Intervju med Guillermo Fariñas 23 mai – del 2 – Prosessen mot General Ochoa.

(Min kommentar) – (Jeg kjente til at den engang oppofrende kommunisten Fariñas’ brudd med kommunistpartiet hadde noe med rettsaken mot den populære generalen Arnoldo Ochoa å gjøre. Saken rundt Ochoa har det blitt hevdet handlet om at Ochoa var i ferd med å bli så populær blant de militære på Cuba, som jo er et militærdiktatur, at Fidel så det ønskelig å kvitte seg med det Fidel forstod i fremtiden ville kunne bli en brysom utfordrer til makten på Cuba. I miljøet rundt Ochoa var det flere som var inspirert av den sovjetiske lederen Mikael Gorbatsjovs ideer om Perestrojka og Glasnost. Ved å knuse en mulig leder for det som kunne ha blitt et miljø som utfordret Castro-dynastiets makt, lyktes Fidel Castro i å hindre ideer fra Sovjet om reform av kommunismen i å spre seg på Cuba.

General Arnoldo Ochoa

 

General Arnoldo Ochoa var en dyktig og populær general, som skal ha hatt et nært forhold til Fidel Castro, men som i 1988 ble beskyldt for å ha ledet smugling av narkotika til USA. Ochoa ble sammen med en annen som ikke stod Fidel like nær, men som i likhet med Ochoa var kjent for å gjøre «skitne» og viktige oppdrag for Fidel, Tony La Guadia, ble utsatt for en forhastet rettsprosess som endte i en forhastet utført dødsstraff i 1989. Ochoa-saken er et tabu på Cuba. (Min kommentar slutt.)  

 

Guillermo Fariñas var opptatt av å forklare meg hvor nært Ochoa hadde stått Fidel Castro. Han nevnte en kjent tur Fidel foretok til Chile under Salvador Allendes regjeringstid , der tre cubanske militære fulgte Fidel, deriblant Ochoa. Fariñas understreket at Ochoa hadde deltatt i geriljavirksomhet i Venezuela på 70-tallet og ved flere tilfeller utført ubehagelige, skitne oppdrag for Fidel Castro.

 

Fariñas hadde møtt Ochoa. Fariñas hadde vært med på et traumatisk oppdrag sammen med Ochoa, en belastende kamphendelse under krigen i Angola. De hadde også senere blitt sendt på et annet oppdrag sammen til et annet afrikansk land, dersom jeg forstod Fariñas riktig. Etter den nevnte kamphendelsen i Angola var Fariñas en periode i det han kalte hus nr. 1, som slik jeg forstod ham, var en form for kommandosentral for cubanske styrker i Angola. Der drev hærledelsen med forskjellig kontrabande-virksomhet, noen drev med gullsmugling, noen med diamanter, og noen antageligvis også med narkotika-handel, i følge Fariñas. USA ble på denne tiden styrt av George Bush senior, som var kjent som kompromissløs mot narkotika-smugling. Castro-regimet var redde for at straffereaksjonen mot Manuel Noriega i Panama, som hadde deltatt i narkotika-smugling, også kunne skje med Cuba med samme grunngivelse. De visste at USA visste, og fryktet at bevis ville bli lagt frem for FN. Fariñas mente prosessen mot Ochoa var en manøver utført av Fidel Castro av frykt for at Cuba skulle lide en lignende skjebne som Panama under Noriega. Da beskyldningene kom om Ochoa, hevdet Fariñas at dette ikke kunne stemme, og da ble han utelukket fra partiet. I følge ham selv.

Ochoa og Fidel Castro

 

På mitt spørsmål om hvorvidt Ochoa virkelig kunne ha blitt en cubansk Gorbatsjov, svarte Fariñas at Ochoa nok heller ville ha kommet til å spille rollen som Boris Jeltsin enn som Gorbatsjov. (På Cuba har nok opposisjonen en annen oppfatning av Jeltsins ettermæle enn det vi har i Norge, kan man være fristet til å tenke.) Fariñas nevnte så en annen mer ideologisk mulig lederskikkelse opptatt av Glasnost og Perestrojka, som ville kunne ha blitt Cubas Gorbatsjov. Likevel, da Gorbatsjov var på besøk på Cuba, så snakket Ochoa og Gorbatsjov flytende russisk sammen. Fidel skal ikke ha skjønt noen ting av da snakket om, i følge Fariñas. Før vi forlot emnet Ochoa, nevnte Fariñas Camilo Cienfuegos skjebne. Cienfuegos er i ettertid sammen med Ernesto Che Guevara og Fidel Castro blitt fremhevet som de sentrale lederne for revolusjonen i 1958. Camilo Cienfuegos skal ha dødd i en flyulykke i Oktober 1959. Mange gjengir som Fariñas, påstander om at Cienfuegos skal ha blitt drept av Fidel Castro, fordi han var mer populær enn Fidel selv. 

 

På spørsmål om pavens rolle i fredsforhandlingene i Venezuela og forhandlingene mellom Obamas regjering og Castro-regimet, understreket Fariñas sin skepsis mot paven. (Paven har blitt kritisert for å la regimene kjøpe seg tid og la de få hvitvaske seg ved å vise forhandlingsvilje, som i realiteten ikke er alvorlig ment fra regimenes side.)

 

Paven er ikke bare pave for tilhengerne av frigjøringsteologi, men for alle katolske kristne. Fariñas er enig med Lillian Tintori, kona til Leopoldo Lopez. Paven er medskyldig i regimenes ugjerninger, både regimene i Venezuela og på Cuba. Farinas mente at paven må ha instruert kardinalen, Den katolske kirkens leder på Cuba til å innta politiske holdninger og ytre seg politisk, slik jeg forstod Fariñas. Kardinalen på Cuba kunne ikke ha opptrådt på den måten han gjorde overfor regimet, uten å ha hatt godkjennelse fra paven. Mitt spørsmål om hvorvidt paven var naiv i sin tilnærming til diktaturet på Cuba, unnlot han å svare direkte på, men jeg oppfattet ham som om han avviste min hypotese om pavens naivitet, som forklaring på det mange opposisjonelle oppfatter som pavens medløperi.

Ochoa og Fidel Castro

 

Den cubanske opposisjonsbevegelsen har fått det tøffere etter Obamas initiativ om normalisering. Undertrykkelsen har økt, flere er blitt arrestert og antallet politiske fanger har økt. Jeg nevnte for Fariñas en video der utdelte «subversive» flygeblader på en plass i Havnna vekket interesse og begeistring blant tilskuere som plukket opp flygebladene.

 

Var cubanere i ferd med å miste den handlings-lammende frykten for regimet? spurte jeg ham. Fariñas påpekte hvordan objektive og subjektive årsaksforhold utløste folkelige revolusjoner og opprør mot regimer. De objektive er de økonomiske og sosiale forholdene, alle manglene og den vanskelige hverdagen for de fleste cubanere. De subjektive årsaksforholdene er hvordan folket opplever lederne, både de med makten og de som opponerer mot makten. Fariñas understreket i hvor stor grad regimet var villige til å gjøre det som var nødvendig for å bevare regimets makt, ved trusler, trakassering og om nødvendig, ved drap.

 

Det politiske våpenet, å benytte seg av sultestreik, mente Fariñas var en strategi for å synliggjøre volden regimet utøver overfor sine meningsmotstandere. Regimet dreper ikke sine motstandere ved å drepe folk i gatene, men de har vært vant til å kunne uskadeliggjøre, kunne kvitte seg med politiske meningsmotstandere, ved å fengsle dem og undertrykke fanger i fengsel. Opposisjonelle og vanlige fangers bruk av sultestreik, gjør at regimet ikke lenger kan gjøre hva de vil med fanger i fengsler.

Bildet av Fidel Castro og Arnoldo Ochoa forteller en interessant historie.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har skrevet om prosessen mot General Ochoa:


http://iclep.org/el-temor-del-regimen-empujo-el-apresurado-juicio-y-fusilamiento-de-arnaldo-ochoaarl/


http://iclep.org/el-general-arnaldo-ochoa-nunca-creyo-aue-iba-ser-fusilado-refesracando-la-historia/


En historie om et interessant fotografi: http://www.cubanalisis.com/ART%CDCULOS/DEL%20PINO%20-%20LA%20HORA%20DE%20LA%20VERDAD.htm