Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE