Bankskandale i Sveits og korrupsjon i Venezuela.

Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. I følge Transparency International er det venstreautoritære Venezuela med stadig mer fremtredende diktatoriske trekk blant de 20 mest korrupte land i verden. Det totalitære diktaturet på Cuba er blant de 65 mest korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste hvor noe av all korrupsjonen den bolivarianske venezolanske revolusjonens kjøp av klienter i inn- og utland, har forårsaket.

Informasjonen den franske avisen El Monde avdekket om HSBC-banken i Sveits våren 2015 viste at 1.138 venezolanske klienter hadde  14.000 millioner dollar på kontoer i banken. Venezuela var nr. 3 blant landene som hadde mest penger i banken. Cuba hadde 29. klienter med 83 millioner dollar i banken. Hvilke venezolanere og cubanere var det som ikke kunne ha penger på vanlig måte i andre banker, men måtte holde informasjon om kontoer skjult for allmenheten?

HSBC-banken.

Kan kunnskapen fra bankskandalen i Sveits rokke ved lojaliteten fra militæret og statsapparatet, selv om lederne har chavistenes å takke for sine karrierer? Hvor alvorlig må økonomisk og sosialt kaos og brudd på menneskerettigheter bli før statsapparatet vender Maduro ryggen? Avisartikler i utenlandske aviser om uærlige tillitsvalgte blant chavistenes ledere kan skape splid.

Chavistene i Venezuela har latt oljeinntekter legge økonomi, næringsliv og velferd brakk. Chavistene har i regjering ikke satset på en bærekraftig utvikling i form av å heve ungdom med arbeiderbakgrunn opp i middelklasseyrker, og å gi Venezuela en kompetent, velutdannet middelklasse med mange med arbeiderbakgrunn. Oljeinntektene har blitt brukt til å skape økonomisk avhengige klienter blant fattige venezolanere og blant politiske støttespillere i andre land og andre regimer.

Venezuelas viktigste støttespiller har vært det totalitære diktaturet på Cuba. Venezuela har latt Castro-dynastiet motta billig olje Cuba har kunnet selge til markedspris på det internasjonale markedet. Cubas økonomi er blitt avhengig av Venezuelas oljeleveranser. Castro-dynastiets forhåpninger om USAs heving av handelsblokade og amerikanske investeringer kan bli gjort til virkelighet først om lenge.

Nicolas Maduro,
Venezuelas president.

I bytte har Venezuela mottatt cubansk helsepersonell, leger, idrettsinstruktører og aller viktigst, cubanske sikkerhetsrådgivere. Maduro har gjort seg avhengig av cubanske sikkerhetsrådgivere i hvordan han skal håndtere Venezuelas politiske opposisjon. De ultraradikale blant chavistene er de eneste som fremdeles støtter Maduro.

Norske og internasjonale journalister burde konfrontere Maduros regime med de økonomiske og sosiale konsekvensene, politisk ensretting, forvitring av rettstat, manglende demokrati og brudd på menneskerettigheter i forbindelse med valgene, som skal avholdes i Venezuela 6. desember. Journalistene bør også stille seg kritisk til hvordan cubanske sikkerhetsrådgivere hjelper Maduros regime å undertrykke opposisjon og politiske motstandere. Å konfrontere regimet med den franske avisen El Mondes undersøkelser om banks-skandalen i Sveits, kan være et sted å starte for å avdekke korrupsjon og vanstyre i Venezuela.

Pandoras eske og LOs samarbeid med cubansk fagbevegelse. (Siste av fem innlegg om norsk fagbevegelses samarbeid med CTC)

LO i Oslos støtte til det totalitære kommunistpartiet på Cuba og regimets underordnete fagbevegelse, mener jeg hører hjemme innen en større forståelse, ramme for Latin-Amerikas politiske liv.

Delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo i mai 2015

Grekerne hadde en forestilling i sin mytologi om Pandoras eske. I denne esken puttet grekerne alt de var redd for. Krefter som ikke måtte slippes løs, befant seg i Pandoras eske, som menneskene måtte akte seg for å ta lokket av. Diktatur og autoritære bevegelser både på radikal høyreside og radikal venstreside har i Latin-Amerika vært destruktive krefter som under den kalde krigen polariserte, traumatiserte og hindret sosial, politisk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika under den kalde krigen. Med framtidsutsikter til fred i Colombia og desarmering av den siste store marxist-geriljaen i Latin-Amerika, Farc, kan det synes som det latin-Amerikanske politiske liv, har muligheter for å få lokket i Pandoras eske satt på plass igjen. Valget i Venezuela i begynnelsen av desember er sammen med den påbegynte normaliseringen mellom USA og Cuba, prosesser man må håpe ikke sporer av og slipper politiske kaoskrefter løs på ny.

Den revolusjonære marxismen, ledsaget av totalitær kommunisme, har vært en politisk kraft som har ført til mer enn et halvt år hundre med sosial og økonomisk stagnasjon på Cuba. Ideologien har spredd politiske ideer til andre land i Latin-Amerika, som har bidratt til sosial, politisk og økonomisk stagnasjon, og borgerkriger og lidelse, der den revolusjonære sosialismen har fått grobunn.

Cuba-forsker Vegard Bye har i debatt med undertegnete i Dag og Tid i sommer avvist relevansen av Hannah Arendts analyser av totalitær kommunisme som latterlig forsøkt anvendt på Cubas kommunisme. Cuba-forskaren avviser som komisk muligheten for at forskingslitteratur som analyserer totalitære samfunn skulle vere relevant også for Cuba. Bye hevder videre at han «blankt kan avvise» at representantene for Cuba Posible og andre studiesirkler finansierte av utenlandske ambassader også er på lønningslista til det hemmelige politiet på Cuba. Han om det.

Bye liker ikke at jeg skildrer studiesirklene som «reformvillige kommunister». Det hjelper ikke om studiesirklene kaller seg liberale demokrater og sosialdemokrater, så lenge de aksepterer krav fra regimet om at endringer på Cuba må respektere krav om fortsatt totalitær kontroll for å bevare eliten sine økonomiske og politiske privilegium. Så lenge studiesirklene ikke krever at den totalitære styreformen blir erstattet av demokratiske, åpne valg, respekt for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, så er de i mine øyne kommunister, om de arrangerer aldri så mange seminar om vidtgående reformforslag.

LO i Oslos støtte til fagbevegelsen som er en del av det samme totalitære og undertrykkende statsapparatet som bl. a. fengsler og forfølger alle forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba, har historiske røtter tilbake til kalde krigen. Støtten til Castro-dynastiet har vært radikale, norske kommunisters trøst i tiden etter murens fall og kommunismens sammenbrudd i Sovjet og Øst-Europa. Skulle regimet falle sammen i nær framtid, og følge i fotsporene til alle de andre kommunistiske regimene de stod sammen med under den kalde krigen, er det liten grunn til å tro at det ikke også på Cuba vil falle lik ut av skapene. Det hemmelige politiets hemmeligheter vil på et tidspunkt i fremtiden ikke lenger være hemmelige, men allment kjent. Alle overgrepene og alle som befant seg på lønningslistene vil bli kjent.

Den norske fagbevegelsen bør forberede seg på tiden da regimet vil falle og regimets hemmeligheter vil bli kjent. LO bør dersom de ønsker å fortsette samarbeidet med CTC, ta opp tråden fra tidligere leders Gerd Liv Vallas initiativ om å insistere på at CTC oppfordrer Castro-regimet om å sette fri alle politiske fanger, avholde demokratiske valg og respektere menneskerettigheter. Ønsker LO å fortsette å samarbeide med CTC, bør LO også ta kontakt med representanter for uavhengig fagbevegelse på Cuba, og gjerne snakke med de representantene for uavhengig fagbevegelse som ble dømt til lange fengselsstraffer i 2003, men ble løslatt i 2010/11.

Den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì mener Cuba-forskere bør sammenligne strømmene av økonomisk støtte hele den vestlige verden etter finanskrisen ha gitt til organisasjoner på Cuba. Støtten til de organisasjonene på Cuba som regimet aksepterer som del av et såkalt sivilt samfunn, bør sammenlignes med støtten til de organisasjonene som regimet ikke aksepterer som en kritisk opposisjon. Espì mener verdenssamfunnet ikke bare bør gi støtte til regime-lojale organisasjoner som Cuba Posible, men også til de virkelig uavhengige organisasjonene på Cuba.

Det er på tide at den norske fagbevegelsen virkelig engasjerer seg i kampen for demokratiske og rettferdige samfunn i Latin-Amerika. Cuba-forskere som Vegard Bye kan tillate seg å latterliggjøre relevansen av analyser som Hannah Arendts av totalitære samfunn. LO er en for viktig samfunnsaktør og institusjon til at organisasjonen kan tillate seg å stille seg på en undertrykkende totalitær statsmakts side i deres kamp mot de representantene for uavhengig fagbevegelse, som den norske fagbevegelsen burde ha støttet.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet fremmet SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland årlig forslag om å gi Nobels fredspris til Fidel Castro. I SV virker det som om de forstod etter den "svarte våren" i 2003 at Castro-dynastiet langt fra fortjente noen Nobels fredspris. Miljøer i LO i Trondheim har imidlertid fortsatt tradisjonen med å fremme Castro-dynastiet som kandidater til Nobels fredspris. I 2015 har Trondheimkonferansen arrangert i regi av LO i Trondheim på nytt lansert Castro-dynastiet som fredspris-kandidat.


Gerd Kristiansen - Hva mener hun om samarbeidet mellom LO
i Oslo og Cubas totalitære samfunnssystems fagbevegelse?

LO må hjelpe Latin-Amerika til å sette lokk over de politiske kaoskreftene som gjennom så mange tiår førte til sosial, økonomisk og politisk stagnasjon i Latin-Amerika. Norsk fagbevegelse må slutte å gi næring til de politiske kaoskreftene fra Pandoras eske.