Politiske kunstnere på Cuba og digitale mediers mulige "subversive" innflytelse.



På Cuba utfordrer kunstnere det ensrettete maktapparatets krav om absolutt makt og kontroll over samfunnet. Uten ytringsfrihet, kritisk presse og kritisk kunst blir ikke et påstått ufeilbarlig og ensrettet statsapparat korrigert. Den cubanske rapperen Escuadron Patriota synger om den resignerte cubanske befolkning etter 56 år med Castro-styre, i en sang med tittelen «dekadense», (forfall). «Det er som vi er nedfryst i tiden, det er som om ingenting betyr noe for oss». (Se video i slutten av teksten). En meningsundersøkelse utført i hemmelighet på Cuba viste at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Kunstner innen plastisk kunst, Tania Bruguera, forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo), slik det er blitt nevnt i forrige innlegg på bloggen. I kunstprosjektet «Jeg krever også» skulle en mikrofon gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt.


Tania Bruguera under et kunstverk i 1997.

Bruguera har gjort cubaneres mulighet til å bruke internett og facebook til et tema i hennes utfordring av det totalitære regimets «sentraliserende perspektiv». Nyhetene om hennes initiativ «Jeg krever også» spredde seg i slutten av desember blant de få som hadde facebook eller den cubanske erstatningen for facebook. Bruguera inviterte i mars bekjente blant kunstnere på Cuba til et møte hjemme hos henne. Hun sendte ut invitasjonen til møtet på Facebook. Hun ønsket å tilbakevise den rådende forestilling på Cuba om at myndighetene evner å begrense all politisk bruk av Facebook.

Myndighetene strever med å opprettholde en politikk som strengt begrenser befolkningens bruk av internett. Castro-regimet strever med å skjule at de dobbelt-kommuniserer om å tillate internett til cubansk befolkning. Obama har lovet å tilby internett til alle cubanere. Visepresident Diaz Canel har lovet befolkningen det samme, men understreket at det må skje under kommunistpartiets kontroll. Sannheten er selvfølgelig at cubanske styresmakter forsøker å hindre fri tilgang til internett på ulike måter. En måte er å tilby ukentlige ferdige kontrollerte pakker med nedlastet underholdning fra nettet. Guillermo Fariñas satte egen helse på spill ved å sultestreike i 2006 for at befolkningen skulle få tilgang til internett. Fariñas ble belønnet med en internasjonal cyber-ytringsfrihetspris for sin innsats for Cubas befolknings rett til fri informasjon.
Myndighetene holder prisene på bruk av internett kunstig høye og har streng kontroll av de privatpersonene som får lisens på internett-konto. De fleste cubanere må oppsøke strengt kontrollerte internettkafeer der noen timers bruk av internett koster en månedslønn for en vanlig cubaner. Dyktige unge cubanske dataingeniører er imidlertid på Cuba i ferd med å skape en digital virkelighet som etterligner den frie internettvirkeligheten. Dataingeniørene har tatt utgangspunkt i et av regimet strengt kontrollert intranett, S-nett. S-nett er tilgjengelig i Havanna og omegn, og har etterlikninger av Wikipedia og Facebook.

Det i prinsippet ulovlige S-nettets etterlikning av fri internettvirkelighet ser myndighetene gjennom fingrene med så lenge de i underkant av 10 000 brukerne stilltiende aksepterer ikke å distribuere porno, ikke diskutere politikk og ikke forsøke å få tilgang til internett. Regimet har kontrollører som stenger brukere av intranettet ute for kortere eller lengre perioder avhengig av hvor alvorlig regimets representanter vurderer bruddet på de uskrevne reglene.

Bruguera utfordrer regimets skjøre og stilltiende kontrollregime ved å insistere på å bruke digitale medier til politisk bruk. Kunstneren utfordrer unge mennesker og kunstner-miljøer på Cuba i deres forståelse av hvor sterkt regimet evner å kontrollere den fremdeles svært begrensete utbredelsen av bruk av digitale medier på Cuba. Regimet frykter med rette at økt utbredelse av digitale medier kan undergrave regimets politiske makt. 

Den årlige Kunst-Biennalen finner sted i Havanna fra 16. mai til 22. juni. Kunstkuratorene som har planlagt Biennalen, har som nevnt i forrige blogginnlegg, valgt ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skal utfolde seg. Heller har kuratorene valgt å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna.

Siden Tania Bruguera av regimet er blitt forbudt å utøve sin kunst på Cuba, har hun svart med å opprette det hun beskriver som et pedagogisk prosjekt, et institutt for praktisk kunst. Mens Biennalen foregår i Havanna, leser Bruguera høyt og kommenterer Hannah Arendts «Origins of totalitarianism». Kunstneren skal sitte i 100 timer og lese høyt og kommentere fra den tyske filosofens bok om totalitære regimer der Arendt sammenligner totalitære trekk ved kommunisme og fascisme. Få av publikum vil tørre å høre på henne, men mange vil kunne få hennes monolog i opptak på mobiltelefoner. Vil opplesningene av Hannah Arendt bli formidlet gjennom minnepinner og mobiltelefoner, og vil også erstatningene for facebook bli anvendt? Vil også intranettet, S-nett, bli anvendt til å formidle Brugueras «subversive» buudskap og utfordring av Castro-dynastiets «sentraliserende perspektiv»?


Tania Bruguera leser Hannah Arendt

Tania Brugueras internasjonale anerkjennelse som kunstner gjør at regimet ikke kan behandle henne like brutalt som regimet behandler opposisjonelle og andre kunstnere som utfordrer den absolutte makten på Cuba. Bruguera har blitt tildelt Herp Albert-prisen for sin plastiske kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner, kunstkritikere og kunstnere i Latin-Amerika, USA, Nederland og England, uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst.

Tania Bruguera ble i helgen nektet adgang til en utstilling på Det nasjonale kunstmuseet i Havanna, enda et av verkene hennes fra noen år tilbake er en del av den faste utstillingen. Myndighetene har startet reparasjon av veien utenfor der Bruguera bor, og altså har sitt nyopprettete institutt. Kunstneren svarte med å gå ut til veiarbeiderne og lese et utdrag fra Arendts verk der sivile rettigheter ble diskutert. Bruguera ble på søndag av nabolagskomiteer og hemmelig politi mot sin vilje fraktet til hennes mors leilighet. De som hadde dukket opp for å høre opplesninger av Hannah Arendt ble arrestert.  

Andre kunstnere blir behandlet mer brutalt. Forfatter og blogger Angel Santiesteban, er fengslet på grunnlag av fabrikkerte anklager. Esteban skrev nylig på bloggen med fra fengslet utsmuglete tekster, om et forslag fra datteren til Che Guevara. Esteban ironiserte over at Aleida Guevara hadde anbefalt den nå avdøde venezolanske presidenten Hugo Chavez å statlig-gjøre presse og TV-kanaler i Venezuela. Hun mente nasjonalisering av massemedia hadde vært så vellykket på Cuba. Reportere uten grenser krever Santiesteban satt fri.  


Angel Santièsteban

 

Grafittikunstneren, Danilo Maldonado, med kunstnernavn «El Sexto, ble arrestert i slutten av desember for å ha forsøkt å iverksette en «performance» i en park i Havanna med to griser, påskrevet navnene «Fidel» og «Raul».

Hvorfor griser? Den planlagte grise-performance På landsbygda er et vanlig rituale under offentlige fester å slippe en gis innsmurt i olje løs i gatene. Den som klarer å fange grisen, får ta den med hjem og spise den. Maldonado ville se om noen turte å fange griser det stod "Raul" og "Fidel" på. Under spesialperioden på 1990-tallet var det vanlig å ha griser eller drive andre former for "matauk" på verandaen eller i hagen blant mennesker som bodde i byen. I George Orwells "Animal Farm" er det grisen Kamerat Napoleon, med Stalin som referanse, som erklærer at noen er likere enn andre, og innsetter seg selv og de andre grisene som den nye herskerklassen. På spansk har "Animal farm" tittelen "Rebellion en la granja", "opprør på farmen". Maldonado skal bli tiltalt for oppfordring til opprør og for «krenkelser», men sitter fremdeles i fengsel. Han har ikke fått vite når en rettssak vil finne sted.

Et av medlemmene av punk-bandet Porno Por Ricardo, forsøkte sette opp en plakat utenfor kunstmuseet i Havanna der det stod «Frihet for El Sexto». Musikeren ble arrestert.

El Sexto har i april blitt tildelt Vaclav Havel-prisen for «kreativ dissens». 27. mai vil noen på El Sextos vegne motta prisen under Oslo Freedom Forum. Den rumenske tidligere presidenten som ledet komiteen for ytringsfrihetsprisen, Emil Constantinescu, uttalte: «En regjering som frykter en kunstner og hans arbeid manifesterer sin tyranniske natur.»

Danilo Maldonado, El Sexto.

 

Burde også norske kunstnere engasjere seg for Bruguera og andre forfulgte kunstnere på Cuba?














Tre relevante videoer:

Escuadron Patriota: Decadencia: (spansk med engelske tekster)
https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

Normi Queen: !Yo Tambìen exijo! (spansk, ikke tekstet)
https://www.youtube.com/watch?v=fzeFZNoSIdM

Yo Tambìen exijo - Aksjon i Tate Modern 18. april - solidaritetsaksjon. (Det snakkes engelsk)
https://www.youtube.com/watch?v=CThPLk-hR1w

Politisk kunst og ytringsfrihet på Cuba

På Cuba utfordrer kunstneren Tania Bruguera perspektiver på moderne politisk kunst utbredt innen norsk kunstliv om politisk kunsts manglende evne til å påvirke verden utenfor kunstverden. Bruguera utfordrer den cubanske, særegne totalitære varianten av kommunismens «sentraliserende perspektiv». Politisk utfordrende kunst har ingen plass i Castro-regimets totalitære krav om at alle cubanere skal underordne seg statens ideologi og makt. Med sin radikale konseptkunst har hun trengt inn i juridiske og politiske sfærer i den cubanske statsorganismen som forsvarer sitt «sentraliserende perspektiv» og streber mot total kontroll over den cubanske virkeligheten. Vil Bruguera lykkes med sine provokasjoner i å gjøre det ensrettete statsapparatet til medskapere i hennes «subversive» politiske kunstverk?

Tania Bruguera tematiserer ytringsfrihet i 2009
ved Kunst-Biennalen i Havanna.

Kunstneren Bruguera forsøkte 30. desember å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna, (tilsvarende Rådhusplassen i Oslo). En mikrofon skulle gi alle som ønsket det et minutt til å dele med sine tilstedeværende landsmenn deres ønsker for framtiden på Cuba. Initiativet «Jeg krever også» førte til at Bruguera og flere demokratiaktivister ble arrestert for en kort periode.

17. desember offentliggjorde Barack Obama at amerikanske og cubanske myndigheter ville gå inn i forhandlinger for å normalisere forbindelsene mellom de to landene. Krav om endringer av styresettet i demokratisk retning og økt respekt for menneskerettigheter, ble formulert av USA. Kravene har Castro-regimet møtt med brysk avvisning og krav om respekt for Cubas «indre anliggender». Cubansk «nasjonal selvråderett« lar i følge regimet, seg ikke kombinere med presse- og ytringsfrihet, stemmerett ved åpne, demokratiske valg, en rettsstat som respekterer menneskerettigheter, organisasjonsfrihet eller krav om fri tilgang til internett. En meningsmåling nylig foretatt i hemmelighet på Cuba har vist at 3 av 4 cubanere er redde for å si hva de mener offentlig.

Etter 17. desember, er Tania Bruguera og flere andre som har utfordret begrensninger av ytringsfriheten, blitt arrestert. Kunstneren vil i en rettsak bli stilt til ansvar for oppfordring til «offentlig uorden og motstand». Bruguera er blitt fratatt sitt pass, altså nektet utreise, og venter fremdeles på en rettsprosess som stadig blir utsatt. Kunstneren har i protest meldt seg ut av det statlige kunstnerforbundet på Cuba, som har tatt myndighetenes side mot Bruguera.

Bruguera forsøker å skape sin egen «performance» og reaksjoner prosjektet har vekket, til elementer i et kunstprosjekt. Hun forsøker å inkludere i kunstprosjektet også den politiske prosessen og den rettsprosessen som formelt ikke har startet ennå. Hun er under konstant overvåking.

 

 

Det ensrettete, totalitære statsapparatet er ikke atskilt i lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Forståelse for formelle rettsprosedyrer i politi og rettsapparat er derfor mangelfull. Bruguera forsøker å bringe rettsprosessen som egentlig formelt ikke har begynt, inn for en internasjonal offentlighet der forståelse av rettsikkerhet og juridiske normer skiller seg fra forståelsen i Cubas diktatur. Hun vil konfrontere Cubas politiske virkelighet med internasjonale juridiske normer.

Myndighetene har forstått at de ikke vil klare å holde rettsprosessen unna internasjonal presses oppmerksomhet. Cubanske myndigheter forsøker å regissere en politisk prosess de trenger å få kontroll over før de formelt starter en rettsprosess mot henne. Cubanske myndigheter har laget en video der de utdyper sine synspunkter på hvorfor Brugueras person og kunstprosjekt er subversivt, skadelig, for det cubanske samfunnet. Videoen blir vist av representanter for sikkerhetspolitiet i lukkete visninger for kunstnere på Cuba.

Bruguera får ikke se videoen. I en blogg på nettet der hun har fått smuglet ut jevnlige, korte oppdateringer av den «kafkaske» prosessen hun blir utsatt for, belyser hun hvordan den vilkårlige rettsstaten på Cuba lar staten, påtalemakten, prosedere mot henne, den anklagete, men ennå ikke formelt tiltalte kunstneren. Myndighetene prosederer mot henne uten at verken hun eller hennes advokat har fått gjøre seg kjent med videoen. Videoen er blitt et saksdokument, i en ennå ikke påbegynt rettsprosess.

Mange av de som skal vitne i den forestående rettssaken er blitt gjort kjent med sakens innhold gjennom videoen. Videoen er et forsøk fra påtalemyndighetene i forkant av en ikke ennå begynt rettsprosess, på å forberede miljøet av kunstnere på Cuba hva de skal forventes å svare. Kunstnermiljøet blir forsøkt instruert hvilke tolkninger av Bruguera de skal gi uttrykk for når så rettsprosessen skal starte. Myndighetene forsøker å påvirke vitnene uten at Bruguera skal lykkes med å gjøre myndighetenes påvirkning av vitnene til en del av hennes kunstverk.

Samtidig som Bruguera iscenesetter sitt eget politiske kunstverk, har Kunst-Biennalen i Havanna funnet sted. Kunstkuratorene som planla Biennalen, valgte ikke å ha et avgrenset område i byen der kunst skulle utfolde seg. Heller valgte kuratorene å bringe kunsten ut til det cubanske folk i deres nærmiljøer rundt omkring i Havanna. Tanken var at Havannas befolkning skulle delta og være en del av de ulike kunstverkene som skulle utfolde seg blant byens befolkning. En kunstner fra Guatemala som deltok i Biennalen protesterte offentlig mot myndighetenes behandling av Bruguera. Biennalen avsluttes i slutten av mai. Klarer myndighetene å hindre Brugueras politiske kunstverk å samhandle med Havannas under Biennalen kunstdeltakende befolkning?

Tania Bruguera i et kunstverk fra 2012
der hun tematiserte immigrasjon.

Tania Bruguera har mottatt ikke bare solidaritet, men også anerkjennelse som kunstner fra internasjonale kunstnermiljøer. Den kinesiske kunstneren Ai Wei Wei har i likhet med kunstnere i USA, Canada, Nederland, Belgia, England og kunstnere og kunstkritikere i Latin-Amerika engasjert seg i solidaritet med Bruguera. Herp Albert Foundation utgir hvert år Herp Albert-prisen til fem innovative kunstnere innen fem kunstkategorier: dans, audiovisuell kunst, musikk, teater og visuell kunst. Bruguera får prisen for kreativ, dyktig og nyskapende visuell kunst. I New York har Guggenheim Museum og Museet for moderne kunst, MoMa, sammen med andre anerkjente kunstinstitusjoner uttrykt solidaritet og anerkjennelse for Brugueras kunst. En amerikansk kunstner uttalte under en demonstrasjon til støtte for Tania Bruguera i New York: «She’s creating a moment of expression during a time of oppression». 

Er kunstens utfordring med å nå utenfor kunstverden at kunstens dypsindighet da går tapt? Blir kunsten kunst gjennom kunstverdenens måte å behandle den på? Er Tania Brugueras politiske kunst forståelig også for mennesker som ikke lever i diktatur? Forsvinner kunstens dypsindighet i Brugueras politiske kunst på vei ut til den cubanske samfunnsvirkeligheten eller ut til den norske samfunnsvirkelighet? Vil Bruguera ved sitt politiske kunstverk lykkes i å utfordre den totalitære statens «sentraliserende perspektiv», og vil hennes «subversive» kunst kunne ta fra cubanerne noe av frykten og forandre den cubanske samfunnsvirkeligheten?