Samtaler med Stener Ekern om Nicaragua - del 1 av 4 deler.

Stener Ekern

”I Norge ser vi Latin-Amerika fra lang avstand, da blir ideologi og stereotypier viktig for å lage mening av skyggene vi ser. Vi ser da en form for politisk teater hvor vi spiller ut versjoner av oss selv, ikke konkrete, annerledes mennesker og deres forskjellige livssituasjon”, hevder Stener Ekern i et intervju undertegnete gjorde med Nicaragua-eksperten med doktorgrad i sosialantropologi på Cafe Bacchus 1. desember 2018. 

Latin-Amerika-gruppene i Norge er opptatt av å bygge sosialismen og ikke så mye av av Latin-Amerika som annerledes liv. Vi må anstrenge oss for å forstå Latin-Amerika før vi finner allierte i andres konflikter», sier Stener Ekern.

Ekern mener sandinismen i Nicaragua med fordel kan forstås som en millenaristisk bevegelse (tusenårsbevegelse), det vil si som en moderne variant av det som gjerne skjer når fundamentalt forskjellige livsverdener møtes. 

Eksempler på dette er den såkalte «dansesyken» (taki onkoy) som rammet urfolk i Andes i kjølvannet av den spanske erobringen eller «åndedansen» blant nordamerikanske urfolk da USA tok over deres territorier. Man danset seg inn i transe—profetene sa at man ville våkne opp til en verden uten fremmede herrefolk med overlegne våpen. Kristendommen, forstått som en formel for å vinne over romerne (eller alt vondt, for den del), er en variant av dette. 

Det samme gjelder marxismen-leninismen, ja selv det å forstå seg selv som ”å være revolusjonær”. For så vidt er det ofte positivt å strekke seg mot nye horisonter, men det revolusjonære programmet betyr lett at ”alt som var før, var dårlig” og dermed at ”alt vi gjør nå, er bedre”. Slik nullpunktstenkning blir raskt farlig. Revolusjonær endring krever fort vold for å forsvare seg ettersom alle motstandere «objektivt» (som vi sa på 70-tallet) er på parti med fortiden og dermed de som egentlig begynte. 

Stener Ekern omgitt av forsker-kollegaer.

 Oversatt til norske forhold, (som jeg ser du stadig gjør i din blogg), handler dette om hvor viktig det er at sosialdemokratiet i sin glanstid aldri avskaffet demokratiet og rettstaten. Gerhardsen vurderte aldri engang å fjerne  valgmekanismen, selv når Ap vant gang på gang, (og han advarte tydelig mot kommunistpartiets resept).

Om tiden før sandinistrevolusjonen ønsket sosialantropologen med feltarbeid i León i Nicaragua i 1984-85 å minne om at også under Somoza fantes det fagforeninger, både sosialdemokratiske og kommunistiske, og at det fantes spirende velferdsstatsmekanismer som f eks en boligkooperasjon med mulighet for sosiale boliglån. Somoza-regimet etablerte også stipendier for studenter.   

Den siste og yngste av Somoza´ene var imidlertid ikke voksen for oppgaven det var å modernisere landet på 1960-tallet. Landet var fattig og forskjellene store, men i regional sammenheng var Nicaragua ikke nederst. Faktisk var det bare Argentina, Uruguay og Cuba som hadde større kjøttkonsum per innbygger i hele Latinamerika på 1960-tallet. Revolusjonen sprang mer ut av Somozas vanstyre og den skam han bragte over en oppvoksende slekt med nye horisonter, enn å være forårsaket av absolutt fattigdom.

Stener Ekern, Hilde Salvesen og en delegasjon av dommere fra
Colombia på besøk på senter for menneskerettigheter i Oslo.

 Etter revolusjonen satset sandinistene sterkt først på helstatlige bruk (ekspropriasjoner av Somozas eiendommer) og deretter stadig mer på kooperative løsninger i landbruket. Uansett ble både produksjon og distribusjon av landbruksvarer sterkt sentralisert. Før kunne småbøndene selge mais og bønner og ris selv, på nærmeste marked. 

For at de fattige i byen skulle få billige forsyninger måtte småbøndene etter revolusjonen selge under kontroll av det nye ministeriet for innenrikshandel (MICOIN). Det er beregnet at for mange småprodusenter medførte dette betydelige inntektstap og særlig på kaffe, opptil 75 % for perioden 1978-1984. (I Nicaragua ble en stor del av kaffen dyrket av småbønder).

Taki Onkoy - åndedanserne.

Sandinistene la slik et godt grunnlag for Contras-opprøret, der misfornøyde bønder spilte en avgjørende rolle. I et større perspektiv er dette en variant av Ukraina i 1920-årene og Kina på 1950-tallet. Med sitt fokus på arbeiderklassen som fremtidens barn har marxismen-leninismen vært en katastrofe for småbønder verden over.