Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì har sagt:
«Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel.
Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».
Monumentet over Josè Martì ved Plaza de la revoluciòn i Havanna. |
I det som fremstår som et kommunistisk trossamfunn på Cuba,
har revolusjonære martyrer som Che Guevara og Camilo Cienfuegos sammen med
Fidel Castro blitt fremstilt som ikoner og idealer av revolusjonær vilje og
oppofrelse. Castro-regimet har imidlertid det siste tiåret latt
nasjonalhelten og poeten Josè Martì (1853-95) erstatte Che Guevara som
nasjonalt symbol i Cubas nasjonal-kommunistiske ideologi. Opposisjonelle som
forsøkte i samlet flokk å nedlegge blomster på Martìs gravmonument i Havanna på
poetens fødselsdag 28. januar, ble arrestert av det politiske politiet på Cuba.
Nasjonalhelten Martì tilhører regimet og ikke opposisjonen, i følge regimet.
På Cuba synes regimet ikke lenger å anse religion som opium
for folket, slik Marx hevdet religion var. Jeg har selv opplevd det som befriende
å se kirkesamfunn på Cuba der mennesker kneler og ber til en overjordisk gud.
Synet av overfor en guddom knelende mennesker, opplevde jeg som en motvekt mot regimets
fremdeles tilstedeværende tvang om at cubanerne skal akseptere de revolusjonære
ikonene som gudeskikkelser. Over hele Cuba slår Cienfuegos, Fidel og Che imot en
fra diverse plakater med deres krav til befolkningen om å bevare troen på at
revolusjonær vilje løser alle problemer i denne verden.
Orishaene, presteskapet i Santerìa går kledd i hvitt. |
På Cuba er det nå akseptert å tilbe andre guder enn de revolusjonære
ikonene. Santerìa er et trossystem som blander mytologi fra Yoruba-stammen med
forfedre brakt til Karibia som slaver, med katolisisme og innfødte amerikanske
tradisjoner. Santerìa har til tross for det cubanske kommunistpartiets
anti-religiøse politikk, fortsatt å eksistere under kommunismen, og er de siste
årene blitt en anerkjent religion på Cuba.
Katolsk kristendom har heller ikke regimet med sin
anti-religiøse politikk klart å hindre eksistensen av på Cuba. Med besøket fra
Pave Johannes Paul II i 1998 ble kristendom en akseptert religion på Cuba.
Paven har spilt en politisk rolle på Cuba ved å engasjere seg for frigivelsen
av politiske fanger og for respekt for religionsfrihet og menneskerettigheter.
Sammen med EU utøvde paven det politiske presset som tvang frem frigivelsen av
de siste av de 75 politiske fangene som ble arrestert under den svarte våren i
2003, og som ble frigitt i 2010/11. Sammen med EU har Paven hatt en dialog med
Castro-regimet der frigivelse av politiske fanger og respekt for
menneskerettigheter har blitt diskutert. Paven skal ha presset på for at USA
skulle inngå avtalen om normalisering av relasjoner mellom USA og Cuba. Paven
ønsker å øke utbredelsen av katolsk kristendom på Cuba.
Pave Johannes Paul II på Cuba 1998. |
I det siste har også islam ønsket å gjøre seg gjeldende på
Cuba. Tyrkias president Tayyip Erdogan var på besøk på Cuba i midten av
februar. Han lot seg imponere av de mange cubanske praktbyggene i Havanna. Praktbyggene
skal ha minnet ham om det storslåtte presidentpalasset Erdogan har bygget i
Ankara. Raul Castro lot være å nevne for gjesten at bygningene på Cuba som
gjorde slik inntrykk på Erdogan, alle var bygget før revolusjonen i 1959.
Tyrkias president lovet å finansiere byggingen i Havanna av en mindre kopi av
den store Ortakøy-moskeen i Istanbul. Det skal bli en mindre kopi av moskèen
som ble bygget i 1856.
Tyrkias president Tayyip Erdogan på besøk på Cuba. |
Under Erdogans besøk på Cuba forsøkte Erdogan i en tale å
trekke historiske tråder mellom Islam og Cuba. I Christoffer Colombus skrifter
skal Colombus ha gjort referanser til moskeer i en beskrivelse av et landskap.
Erdogan mente Colombus bemerkning kunne tyde på at muslimske handelsmenn hadde
vært i kontakt med Cuba før Colombus kom til øya i 1492. Anerkjente historikere
mener imidlertid referansen til moskeer var en metafor Colombus brukte for å
beskrive et vakkert landskap, og at formuleringen ikke refererte til en konkret
moskè. På det ensrettete Cuba er det imidlertid kommunistpartiet som bestemmer hva som er
rådende historisk kunnskap. Castro vil sikkert kunne komme Erdogan i møte på spørsmålet om rådende historisk kunnskap.
Raul Castro har imidlertid allerede akseptert en avtale med Saudi-Arabia om bygging av en moskè i Havanna. Kanskje kan Erdogan få bygge moskè i en annen by?
Ortakoy-moskèen i Istanbul. |
Castro-regimets nye pragmatiske tilnærming til religiøse
trossamfunn handler om økonomisk pragmatisme og opportunisme. Castro-regimet
fører en desperat kamp for å få erstattet inntektene fra den billige oljen
chavistenes regime i Venezuela bytter med cubanske leger, idrettsinstruktører
og sikkerhetsrådgivere. Cubansk økonomi har vært avhengig av Venezuela de siste
15 årene. I Venezuela skaper galopperende inflasjon et tiltagende økonomisk
kaos. Maduros regime vil neppe kunne overleve politisk i lengre tid.
Castro-regimet håper amerikanske investeringer kan strømme inn i cubansk
økonomi, så snart de pågående forhandlingene med USA vil kunne oppnå å heve
USAs handelsembargo. Det vil imidlertid ta tid før Castro-regimet kan forvente at
normaliseringen vil ha kommet så langt at amerikanske investeringer i vesentlig
grad vil kunne gjøre en økonomisk forskjell for Cuba.
Castro-regimet forsøker å spille EU og USA ut mot hverandre
i begges parallelt pågående forhandlinger om normalisering av relasjoner med
Cuba. Både USA og EU stiller krav om frigivelser av politiske fanger,
demokratiske endringer og respekt for menneskerettigheter. Cuba forsøker å
lokke med investeringer på Cuba for slik å få USA og EU til å gi etter på krav
om demokratiske endringer på Cuba. Spørsmålet er hvor fristende muligheten for
å investere er for land i EU og for USA? USA har fått etablert en amerikansk
bank og er ferd med å etablere et telekommunikasjonsselskap på øya. Nødvendig
infrastruktur er i ferd med å bli etablert.
Forhandlingene mellom amerikanske og cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser. |
Amerikanske og europeiske næringsinteresser er nok
interessert i å være med i samtaler som handler om å kunne investere på Cuba. Men
er næringsinteressene interessert i å foreta konkrete investeringer på et Cuba
med et regime som er økonomiske avhengig av et Venezuela de fleste i
Latin-Amerika og i resten av verden innser vil komme til å tape makten i nær
fremtid? Frykter de at Cuba da vil oppleve en økonomisk krise som kan komme til
å velte det cubanske regimet? Vil investorer ønske å være på Cuba når et
regimeskifte mange antar er nært forestående, skjer, eller vil de heller vente
med å investere til Cuba har stabilisert seg etter det forestående regimeskiftet?
I en slik situasjon prøver Castro-regimet å gjøre seg interessante for så mange
investorer som mulig. For å oppnå økonomisk støtte fra muslimske og gjerne oljerike
land, ønsker landet som inntil begynnelsen av 1990-tallet i prinsippet var et
ateistisk regime, å la Tyrkia bygge moskè på Cuba. Castro-dynastiet insisterer
ikke lenger på å være ikoner i fedrelandets kirke, men å styre landet som sitt
eget storgods insisterer de fortsatt på, om de aldri så mye gjør Josè Martì til
nasjonalhelt.
Josè Martì - "Fedrelandet tilhører alle. Det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke." |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.