Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Andre del av intervjuet med den norske venninnen til den arresterte nicaraguanske studentlederen Amaya Coppens.

Intervjuet med Oda Nissen fant sted i november.

 JJ. Hvorfor ble Amaya Coppens arrestert?

Oda: Hun var med allerede på demonstrasjonene mot regjeringens dårlige håndtering av skogbrannene i Nicaragua i mars 2018. Siden begynnelsen av april var hun for fullt med blant studentene som demonstrerte. Hun droppet undervisning på universitetet for å delta på de første demonstrasjonene. Etter hvert ble universitetet stengt.

Nicaraguansk politi og Amaya Coppens

Amaya filmet volden, noen tok fra henne mobilen, og slo ned Amaya. Hun kom likevel unna, og ble med demonstrasjonen dagen etter. Amaya fikk en sentral rolle fordi folk kom til henne. Hun hadde oversikt, og hun oppnår lett tillit hos andre. Amaya er en menneskekjenner, i betydningen at hun har en evne til å forstå andre, opptatt av andre mennesker, en ”people-person”.

Amaya ble invitert til å være med på det som til å begynne med var dialogprosessen mellom regjering og opposisjon, men avslo, og overlot de politiske prosessene til andre. Hun ville være blant de aktive demonstrantene i gatene.

Amaya ble, som jeg sa, fra tidlig av trakassert av sandinist-ungdommen. De sendte meldinger, og griset til huset hennes, men hun ble ikke utsatt for ”targeted violence”. Amaya sluttet å bo hjemme. Hun bodde i ”safe houses” i Leon. Hun holdt taler på demonstrasjoner, og ble etterhvert talsperson overfor media. Amaya ble med i komiteen som koordinerte ulike studentgrupper, ”Coordinadora Universitaria por la Democracia y la Justicia”. 

Oda Nissen på besøk i Nicaragua hos venninnen Amaya Coppens.

Så begynte politiet og para-militære grupper å arrestere systematisk utvalgte innen student-bevegelsen. Flere andre ble arresterte. Hun gjemte seg, visste at de var ute etter henne. Så ble Amaya til slutt arrestert sammen med en annen studentaktivist. Hun ble arrestert for å skremme, for systematisk å stoppe demonstrasjonene. I hele sommer har politiet og de paramilitære gruppene skutt på demonstranter og de som satte opp blokader for å beskytte seg mot politiet og de paramilitæres overgrep. De plukket ut nøkkel-personer. Det er derfor hun ble arrestert.

Amayas sak dokumenterer brudd på fangers rettssikkerhet. Hele rettsapparatet er korrupt. Det er ikke håp om en rettferdig rettssak. Myndighetene stikker hele tiden kjepper i hjulene for advokatene til de politiske fangene. Saken er en påkjenning for foreldrene hennes. Hennes nicaraguanske advokat har stilt krav til rettsaken, bl.a. at rettsaken skal finne sted i Leon, men får ikke innfridd kravene. Myndighetene synes å ha bestemt seg for at rettsaken skal skje i Managua.

For Amaya er det verste at vi ikke får høre om de som ble arrestert samtidig med henne. Hun bekymrer seg særlig for vennen Sergio, som ble arrestert samtidig som henne, men som ingen har hørt noe om. For noen uker siden, var Amaya vitne til at fanger ble banket opp i fengselet. De fikk ikke legetilsyn. Amaya holder visst likevel motet oppe i fengselet. Hennes sak er viktig for mange.

Medisinstudenten Amaya Coppens holder tale under en av studentdemonstrasjonene.

JJ: Hvordan er det med de andre studentene?

Oda: Over 500 i fengsel, blant dem 24 studentledere. Hver eneste dag er det så mye informasjon om Amayas kolleger i 19-april-bevegelsen, at jeg ikke har oversikt. Det er ingen andre saker jeg kjenner inngående. Men for familien er det viktig at engasjementet for hennes sak også tjener andre til del. Vennen Sergio er jo også arrestert, som nevnt, men han får vi ikke høre om. De sakene bekymrer oss. Vi vet om drap og tortur. Mange pårørende og arresterte ønsker ikke oppmerksomhet. De får slippe fri dersom de er stille og forlater landet når de kommer ut. Familien til Sergio er redd for lillesøsteren hans. De vil unngå oppmerksomhet. Amaya er opptatt av at vi ikke må glemme de andre.

 JJ: For deg Oda, så må vel alt dette være annerledes enn den formen for studentpolitikk du kanskje er vant til?

Oda: Det er helt klart utenfor komfortsonen min. Men det er lov å være naiv, å få til ting. Jeg har jo involvert meg i solidaritetsarbeid tidligere, bl.a. da jeg var ved UWC. Det er mye man kan utrette sammen, selv om jeg vet godt hvor lite jeg kan og vet. Det er krevende å få en slik organisasjon til å fungere. Jeg har fått ansvar for å koordinere en del av den internasjonale innsatsen for Amaya.

JJ: Synes du Norge har et spesielt ansvar for utviklingen i Nicaragua med tanke på engasjementet for sandinistene på 80-tallet?

Oda: Jeg er overrasket over hvor lite engasjement det er for Nicaragua. Det gir oss som engasjerer oss et større ansvar. Norge har prinsipielt et ansvar der vi kan gjør en forskjell. Norske selskaper borer etter olje utenfor kysten av Nicaragua. Det er investeringer som man tjener på.

JJ: Hva med de mange internasjonale organisasjonene som driver med solidaritetsarbeid i Nicaragua? Bør de tenke anderledes nå som Nicaraguas myndigheter har vist seg som så brutale overfor studenter og opposisjonelle?

Oda: Jeg har ikke svar på hvordan organisasjoner som driver solidaritetsarbeid eller kommuner/byer, som er vennskapsbyer med kommuner/byer i Nicaragua, bør ta hensyn til situasjonen. Men de må tenke seg om på hvilke måter de viser støtte på. Støtten de viser kan bli brukt av regjeringen til propaganda-formål. Samtidig kan man jo ikke stoppe det man har av gode prosjekter selv om landet er i unntakstilstand. I England var det studenter som mobiliserte og satte i gang en kampanje på sosiale medier mot lokale myndigheter i Oxford, som hadde et prosjekt i Nicaragua. Nicaraguanske myndigheter brukte bildemateriale og andre utrykk for samarbeid for propagandaformål, for å gi inntrykk av at omverdenen støttet myndighetene.

Amaya sammen med familien.

Vår generasjon tenker annerledes om bruk av sosiale medier. Aktivister i Nicaragua har lagt ut videoer på Youtube der politiet utøver vold mot demonstranter. Mye av motstanden mot regimet i Nicaragua ble organisert og ble formidlet på What`s app. Myndighetene har brukt falske profiler på facebook , og de har gjort bruk av falske mailer. Amayas profil ble tatt i bruk etter at hun ble arrestert. Studentaktivistene i Nicaragua har lært seg å kryptere informasjon.

Etter at demonstrasjoner ble ulovlig, tok mange studenter og andre aktivister bilde av seg selv med rød lebestift. Malene Chau var en kvinne som ble arrestert og forhørt av politiet. Hun ble spurt om hun var medlem av noen organisasjoner. Chau svarte at hun var medlem av kvinner med rød lebestift. Mange har siden tatt bildet av seg selv med rød lebestift og spredd på nettet.

Rettsaken skal finne sted 10. Desember.
(kommentar JJ: rettsaken ble siden utsatt. Dette vil bli kommentert i tredje og siste del av intervjuet med Oda.)
Hun kan bli dømt for terrorisme, med utgangspunkt i de nye lovene Ortega-regimet har fått vedtatt de siste månedene. For at Nicaragua skal komme ut av den umulige situasjonen landet nå er i, så noe må skje på et høyere nivå. Ikke så enkelt å finne en løsning.

Vi må gjøre det vi kan gjøre. De av oss som er opptatt av Amayas sak og hva som skjer i Nicaragua prøver å samle oss og koordinere aktiviteten. Vi må finne ut hvor mange vi er, og hva vi vil gjøre. Kan vi klare å sette lys også på andre politiske fanger? Vi har vært i kontakt med flere frivillige organisasjoner og studentorganisasjoner her i Norge, samt frivillige organisasjoner internasjonalt.

JJ: Hva med Amnesty International?

Oda: Amnesty i Norge har ikke prioritert å sette fokus på Nicaragua. Men de støtter jo det arbeidet vi gjør. Amnesty International har imidlertid uttalt seg om Amaya sin sak flere ganger. Vi må bidra på vår måte – ved å gi Amaya oppmerksomhet. 

Tredje og siste del av intervjuet med Oda Nissen vil bli publisert 18. Januar.

(I etterkant av mitt første intervju med Oda Nissen har Amnesty Norge i større grad engasjert seg i spørsmålet om politiske fanger i Nicaragua. Les Dagbladets Haldor Hustadnes`gode artikler om Amnesty Norges leder Tale Hungnes` oppfordring til Equinor om å forholde seg kritisk til nicaraguanske myndigheter. Dagbladet har også intervjuet norske myndigheter om bistand til Nicaragua.
https://www.dagbladet.no/nyheter/ber-equinor-ta-en-alvorsprat-med-falmet-revolusjonshelt/70585240

https://www.dagbladet.no/nyheter/demokrati-et-ikke-tema-i-norges-olje-bistand-til-nicaragua/70590987 

Andre relevante linker om Amaya Coppens: 
https://www.facebook.com/FreeAmayaCoppens/
https://uwc.no/nettverksnytt/amaya/ 

Intervju med Amaya Coppens venninne, Oda Nissen, desember 2018.

Dette er et bilde av Amaya Coppens. 24-årig nicaraguansk medisinstudent arrestert og dømt for å ha vært med å organisere demonstrasjoner ledet av studenter mot Ortega-regimet i Nicaragua. Hennes norske venninne Oda Nissen, 24-årig psykologi-student i Trondheim, kjenner Amaya fra felles studietid ved United World College, i Hong Kong. UWC er en internasjonal videregående skole med filialer i flere land.

Jeg har intervjuet Amayas venninne, Oda Nissen, om Amaya Coppens og den internasjonale aksjonen som flere studenter har engasjert seg i for Amaya og for nicaraguanske studenter arrestert av Ortega-regimet.

Jan Jørgen Skartveit, (JJ): Smilet til Amaya på dette bildet gir meg et inntrykk av at hun ikke har skjønt hvilket brutalt regime hun har med å gjøre. Har Aymara og de andre studentene vært litt naive i sin motstand mot Ortega-diktaturet?

Oda Nissen, (Oda): Nei. Det tapre og trassige smilet Amaya viser på bildet er hennes måte å vise at hun ikke lar seg knekke, og at hun ikke har gjort noe kriminelt. Hun står for det hun har gjort. Bildet er tatt da hun ble presentert for tiltalen, 48 timer etter at hun ble arrestert.

Saken til Amaya dokumenterer bruddene på de politiske fangenes rettssikkerhet. Rettsprosessen hennes har i likhet med alle andre arresterte studentaktivister og øvrige politiske fanger, vært preget av Nicaraguas manglende rettstat og de politiske fangenes mangel på advokater. 14-15 advokater jobber frivillig med ca. 200 aktive saker.

Amaya (nr. 2 fra venstre) og Oda, (lengst til høyre), elever ved UWC, Hong Kong.

Amaya fikk anklagene mot seg presentert 48 timer etter arrestasjonen. Hun ble ikke presentert for en dommer, og fikk ikke kommunisere med hverken foreldre eller advokat før 8 dager etter arrestasjonen. Amaya ble arrestert i Leon, men ble raskt flyttet til Managua, og ble holdt fengslet 8 dager i El Chipote, fengslet diktatoren Somoza bygget ferdig som et tortur-senter på 30-tallet, og som er konstruert som en ovn under bakken.

Myndighetene legger hele tiden hindringer i veien for Amaya. Den første høringen om hennes sak ble plutselig annonsert 15 minutter før de fant sted. Hennes advokat hadde ikke mulighet til å komme så fort, så en annen advokat måtte tale på hennes vegne. Fordi faren hennes er fra Belgia har belgiske myndigheter engasjert seg ved å sørge for at en diplomat fra Luxembourg følger Amayas sak, men han er ikke advokaten hennes. Amaya er etter hvert blitt flyttet fra torturfengslet El Chipote til et kvinnefengsel, men har ikke fått tilsyn av lege, selv etter 2 måneder i fengsel.

Hun får treffe foreldrene en gang i måneden. Hver gang noen besøker henne i fengslet blir hun filmet. Bilder som ledsager artikler i statlig kontrollerte medier, om besøkene hun mottar, skal vise offentlighet i inn- og utland, hvor god behandling ”selv terrorister” får i nicaraguanske fengsler. Amaya er blitt et symbol for de mange politiske fangene som er blitt arrestert i Nicaragua siden april i år.

JJ: Hun oppfattes tydeligvis både av myndigheter og av de pårørende til de mange arresterte politiske fangene som et symbol. Hvordan ble du kjent med henne?

Oda: Jeg ble kjent med henne ved United World College, i Hong Kong. Jeg vokste opp i en familie, der foreldrene mine tok meg og de andre søsknene mine med på reise rundt i verden i 10 måneder da jeg var fjorten år gammel. Vi reiste mye da jeg var liten, og det gjorde meg nok sulten på internasjonale erfaringer.

Det er ikke så mange som har hørt om United World College, (UWC), men jeg var heldig og så en annonse for skolen mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg søkte mens jeg gikk første året på Ski videregående skole. Jeg er fra Ås i Akershus. 40 norske studenter får hvert år lov å gå på UWC, som har 15 skoler på verdensbasis, med elever fra 200 ulike nasjonaliteter. Selv hadde jeg lysst til å lære meg spansk og ville helst gå på skole i Costa Rica, men skolen velger selv på hvilke av de 15 skolene de ulike elvene blir plassert.

Amaya Coppens

På skolen var det høyt faglig nivå. Elevene var ambisiøse og mange engasjerte seg i ulike former for internasjonalt solidaritetsarbeid. Jeg ble plassert på soverom sammen med en elev fra Nigeria, en fra Hong Kong og en fra Jerusalem. I geografi-klassen diskuterte vi globale tema, der ulike elever med ulik bakgrunn, ulike perspektiver, skapte interessante diskusjoner. Det var mye aktiviteter utenfor skolen. Vi hadde tema-kvelder, arrangementer på skolen en gang i måneden, vi kledde oss ut, forberedte forestillinger sammen med andre.

JJ: Hvordan ble du så kjent med Amaya?

Oda: Amaya og jeg var på samme rom det andre året mitt på skolen. Amaya flyttet til Hong Kong det andre året jeg gikk på skolen, og gikk ett trinn under meg. Når du begynner å snakke engelsk til daglig, mister du evnen til å bruke og forstå humor. Hun var ikke så sterk i engelsk, men jeg forsto henne lettere enn andre fordi hun gjorde mange av de samme språkfeilene som en norskspråklig kunne gjort på engelsk. Jeg snakket litt men ustødig spansk og hun snakket litt men ustødig engelsk, så slik fikk vi kommuniser ganske godt alt i alt. Amaya lærte seg engelsk raskt, så det ble det språket vi brukte. Min spansk er fremdeles ikke helt god. Vi utviklet vi en felles humor. Fra Nicaragua er det hvert år en håndfull elever som blir tatt opp på UWC. Amaya var en av toppelevene fra Estelì.

Amaya er varm og omtenksom. Vi pratet mye sammen om ”tingene i mellom”, når vi ikke var opptatt med aktiviteter. Vi var begge travle, alt handlet om aktiviteter, men vi hadde ikke så mange aktiviteter felles. Hun var med i Campus Ecologist gruppe, kampanjer for mer miljøbevissthet, ryddet i naturreservat, mens jeg samlet inn info om korallrev. Vi var begge med i en hip hop-dansegruppe. Siden vi i mitt andre år på skolen, bodde på samme rom, pratet vi sammen hver morgen og nesten hver kveld.

JJ: Hvem er Amaya Coppens?

Oda: Gjennom den internasjonale kampanjen for henne og de andre politiske fangene, blir jeg kjent med henne på nytt. Slik jeg kjenner henne, er hun søt, snill, varm og morsom, legger seg tidlig og står opp tidlig. Det kommer mer frem, hvor utrolig prinsippfast hun er, og hvilket utrolig pågangsmot hun har. Verdiene hennes er viktige for henne, rettferdighet, opptatt av å få ting til selv. Mange av elevene på skolen fikk økonomisk hjelp hjemmefra, men Amaya ville ikke ligge familien unødig til last. Hun tok seg deltidsjobb som spansklærer i stedet for å be om økonomisk hjelp i ferien. Hun bodde i ferien hos kinesisk vertsfamilie i Hong Kong. Da jeg besøkte Amaya i Nicaragua etter UWC, da hun var i gang med å studere medisin i Leon, i Nicaragua, ville hun ikke la meg betale for meg på restauranter og andre steder vi var på. Jeg var hennes gjest, og hun skulle betale for meg. Hun er stolt og sta, og det kommer godt med i det arbeidet hun gjør nå.

Amaya med familie i Esteli, Nicaragua.

Etter videregående ville vi begge hjem til hjemlandet. Jeg ville hjem til Norge, og Amaya ville hjem til Nicarauga, selv om det ikke var det hun ville ha tjent mest på, for egen del. Hun snakket mye om hva landet betydde for henne, og ville gjøre Nicaragua til et bedre land å leve i. Amaya var opptatt av urbefolkningen i Nicaraguas situasjon. Hun jobbet på egen hånd med en kvinnegruppe, drev med seksualopplysning og vaksiner. Jeg kan ikke huske at hun snakket med meg om politikk, men hun syntes det store kanalprosjektet var idiotisk. Amaya var misfornøyd med regjeringen.

De gode ordene er vanskelig å finne. Amaya har pågangsmot, og har bena på jorda, slik det fremgår av måten hun har jobbet på. Hun har blitt en front for studentbevegelsen fordi de har kommet til henne. Amaya har ikke selv søkt lederposisjonen hun er blitt tildelt. Hun er ikke den som sitter i bakgrunnen, men en som alltid er til stede. Amaya ble tidlig utsatt for trakassering fra sandinist-ungdommene. Familien hennes fra Belgia, (far er fra Belgia), forlot Nicaragua, men hun nektet å bli med dem. Hun visste at mange av medstudentene var avhengige av henne, hun var flink til å holde humøret oppe. 

Andre halvdel av intervjuet blir publisert søndag 6. januar.