Pressefrihet og ytringsfrihet må gjelde også på Cuba

Ytringsfrihet og politiske karikaturer ble ikke nevnt da attentatet mot Charlie Hebdo først 4 dager etter hendelsen ble omtalt av de ensrettete mediene på Cuba. Årsakene "politiske karikaturer" og "ytringsfrihet" ble ikke nevnt verken av Raul Castro eller av journalistene som kommenterte attentatet i Frankrike.

Danilo Maldonado, El Sexto

Etter at avtalen om normalisering av forbindelser mellom Cuba og USA ble annonsert 17. desember, er flere som har utfordret ytringsfriheten på Cuba, blitt arrestert. Obama har forsikret at respekt for menneskerettigheter og demokratiske reformer skal være tema under forhandlingene om normalisering. USAs regjering har imidlertid ikke uttrykt støtte til krav fra opposisjonen på Cuba om frihet fra vilkårlige fengslinger og andre menneskerettigheter. Opposisjonen ønsker innføring av demokratiske reformer som demokratiske valg, organisasjonsfrihet, pressefrihet og ytringsfrihet.

Castro-regimet håper blokaden fra 1962 etter hvert vil bli opphevet og landet kunne motta investeringer Cubas skakkjørte økonomi sårt trenger. Samtalene begynte 21. januar. 

Heller enn å fremme kampen for demokrati og menneskerettigheter på Cuba, frykter Normando Gonzales Hernandez, uavhengig journalist og vinner av Norges forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010, at avtalen Obama har inngått med Castro-regimet vil svekke kampen for demokratiske rettigheter. 

Republikanerne i Kongressen vil kreve demokratiske reformer for å akseptere den normaliseringen både Obama og Castro-dynastiet ønsker. Raul Castro har i sin presentasjon av avtalen med Obama før jul i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling, forsikret om at det ikke vil bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. 

Obama trenger aksept fra en Kongress kontrollert av republikanere som kun motvillig vil godta resultater fra de to regjeringenes forhandlinger. Republikanerne vil med sitt flertall ha makt til å hindre forhandlingsresultater bli til politikk der de har makt til det. Castro-dynastiet vil vite at republikanerne i Kongressen vil være i stand til å hindre oppnådde forhandlingsresultat som ikke også handler om demokratiske reformer. Det republikanske flertallet i den amerikanske Kongressen vil paradoksalt nok kunne gjøre det enklere for Obama å presse regimet til å gjennomføre demokratiske reformer i bytte mot økonomiske investeringer regimet sårt trenger.

Terroraksjonen mot ytringsfriheten i Paris har gitt regimet mulighet til i ro for internasjonale medier å innfri de krav Obama faktisk har stilt overfor regimet. Obama stilte som krav for å inngå forhandlinger at cubanske myndigheter satte fri 53 politiske fanger. Verken Obama eller Castro-dynastiet har vært villig til å offentliggjøre hvilke politiske fanger Obama krevde frigitt. Castro-dynastiet ville ha kontroll over hvilke politiske fanger de satte fri og vilkårene for frigivelsene. USAs regjering var redde for at republikanerne med sitt flertall i Kongressen ville kunne sette en stopper for tilnærmingen mellom USA og Cuba, dersom de fikk konkrete bevis for at de 53 fangene Obama krevde frigitt, ikke var identiske med de fangene Castro-dynastiet hadde satt fri. 

Allerede for 4 år siden lovet Raul Castro EU og Paven å sette fri alle politiske fanger. Til tross for krav fra Amnesty om frigivelse har internasjonale medier skrevet lite om de før jul rundt 100 politiske fangene på Cuba. Ved å frigi fangene mens alle vestlige medier var opptatt av Frankrike, oppnådde regimet minst mulig oppmerksomhet rundt de politiske fangene. De fleste frigitte fangene er frigitt på den betingelse at de ikke på nytt utfordrer regimet, og kan fengsles på nytt om regimet ønsker det.  

Etter 17. desember, er flere som har utfordret ytringsfriheten, blitt arrestert. En kvinne ble i romjulen arrestert for å ha plassert en dukke som lignet på Raul Castro i et gatehjørne i Havanna, men satt fri etter å ha sultestreiket. Grafitti-kunstneren Danilo Maldonado, kunstnernavn El Sexto, ble 26. desember arrestert for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havanna med to griser malt i grønt (militærfarge), påskrevet navnene «Fidel» og «Raul». El Sexto skal dømmes for krenkelse. Loven om fiendtlig propaganda gjør kritikk av regimet kriminelt. Dato for rettsak er ikke oppgitt. El Sexto er fremdeles i fengsel.

Tania Bruguera under en av sine "performance".

Kunstner og venstreintellektuell feminist Tania Bruguera vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo). En mikrofon skulle gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Initiativet førte til at Bruguera og flere demokratiaktivister ble arrestert for en kort tidsperiode. Flere opposisjonelle ble pålagt husarrest med trusler om arrestasjon dersom de oppsøkte Revolusjonsplassen. Bruguera har i protest meldt seg ut av det statlige kunstnerforbundet på Cuba, som har tatt myndighetenes side mot henne. Kunstneren er fratatt passet og venter på rettsaken. (Diskusjoner om hennes kunst er vel verdt å følge på diverse blogger.)

Laritza Diversent

I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. På Cuba holder derimot det ensrettete statsapparatet sammen med et «Stasi»-lignende overvåkingspoliti befolkningen under kontroll og sikrer en elite rundt Castro-dynastiet makt og økonomiske privilegier. Fraværet av en rettstat rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex har påtatt seg å være El Sextos forsvarer i en rettsak. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

Det påstått ufeilbarlige statsapparatet har hatt absolutt makt i 57 år. De er aldri blitt korrigert av kritisk presse og ytringsfrihet. Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden. Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.