Castrismen - "Ideas trasnochadas"!

Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 

Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espi