Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.