Tredje del av intervju med Edipcia Dubon i slutten av Mai 2019.

Jeg spurte Edipcia Dubon om nordmenn og europeeres svakhet for de revolusjonære utopier. ”En del europeere vil ikke innrømme for seg selv at de har tatt feil. Det er vanskelig når man har investert så mye av seg selv i en solidaritet det er vondt å innse at kanskje ikke var helt slik man trodde. Men de må spørre seg om deres idealisme og solidaritetsarbeid var overfor det nicaraguanske folk eller bare overfor en en politisk bevegelse og en leder som nå er blitt en tyrann”, svarer Dubon.  

Edicia Dubon var en hovedgjestene ved Oslo Freedom Forum i 2018.

MRS-representanten fortsetter; ”Skal disse europeerne fortsette å støtte en leder som de så åpenbart bør forstå undertrykker oss, den nicaraguanske befolkningen? Men det er nok også snakk om mange personlige vennskap som oppstod på 80-tallet mellom nicaraguanere og reisende i solidaritetsbevegelser fra Europa." Mange i Europa sier bare stopp til henne når hun begynner å snakke om det negative ved sandinistbevegelsen. "De vil ikke høre det”.

Jeg spør henne så om sandinist-bevegelsen etter april 2018.

”Sandinistene trodde på egne myter”, forklarer Dubon. ”De trodde de hadde en sterkere organisasjon enn de hadde. Etableringen av ”los tranques”, viste at sandinistene ikke hadde en stor organisasjon de kunne stole på”, utdyper Dubon. (”Los tranques” er brostein-barrikadene som motstandere av regimet bygget i gatene i flere byer i ukene etter hendelsene i April 2018 – min kommentar). ”Sandinistene holder seg ved makten utelukkende ved politistatens metoder”, understreker Dubon.

”Blant de paramilitære er det ikke så mange som reiser rundt og deler ut skytevåpen. De hadde ikke utgangspunkt i nabolagskomiteene. Dette var trente militære. Men de er få”, hevder Dubon.

Edipcia Dubon blant kvinnelige latin-amerikanske parlamentarikere.

Dubon forteller om to avhoppere blant politimennene. "Det som var vanskelig for den ene av dem, en politikvinne, var å komme hjem og se barna sine i øynene hver ettermiddag. De to politimennene som oppsøkte motstanderne til Ortegas regime måtte gjemme seg for sine egne. De fryktet for å bli tatt. Om morgningen kunne de gå hjem til fots", forteller Dubon.

”Hva tror hun befolkningen i Nicaragua tenker?”, spør jeg. ”De er avventende,” svarer hun.

”Folk er lei av ikke å få gå ut. Vi venter bare på det rette øyeblikket, så skjer det”, sier hun, i intervjuet som fant sted under Oslo Freedom Forum i slutten av mai 2019.

Edipcia Dubon forteller om hvordan hun er med og bygger en ny bred front – ”Azul y blanco”, (fargene i Nicaraguas flagg – min kommentar.) ”Men jo større en slik organisasjon blir, jo tyngre blir den til å bevege seg”, sier Dubon. Mange sympatiske mennesker fra de liberale partiene er med i bevegelsen, forteller hun. Men de strever med å finne en leder som har utholdenhet og som alle respekterer.  

Edipcia Dubon forteller at hun har stor tro på den unge, nye generasjonen som vokser frem og som gjør seg bemerket. Dubon nevner Amaya Coppens, som vekker internasjonal oppmerksomhet, også fordi hun er halvt belgisk. ”Den nye generasjonen vil fostre lederemner, understreker Dubon bestemt.

Amaya Coppens og hennes norske venninne Oda Nissen, som engasjerte seg i kampanjen for å få Amaya Coppens satt fri fra fengsel. Bildet er fra tiden de to gikk på videregående skole, United College, sammen i Hong Kong.

  Amaya Coppens ble i juni 2019 satt fri etter 9 måneder i fangenskap. Coppens skal i følge venninnen Oda Nissen, for to dager siden være arrestert på nytt. For nærmere informasjon om hva som har skjedd med Amaya Coppens, sjekk facebook-siden 
https://www.facebook.com/groups/546765465757050/

Informasjon videreformidlet av Oda Nissen om de siste dagers arrest av bl.a. Amaya Coppens.

se også det lengre intervjuet på denne bloggen fra slutten av 2018 med Oda Nissen, om nettopp Amaya Coppens. 

 https://immunidad.blogspot.com/search?q=oda+nissen

Neste innlegg vil komme om en måned, og vil være fjerde og siste del av intervjuet med Edipcia Dubon.