Om klisjeer og ytringsfrihet på Cuba

Rett etter avtalen Obama inngikk med Castro-dynastiet om normalisering av forbindelser, uttalte Mariela Castro, Rauls datter, i et intervju til CNN at påstander om at det manglet ytringsfrihet på Cuba var en «klisjè», og tilføyde at på Cuba er alle frie til å si hva de mener. Uavhengige, cubanske journalister og den interamerikanske presseorganisasjonen deler ikke Mariela Castros fremstilling av cubansk idyll. 

Raul Castro og hans datter Mariela

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Cuba hoy», (Cuba i dag), i regionen Matanzas. Han var en av de 75 som ble fengslet i 2003, og sluppet ut i 2011/12. Carillo hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter», en forbrytelse mot loven om fiendtlig propaganda. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem. 

Carillo viser meg flere eksemplarer av avisen han er redaktør for. Gjennom flere artikler har avisen skrevet om eksempler på mangler ved offentlig administrasjon i tettstedet Colon og i regionen Matanzas. De har skrevet om det offentlige kloakksystemet som skaper helsefarlige lekkasjer fra defekte rør, trafikkfarlige veikryss som representanter for ettpartistaten lenge hadde lovet å utbedre, eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt og andre eksempler på vilkårlig eller rettstridig bruk av politiets makt. At mangler ved og misbruk av offentlig myndighet ble omtalt av den uavhengige avisen som i hemmelighet ble lest av deler av befolkningen i regionen, førte til at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe med flere av de omtalte sakene. Farlige veikryss ble asfaltert, kloakksystem med helsefarlige lekkasjer fikk gamle rør erstattet med nye rør, og enheter fra politimyndigheter fra hovedstaden begynte å etterforske lokale politimenn som banket opp unge lovbrytere. 

Ivan Carrillo, redaktør av Cuba hoy, ("Cuba i dag").

«Det statlige, ensrettete, partilojale mediemonopolet fører til at cubanere vet lite om hva som foregår i områder i deres nærhet. De vet ikke hva som foregår i nabokommunen eller i nabobyen. De vet knapt hva som foregår på deres eget hjemsted. Cubanere er mest opptatt av hva som påvirker deres hverdag, som priser på mat og bensin. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Regimet synes å mangle økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag,», hevder Carillo. De uavhengige journalistene retter altså oppmerksomheten mot disse manglene. Måten «Cuba i dag» korrigerer ettpartistaten i regionen Matanzas ligner svært på hvordan lokalaviser fungerer i det norske demokratiet, er en tanke jeg gjør meg.    

Det politiske politiet prøver å stanse de uavhengige journalistenes arbeid. Carillo signerer i likhet med enkelte andre sine artikler i avisen med fullt navn. «Andre av skribentene er anonyme. Noen av de uavhengige journalistene er blitt banket opp av kriminelle betalt av det politiske politiet. Selv blir jeg jevnlig trakassert av det politiske politiet. Flere ganger har de arrestert og fraktet meg til steder langt til fjells der det ikke finnes moderne transportmidler. Så må jeg bruke resten av dagen på å komme meg hjem på egen hånd. Noen ganger ydmyker de meg ved å ta fra meg klærne før de forlater meg halvnaken på et sted langt hjemmefra», hevder Carillo. På mitt spørsmål om hvor ofte dette skjer, svarer Carillo etter å ha tenkt seg om, at i det siste året, (2013), ble han arrestert omtrent 30 ganger. Langvarige opphold i fengsel under dårlige soningsforhold og jevnlige trakasseringer har skadet helsen hans. Han har bl. a. høyt blodtrykk. 

Raul Risco, journalist i avisen som kommer ut hver 14 dag i Pinar del Rio

Uavhengige, illegale aviser har de siste årene oppstått på forskjellige steder på Cuba. Juristen, tidligere oberst i Innenriksdepartementet, veteran fra krigen i Angola, tidligere fengslet i fire år for å ha arbeidet med en utenlandsk menneskerettighetsorganisasjon, nå journalist, Raul Risco og hans gruppe av uavhengige journalister utgir i Pinar del Rio en illegal avis hver fjortende dag. Jeg har kommet på besøk de fire siste somrene til hans strengt overvåkete hjem. I håp om ikke å bli oppdaget av det politiske politiet har jeg kommet midt på natten. De opposisjonelle i Pinar del Rio trosser jevnlige, vilkårlige arrestasjoner og trakassering fra det politiske politiet, CNI, i Pinar del Rio. De av naboene som ikke allerede er informanter for det politiske politiet blir forsøkt presset til å gi informasjon om hva som foregår hjemme hos ham, forklarer Risco. De opposisjonelle i Pinar del Rio blir med jevne mellomrom arrestert i noen dager og så sluppet fri. Risco forteller han i 2013 ble arrestert og holdt i arrest 17 ganger. 

Risco deler ut lokalavisen i Pinar del Rio

«Folk som har lest artiklene i den illegale avisen, kommer bort til meg på bussen og vil rose artiklene jeg har skrevet og signert under fullt navn. Vi leverer avisen gratis på dørkarmen i ulike deler av Pinar del Rio tidlig om morgenen før alle har stått opp. Av og til hender det at noen av de som får avisen på dørkarmen ringer det hemmelige politiet.» Den høyt dekorerte Angola-veteranen tilføyer med et smil, «da kommer det hemmelige politiet kjørende på moped eller i bil, og vi må gjemme oss til faren er over.»

Normano Gonzalez Hernandez, vinner av Den Norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010.

De to uavhengige avisene i Matanza og Pinar del Rio er en del av et nett bestående av 6 ulike, uavhengige lokalaviser i forskjellige regioner på Cuba. Den uavhengige journalisten Normando Gonzales Hernandez ble i 2003 ble dømt til 25 års fengsel, men ble løslatt i 2010. Hernandez dannet for to år siden nettverket ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP mottar økonomisk støtte fra den norske organisasjonen Fritt Ord. ICLEP har som mål å skape kommunikasjonskanaler og muligheter for uavhengige journalister og andre til å ytre seg om utfordringer og hendelser i hverdagslivet på Cuba. De uavhengige journalistene må gjemme printere på hemmelige steder i skjul for det politiske politiet som forsøker å beslaglegge utstyr til trykking. 

Anne Oterholm, forfatter og leder av Den Norske Forfatterforening i 2010

Nettverket har siden de startet opp for to år siden arrangert kurs for en rekke cubanere som var ukjente med journalistikk. Lokalavisene gir også kritiske akademiker og andre en mulighet til å rette oppmerksomhet mot utfordringer i lokalsamfunnet de mener det ensrettete statsapparatet svikter i forhold til. (Normando Gonzalez Hernandez vil bli intervjuet på denne bloggen i midten av februar.) Hernandez fremhever at uavhengige journalister på Cuba bør rette seg først fremst mot cubanere på Cuba, og gi vanlige mennesker muligheter til å ytre seg. Det ensrettete medie- og informasjonsmonopolet til kommunistpartiet blir utfordret.

Miguel Diaz Canel er en av de sterkeste kandidatene til å overta etter Raul Castro. Castro vil trekke seg som leder i 2018, har han sagt. Canel har i en tale til ettpartistatens nasjonalforsamling i 2013 beskrevet ensrettet presse på Cuba slik; 

«Vår presse taler ikke bare på vegne av de fattige og underpriviligerte på Cuba, men også på vegne av de fattige og underpriviligerte i hele Latin-Amerika, i hele verden».

 Den interamerikanske presseorganisasjonen (SIP) mener ikke påstander om mangel på ytringsfrihet på Cuba er en «klisjè». De har uttalt at ytringsfrihet og pressefrihet bør være ufravikelige krav fra Obama i forhandlingene med Castro-regimet.

Miguel Diaz Canel ser litt brydd ut der han hjelper Raul Castro med å sette seg