Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.

Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.

Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.