Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk – del to.



Det cubanske militærdiktaturet ved president Raul Castro nekter for at de kjenner til at det skulle eksistere politiske fanger i cubanske fengsler. Det samme gjorde det argentinske militærdiktaturet på 70-tallet. De høyreorienterte latin-amerikanske militærdiktaturene på 70 og 80-tallet, som ble støttet av USA, drepte venstreorienterte og andre politiske motstandere, og utøvet en undertrykkelse av politiske motstandere som var atskillig mer brutal enn den undertrykkelsen det totalitære militærdiktaturet på Cuba utøver overfor sine politiske motstandere. Undertrykkelsen Castro-regimet utøver skiller seg imidlertid ikke i vesen fra undertrykkelsen Videla-diktaturet og Pinochet-diktaturet i Chile utøvde i sin tid. Det er snakk om gradsforskjeller, ikke om vesensforskjeller.

 

Som nevnt i forrige innlegg på bloggen, forsøkte Obama å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama ønsket altså å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.

Barack Obama på Plaza de la Revolucion

 

Men om Obama ønsker å legge den kalde krigen bak seg, er det fremdeles for miljøer på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, vanskelig å gjøre det samme. Mange menneskerettighetsgrupper på radikal venstreside i Argentina, fortsetter å støtte det cubanske militærdiktaturet og vil ikke anerkjenne cubanske menneskerettighetsgrupper og opposisjonelles kamp for frihet, ytringsfrihet, demokrati, respekt for menneskerettigheter og frihet fra undertrykkelse. Selv om argentinske menneskerettighetsforkjemperne tilhørende radikal venstreside selv er blitt trakassert, forfulgt og undertrykket, så vil de likevel ikke anerkjenne cubanske menneskerettighet- og demokrati-aktivisters kamp for de rettighetene de selv har kjempet for og vunnet. Er det anti-amerikanismen de ikke klarer å gi slipp på, som hindrer dem i å se undertrykkelsen fra militærdiktaturet på Cuba?

 

Regimets undertrykkelse overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister har økt etter Obamas besøk. Særlig overfor det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har undertrykkelsen fra regimet økt etter Obamas besøk. Uavhengige journalister både i Santiago de Cuba og i Matanzas har fått PC’er, kopimaskiner og annet utstyr konfiskert av det politiske politiet og de er blitt arrestert for kortere tidsrom.

 
En av lederne for ICPLEP på Cuba, Raul Risco, har nå blitt utsatt for en politisk prosess som kan ende med opptil et års fengsel. Angola-veteranen, juristen, den uavhengige journalisten og tidligere oberst i Innenriksdepartmentet, er blitt referert i flere innlegg på denne bloggen. Risco var på noen dagers besøk i Norge i 2015, der han møtte Stortingspolitikere fra Venstre, studenter og akademikere på Blindern, og politikere fra Arbeiderpartiet. Risco har sittet 4 år fram til 2008 i fengsel for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. Den sentrale lederen for ICLEP har i likhet med andre uavhengige journalister på Cuba de siste årene blitt jevnlig trakassert og arrestert for kortere tidsrom.



Raul Risco (med ryggen til),
deler ut lokalavisen i Pinar del Rio.

 

Risco har nå blitt beskyldt for å skulle ha kommet med trusler mot en representant for myndighetene. Han har flere vitner på at beskyldingene ikke medfører riktighet. Beskyldningene er fabrikkerte og går inn i et fra regimet velkjent mønster. Regimet arresterer opposisjonelle enten med utgangspunkt i fabrikkerte anklager eller ved å arrestere opposisjonelle for den svartebørshandelen regimet vet at de fleste cubanere av nødvendighet er avhengig av, og som regimet ser gjennom fingrene med at befolkningen utøver. De opposisjonelle blir arrestert for en type økonomisk virksomhet regimet i praksis stilltiende aksepterer fra befolkningen. Men Risco blir altså nå forsøkt fengslet for falske anklager. 



 De uavhengige journalistene i de 8 uavhengige lokalavisene i ulike deler av Cuba som mottar støtte fra ICLEP, blir av regimet oppfattet som trusler mot deres enerådende maktposisjon. Avisene som blir formidlet i hemmelighet til dørmattene til cubanere før morgengry eller på andre diskrete måter, påpeker lokale myndigheters manglende oppfølging av politiske løfter. Avisene påpeker manglende reparasjoner av farlige veikryss, defekte kloakkrør, operasjonsavdelinger på sykehus som ikke kan operere p.g.a. defekt utstyr eller manglende ressurser, politifolk som mishandler fanger eller funksjonshemmede som ikke får rullestolen de i flere år er blitt lovet.


Manglene i lokalsamfunnene som de uavhengige avisene skriver om, ser ofte de lokale myndighetene seg nødt til å gjøre noe med, for ikke å risikere å tape legitimitet i en befolkning, der frykten skapt av politistaten på Cuba gjennom et halvt århundre, er i ferd med å miste taket. Befolkningen mottar ikke lenger kun informasjon fra de ensrettete statlige mediene. De uavhengige lokalavisene, som mottar økonomisk støtte fra ICLEP, fungerer slik på en måte som minner om måten lokalaviser i Norge kritiserer maktmisbruk og mangler i det norske demokratiet.







Raul Risco - Angola-veteran, jurist, uavhengig journalist,
tidligere oberst i Innenriksdepartementet og en av lederne i ICLEP på Cuba,
Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.  

 

Det totalitære diktaturet på Cuba er redde for uavhengige journalister. De siste månedenes økende trakassering og vilkårlige arrestasjoner og beslagleggelser av datautstyr fra de uavhengige journalistene støttet av ICLEP, viser at regimet ikke har tenkt til å følge Obamas oppfordringer om en mer forsonende holdning overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighetsaktivister. Castro-dynastiets tilsynelatende imøtekommende holdning overfor president Obama, er kun en del av regimets langsiktige strategi for å bevare makt og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet. 

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk. (Del 1 av 2)

Barack Obama forsøkte å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama besøkte Cuba 20-22 mars, og holdt en tale der han påpekte mangel på ytringsfrihet, demokrati, organisasjonsfrihet, respekt for menneskerettigheter. Obama påpekte også rasisme og manglende likestilling på Cuba, i talen, og han holdt en pressekonferanse sammen med Raul Castro, der Castro ble overrumplet av en journalist og måtte svare på spørsmål om politiske fanger på Cuba. Alt dette er kjent også for nordmenn og norske avislesere.

Raul Castro forsøker å få Obama med på et bilde der de begge
markerer en form for seier sammen, men får ikke Obama med seg.

 

Obama ønsket å starte en nye epoke for USA i Latin-Amerika. Latin-amerikanske statsledere har gjennom årtier brukt USAs embargo og USAs politikk overfor Cuba som en anledning til å uttrykke latin-amerikansk enhet utad mot USA, og vise en kritisk holdning til USA for å minne om det mange land i Latin-Amerika, har sett som USAs imperialistiske politikk overfor regionen. Særlig krefter på venstresiden i Latin-Amerika, men også det politiske sentrum har kritisert USA for kontroversielt samarbeid med militærdiktaturer på høyresiden og disse regimenes drap og tortur på politiske motstandere, krenkelser av menneskerettigheter. Historikere har beskrevet hvordan CIA samarbeidet med militærdiktaturer gjennom den kalde krigen. I perioden før den kalde krigen, drev USA drev med kanon-diplomati og blandet seg inn i latin-amerikanske lands politikk og økonomi. Med initiativet for normalisering av forbindelser med Cuba, ønsker Obama å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.  

 

Obama besøkte rett etter å ha vært på Cuba, Argentina. At møtet i Argentina også skulle komme til å handle om å avslutte den kalde krigen er ikke like kjent for en norsk offentlighet. At møtet med den nyvalgte presidenten fra høyresiden etter over et tiår med venstreperonistene, ekteparet Kirchner ved makten, inneforstått var en markering av at tiåret med anti-amerikanske venstrepopulister ved makten i Argentina, Bolivia, Venezuela og Ecuador, var i ferd med å gå mot slutten, var nok ikke ukjent for norsk offentlighet. (Evo Morales ble nektet å stille til gjenvalg en siste gang om noen år, og Venezuela er på full mot sosialt, politisk og økonomisk kaos, og bare Raphael Correa synes foreløpig å evne å holde på makten en stund fremover). 

Obama og Mauricio Macri i under Obamas besøk i Argentina

 

 

Ved en tilfeldighet ble datoen Obama skulle ankomme Argentina datoen for et jubileum for militærdiktaturet i Argentina. Venstresiden i Argentina organiserte i forkant av møtet demonstrasjoner mot USAs president. Obama-administrasjonen forsøkte å blidgjøre venstrekreftene i Argentina og «legge ballen død», ved å love å offentliggjøre arkivene fra CIA om samarbeidet mellom CIA, amerikanske styresmakter og Videla-regimet i Argentina. Paven,som jo er argentinsk, lovet samtidig å frigjøre, gjøre tilgjengelig for forskere Vatikan-statens arkiver om samarbeidet mellom pavemakten og det argentinske militærdiktaturet, Videla-regimet. Den katolske kirken var en støttespiller for militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Om det så ikke er sikkert at arkivene vil bringe fram så mye kunnskap som historikere ikke allerede har skrevet om, så er åpningen av arkiver i USA og i Vatikanstaten et viktig signal om åpenhet om hendelser fra fortiden som for mange var traumatiske.

 

Slik markerte Obama-administrasjonen og etterpå Pave-administrasjonen at dreiningen vekk fra venstrepopulisme til mer høyrepolitikk, mer markedskapitalisme og et mer USA-vennlig regime i Argentina, ikke ville innebære en tilbakevending til en polarisering lik den som oppstod under militærdiktaturet i Argentina. Den nye argentinske presidenten Mauricio Macri fikk en klar beskjed om at en eventuell reversering av åpenhet i Argentina om militærdiktaturets forbrytelser fra Macri-regjeringens side ikke ville bli akseptert verken av USA eller paven. USA under Obamas ledelse ønsker å legge den kalde krigen bak seg. Obama vil etablere en ny offensiv for samarbeid mellom USA og latin-amerikanske land, og da må USA distansere seg fra fortidens skygger fra den kalde krigen. Hvorfor blir ikke slike perspektiver, som er lette å få formidlet dersom man følger med på internasjonale medier, formidlet til norsk offentlighet?


Dette innlegget vil bli fulgt med en fortsettelse i neste innlegg, 25. april. Neste innlegget vil ta for seg hvordan både den radikale venstresiden i Latin-Amerika og norske Cuba-forskere og norske journalister ikke vil anerkjenne uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister, men synes å ha latt seg forlede av propaganda-geniet Fidel Castro i hans fremstilling av det totalitære regimets kritikere.