Intervju med Stener Ekern om Nicaragua - del tre av fire deler.

Stener Ekern oppholdt seg også i 1990 hos sin vertsfamilie i León, under valget som sandinistene tapte. Det var en stor overraskelse over hele verden, unntatt for journalister fra New York Times (Stephen Kinzer) og Gazeta Wyborcza i Polen. Polakkene sa de kjente igjen «triumfretorikken» fra kommunisttiden.

Stephen Kinzer hadde reist mye rundt i landet. Ekern så det også på nært hold: ”Valgnatten kom det først inn to valgresultater på en direktesendt nyhetssending. Den ene valgkretsen ga seier for opposisjonen, den andre for FSLN. Så gikk alt i svart. TV sendte skrekkfilmer kontinuerlig til 0530 om morgenen. Med observatørstatus var jeg innom en rekke valglokaler og så hvordan FSLN tapte med 15-20 prosent omtrent overalt i León. Sandinistene var lamslått, de internasjonale observatørene likeså. I Leons gater den natta var lufta så anspent at den kunne skjæres med kniv. I Managua satt de ni kommandantene oppe og diskuterte.»

Stener Ekern utgir avhandling om Guatemala på spansk i Guatemala.

Daniel Ortega målbar valgresultatet. Han lovte å respekterte valget, men annonserte at han ville fortsette å styre—nedenfra. Mange mener at der og da ligger kimen til det som senere skulle bli diktatoren Ortega. Han hadde utnyttet øyeblikket best av alle. Det sies at han i sin tid hadde blitt valgt av de ni kommandantene fordi han var den enkleste å håndtere og den mest klumsete i offentlige opptredener. Ingen av de andre ni hadde opplevd ham som en trussel.

Ekern fortsetter om valgnatta: «Ungsandinistene satt oppe hele natta og drakk straks utenfor ringveien nord for i León. Så midt på formiddagen, stormet de gjennom de fattigere bydelene og inn mot partiets hovedkvarter i sentrum. De skrek og kastet stein og kjepper hvor de for. Mine informanter forklarte at dette var en måte å straffe folket ettersom de fattige nå hadde latt seg kjøpe av amerikanerne og tatt i mot penger av yankee’ene. Jeg traff ungdommer som oppriktig trodde dette, de hadde sett kvitteringer.»

Ekern ble holdt inne av mor i huset der han bodde til langt ut på ettermiddagen, hun visste hva gatemakt var.  

Etter at sandinistene hadde tapt valget, men enda ikke hadde overlatt presidentmakten til opposisjonsalliansens (UNO) kandidat, Violeta Chamorro, skjedde ”La piñata”. Lik den store pappmasje-figuren i barneselskaper, som blir slått i stykker og er full av godterier som barna kaster seg på gulvet for å karre til seg mest mulig av, slik gjorde sandinistene med statens eiendom og eiendeler, i følge kritikerne av sandinistene. Statlige eide biler og alt annet løsøre ble gitt bort billig til andre sandinister. Denne plyndringen av staten går under navnet ”den store piñataen” i Nicaragua.

Dona Violeta Chamorro og UNO vant over Daniel Ortega og sandinistene i 1990.

Ekern mener imidlertid at «La Piñata» ikke skjedde ut fra et signal ovenfra. Statsansatte overalt visste at de var ansatt av partiet og var nå redde for at de nye makthaverne skulle hevne seg på dem ved å si dem opp. Da gjaldt det å karre til seg så mye som mulig, for å overleve og ta vare på familien. Det samme har skjedd i mange land etter dramatiske maktskifter, for eksempel i de mange nylig selvstendige kolonier i kjølvannet av at koloniadministrasjonen flytter ut. 

Violeta Chamorro gjorde, slik Ekern ser det, en svært god jobb i den nye regjeringen. En viktig medspiller var hennes svigersønnen Toño Lacayo. Han regnes som den økonomiske og politiske strategen, men det er viktig å ikke miste av syne de emosjonelle aspektene Violeta ivaretok så godt, for eksempel ved å la Daniel Ortegas bror Humberto fortsette som sjef for hæren i noen år til hæren skiftet navn og en profesjonell militær rykket opp. En venn av Ekern kunne fortelle at han så lys på kontoret til Lacayo hver natt det første året. Blant annet var han med og opprettet et slags holding-selskap for all eiendommen som sandinistene hadde ekspropriert, etter mønster av den hvordan det samlede Tyskland reprivatiserte den østtyske statseiendommen (Treuhandanstalt).  Det ble gjort på en ryddig og systematisk måte. Å kalle det ”den andre piñataen”, slik mange sandinistene gjør, er en tilsnikelse, slik Ekern ser det. 


Stener Ekern blir intervjuet på TV i El Salvador om arbeidet for 26 år siden med rapporten til Sannhetskommisjonen i El Salvador: https://www.youtube.com/watch?v=pgSuoyfD_6E&fbclid=IwAR0UHrYF6wmXzvwH-3OKtwJvOJUiZXMtXxDcZwajx5MceJK2nW-YlKifIhM