Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

Den nye demokratibevegelsen på Cuba

De 75 demokratiaktivistene, menneskerettighetsaktivistene, uavhengige journalistene og lederne for uavhengige bibliotek som ble arrestert under «den svarte våren» i 2003, ble arrestert mens resten av verden og all internasjonal presse var opptatt av President Bush invasjon av Irak. Fidel Castro tok knekken på en gryende demokratibevegelse ved å la være å arrestere de markante lederne, men heller arrestere alle de for internasjonal presse ukjente ildsjelene som hjalp de da kjente opposisjonelle, eller som gjorde viktig demokratisk arbeid i distriktene utenfor de internasjonale korrespondentenes aksjonsradius rundt Havanna.



Fidel Castro i 2014

De mange opposisjonelle som satt fengslet på Cuba mellom 2003 og 2011, Knyttet lojalitetsbånd seg i mellom under tiden i fengsel. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig satt mange politiske aktive mennesker sammen i fangenskap i tyske fangeleire. De av det tyske totalitære regimet fengslete politiske fangene, ble etter at det norske demokratiet ble gjenopprettet til en politisk elite i det nye, frie Norge.

Castro- regimet brukte utspekulerte metoder for å knekke den fengslete opposisjonen. For å knekke de politiske fangene mentalt, plasserte regimet den enkelte politiske fange i et fengsel langt vekk fra den regionen der fangens familie bodde. Slik ble det vanskelig å besøke den fengslete for familier, koner, ektemenn, barn og foreldre som i de fleste tilfellene også led økonomisk av at far, familieforsørgeren, ikke tjente penger, nettopp fordi han satt i fengsel. De politiske fangenes strategi ble å organisere seg slik at de mange forskjellige familiene til de 75 politiske fangene spredd utover hele Cuba tok ansvar for å besøke de politiske fangene som satt i et fengsel i nærheten av der de bodde.  Så tok de familiene som bodde i nærheten av deres fengslete familiemedlem ansvar for å besøke deres far, mor eller barn i fengsel. Regimets kyniske politikk overfor de politiske fangene og deres familier bandt på en for regimet uforutsett måte de mange opposisjonelle familiene sammen i et tillitsfullt nettverk i løpet av årene mellom 2003 og 2011.

Normando Gonzalez Hernandez og kona,
kort etter at han ble satt fri i 2010.
Hernandez er leder for ICLEP.

CLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet på Cuba, består av en kjerne av uavhengige journalister blant de journalistene som ble arrestert under «den svarte våren». Andre uavhengige journalister har også sluttet seg til ICLEP. Mange av artiklene i denne bloggen er basert på artikler fra ICLEPs internettavis/blogg.  

Mange av de 75 politiske fangene arrestert i 2003 organiserte seg politisk i fengslene. Til tross for tortur og annen brutal behandling, klarte ikke regimet å hindre de politiske fangene å organisere deler av fangebefolkningen. De politiske fangenes pasifistiske motstand og trassige politiske markeringer i fengslet vant de øvrige fangenes respekt. Flere av den øvrige fangebefolkningen sluttet seg til de politiske fangenes kamp for bedrete soningsforhold og respekt for fangenes menneskerettigheter.

Slik det er blitt påpekt på denne bloggen i artikkelen fra januar om den vilkårlige rettsstaten på Cuba, er det mange som sitter arrestert i cubanske fengsler for å ha handlet i den svarte økonomien. Regimet ser gjennom fingrene med at alle de vanlige menneskene som ikke utfordrer regimet politisk, handler i den uformelle, svarte økonomien.

På Cuba er straffenivået uforholdsmessig høyt også for vanlige forbrytelser, sedlighet, vold og økonomiske forbrytelser. I et samfunn med fattigdom og med et økonomisk inkompetent, korrupt dynasti med absolutt makt til å ivareta elitens egne interesser, er et uforholdsmessig høyt allment straffenivå en måte å skremme befolkningen fra å opponere mot dynastiets vilkårlige maktbruk.

Den tidligere fengslete dekorerte krigsveteran og nå uavhengig journalist, Raul Risco, forteller at han ble kjent med en familiefar som hadde stjålet to høner fra landbrukskooperativet han arbeidet ved, og hadde blitt dømt til 10 års fengsel. Og på Cuba betyr det å bli dømt til 10 års fengsel, at man soner 10 år i fengsel. Med mindre internasjonal presse eller politikere fra andre land skulle utøve politisk press om frigivelse av fanger.

I fengslet mellom 2003 og 2011 lot mange vanlige fanger lot seg organisere av de politiske fangene i fengslene. Regimets representanter i fengslets ledelse forsøkte på sin side å rekruttere informanter i fangebefolkningen som kunne informere om hva de politiske fangene tenkte og holdt på med. Den tidligere fengslete uavhengige journalisten Ivan Carrillo har fortalt hvordan han og andre politiske fanger la feller for informanter, der de fortalte fanger de mistenkte for å være informanter om ting de bare de mistenkte fikk vite, for så å se om denne informasjonen ble ledelsen til del. Carrillo understreket samtidig at det var mange fanger som motsatte seg å bli brukt av fengslets ledelse som informanter overfor de politiske fangene.

Ivan Hernandez Carrillo, uavhengig journalist og
en av de fengslete 75 fra den svarte våren. Satt fri i 2010.

Den gryende opposisjonsbevegelsen Fidel Castro forsøkte å knekke ved de mange arrestasjonene har nå vokst frem til en styrket demokratibevegelse de mange av de i 2003 fengslete har modnet til politiske lederemner som lik den bredtfavnende norske motstandsbevegelsen i tysk fangenskap, fikk også de cubanske politiske fangene til tross for at regimet på brutalt vis forsøkte hindre dem i det, likevel til å diskutere og tenke gjennom hvordan et demokratisk Cuba etter Castro-dynastiet bør se ut, og hvordan en pasifistisk opposisjonsbevegelse skal evne å oppnå en fredelig transformasjonsprosess til et demokratisk system. En viktig erkjennelse flere av de opposisjonelle i fengsel etter 2003 gjorde seg, har noen av dem fortalt, var å forsøke å se med et kritisk blikk på hvorfor opposisjonen på Cuba hadde oppnådd så lite politisk, og hvorfor den vanlige cubaner syntes i så liten grad å lytte til de opposisjonelle. De innså at at de opposisjonelle hadde fremstått alt for lenge som svake, som ofre for regimets undertrykkelse, og ikke som kraftfulle politiske lederemner med samlende perspektiver for Cubas videre utvikling.

Guillermo Fariñas er i dag talsperson, leder for den største av de organiserte opposisjonelle bevegelsene på Cuba, den cubanske patriotiske union, UNPACU, med flere hundre registrerte medlemmer. Farñas nyter stor respekt for den avgjørende innsatsen han gjorde for å redde en generasjon av yngre opposisjonelle som var i ferd med å gå til grunn i cubanske fengsler, ved å sette livet sitt på spill i sultestreiken han gjennomført i 2010. Fariñas har i en rekke intervjuer understreket at demokratiske samfunnssystemet som skal erstatte Castro-regimets diktatur, skal ha plass til alle politiske avskygninger, også, understreker han, de politiske kreftene som støtter det regjerende kommunistpartiet. Det skal være helt frie valg, der alle partier uansett politisk tilhørighet, skal bli representert i nasjonalforsamlingen ut i fra den oppslutning de får i frie, etterprøvbare valg. Regimets støttespillere vil de av dem som har brutt menneskerettighetene og begått forbrytelser i regimets navn, vil måtte stå til ansvar i en rettferdig, gjennomsiktig rettsprosess. Han og den øvrige demokratibevegelsen ønsker å få nyte godt av de demokratiske friheter vi i Norge tar for gitt. Demokratibevegelsen ønsker et stabilt, demokratisk Cuba med demokratiske valg, organisasjonsfrihet, et statsapparat med maktfordeling, en rettsstat i tråd med internasjonale konvensjoner, presse- og ytringsfrihet. Kanskje kan Guillermo Fariñas bli den første president for et fritt, demokratisk Cuba?  

Guillermo Farinas, mottok EUs ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2010.

 

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.

Om klisjeer og ytringsfrihet på Cuba

Rett etter avtalen Obama inngikk med Castro-dynastiet om normalisering av forbindelser, uttalte Mariela Castro, Rauls datter, i et intervju til CNN at påstander om at det manglet ytringsfrihet på Cuba var en «klisjè», og tilføyde at på Cuba er alle frie til å si hva de mener. Uavhengige, cubanske journalister og den interamerikanske presseorganisasjonen deler ikke Mariela Castros fremstilling av cubansk idyll. 

Raul Castro og hans datter Mariela

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Cuba hoy», (Cuba i dag), i regionen Matanzas. Han var en av de 75 som ble fengslet i 2003, og sluppet ut i 2011/12. Carillo hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter», en forbrytelse mot loven om fiendtlig propaganda. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem. 

Carillo viser meg flere eksemplarer av avisen han er redaktør for. Gjennom flere artikler har avisen skrevet om eksempler på mangler ved offentlig administrasjon i tettstedet Colon og i regionen Matanzas. De har skrevet om det offentlige kloakksystemet som skaper helsefarlige lekkasjer fra defekte rør, trafikkfarlige veikryss som representanter for ettpartistaten lenge hadde lovet å utbedre, eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt og andre eksempler på vilkårlig eller rettstridig bruk av politiets makt. At mangler ved og misbruk av offentlig myndighet ble omtalt av den uavhengige avisen som i hemmelighet ble lest av deler av befolkningen i regionen, førte til at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe med flere av de omtalte sakene. Farlige veikryss ble asfaltert, kloakksystem med helsefarlige lekkasjer fikk gamle rør erstattet med nye rør, og enheter fra politimyndigheter fra hovedstaden begynte å etterforske lokale politimenn som banket opp unge lovbrytere. 

Ivan Carrillo, redaktør av Cuba hoy, ("Cuba i dag").

«Det statlige, ensrettete, partilojale mediemonopolet fører til at cubanere vet lite om hva som foregår i områder i deres nærhet. De vet ikke hva som foregår i nabokommunen eller i nabobyen. De vet knapt hva som foregår på deres eget hjemsted. Cubanere er mest opptatt av hva som påvirker deres hverdag, som priser på mat og bensin. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Regimet synes å mangle økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag,», hevder Carillo. De uavhengige journalistene retter altså oppmerksomheten mot disse manglene. Måten «Cuba i dag» korrigerer ettpartistaten i regionen Matanzas ligner svært på hvordan lokalaviser fungerer i det norske demokratiet, er en tanke jeg gjør meg.    

Det politiske politiet prøver å stanse de uavhengige journalistenes arbeid. Carillo signerer i likhet med enkelte andre sine artikler i avisen med fullt navn. «Andre av skribentene er anonyme. Noen av de uavhengige journalistene er blitt banket opp av kriminelle betalt av det politiske politiet. Selv blir jeg jevnlig trakassert av det politiske politiet. Flere ganger har de arrestert og fraktet meg til steder langt til fjells der det ikke finnes moderne transportmidler. Så må jeg bruke resten av dagen på å komme meg hjem på egen hånd. Noen ganger ydmyker de meg ved å ta fra meg klærne før de forlater meg halvnaken på et sted langt hjemmefra», hevder Carillo. På mitt spørsmål om hvor ofte dette skjer, svarer Carillo etter å ha tenkt seg om, at i det siste året, (2013), ble han arrestert omtrent 30 ganger. Langvarige opphold i fengsel under dårlige soningsforhold og jevnlige trakasseringer har skadet helsen hans. Han har bl. a. høyt blodtrykk. 

Raul Risco, journalist i avisen som kommer ut hver 14 dag i Pinar del Rio

Uavhengige, illegale aviser har de siste årene oppstått på forskjellige steder på Cuba. Juristen, tidligere oberst i Innenriksdepartementet, veteran fra krigen i Angola, tidligere fengslet i fire år for å ha arbeidet med en utenlandsk menneskerettighetsorganisasjon, nå journalist, Raul Risco og hans gruppe av uavhengige journalister utgir i Pinar del Rio en illegal avis hver fjortende dag. Jeg har kommet på besøk de fire siste somrene til hans strengt overvåkete hjem. I håp om ikke å bli oppdaget av det politiske politiet har jeg kommet midt på natten. De opposisjonelle i Pinar del Rio trosser jevnlige, vilkårlige arrestasjoner og trakassering fra det politiske politiet, CNI, i Pinar del Rio. De av naboene som ikke allerede er informanter for det politiske politiet blir forsøkt presset til å gi informasjon om hva som foregår hjemme hos ham, forklarer Risco. De opposisjonelle i Pinar del Rio blir med jevne mellomrom arrestert i noen dager og så sluppet fri. Risco forteller han i 2013 ble arrestert og holdt i arrest 17 ganger. 

Risco deler ut lokalavisen i Pinar del Rio

«Folk som har lest artiklene i den illegale avisen, kommer bort til meg på bussen og vil rose artiklene jeg har skrevet og signert under fullt navn. Vi leverer avisen gratis på dørkarmen i ulike deler av Pinar del Rio tidlig om morgenen før alle har stått opp. Av og til hender det at noen av de som får avisen på dørkarmen ringer det hemmelige politiet.» Den høyt dekorerte Angola-veteranen tilføyer med et smil, «da kommer det hemmelige politiet kjørende på moped eller i bil, og vi må gjemme oss til faren er over.»

Normano Gonzalez Hernandez, vinner av Den Norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010.

De to uavhengige avisene i Matanza og Pinar del Rio er en del av et nett bestående av 6 ulike, uavhengige lokalaviser i forskjellige regioner på Cuba. Den uavhengige journalisten Normando Gonzales Hernandez ble i 2003 ble dømt til 25 års fengsel, men ble løslatt i 2010. Hernandez dannet for to år siden nettverket ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP mottar økonomisk støtte fra den norske organisasjonen Fritt Ord. ICLEP har som mål å skape kommunikasjonskanaler og muligheter for uavhengige journalister og andre til å ytre seg om utfordringer og hendelser i hverdagslivet på Cuba. De uavhengige journalistene må gjemme printere på hemmelige steder i skjul for det politiske politiet som forsøker å beslaglegge utstyr til trykking. 

Anne Oterholm, forfatter og leder av Den Norske Forfatterforening i 2010

Nettverket har siden de startet opp for to år siden arrangert kurs for en rekke cubanere som var ukjente med journalistikk. Lokalavisene gir også kritiske akademiker og andre en mulighet til å rette oppmerksomhet mot utfordringer i lokalsamfunnet de mener det ensrettete statsapparatet svikter i forhold til. (Normando Gonzalez Hernandez vil bli intervjuet på denne bloggen i midten av februar.) Hernandez fremhever at uavhengige journalister på Cuba bør rette seg først fremst mot cubanere på Cuba, og gi vanlige mennesker muligheter til å ytre seg. Det ensrettete medie- og informasjonsmonopolet til kommunistpartiet blir utfordret.

Miguel Diaz Canel er en av de sterkeste kandidatene til å overta etter Raul Castro. Castro vil trekke seg som leder i 2018, har han sagt. Canel har i en tale til ettpartistatens nasjonalforsamling i 2013 beskrevet ensrettet presse på Cuba slik; 

«Vår presse taler ikke bare på vegne av de fattige og underpriviligerte på Cuba, men også på vegne av de fattige og underpriviligerte i hele Latin-Amerika, i hele verden».

 Den interamerikanske presseorganisasjonen (SIP) mener ikke påstander om mangel på ytringsfrihet på Cuba er en «klisjè». De har uttalt at ytringsfrihet og pressefrihet bør være ufravikelige krav fra Obama i forhandlingene med Castro-regimet.

Miguel Diaz Canel ser litt brydd ut der han hjelper Raul Castro med å sette seg