Tredje del av intervju med Alfredo Romero - Om "transitional justice".

Romero mener det er mye å lære av sannhetskommisjonene i El Salvador og Guatemala.  ”Transitional justice” er et omfattende tema. Han har studert en rekke slike forsoningsprosesser i verden, og mener det er en FN-oppskriftsbok for ”transitional justice”. Men denne ”A,B,C -en” har som første skritt at det må være en transisjon, et regimeskifte. Det kan ikke være de samme som fortsatt sitter ved makten, understreker Romero. Han viser til en ”skinn-prosess”, som regimet har satt i gang og visstnok kaller for en form for  sannhetskommisjon. 

Alfredo Romero, grunnlegger av Foro Penal.

”Hva med chavistaene? Har de en videre plass i Venezuela etter et regimeskifte?” spør jeg. ”Ja, men det er forskjell på chavistaer og kriminelle. Kriminelle som har begått overgrep bør ikke få immunitet, understreket Romero. Han viser til eksemplet med Argentina og Chile. Straffefrihet for alvorlige forbrytelser er han imot. ”Hva med de som har opplevd å bli torturert?” spør han meg.

”Men hva med Pinochet som ble arrestert i Storbrittania, og nesten ble fengslet,” spør jeg. ”Skremmer ikke slike hendelser diktatorer fra å risikere å gi fra seg makten, og gjør at de holder på makten uansett?” Romero ser alvorlig på meg: ”Jo, det kan skje. Men dersom vi ikke straffeforfølger diktatorer som bryter menneskerettigheter og begår forbrytelser mot menneskeheten, hva sier vi til politiske ledere, som ønsker å gjøre seg til diktatorer da? At det er greit å være diktator. Ønsker vi egentlig det?”

Jeg spør Romero om ideologiens betydning for lederskapet i Maduro-regimet. ”Ønsker Maduro å bli martyr? Ønsker han å ende sitt liv lik Salvador Allende, kjempende med gevær i hånd, for det han mener er rett?” Spør jeg. ”Maduro ønsker ikke å bli martyr. Han tror ikke på ideologien, slik Chavez tross alt, til en viss grad gjorde,” mener Romero.

Jeg spør Romero om Maduros kone, Cilia Flores, som i følge cubanske opposisjonelle jeg har snakket med, hevder skal ha mye makt og skal ha nære bånd til cubansk etteretning. Romero kjente ikke til forhold rundt kona til Maduro, og var ukjent med informasjonen jeg delte med ham. Men Romero påpekte at Flores er advokatutdannet og virker som en smart person, så hun har nok innflytelse, mente han. Derimot mente han å ha fått bekreftet fra flere kilder at cubanerne spilte en viktig rolle for å få Maduro til å bli utnevnt til Chavez sin etterfølger. 

Pepe Mujica - en respektert sosialist.

Romero var imponert over Pepe Mujica, som alle kunne respektere, også Høyre-folk. Mujica var en ordentlig sosialist, ikke en som bare var opptatt av å berike seg. Det er uriktig å kalle Maduro for tilhørende på venstresiden, for han har oppført seg som en grådig høyremann. Romero som ga inntrykk at han hadde sympati for venstresiden i politikken, mente Maduro overhodet ikke har ført en politikk som objektivt sett burde kunne defineres som ”venstre-politikk”.

Jeg spør Romero om hva han mener om norske miljøer og europeiske miljøer som støtter Maduro. Romero er kritiske til disse miljøene, siden de gir regimet muligheten til å fremstille i deres propaganda at regimet har støtte i en rekke land. Regimet kan i deres propaganda få styrket egen fremstilling av at de få landene, de 53 som har uttrykt sin støtte til Guaidò ikke er representative for alle verdens land og regjeringer. Cubanerne er verdens beste diplomater, mener Romero. ”Se hvordan de har klart å skape splittelse i OAS, og hvordan de har fått alle de karibiske øystatene til å støtte Cuba og Venezuela”.

Romero nevner kort at  han ser på det at Mexico og Lopez Obrador har stilt seg nøytrale som en håndsrekning, tross alt. Om Mexico så ikke har uttrykt eksplisitt støtte til Gauidò. Motstanderne av Maduro-regimet fikk ikke så mye hjelp fra EU og de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa som de hadde kunnet håpe på. Men Tsjekkia gjør ting som var viktige for dem, og har gitt dem viktig støtte.

Jeg spurte Romero om hvilke utfordringer Venezuela ville stå overfor når Maduro-regimet falt og rettsstaten skulle gjenopprettes? ”Det byr ikke på noen store problemer. Det handler bare om å ansette uavhengige dommere i domstolen, gjerne på livstid, slik det er i USA. Så må man sikre uavhengige institusjoner i stedet for kameraderi. Da faller ting fort på plass”, mente Romero.

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk. (Del 1 av 2)

Barack Obama forsøkte å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama besøkte Cuba 20-22 mars, og holdt en tale der han påpekte mangel på ytringsfrihet, demokrati, organisasjonsfrihet, respekt for menneskerettigheter. Obama påpekte også rasisme og manglende likestilling på Cuba, i talen, og han holdt en pressekonferanse sammen med Raul Castro, der Castro ble overrumplet av en journalist og måtte svare på spørsmål om politiske fanger på Cuba. Alt dette er kjent også for nordmenn og norske avislesere.

Raul Castro forsøker å få Obama med på et bilde der de begge
markerer en form for seier sammen, men får ikke Obama med seg.

 

Obama ønsket å starte en nye epoke for USA i Latin-Amerika. Latin-amerikanske statsledere har gjennom årtier brukt USAs embargo og USAs politikk overfor Cuba som en anledning til å uttrykke latin-amerikansk enhet utad mot USA, og vise en kritisk holdning til USA for å minne om det mange land i Latin-Amerika, har sett som USAs imperialistiske politikk overfor regionen. Særlig krefter på venstresiden i Latin-Amerika, men også det politiske sentrum har kritisert USA for kontroversielt samarbeid med militærdiktaturer på høyresiden og disse regimenes drap og tortur på politiske motstandere, krenkelser av menneskerettigheter. Historikere har beskrevet hvordan CIA samarbeidet med militærdiktaturer gjennom den kalde krigen. I perioden før den kalde krigen, drev USA drev med kanon-diplomati og blandet seg inn i latin-amerikanske lands politikk og økonomi. Med initiativet for normalisering av forbindelser med Cuba, ønsker Obama å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.  

 

Obama besøkte rett etter å ha vært på Cuba, Argentina. At møtet i Argentina også skulle komme til å handle om å avslutte den kalde krigen er ikke like kjent for en norsk offentlighet. At møtet med den nyvalgte presidenten fra høyresiden etter over et tiår med venstreperonistene, ekteparet Kirchner ved makten, inneforstått var en markering av at tiåret med anti-amerikanske venstrepopulister ved makten i Argentina, Bolivia, Venezuela og Ecuador, var i ferd med å gå mot slutten, var nok ikke ukjent for norsk offentlighet. (Evo Morales ble nektet å stille til gjenvalg en siste gang om noen år, og Venezuela er på full mot sosialt, politisk og økonomisk kaos, og bare Raphael Correa synes foreløpig å evne å holde på makten en stund fremover). 

Obama og Mauricio Macri i under Obamas besøk i Argentina

 

 

Ved en tilfeldighet ble datoen Obama skulle ankomme Argentina datoen for et jubileum for militærdiktaturet i Argentina. Venstresiden i Argentina organiserte i forkant av møtet demonstrasjoner mot USAs president. Obama-administrasjonen forsøkte å blidgjøre venstrekreftene i Argentina og «legge ballen død», ved å love å offentliggjøre arkivene fra CIA om samarbeidet mellom CIA, amerikanske styresmakter og Videla-regimet i Argentina. Paven,som jo er argentinsk, lovet samtidig å frigjøre, gjøre tilgjengelig for forskere Vatikan-statens arkiver om samarbeidet mellom pavemakten og det argentinske militærdiktaturet, Videla-regimet. Den katolske kirken var en støttespiller for militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Om det så ikke er sikkert at arkivene vil bringe fram så mye kunnskap som historikere ikke allerede har skrevet om, så er åpningen av arkiver i USA og i Vatikanstaten et viktig signal om åpenhet om hendelser fra fortiden som for mange var traumatiske.

 

Slik markerte Obama-administrasjonen og etterpå Pave-administrasjonen at dreiningen vekk fra venstrepopulisme til mer høyrepolitikk, mer markedskapitalisme og et mer USA-vennlig regime i Argentina, ikke ville innebære en tilbakevending til en polarisering lik den som oppstod under militærdiktaturet i Argentina. Den nye argentinske presidenten Mauricio Macri fikk en klar beskjed om at en eventuell reversering av åpenhet i Argentina om militærdiktaturets forbrytelser fra Macri-regjeringens side ikke ville bli akseptert verken av USA eller paven. USA under Obamas ledelse ønsker å legge den kalde krigen bak seg. Obama vil etablere en ny offensiv for samarbeid mellom USA og latin-amerikanske land, og da må USA distansere seg fra fortidens skygger fra den kalde krigen. Hvorfor blir ikke slike perspektiver, som er lette å få formidlet dersom man følger med på internasjonale medier, formidlet til norsk offentlighet?


Dette innlegget vil bli fulgt med en fortsettelse i neste innlegg, 25. april. Neste innlegget vil ta for seg hvordan både den radikale venstresiden i Latin-Amerika og norske Cuba-forskere og norske journalister ikke vil anerkjenne uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister, men synes å ha latt seg forlede av propaganda-geniet Fidel Castro i hans fremstilling av det totalitære regimets kritikere.