Antunes om rasisme på Cuba

Under Barack Obamas State of the Union tale, hadde republikaneren John Boehner, speaker I Representantenes Hus to gjester med seg. Jorge Luis Garcia Pèrez (50), med kallenavnet Antunes, fikk sammen med kona, Iris Pèrez Aguilera, være tilstede som representant for den politiske opposisjonen på Cuba.

Jorge Luis Garcia Perez

 Amerikanske myndigheter innledet 21. januar samtaler med cubanske myndigheter om opprettelse av diplomatiske forbindelser. Det amerikanske utenriksdepartementet ved Roberta Jacobson leder USAs forhandlingsdelegasjon. 23. januar vil hun arrangere en frokost der ledende opposisjonelle på Cuba skal få delta. 

Antunes advarer Obama mot å gjennomføre en dialog med Castro-dynastiet uten å sette strenge krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Opposisjonen mener han bør få en rolle i forhandlingene om Cubas videre utvikling. Antunes frykter bedrete økonomiske betingelser først og fremst vil komme regimets støttespillere til gode, og at kampen for demokratiske reformer og menneskerettigheter på lengre sikt kan bli svekket. 

 

I Juli 2012 foretok jeg et intervju med Antunes. I 2013 endret cubanske myndigheter reglene for utreise og innreise for cubanere. Endringene gjorde det mulig for opposisjonelle å reise ut av Cuba, men likevel kunne komme tilbake. Selv om Antunes nå får lov å være på besøk i USA, har ikke situasjonen for opposisjonelle på Cuba endret seg vesentlig siden 2012, mener flere opposisjonelle. Spørsmålet er om situasjonen for opposisjonelle vil bedre seg som en følge av dialogen mellom amerikanske myndigheter og Castro-dynastiet.

Intervju med Cubas svar på Mandela – Juli 2012.

Antunes og familien hans blir grundig overvåket. For å unngå å bli arrestert i mitt forsøk på å besøke ham, har jeg ved mørkets frembrudd en kveld i juli 2012 tatt en privat, ulovlig taxi fra Santa Clara, halvannen times kjøretur fra Placetas. Cuba er en politistat, men det politiske politiet jobber ikke nattskift med mindre de har fått informasjon som tilsier nattarbeid. Endelig fremme lyser billyktene fra taxien opp huset til Antunes’ familie. På veggen ut mot gaten står det skrevet med store bokstaver:  «Ni me callo, ni me voy». Oversatt til norsk: Jeg holder verken kjeft eller drar (fra Cuba). Ordene er de samme som tittelen på Antunes’ selvbiografi, som han har smuglet ut manus til og i utlandet fått publisert.

Antunes har sittet 17 år i fengsel. I 1990 under 1. maifeiring på hjemstedet, Placetas, tok Antunes seg til rette på talerstolen og holdt en spontan appell der han omtalte endringene som hadde skjedd i landene i Øst-Europa etter murens fall i rosende ordelag.  Antunes brøt slik loven om fiendtlig muntlig og skriftlig propaganda, paragraf 88 i cubansk grunnlov. Cuba skiller seg fra andre diktaturer ved at de har et lovverk som eksplisitt gjør kritikk av regimet og dets politikk kriminelt. Han ble dømt til 5 års fengsel. I fengsel nektet han å delta i «kommunistisk omskolering», og ble satt i isolat i 9 måneder. Dommen ble forlenget med flere år. Antunes organiserte i fengslet en gruppe av fanger som drev ikke-voldelig motstand mot regimet. Straffen hans ble forlenget for i fengslet å ha vist manglende respekt for Cubas leder, Fidel Castro. 

Castro-regimet ble utsatt for politisk press fra EU og fra paven, som engasjerte seg for de på den tiden mange politiske fangene, deriblant Antunes. Antunes slapp fri i 2007. Castro-regimet prøver å unngå igjen å utløse et lignende effektivt internasjonalt politisk press. Anerkjente politiske dissidenter blir ikke lenger dømt til lange fengselsstraffer. Loven om fiendtlig propaganda blir ikke lenger anvendt. Antunes blir i likhet med andre anerkjente politiske dissidenter regimet tidligere har måttet frigi etter effektivt internasjonalt press, jevnlig arrestert for kortere tidsrom og jevnlig trakassert av det politiske politiet på Cuba.

På Cuba er etnisitet et følsomt, og tabubelagt tema.

Antunes og kona Iris, er begge farget. De to er blant lederne for den politiske opposisjonen i regionen Santa Clara på Cuba. 

«I følge den revolusjonære ideologi er alle former for diskriminering offisielt fjernet med revolusjonen. Lover mot diskriminering finnes ikke. De som likevel hevder å oppleve diskriminering p. g.a. rase på Cuba kan ikke appellere til lovverk eller rettsapparat. Diskriminering p.g.a. rase er utbredt på Cuba, innen fengselssystemet, innen arbeidslivet og innen kommunistpartiet. I straffesystemet får de fargete («los negros»), strengere straffer for de samme forbrytelsene, og de soner under strengere kår enn «los blancos».»

Antunes omtaler de av europeisk avstamning, som «de hvite», «los blancos», og de fargete som «los negros», «de svarte». Siden revolusjonen i 1959 har Fidel (1959-2006) og Raul (siden 2006) vært ledere uten å ha blitt demokratisk valgt i et land der majoriteten av befolkningen er av farget avstamning. Brødrene Castro tilhørte før revolusjonen, selv om de var født utenfor ekteskap, en overklasse hovedsakelig bestående av cubanere av europeisk avstamning.

«Heller ikke de få svarte blant lederne i kommunistpartiet forsøker å gjøre noe med forskjellsbehandlingen. De er kun dekorasjoner. De er mer hvite enn de hvite. De svarte opposisjonelle er et problem for regimet. Kommunistpartiet kan ikke avvise dem som borgerskap eller hevde at de går ærend for imperialismen», hevder Antunes.

Fargete behandlet som hunder. 

«Jeg er stadig blitt fortalt av representanter for regimet i fengsler og andre steder, at i USA og i Europa blir svarte behandlet som hunder. Selv kan jeg ikke vite, da jeg aldri har vært utenfor Cuba,» hevder Antunes.

Kona til Antunes, Iris Pèrez Aguilera, har dannet og leder en kvinneforening for sivile rettigheter. Organisasjonen er oppkalt etter Rosa Parks, kvinnen som ved å nekte å reise seg på bussen for en hvit passasjer i 1955, ble viktig for borgerrettsbevegelsen blant de fargete i USA. Antunes forteller at Iris også har vært fengslet og hennes liv og helse har vært i fare, da hun er blitt nektet mat og behandling for sukkersyke i fengslet.  Det politiske politiet passer på at Antunes i likhet med andre opposisjonelle ikke får jobb. Han og kona kan ikke få barn fordi lange opphold i fengsler under dårlige soningsforhold har påført Antunes flere helseskader, deriblant dårlig sædkvalitet. Han har også hatt et infarkt. Jeg spør han om dette kanskje er ting han ikke vil jeg skal skrive om. Han møter blikket mitt: 

«Du kan skrive og publisere alt jeg sier».

«Jeg hater ingen, og jeg er ikke bitter. Men jeg vil ha brødrene Castro og de andre lederne for regimet dømt i en rettferdig rettsak for deres forbrytelser mot det cubanske folk,» sier Antunes.

Antunes er bekymret for at det som har skjedd i Russland vil kunne skje på Cuba. Han frykter at eliten rundt Castro-dynastiet, vil lykkes i å etablere en yngre leder i en maktposisjon som lik Putin, vil kunne ivareta elitens økonomiske og politiske interesser, også i det samfunnet som vil ta form etter at dynastiet ikke lenger har full kontroll over samfunnets institusjoner. 

En annen dissident, den uavhengige journalisten Pedro Moran, som satt fengslet på Cuba fra 2003 til 2012, har overfor meg i en samtale i 2012 uttalt seg om Antunes, en opposisjonell han hevdet regimet frykter. Antunes var «…karismatisk, sterk, yngre enn de andre opposisjonelle. Antunes appellerer til vanlige cubanere, og er en som får ting til å skje».