"Cuba er et paradis for pedofile!"



Jineterismo på Cuba

Den utbredte barneprostitusjonen på Cuba er en skyggeside ved det cubanske samfunnet, få ønsker å snakke om. Under mitt besøk på Cuba i juli hadde jeg en samtale med advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Laritza Diversent  om barneprostitusjonen på Cuba. Jeg fortalte om en hendelse jeg hadde observert under et tidligere besøk på Cuba, og som er blitt beskrevet tidligere i et innlegg for over et år siden på denne bloggen. Slik ble hendelsen beskrevet:

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk. 

Etter å ha blitt fortalt om den her beskrevne hendelsen, var Diversent ikke overrasket over den beskrevne episoden, men syntes å undre seg over min overraskelse over forekomsten av barneprostitusjon på Cuba. Men jo, hun forstod at det for meg var overraskende og underlig at barneprostitusjon foregikk så åpenlyst.

«Det meste av turismen til Cuba er sex-turisme. Og Cuba er et paradis for pedofile», bemerket Laritza Diversent. Jeg spurte henne om min oppfatning om at frykten for å skremme vekk sex-turister generelt var en viktig grunn til at cubanske myndigheter så gjennom fingrene med barneprostitusjon. Menneskerettighetsjuristen forklarte at manglende lovverk mot seksuell utnytting av barn, gjorde det vanskelig å påføre straff for seksuelle overgrep mot mindreårige. Cuba har underskrevet FNs konvensjon mot seksuelt misbruk av barn og barneprostitusjon. Men Cuba har ikke inkludert denne konvensjonens innhold i det cubanske lovverket. For voksne å ha sex med mindreårige, er i realiteten ikke kriminelt på Cuba. Voldtekt av mindreårige og vold mot barn er imidlertid straffbart. Diversent antydet en form for seksuell lavalder på rundt 12 år, men jeg er usikker på om hun mente denne grensen var lovfestet eller uformell. Pedofile menn som ble arrestert mistenkt for seksuell utnyttelse av barn, ville kunne få aksept av politi og andre myndighetspersoner for at sexen var frivillig og at jenta hadde «kropp som en kvinne», altså var moden kroppslig for alderen, hadde «cuerpo de mujer».


Laritza Diversent, leder av Cubalex.

 

Jeg spurte Diversent om jeg så hadde forstått dette riktig. Var det slik at dersom jeg som far til en mindreårig datter, opplevde at min datter kom hjem etter å ha blitt utnyttet seksuelt, så ville jeg ikke kunne ha håp om hjelp fra det cubanske rettsvesenet? Diversent fant mitt tenkte eksempel underlig og fant grunn til å presisere at, som regel, så ville foreldre være støttende til at datteren inngikk en seksuell forbindelse med en voksen mann. Foreldrene ville ofte være «med på det». Menneskerettsforkjemperen presiserte at Cubalex ønsket å arbeide med å bekjempe barneprostitusjon, men at de ikke hadde noen saker av en slik karakter, da de som deltok i slik virksomhet sjelden hadde interesse av å anmelde slike forhold.

Er det så kanskje seksuelt anarki med ekstremt liberale og seksuelt frigjorte styresmakter på Cuba? Er det kanskje slik at det revolusjonære Castro-dynastiet bejaer seksualitet i alle former på en progressiv måte, som moralsk snerpete nordboere som meg selv, ikke forstår? (Jeg har skrevet om vilkårene for homofil frigjøring og undertrykkelse av homofili på Cuba i et annet innlegg på denne bloggen). Jeg glemte imidlertid å nevne for Diversent hva den uavhengige journalisten Pedro Moran, som jeg intervjuet i juli 2011, fortalte meg om den strenge straffeanvendelsen overfor sedelighetsforbrytelser begått av cubanere overfor mindreårige.  Moran fortalte meg om flere tilfeller av vilkårlig rettspraksis og justismord ikke bare innen den rettspleien som er politisk, men også den rettspleien som gjelder narkotika og vinningskriminalitet, sedlighet eller andre former for «vanlig» kriminalitet. I byen Ciego de Avila, skulle en 20 år gammel mann ha forført en gutt på 13 år og en gutt på 14 år. 20-åringen skulle i følge Moran, ha blitt dømt til 40 år i fengsel. Moran påpekte om denne saken til meg, at selvfølgelig skulle seksuelt misbruk av barn straffes, men en straff på 40 år når det ikke ble utøvd vold, mente Moran var veldig strengt. Det cubanske rettssystemet er altså ingen rettsstat, er vilkårlig og har politisk slagside. Men rettssystemet straffer altså alle former for kriminalitet, også sedelighetsforbrytelser begått av cubanere, svært strengt.

Pedro Moran, uavhengig
cubansk journalist.

Hva forklarer så det vilkårlige rettssystemet på Cubas forskjellsbehandling av pengesterke, pedofile  utenlandske turister og vanlige cubanske pedofile? Laritza Diversent fortalte meg om en i Canada kjent pedofil, som hadde vært mye på Cuba. Cubanske myndigheter hadde ikke interessert seg for ham. På flyplassen vel hjemme i Canada, arresterte kanadiske myndigheter den pedofile mannen og fant minnepinner med barneporno med barn ned i 6 og 4 års alder. Diversent antydet mange europeiske land nok ikke var interessert i å etterforske sedlighetsforbrytelser utført av europeiske landsmenn på Cuba. Hun antydet myndigheter fra europeiske land hadde sine motiver for å ønske å unngå oppmerksomhet rundt europeeres sedelighetsforbrytelser. Jeg orket imidlertid ikke å stille flere spørsmål om dette, og jeg husker ikke om det var henne eller jeg som skiftet samtaleemne.

Forklaringen på cubanske myndigheters manglende vilje til hindre forekomst av barneprostitusjon er at siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer, ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba, har andre cubanske opposisjonelle forklart meg. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

Nepotismen, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Forekomsten av sexturisme og dens uønskete, men likevel stilltiende aksepterte sideeffekt, utbredt barneprostitusjon, bidrar til å styrke regimet økonomisk, og bidrar slik i dag til å opprettholde regimets makt på Cuba. Når alt som tjener revolusjonen, er moralsk, og det som tjener revolusjonen, er det som tjener Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser, så er også barneprostitusjon noe som tjener revolusjonen. Stilltiende aksept for barneprostitusjon, synes regimet å mene at tjener revolusjonen.


En link til Toronto Stars og El Nuevo Herald Tribunes reportasjer om barneprostitusjon på Cuba. https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html

1. artikkel (Artikkel nr. 1) i debatten i Ny Tid med Terje Enger, leder for Norsk Cuba-forening

Mitt først innlegg i debatten i Ny Tid.

 

HVORFOR ER DEN CUBANSKE REVOLUSJONEN SÅ SEXY?

 

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert, mente min privatlærer i spansk på Cuba. Hun var en kvinne i midten av 50-årene, og underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.»

Har idealer for barneoppdragelse noe å gjøre med autoritære samfunn og fascinasjonen for dem? Turister som besøker Cuba blir dels forskrekket over den utbredte prostitusjonen, men også fascinert av en vital og livsbekreftende, salsa-dansende befolkning med det som etter vest-europeisk standard oppleves som en friere seksualmoral. De mørke sidene ved det cubanske samfunnet, fattigdom, stagnasjon, overvåking, vanstyre, korrupsjon og frykten undertrykkelsen skaper, blir holdt skjult for besøkende turister. Fascinasjonen for cubansk kommunisme handler kanskje om flere sammensatte komponenter der seksuell frigjøring utgjør en del? Forbindes cubansk kommunisme med oppfatninger om handlekraftige, pene, opprørske revolusjonære martyrer med politisk gjennomføringsevne? Revolusjonære helter som i tillegg har stor sex appeal og oppfattes som seksuelt frigjorte og frihetselskende? Er det en større respekt for ideer og overbevisningers kraft enn for fakta, som har skapt den seiglivete idealiserte forståelsen av cubansk kommunisme? Har forkjærlighet for kraften ved indre overbevisning om storslåtte idealer og skepsis til fakta som ikke bygger opp om indre overbevisninger, hindret intellektuelle og radikal venstreside i å ta informasjon om det totalitære diktaturet innover seg? Opplysninger om politiske fanger, overvåking ved nabolagskomiteer og Stasi-lignende hemmelig politi, manglende presse- og ytringsfrihet og brudd på menneskerettigheter har ikke fått lov å ødelegge de inderlig overbeviste sitt bilde av et idealsamfunn.

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.

Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen var et anerkjent tilholdssted for turister og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 14-årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 14-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 14-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.

Den seiglivete forestillingen om Castro-regimets gode vilje om å skape et rettferdig samfunn lever videre i norsk offentlighet ikke bare blant mennesker tilhørende den radikale venstresiden. Bernt Hagtvedt mener Castro-regimets popularitet henger sammen med inntrykket av handlekraft og med regimets enorme selvbevissthet og virilitet i en tid da andre kommunistiske diktaturer kom i krise.[1] Terje Nordby hevder Che Guevara passer inn i bildet av en urmytisk opprører med forløpere som Jesus.[2] Lik Prometheus stjal ilden» fra de herskende guder på Olympen, skal Che og Fidel ha sgitt de fattige masser den «revolusjonære ild» til bekjempelse av imperialisten USA og kapitalismen. Che har siden fått evig liv som en vakker Kristus-figur avbildet på T-skjorter og oppfattet som et urbilde på ungdommelig opprørstrang.



Hva er det egentlig som gjør Fidel Castro, Che og den cubanske revolusjonen så sexy? Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich forsøkte på 30-tallet å forklare hvorfor det industrielt utviklete og kulturelt avanserte Tyskland sluttet opp om fascismen. Tyskland hadde den største og best organiserte arbeiderklassen. Marxistisk teori tilsa at Tyskland burde ha sluttet opp om arbeiderbevegelsen og kommunismens politiske prosjekter. Reich kombinerte psykoanalyse og marxisme. Autoritære, borgerlige familiestrukturer skapte seksuelt hemmede barn. Den borgerlige kjernefamilien styrt av autoritære fedre oppdro barn etter livsfiendtlige normer for sømmelighet. De naturlige spirer i barnet ble kuet og undertrykket. Mennesker hemmet av autoritær og seksualfornektende barneoppdragelse ble mottagelige for propaganda fra den autoritære fører, den store farsfiguren. De seksuelt hemmete massene mottok etterlengtet farskjærlighet fra føreren og dyrket ham. Fascismen ga de hemmete menneskene trygghet og muligheter til å utfolde de kuete spirer av ufordervet naturlighet, som lå og ulmet bak de undertrykkete menneskenes tilstivnete karakter/personlighet.

Veien til friere, mer selvstendige mennesker var å endre barneoppdragelsen. Barneoppdragelsen måtte gjøres mer kollektiv. Barnehjem i Sovjet der de voksne ikke ble kalt «mor» og «far» ble av Reich fremhevet som idealer. Barneoppdragelsen måtte bli mindre autoritær og mer bekreftende overfor barnets vitebegjær, nysgjerrighet og interesse for nakenhet, kropp og gryende seksualitet.

Reich og andre samtidige psykiatere og psykologer på 30-tallet som kombinerte innsikter fra marxisme og psykoanalyse, har hatt stor innflytelse over hvordan vi i dag tenker rundt barneoppdragelse. I forståelsen av fascisme og annen politisk ekstremisme kan av og til tanker beslektet med Reichs teorier om «Fascismens massepsykologi» gjøre seg gjeldende. I Aage Borchrevinks bok om Anders Behring Breivik blir barndom og oppvekst tillagt en viktig rolle. Borchrevinks forklaring av ABBs politiske ekstremisme er imidlertid ikke fullt forenlig med Reichs psykoanalytisk pregete teorier om hva som gjør at mennesker utvikler seg til politiske ekstremister. Er det likevel vesentlige berøringspunkter? Er Reichs teorier relevante for å forstå politisk ekstremisme i dag?

Er det relevant å bruke Reichs teorier for å forstå Cubas kommunistiske diktatur som har holdt seg ved makten i 56 år? Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba? Opprettholder og bidrar cubanerne gjennom sin egen karakter til det autoritære systemet?

Den tidligere kommunisten Reich ble etter 2. verdenskrig en rasende kritiker av den totalitære og undertrykkende kommunismen. Reich snakket om svart og rød fascisme. I Reichs begrepsverden har salg av sex ingenting med seksuell frigjøring å gjøre. Er det en form for frustrert seksuell kjærlighet i det seksualiserte Cuba, som bereder grunnen for overføring av følelser til den store lederen? Er det noe av forklaringen på hvordan cubanerne bidrar til å bevare et samfunnssystem som opprettholder deres egen undertrykking? Er Cubas form for totalitarisme, uavhengig av om Reichs teorier er relevante for forståelsen eller ikke, et studium verdt? Det faktum at Cuba er et totalitært diktatur gjør spørsmålet vanskelig å svare på. Kritisk samfunnsforskning er vanskelig å gjennomføre så lenge regimet sitter ved makten.

Er også årsakene til at så mange intellektuelle i Norge så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske kommunismen et forskningsstudium verdt? Bård Larsen siterer i boka «venstreekstreme ideer og bevegelser» John Ardagh som mente de post-stalinistiske, europeiske marxistene i etterkrigstiden praktiserte «autentisitetsforakt». De viste større respekt for ideer enn for fakta. Den radikale venstresiden fornemmet at kommunismen allerede var en tapt illusjon. De tviholdt på illusjonen og forholdt seg til en teoretisert og abstrakt politisk virkelighet. «Det var få, om noen, regimer å falle tilbake på som eksempler på at ideologien kunne fullbyrdes», i følge Larsen.[1] Cuba var for europeisk, radikal venstreside derimot et regime der den kommunistiske ideologien ble fullbyrdet. Oppfattet de Cuba som et ideal også for seksuell frigjøring, uten at det ble kommunisert like tydelig og hølytt?

Er venstreradikaleres fascinasjon for Cuba et speil for hvordan radikal venstreside vurderer verden rundt seg? Den «fascistiske personlighet» ble et begrep i norsk samfunnsforskning etter andre verdenskrig. Anti-autoritær, fri og moderne barneoppdragelse er inspirert av Reich og andre som kombinerte psykoanalyse og marxisme på 1930-tallet. Seksuell frigjøring var en viktig del av den politiske kampen på slutten av 1960-tallet. Reichs bøker om den seksuelle revolusjon og særlig boken «Orgasmens funksjon» ble lest i mange radikale studiesirkler på 1970-tallet. Er Reich og andre samfunnsteoretikere som ser sammenhenger mellom seksuell frigjøring og samfunnsstrukturer blitt en del av en måte å vurdere andre samfunn på blant mennesker på den radikale venstresiden i Norge?

---

[1] Hagtvet, Bernt. Guden som forsvant. Venstreekstreme ideer og bevegelser. Oslo 2013. s. 248.

[2] Nordby, Terje. Mytekalenderen. 14. juni og episode 15 i hørespillserien Forvandlinger, Kunnskapen og opprørets ild.  

Litteraturliste:

Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013.

Reich, Wilhelm. Die Massenpsychologie des Fascismus. Berlin 1933.

Borchrevinck, Aage. En norsk tragedie. Oslo 2012.

---

[1][1] Larsen, Bård.SVs ekstreme kontakter. Sørensen, Øystein (red.). Venstreekstremisme. Oslo 2013. s. 180.