Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.

 

Om uavhengige bibliotek på Cuba

Et pusterom for befolkningen har vært de såkalte "uavhengige bibliotekene". Da den Internasjonale Bokmessen (Feria Internacional del Libro) ble arrangert i Havana i februar 1998 uttalte Fidel Castro at "på Cuba er ingen bøker forbudte, men det finnes ikke penger å kjøpe bøker for". Berta del Carmen Mexidor Vázquez, en kvinnelig økonomi i Las Tunas provinsen, så muligheten og etablerte det første "uavhengige biblioteket". Under storebror Fidel Castros regjeringstid (1959-2006/08) var Fidels ord lov. Fidel styrte Cuba som sitt eget storgods. Statsapparatet var lydhørt overfor Fidels ulike innfall og skiftende politiske veivalg. Fidels ulike motsetningsfylte utfall kunne altså åpne for overraskende muligheter.

Flere bibliotek fulgte etter det første i Las Tunas. Et "uavhengig bibliotek" er en privat bok- og tidsskriftsamling, organisert i et privat hjem, som låner ut litteratur man ikke kan få tak i gjennom statlige institusjoner og offisielle kanaler. For eksempel vil de ofte ha i hyllene spanskspråklige nyhetsmagasiner turister på Cuba kan ha etterlatt seg og romaner og diktsamlinger myndighetene betrakter som "fiendtlig propaganda" og følgelig ikke gjør noe for å utbre. De "uavhengige bibliotekene" har litteratur som spenner over et bredt spekter, politisk, religiøst og kulturelt. Det uttalte siktemålet med bibliotekene er å opprette nøytrale arenaer for lesning og diskusjon og gi enkeltmennesket muligheten til å utvide sin kulturelle horisont.

Mars 2003 arresterte imidlertid det cubanske regimet 75 demokratiaktivister, blant dem uavhengige journalister, ledere av fagforeninger uavhengige av regimet og personer som dreiv uavhengige bibliotek på Cuba. De ble gitt fengselsstraffer på mellom 26 måneder og 28 år. Regimet rammet de demokratiske kreftene på Cuba ved å arrestere støttespillere til ledere for demokratiske bevegelser. Ved å frata lederne for demokratiske bevegelser deres støttespillere og samtidig effektivt vise potensielle støttespillere hvilke represalier de kunne forvente av regimet dersom de deltok i demokratisk aktivitet, fratok det cubanske regimet demokratibevegelsen mye av dens kraft. I løpet av 2010-11 ble de siste av de 75 demokratiaktivistene løslatt etter press fra paven og EU.

Uavhengig bibliotek på Cuba

Mitt eget initiativ for å gjøre noe praktisk for å støtte demokratiske krefter på Cuba, startet med et initiativ i 2010 for å samle inn billige spanske brukte bøker. Jeg kjøpte under et studieopphold brukte spanske bøker på markedet for brukte bøker i Madrid, like ved Museet El Prado. De billigste bøkene kostet 1 euro. Jeg hadde med en liste over bøker som var forbudt, eller ikke var å få tak i på Cuba, men jeg kjøpte også en rekke klassikere fra spansk-språklig litteratur eller oversatte klassikere, som ikke hadde noen særlig politisk betydning på Cuba. Siden jeg fløy med Ryanair var det billigere å sende bøkene med posten til Norge, enn å ta de med i bagasjen. Det ligger et postkontor ikke så langt fra brukt markedet for bøker i Madrid. Bøker kan også skaffes gjennom kjøp på internett.

Jeg hadde ingen problemer på flyplassen i Havanna med politisk sensitive bøker som Alexander Solsjenitsins «Gulag-arkipelet», Mario Vargas Llosas «Bukke-festen» eller «Dommedagskrigen» eller bøker av Reynaldo Arenas. Kontrollørene på flyplassen har aldri interessert seg for bøkene jeg har hatt med i bagasjen.

Uavhengige biblioteker finnes fortsatt på Cuba. Jeg vil skrive om dagens situasjon for de uavhengige bibliotekene i et senere innlegg på bloggen.

Her er en liste med aktuelle bøker:

Reynaldo  Arenas: Antes que anochezca. (eller andre bøker av samme forfatter).

Mario Vargas Llosa: Fiesta del chivo.

Mario Vargas Llosa: La guerra del fin del mundo. (eller andre bøker av samme forfatter).

Alexander Solsjenitsyn: El archipelago de Gulag.

Zoe Valdez: la ficcion Fidel (eller andre bøker av samme forfatter).

George Orwell: Rebelion en la granja (Animal Farm) eller 1984.

Animal Farm

Jeg hadde under mitt sommeropphold på Cuba i 2010 fått beskjed om å ta med en bok om filosofi ment til en politisk fange blant de 75 som da satt i fengsel. Vedkommende trengte tungt lesestoff, fordi romaner og annet lett lesestoff ikke dugde som lesestoff for de som satt inne over lengre tid, var jeg blitt forklart. Tungt lesestoff gjorde det lettere å glemme den vanskelige situasjonen de 75 fremdeles i 2010 befant seg i. Samme år, 2010, og faktisk under mitt opphold på Cuba, ble de fleste av de 75 løslatt. Den tunge filosofi-boken ga jeg således til en annen opposisjonell.

Bøker om filosofi, statsvitenskap og politisk litteratur er alt sammen kjærkommen litteratur ved de uavhengige bibliotekene. Ved et senere innlegg på bloggen vil jeg offentliggjøre adresser for de som skulle ønske å gjøre et ferieopphold på Cuba mer interessant ved å oppsøke uavhengige biblioteker for å legge igjen noen utvalgte bøker og få en stimulerende samtale med interessante mennesker.




For de som vil lese mitt innlegg i Dagbladet om Danilo Maldonados Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens : http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/

Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio

Juli 2013 ble jeg arrestert. Natten før hadde jeg vært i kontakt med den tidligere fengslete uavhengige journalisten og krigshelten fra Cubas krig i Angola, Raul Risco. Jeg hadde ikke gjort noe galt utover å ha med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, samt en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene jeg kjenner på Cuba må gjemme utstyret de bruker til å lage illegale aviser, slik at ikke det hemmelige politiet får beslaglagt det.

Fidel Castro 2014

 

 

Etter at jeg hadde spist frokost presenterte en mann i militær uniform seg for meg på pensjonatet jeg bodde. Han beslagla passet mitt og sa jeg måtte følge ham til politiets hovedkvarter i Pinar del Rio. Etter halvannen times venting ble jeg brakt inn på kontoret til en sjarmerende, intelligent offiser i begynnelsen av 50-årene. En liten, rødhåret, tykk kvinne i slutten av 40-årene jeg ble fortalt var Pinar del Rios kommunistpartis ideologiske leder noterte ned alt vi snakket om i den tre kvarter lange samtalen.

Min venn Raul Risco hadde instruert meg om ikke å la meg lure til å snakke om politikk hvis jeg skulle bli arrestert. Det rådet fulgte jeg. Jeg spilte rollen som uskyldig turist. De fikk ikke noe på meg, til den rødhårete kommunistlederens åpenbare frustrasjon. Hun og offiseren utøvde en godt innstudert «good cop, bad cop»-rutine. Offiseren ledet samtalen og fremstod som vennlig, høflig, nysgjerrig, dannet. Hun noterte mens hun satt taus og kontrollert sint og ytret med jevne mellomrom innette, korte, krenkete kommentarer om utakknemlige utlendinger som fikk nyte paradis på Cuba, og likevel var frekke nok til å prøve å ødelegge for cubanerne. Hun tittet med jevne mellomrom bort på offiseren og ventet åpenbart på et signal fra ham om å kaste seg ut i utskjellinger. Han ga henne signaler om å holde tilbake. En del av rutinen var tydeligvis at hun skulle være hans dobermans pincher som han slapp løs på de arresterte de to sammen forhørte. Å slippe henne løs på en turist offiseren skjønte var blitt godt instruert, skjønte han var klokt å la være.

Turistindustrien er den eneste delen av økonomien som fungerer på Cuba. Å arrestere og trakassere norske lærere vil kunne være skadelig for turistindustrien. Det ville ha blitt å vanskelig å overbevise  internasjonal presse om at norske lærere «egentlig» er agenter finansiert av CIA. Offiseren så det mest hensiktsmessig å sette meg fri med en klar advarsel om at jeg ville bli utvist om jeg som han sa; «blandet meg inn i politikk på Cuba».

Fidel Castro 2014

Cubanere i Pinar del Rio som er blitt arrestert og utsatt for offiseren og hans dobermans pincher av en kommunistleder er neppe blitt behandlet med den samme hensynsfullhet som jeg ble. Den uavhengige avisen i Pinar del Rio der journalisten Raul Riscos arbeider rapporterer om ukentlige arrestasjoner av noen timer eller noen dagers varighet, der de arresterte får en helt annen behandling enn den jeg ble til del. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner viser at i januar 2015 utførte Castro-regimet 178 kortvarige arrestasjoner på politisk grunnlag. 178 er det laveste antallet i løpet av en måned på fire år.

Ledere for opposisjonen på Cuba har vært tydelige på at de ønsker en rettsprosess når Castro-dynastiet forlater makten, der de som har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettigheter vil bli dømt i en rettferdig rettssak. Offiseren fra Pinar del Rio og den ideologiske lederen for Kommunistpartiet i Pinar del Rio må kanskje forvente en rettsprosess mot dem etter et regimeskifte.