Del tre av et kritisk perspektiv på Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika.



Nicolas Maduro - President I Venezuela.

Alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk elitene på den radikale venstresiden i Latin-Amerika og deres bruk av en venstreradikal retorikk for å oppnå makt og sosiale fordeler. Retorikken om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter, har gitt elitene makt og økonomiske fordeler til egne grupperinger innen middelklassen.   

Politikere gjør bruk både av politisk analyse og politisk retorikk. Begge deler hører med i den politiske virkelighet og i all debatt om politikk. Gode politikere behersker både analyse og retorikk, og de er seg bevisst når de driver med analyse og når de driver med retorikk. Forskere som analyserer politikk og økonomi, må evne å se forskjell på analyse og retorikk. Forskere som tror politikere driver analyse når de driver med retorikk, de ender med å formidle retorikk som om det er analyse.

Majoriteten av akademikere som forsker på Latin-Amerika har vært gode til å påpeke avstand mellom retorikk og politisk praksis og virkelighet i bedømmelsen av den politiske høyresiden i Latin-Amerika. Majoriteten av Latin-Amerika-forskere i Norge har imidlertid i liten grad påpekt spriket mellom politisk retorikk og politisk praksis blant venstre-autoritære regimer og militærdiktaturer som bekjenner seg til venstreradikal, revolusjonær retorikk. Er det forskernes egne politiske sympatier som gjør at de bevisst underkommuniserer avstand mellom retorikk og politisk praksis i venstreradikale regimer? Eller er det forskerne selv som ikke evner å skille mellom det analytiske og det retoriske nivået i deres vurdering av politisk praksis blant venstreradikale makthavere?

Et eksempel på manglende evne til å skille mellom politisk analyse og politisk retorikk, er Iselin Åsedotter Strønen, som i Aftenposten 8. desember uttaler seg om resultatet av valget i Venezuela. Strønen hevder valgnederlaget for chavistene vil «utløse fornyet engasjement på grasrotnivå». Hun hevdet at nederlaget trolig ville «utløse nye politiske og ideologiske debatter innad i regjeringskoalisjonen og med deres støttespillere på grasrotplan.» Når Strønen spår at valgnederlaget vil utløse fornyet engasjement på grasrotnivå, som vil utløse nye politiske og ideologiske debatter og engasjement som vil spre seg fra grasrotnivå og videre til regjeringskoalisjonen, som igjen vil kunne «stake ut en ny retning for det såkalte Bolivarianske prosjektet», så er det uklart om hun også selv er på et analytisk nivå eller et retorisk nivå. Strønen gjengir ukritisk chavistenes fremstillling og tolkning av valgnederlaget. Det er åpenbart at chavistene er på et retorisk og ikke et analytisk nivå. Det fremstår som uklart om mange ledende chavister selv er bevisste at de driver retorikk når de hevder de driver med analyse, eller om mange av de ledende chavister ikke evner å skille retorikk fra analyse. Underkommuniserer Latin-Amerika-forsker Strønen bevisst at de ledende chavistene blander analyse og retorikk, eller evner ikke Strønen selv å skille analyse og retorikk i chavistenes sammenblanding av analyse og retorikk fordi hun sympatiserer med chavistene? Latin-Amerika-forsker Strønen burde også utfordres til å ta stilling til spørsmålet om Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv.

Castro-dynastiets destruktive innflytelse har særlig kommet til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen i landene Colombia og Venezuela. I innslaget om fredsprosessen i Colombia i Urix på lørdag 7.11 formidler NRK et inntrykk av at motstanden i Colombia mot amnesti for krigsforbrytere hovedsakelig handler om miljøer i næringsliv og politikk. Selv om NRK-journalisten nevner at motstanden mot å gi amnesti til Farc er utbredt i befolkningen, nevner hun ikke andre kritikere av Farc enn den tidligere konservative presidenten Alvaro Uribe.

NRK har en tendens til å forutsette at marxistiske gerilja-bevegelser alltid har bred oppslutning i den jevne befolkningen. Eller så er det slik at journalistene ubevisst antar at militære grupperinger som selv definerer seg som marxistiske revolusjonære alltid kjemper for sosial likhet og rettferdighet.  Journalisten fra NRK nevner i innslaget bruk av barnesoldater, unge jenter utsatt for voldtekter og seksuelt misbruk og brukt som sex-slaver, men nevner ikke Farcs deltakelse i narkotikahandel, kidnappinger for løsepenger, utpressing og drap på sivilbefolkning som ikke underordner seg Farcs makt. Kunne NRK ha oppsøkt noen av avhopperne fra Farc, tidligere barnesoldater og ofre for overgrep fra Farc-geriljaen? NRK burde prøve å gi et mer nyansert bilde av de store utfordringene Colombia står foran i forbindelse med fredsprosess og håp om forsoning og en bedre fremtid for Colombia. 


Demonstrasjon mot Farc

Er det fordi Norge er med som tilrettelegger for fredsprosessen i Colombia, en fredsprosess som foregår i samarbeid med cubanske myndigheter, at NRK forholder seg så lite kritisk til Farc-geriljaen? Kommunistregimet på Cuba har i flere tiår vært en viktig støttespiller for Farc-geriljaen i Colombia. I flere tiår har Castro-regimet bidratt til å opprettholde den militære konflikten i Colombia mellom regjering og gerilja som har skapt så mye lidelse i sivilbefolkningen. Castro-regimet søker nå forsoning med USA og ønsker å komme ut av internasjonal isolasjon, og er derfor mindre interessert i å være støttespiller for Farc i deres militære kamp. Bør norske journalister vise større interesse for disse sidene ved relasjonen mellom Castro-dynastiet og Farc-geriljaen?

Kan man forstå de colombianerne som ser på en Farc-gerilja med barnesoldater, unge kvinner som sex-slaver, og som livnærer seg ved narkotika-handel, kidnapping og utpressing, som rene banditter?  Miljøer på den politiske høyresiden og næringsliv har gjort mye galt i Colombia, og står bak overgrep, brudd på menneskerettigheter og kriminalitet. Bør likevel norske journalister kunne forventes å se med mer kritiske blikk også på militære grupperinger som selv definerer seg som "revolusjonære marxister"?

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene har hatt tilhørighet i middelklassen, og har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg. De har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. Forskere og journalister burde ha vurdert disse elitene i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalister har vært blinder på venstre øye i forhold til Latin-Amerika.