Norsk fagbevegelses samarbeid med cubansk fagbevegelse på Cuba - del 4

Nupi-forsker Jacub Godzimirski forteller at Norge var blant de viktigste støttespillerne for den frie fagbevegelsen Solidaritet på 80-tallet i Polen. Solidaritet bidro sterkt til kommunismens fall i Øst-Europa og murens fall i 1989. Norsk fagbevegelse stod for den viktigste støtten fra norsk side til Solidaritet. Ved ukritisk å la LO i Oslo få lov å støtte CTC, det totalitære kommunistdiktaturets fagbevegelse på Cuba, lar LOs leder Gerd Kristiansen LO i Oslo kaste vrak på norsk fagbevegelses ærerike og prinsippfaste kamp mot kommunistisk diktatur på 80-tallet. Skal LO opprettholde samarbeidet med CTC må LOs leder kreve det samme som Gerd Liv Valla krevde i 2003 av CTC i etterkant av arrestasjoner og fengslinger til lange fengselsstraffer av medlemmer av frie, selvstendige fagbevegelser på Cuba. Gerd Liv Valla krevde i et offentliggjort brev i juni 2003 at CTC oppfordret Cubas styresmakter til å slippe alle politiske fanger fri, respektere menneskerettigheter og tillate demokrati. Norsk fagbevegelses medlemsblad heter tross alt «Fri fagbevegelse».

Solidaritets leder Lech Walesa.

Det internasjonale LO, ILO, ga våren 2015 en rekke anbefalinger til CTC i forkant av CTCs utarbeidelse av en ny lovgivning for arbeidslivet. Anbefalingene fra ILO ble ikke tatt hensyn til av CTC. Blant anbefalingene fra ILO som ikke ble lyttet til av CTC, var retten til streik og retten til å skape uavhengige fagbevegelser.

 

Invitasjon til møtet med CTC i Oslo

Mai 2015 var en delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo. Leder for delegasjonen og generalsekretær i CTC i Havanna, Luiz M. Castanedo Smith forsvarte det som best kan beskrives som «toppfolkenes partnerskap» i det totalitære regimet. Castanedo Smith mente fagbevegelsen på Cuba ikke trengte streikerett, fordi CTCs leder hadde jevnlige møter med ledelsen i kommunistpartiet. Alle fagbevegelsens utfordringer ble derfor løst før de rakk å utvikle seg til problemer, forklarte han. Frie forhandlinger for de arbeidstakerne som arbeidet i de deler av økonomien som tjente penger, turisme og sektorer der utenlandske selskaper hadde investert, forklarte Castanedo Smith ikke kunne tillates. Han mente dette ville kunne øke sosiale forskjeller på Cuba og skape inflasjon. (Bidrar ikke tilgang til dollar for cubanere med slektninger i utlandet, utbredt korrupsjon og nepotisme innen eliten allerede til store sosiale forskjeller på Cuba?)

Frie forhandlinger blant det som i en fri økonomi ville ha vært lønnsledende yrkesgrupper, kunne ikke tillates på Cuba, forklarte Castanedo Smith. Størstedelen av de yrkesgruppene som ved frie forhandlinger kunne ha presset frem høyere lønninger for egen yrkesgruppe, måtte altså fortsette å erfare at størstedelen av de lønningene utenlandske selskaper betalte gikk direkte til den cubanske stat og til eliten rundt Castro-dynastiet. Disse gruppene av arbeidstakere måtte heller ikke få lov å danne egne, selvstendige fagbevegelser. Castanedo Smith kunne fortelle med stolthet at det store flertallet av arbeiderne ved nystartete, av staten uavhengige restauranter hadde CTC lyktes med å få til å bli fagorganiserte.

Castanedo Smith ble spurt om de 75 som ble gitt fengselsstraffer i gjennomsnitt på 20 år i 2003, der 7 av dem ble fengslet for å ha startet uavhengige fagbevegelser. Generalsekretæren for CTC i Havanna og lederen for delegasjonen av cubanere i Oslo ble konfrontert med at på den tiden leder i LO, Gerd Liv Valla, i juni 2003 skrev et offentliggjort brev til CTC der hun oppfordret CTC om å oppfordre kommunistpartiets ledelse til å frigi alle politiske fanger, respektere menneskerettigheter, og innføre demokratiske reformer. Castanedo Smith svarte at han aldri hadde hørt om at noen skulle ha vært arrestert for å ha drevet uavhengige fagbevegelser i 2003, og de påståtte mange arrestasjonene under den «svarte våren» i 2003 hadde han heller ikke hørt om. Han mente dette var gale opplysninger. Gjesten fra CTC antydet altså at Valla, tidligere leder for LO, var blitt løyet for av noen, da hun skrev oppfordringen til CTC i 2003. Castanedo Smiths avvisning av velkjente fakta om den svarte våren, kan fremstå som absurd for norske tilhørere. Det viktigste for Castaneda Smith var antageligvis hva resten av den cubanske delegasjonen til stede på møtet fikk vite og fikk anledning til å rapportere hjem til sikkerhetstjenesten på Cuba om Castanedo Smiths håndtering av det Castro-regimet vil betegne som «angrep fra kontrarevolusjonære».


Norsk Cubaforening

Bård Larsen i Civita skriver i en artikkel fra 2009 om et seminar LO i Oslo arrangerte i 2007: Blant seminarets deltakere var Fabian Cespedes og Raymondo Navarro, internasjonale sekretærer for CTC sentralt. «Ingen kritiske røster deltok. Til LO-Aktuelt fortalte Navarro at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok»,» skriver Larsen. Larsen nevner videre i artikkelen fra 2009 at daværende leder i LOs internasjonale utvalg, Svein Mortensen, også var styremedlem i Cubaforeningen, som Larsen mener hyller Fidel Castro og den cubanske revolusjonen som sosialismens fyrtårn. I følge Larsen arrangerte Cubaforeningen også seminarer om «gyldigheten til Ches tenking» og «aktualiseringa av den cubanske økonomiske modellen som en strategi for å styrke sosialismen». Civita-medlemmet Larsen kritiserer med rette det han ser som et «samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengtslevende og mest insisterende diktaturer».

Norsk fagbevegelse ser Civita som en ideologisk motstander i politiske strider i Norge om velferdsstat, arbeidsliv og økonomi. LO har selv finansiert tenketanker som Res Publica, Manifest og Agenda, for å yte motstand mot det de oppfatter som Civitas ideologiske og politiske kamp for å styrke grobunnen i det norske samfunnet for høyresidens politiske og økonomiske løsninger. Er LOs støtte til det totalitære kommunistiske Castro-dynastiet en strid det er verdt å kjempe? Er Gerd Kristiansen villig til å ta de belastningene den norske fagbevegelsen vil oppleve når ikke lenger et Stasi-lignende sikkerhetspoliti, informanter, nabolagskomiteer og et vilkårlig politi og fengselsvesen klarer å holde et moralsk og økonomisk bankerott regime ved makten? Vil LO bli svekket av sin nære assosiasjon til Castro-dynastiet når en internasjonal opinion i fremtiden vil få tilgang til arkiver og vitnemål fra regimets ansatte som etter regimets fall vil kunne fortelle sannheten om regimet? Gir LO Civita og høyresiden lettvinte poenger i den krevende ideologiske striden om forståelsen av norsk politikk ved å støtte det totalitære Castro-dynastiet, eller er den cubanske kommunismen verdt å ta en ideologisk strid for? Er alle LOs medlemmer enige i at støtten til det totalitære diktaturets fagbevegelse er verdt å bruke LOs økonomiske midler og å risikere LOs politiske prestisje for å støtte opp om?




Hva mener Gerd Kristiansen om samarbeidet mellom LO i Oslo
og det kommunistiske diktaturets fagbevegelse, CTC?

Norske journalister burde spørre LO-leder Gerd Kristiansen om hva hun mener om uavhengige fagbevegelser på Cuba. Hvis ledende tillitsvalgte i CTC ikke har fått med seg hva Valla i sin tid prøvde å oppfordre CTC til, så burde kanskje LO gjenta forespørselen? Kanskje LO også burde støtte uavhengige fagbevegelser på Cuba, enten i tillegg til støtten til CTC eller i stedet for støtten til CTC? LO har en stolt tradisjon i å stå opp mot diktaturer. Bør et samrøre mellom LO i Oslo og norsk Cuba-forening få lov å kaste vrak på en så ærerik tradisjon?




Kilder: Blant andre: Bård Larsen: "LO på trøblete tur", artikkel publisert i "Meninger" i Aftenposten , 3.11.2011.