Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?

Del tre av et kritisk perspektiv på Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika.



Nicolas Maduro - President I Venezuela.

Alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk elitene på den radikale venstresiden i Latin-Amerika og deres bruk av en venstreradikal retorikk for å oppnå makt og sosiale fordeler. Retorikken om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter, har gitt elitene makt og økonomiske fordeler til egne grupperinger innen middelklassen.   

Politikere gjør bruk både av politisk analyse og politisk retorikk. Begge deler hører med i den politiske virkelighet og i all debatt om politikk. Gode politikere behersker både analyse og retorikk, og de er seg bevisst når de driver med analyse og når de driver med retorikk. Forskere som analyserer politikk og økonomi, må evne å se forskjell på analyse og retorikk. Forskere som tror politikere driver analyse når de driver med retorikk, de ender med å formidle retorikk som om det er analyse.

Majoriteten av akademikere som forsker på Latin-Amerika har vært gode til å påpeke avstand mellom retorikk og politisk praksis og virkelighet i bedømmelsen av den politiske høyresiden i Latin-Amerika. Majoriteten av Latin-Amerika-forskere i Norge har imidlertid i liten grad påpekt spriket mellom politisk retorikk og politisk praksis blant venstre-autoritære regimer og militærdiktaturer som bekjenner seg til venstreradikal, revolusjonær retorikk. Er det forskernes egne politiske sympatier som gjør at de bevisst underkommuniserer avstand mellom retorikk og politisk praksis i venstreradikale regimer? Eller er det forskerne selv som ikke evner å skille mellom det analytiske og det retoriske nivået i deres vurdering av politisk praksis blant venstreradikale makthavere?

Et eksempel på manglende evne til å skille mellom politisk analyse og politisk retorikk, er Iselin Åsedotter Strønen, som i Aftenposten 8. desember uttaler seg om resultatet av valget i Venezuela. Strønen hevder valgnederlaget for chavistene vil «utløse fornyet engasjement på grasrotnivå». Hun hevdet at nederlaget trolig ville «utløse nye politiske og ideologiske debatter innad i regjeringskoalisjonen og med deres støttespillere på grasrotplan.» Når Strønen spår at valgnederlaget vil utløse fornyet engasjement på grasrotnivå, som vil utløse nye politiske og ideologiske debatter og engasjement som vil spre seg fra grasrotnivå og videre til regjeringskoalisjonen, som igjen vil kunne «stake ut en ny retning for det såkalte Bolivarianske prosjektet», så er det uklart om hun også selv er på et analytisk nivå eller et retorisk nivå. Strønen gjengir ukritisk chavistenes fremstillling og tolkning av valgnederlaget. Det er åpenbart at chavistene er på et retorisk og ikke et analytisk nivå. Det fremstår som uklart om mange ledende chavister selv er bevisste at de driver retorikk når de hevder de driver med analyse, eller om mange av de ledende chavister ikke evner å skille retorikk fra analyse. Underkommuniserer Latin-Amerika-forsker Strønen bevisst at de ledende chavistene blander analyse og retorikk, eller evner ikke Strønen selv å skille analyse og retorikk i chavistenes sammenblanding av analyse og retorikk fordi hun sympatiserer med chavistene? Latin-Amerika-forsker Strønen burde også utfordres til å ta stilling til spørsmålet om Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv.

Castro-dynastiets destruktive innflytelse har særlig kommet til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen i landene Colombia og Venezuela. I innslaget om fredsprosessen i Colombia i Urix på lørdag 7.11 formidler NRK et inntrykk av at motstanden i Colombia mot amnesti for krigsforbrytere hovedsakelig handler om miljøer i næringsliv og politikk. Selv om NRK-journalisten nevner at motstanden mot å gi amnesti til Farc er utbredt i befolkningen, nevner hun ikke andre kritikere av Farc enn den tidligere konservative presidenten Alvaro Uribe.

NRK har en tendens til å forutsette at marxistiske gerilja-bevegelser alltid har bred oppslutning i den jevne befolkningen. Eller så er det slik at journalistene ubevisst antar at militære grupperinger som selv definerer seg som marxistiske revolusjonære alltid kjemper for sosial likhet og rettferdighet.  Journalisten fra NRK nevner i innslaget bruk av barnesoldater, unge jenter utsatt for voldtekter og seksuelt misbruk og brukt som sex-slaver, men nevner ikke Farcs deltakelse i narkotikahandel, kidnappinger for løsepenger, utpressing og drap på sivilbefolkning som ikke underordner seg Farcs makt. Kunne NRK ha oppsøkt noen av avhopperne fra Farc, tidligere barnesoldater og ofre for overgrep fra Farc-geriljaen? NRK burde prøve å gi et mer nyansert bilde av de store utfordringene Colombia står foran i forbindelse med fredsprosess og håp om forsoning og en bedre fremtid for Colombia. 


Demonstrasjon mot Farc

Er det fordi Norge er med som tilrettelegger for fredsprosessen i Colombia, en fredsprosess som foregår i samarbeid med cubanske myndigheter, at NRK forholder seg så lite kritisk til Farc-geriljaen? Kommunistregimet på Cuba har i flere tiår vært en viktig støttespiller for Farc-geriljaen i Colombia. I flere tiår har Castro-regimet bidratt til å opprettholde den militære konflikten i Colombia mellom regjering og gerilja som har skapt så mye lidelse i sivilbefolkningen. Castro-regimet søker nå forsoning med USA og ønsker å komme ut av internasjonal isolasjon, og er derfor mindre interessert i å være støttespiller for Farc i deres militære kamp. Bør norske journalister vise større interesse for disse sidene ved relasjonen mellom Castro-dynastiet og Farc-geriljaen?

Kan man forstå de colombianerne som ser på en Farc-gerilja med barnesoldater, unge kvinner som sex-slaver, og som livnærer seg ved narkotika-handel, kidnapping og utpressing, som rene banditter?  Miljøer på den politiske høyresiden og næringsliv har gjort mye galt i Colombia, og står bak overgrep, brudd på menneskerettigheter og kriminalitet. Bør likevel norske journalister kunne forventes å se med mer kritiske blikk også på militære grupperinger som selv definerer seg som "revolusjonære marxister"?

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene har hatt tilhørighet i middelklassen, og har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg. De har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. Forskere og journalister burde ha vurdert disse elitene i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalister har vært blinder på venstre øye i forhold til Latin-Amerika.