikke regimet å hindre de politiske fangene å organisere deler av fangebefolkningen. De politiske fangenes pasifistiske motstand og trassige politiske markeringer i fengslet vant de øvrige fangenes respekt. Flere av den øvrige fangebefolkningen sluttet seg til de politiske fangenes kamp for bedrete soningsforhold og respekt for fangenes menneskerettigheter.

Slik det er blitt påpekt på denne bloggen i artikkelen fra januar om den vilkårlige rettsstaten på Cuba, er det mange som sitter arrestert i cubanske fengsler for å ha handlet i den svarte økonomien. Regimet ser gjennom fingrene med at alle de vanlige menneskene som ikke utfordrer regimet politisk, handler i den uformelle, svarte økonomien.

På Cuba er straffenivået uforholdsmessig høyt også for vanlige forbrytelser, sedlighet, vold og økonomiske forbrytelser. I et samfunn med fattigdom og med et økonomisk inkompetent, korrupt dynasti med absolutt makt til å ivareta elitens egne interesser, er et uforholdsmessig høyt allment straffenivå en måte å skremme befolkningen fra å opponere mot dynastiets vilkårlige maktbruk.

Den tidligere fengslete dekorerte krigsveteran og nå uavhengig journalist, Raul Risco, forteller at han ble kjent med en familiefar som hadde stjålet to høner fra landbrukskooperativet han arbeidet ved, og hadde blitt dømt til 10 års fengsel. Og på Cuba betyr det å bli dømt til 10 års fengsel, at man soner 10 år i fengsel. Med mindre internasjonal presse eller politikere fra andre land skulle utøve politisk press om frigivelse av fanger.

I fengslet mellom 2003 og 2011 lot mange vanlige fanger lot seg organisere av de politiske fangene i fengslene. Regimets representanter i fengslets ledelse forsøkte på sin side å rekruttere informanter i fangebefolkningen som kunne informere om hva de politiske fangene tenkte og holdt på med. Den tidligere fengslete uavhengige journalisten Ivan Carrillo har fortalt hvordan han og andre politiske fanger la feller for informanter, der de fortalte fanger de mistenkte for å være informanter om ting de bare de mistenkte fikk vite, for så å se om denne informasjonen ble ledelsen til del. Carrillo understreket samtidig at det var mange fanger som motsatte seg å bli brukt av fengslets ledelse som informanter overfor de politiske fangene.

Ivan Hernandez Carrillo, uavhengig journalist og
en av de fengslete 75 fra den svarte våren. Satt fri i 2010.

Den gryende opposisjonsbevegelsen Fidel Castro forsøkte å knekke ved de mange arrestasjonene har nå vokst frem til en styrket demokratibevegelse de mange av de i 2003 fengslete har modnet til politiske lederemner som lik den bredtfavnende norske motstandsbevegelsen i tysk fangenskap, fikk også de cubanske politiske fangene til tross for at regimet på brutalt vis forsøkte hindre dem i det, likevel til å diskutere og tenke gjennom hvordan et demokratisk Cuba etter Castro-dynastiet bør se ut, og hvordan en pasifistisk opposisjonsbevegelse skal evne å oppnå en fredelig transformasjonsprosess til et demokratisk system. En viktig erkjennelse flere av de opposisjonelle i fengsel etter 2003 gjorde seg, har noen av dem fortalt, var å forsøke å se med et kritisk blikk på hvorfor opposisjonen på Cuba hadde oppnådd så lite politisk, og hvorfor den vanlige cubaner syntes i så liten grad å lytte til de opposisjonelle. De innså at at de opposisjonelle hadde fremstått alt for lenge som svake, som ofre for regimets undertrykkelse, og ikke som kraftfulle politiske lederemner med samlende perspektiver for Cubas videre utvikling.

Guillermo Fariñas er i dag talsperson, leder for den største av de organiserte opposisjonelle bevegelsene på Cuba, den cubanske patriotiske union, UNPACU, med flere hundre registrerte medlemmer. Farñas nyter stor respekt for den avgjørende innsatsen han gjorde for å redde en generasjon av yngre opposisjonelle som var i ferd med å gå til grunn i cubanske fengsler, ved å sette livet sitt på spill i sultestreiken han gjennomført i 2010. Fariñas har i en rekke intervjuer understreket at demokratiske samfunnssystemet som skal erstatte Castro-regimets diktatur, skal ha plass til alle politiske avskygninger, også, understreker han, de politiske kreftene som støtter det regjerende kommunistpartiet. Det skal være helt frie valg, der alle partier uansett politisk tilhørighet, skal bli representert i nasjonalforsamlingen ut i fra den oppslutning de får i frie, etterprøvbare valg. Regimets støttespillere vil de av dem som har brutt menneskerettighetene og begått forbrytelser i regimets navn, vil måtte stå til ansvar i en rettferdig, gjennomsiktig rettsprosess. Han og den øvrige demokratibevegelsen ønsker å få nyte godt av de demokratiske friheter vi i Norge tar for gitt. Demokratibevegelsen ønsker et stabilt, demokratisk Cuba med demokratiske valg, organisasjonsfrihet, et statsapparat med maktfordeling, en rettsstat i tråd med internasjonale konvensjoner, presse- og ytringsfrihet. Kanskje kan Guillermo Fariñas bli den første president for et fritt, demokratisk Cuba?  

Guillermo Farinas, mottok EUs ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2010.

 

En modig kvinne i hvitt og opposisjonens krav til de pågående samtalene mellom USA og Cuba

Opposisjonsbevegelsen Kvinner i Hvitt mottok Europaparlamentets ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2005. Lederen for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, har kritisert Obama-administrasjonen for å ha utelatt den politiske opposisjonen i samtalene om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Jeg har intervjuet et av medlemmene i Kvinner i Hvitt, Sarah Martha Fonseca Quevedo.

Sarah Marta Fonseca under en demonstrasjon

Sarah Marta Fonseca Quevedo har vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Hun har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 politiske fangene fra den «svarte våren».

I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter.

Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. Flere av de 75 fangene fra den svarte våren lever nå i eksil, andre lever fortsatt på Cuba. Kvinner i hvitt er inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.



Familiens hus - Ned med kommunismen, ned med Fidel.

Da jeg traff Sarah Marta for andre gang, i juni 2012, hadde hun noen få dager tidligere tilbragt 72 timer i fengsel etter en demonstrasjon der hun, hennes mann, mange ganger arrestert demokratiaktivist, Julio Ignacio Lèon Pèrez, og hennes eldste sønn, Julito, var blitt banket opp. Huset deres var rasert og kastet maling på av en mobb væpnet med kjepper og stein organisert av ledere for den lokale avdelingen av kommunistpartiet.



Julito Lèon Fonseca, eter å ha blitt banket opp i 2011.

Da hun ble arrestert ble hun først plassert i celle sammen med menn hun mistenkte var blitt arrestert for voldtekt. Etter noen timer ble hun imidlertid flyttet til en celle for seg selv. En overordnet innen det politiske politiet hadde grepet inn. Hun hadde rukket å bli for kjent i internasjonale medier til å bli behandlet så dårlig. Politiet fryktet presseomtale som kunne sette regimet i et negativt lys. 

Familien Fonseca hadde skrevet politiske slagord på veggen ut mot veien i huset der de bodde i utkanten av Havanna.  Sarah Marta var medtatt etter fengselsoppholdet og angrepene fra mobben. Sarah Marta viste meg videoer av den skrikende mobben og spurte meg retorisk: «Hvem andre enn kommunistpartiet har i vår fattige bydel råd til å bruke maling til å tilgrise hele huset vårt!».

Etter at mobben hadde rasert og tilgriset huset til familien. (videoer er tilgjengelige på youtube).

Sarah Marta hadde alvorlige helseplager. Hun bekymret seg for hennes to sønner som var blitt skadelidende og hadde fått vanskelige liv å leve på Cuba p.g.a. hennes og mannens politiske virksomhet. En av sønnene, Julito, hadde blitt stengt ute fra en idrettshøyskole p.g.a. det rektor omtalte som hans «kontrarevolusjonære» foreldre.

Sarah Martha, den yngste sønnen og
Julio Ignacio er alle nå i USA.

Sarah Marta snakket i juni 2012 om å søke om asyl i USA. Hun ville så gjerne delta i det aktive politiske arbeidet mot regimet på Cuba, men hun hadde dårlig samvittighet overfor sønnene sine. I 2013 emigrerte hun, den yngste sønnen og mannen. Den eldste sønnen, Julito, ble imidlertid værende igjen på Cuba.

Organisasjonen Sarah Martha var medlem av, Kvinner i hvitt er ledet av Berta Soler. 23. januar ble Soler i likhet med seks andre representanter for opposisjonen på Cuba invitert til en samtale med Roberta Jacobson, lederen av den amerikanske delegasjonen som skal forhandle med det cubanske regimet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Lederen for Kvinner i hvitt var den eneste av de syv Jacobson inviterte, som avslo invitasjonen.

Kvinner i Hvitt - Berta Soler til venstre

 

Berta Soler kritiserte Jacobson for manglende åpenhet og for å ha en «ubalansert tilnærming». Jacobson ble kritisert for å ha latt være å invitere flere av de viktigste innen opposisjonen. I en pressekonferanse rett etter opposisjonens møte med Jacobson, fremsatte en samlet opposisjon bestående av flere av de tilstedeværende ved møtet og Berta Soler krav om å bli formelt innlemmet i de pågående samtalene mellom USA og Cuba.

Opposisjonens pressekonferanse 23 januar.
Berta Soler nr. 3 til venstre.

Opposisjonen fremsatte på pressekonferansen syv krav. Det første kravet var frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Det andre kravet var det allerede nevnte kravet om at opposisjonen måtte få en formell posisjon i forhandlingene. De krevde også en bredere presentasjon som skulle inkludere også sentrale opposisjonelle som ikke var blitt invitert til møtet 23. januar. Opposisjonen i eksil utenfor Cubas grenser måtte også bli gitt en form for representasjon i de pågående samtaler, mente opposisjonen på Cuba.

Opposisjonen krevde videre at den cubanske grunnloven må endres for ikke å være i strid med demokratiske rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og gjeldende internasjonalt lovverk. Formuleringer som garanterer kommunistpartiets vedvarende makt og slik avviser demokratiske valg, må fjernes. Loven om fiendtlig propaganda og andre formuleringer som hindrer praktiseringer av presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, må fjernes.  

Videre krever opposisjonen demokratiske, åpne, etterprøvbare valg på Cuba. De krever gjennomføring av en rettstat på Cuba. Vilkårlige fengslinger må ikke lenger være vanlig praksis. Organisasjonsfrihet må tillates for å danne uavhengige politiske partier, uavhengige organisasjoner for selvstendige næringsdrivende og uavhengige arbeidstakerorganisasjoner. Det siste kravet var ny medielovgivning som tillater uavhengige aviser og medier.



Human Rights Watch' world report 2015

Opposisjonens krav om frigivelse av alle politiske fanger, blir belyst av Human Rights Watch’ årlige rapport. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å hindre fanger å få besøk fra familie.

Jeg har ikke vært i kontakt med Sarah Marta Fonseca siden 2012. Dersom helsa hadde tillatt henne det, ville hun sikkert gjerne ha vært på Cuba nå. Hun ville nok gjerne ha deltatt i det politiske arbeidet en samlet opposisjon forsøker å vinne frem med. Det er en endret politisk situasjon som nå er oppstått på Cuba.  





Sarah Martha Fonseca Quevedo

  

 

Cuba er ingen rettsstat!

Cubas opposisjonelle trosser diktaturets undertrykkelsesapparat. De bør lyttes til. Vilkårlige fengslinger, et «Stasi»-lignende overvåkingspoliti og nabolagskomiteer holder befolkningen under kontroll og sikrer en elite rundt Castro-dynastiet makt og økonomiske privilegier. Juridiske rettigheter som er selvfølgelige i en rettsstat, blir ikke respektert på Cuba.

Avtalen Obama oppnådde med Castro-dynastiet handlet bl.a. om frigivelse av 53 av de rundt 100 politiske fangene på Cuba i dag. Allerede for fire år siden lovet imidlertid Raul Castro EU og paven å frigi alle politiske fanger. I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter. Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. 

 Ivan Carrillo, redaktør for Cuba hoy, “Cuba I dag”.

Ivan H. Carillo er en av de 75 fra den svarte våren. Han ble i 2003 dømt til 25 år for å ha vært uavhengig journalist. Regimet dømmer ikke lenger ledende opposisjonelle til lange fengselsstraffer. Regimet trakasserer heller de opposisjonelle jevnlig og arresterer dem for en dag eller for noen få dager, hevder Carillo overfor meg i en samtale i juli 2014. Jeg har i skjul for det politiske politiet på Cuba hatt flere samtaler med Ivan og andre opposisjonelle. 

Carillo har selv i løpet av 2013 opplevd å bli arrestert og trakassert rundt 30 ganger. «Regimet finner andre begrunnelser enn de politiske, for å arrestere de som utfordrer regimet politisk. Flere av dagens politiske fanger er offisielt dømt for å ha «forstyrret offentlig ro og orden», men i realiteten er de dømt for å ha demonstrert offentlig. Blant de mange fangene som sitter i fengsel for svartebørshandel og andre «økonomiske forbrytelser» er det flere som egentlig sitter fengslet fordi de har drevet ulovlig politisk virksomhet», hevder Carillo.

Det cubanske rettssystemet fungerer på en måte som gjør det vanskelig å tallfeste antall politiske fanger, utdyper Carillo. «På Cuba fungerer økonomien slik at en vesentlig del av den økonomiske aktiviteten skjer i den uformelle, ”svarte” økonomien. Det statlig kontrollerte og svært ineffektive sosialistiske økonomiske systemet på Cuba gjør det nødvendig for den jevne cubaner å handle på svartebørsen, for å få tak i det han trenger, for å overleve. Myndighetene ser gjennom fingrene med at mesteparten av befolkningen deltar i økonomisk aktivitet i ”det svarte markedet”.»

Comite por defensa de la Revolucion, Komiteen for forsvar av revolusjonen.

Systemet Castro-regimet har opprettet for politisk kontroll av befolkningen fungerer derimot svært effektivt, forklarer Carillo. Er det noen de ikke har noe på, så har de noe på deres familie eller slektninger. 

Nabolagskomiteer for «forsvar av revolusjonen», gjør sammen med et nett av rekrutterte informanter det politiske politiet i stand til å kontrollere og få oversikt over hvert enkelt nabolag og innhente sensitiv informasjon om enkeltindivider. De får god oversikt over handlingene til personer som utfordrer kommunistpartiets makt. Nabolagskomiteer og informanter, gir styresmaktene mulighet til å innhente informasjon også om aktivitet i det «svarte markedet» blant de som utfordrer kommunistpartiets politiske maktmonopol. De blir så arrestert og fengslet for svartebørshandelen regimet stilltiende lar resten av befolkningen utføre.

CNI, Cubas hemmelige politi.

 

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon.

 «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)Juristen Risco fortsetter: «Den juristutdannete Fidel Castro har fjernet grunnleggende politiske og sivile rettigheter, deriblant retten til juridisk bistand i straffesaker. Personer som blir arrestert på Cuba får ikke ta kontakt med advokat, men får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Mange får heller ikke kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet ,i følge Risco, som nå er uavhengig journalist i Pinar del Rio.

Raul Risco, dekorert Angola-veteran.

Den uavhengige journalisten Pedro Moran Argüelles er en annen av de 75 fra den «svarte våren». Han slapp fri i 2012. Moran ble dømt til 26 år, selv om han som han selv sa; «aldri har gjort noe annet enn å skrive». Moran har i illegale aviser skrevet om flere konkrete tilfeller av vilkårlig rettsbehandling og justismord også innenfor den rettspleien som angår «vanlig kriminalitet», narkotika, vinningskriminalitet og sedlighet. I juli 2011 fortalte Moran meg at i byen Ciego de Avila der han var den eneste uavhengige journalisten, forekom vilkårlige fengselsstraffer, dommer uten reell bevisførsel og eksempler på et urimelig strengt straffenivå. Moran forklarer:

«Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt.»

 I hvert nabolag –  CDR

En menneskerettighetsorganisasjon har talt vilkårlige arrestasjoner for oktober til 446, for november 381, for desember 463. Siden avtalen mellom Obama og Castro-dynastiet ble kjent 17. desember, til 17. januar skal 103 vilkårlige fengslinger ha funnet sted. Krefter innen opposisjonen hevder likevel at undertrykkelsen har økt i omfang og styrke etter 17. desember. Tallene for januar vil bli offentliggjort på denne bloggen når de foreligger.

Thomas Jefferson har sagt: «when government fears the people, there is liberty. When the people fear the government, there is tyranny.” 

 

Fra min bydel – "CDR; forente, aktsomme, kjempende"