søndag 23. desember 2018

Intervju med Amaya Coppens venninne, Oda Nissen, desember 2018.



Dette er et bilde av Amaya Coppens. 24-årig nicaraguansk medisinstudent arrestert og dømt for å ha vært med å organisere demonstrasjoner ledet av studenter mot Ortega-regimet i Nicaragua. Hennes norske venninne Oda Nissen, 24-årig psykologi-student i Trondheim, kjenner Amaya fra felles studietid ved United World College, i Hong Kong. UWC er en internasjonal videregående skole med filialer i flere land.

Jeg har intervjuet Amayas venninne, Oda Nissen, om Amaya Coppens og den internasjonale aksjonen som flere studenter har engasjert seg i for Amaya og for nicaraguanske studenter arrestert av Ortega-regimet.

Jan Jørgen Skartveit, (JJ): Smilet til Amaya på dette bildet gir meg et inntrykk av at hun ikke har skjønt hvilket brutalt regime hun har med å gjøre. Har Aymara og de andre studentene vært litt naive i sin motstand mot Ortega-diktaturet?

Oda Nissen, (Oda): Nei. Det tapre og trassige smilet Amaya viser på bildet er hennes måte å vise at hun ikke lar seg knekke, og at hun ikke har gjort noe kriminelt. Hun står for det hun har gjort. Bildet er tatt da hun ble presentert for tiltalen, 48 timer etter at hun ble arrestert.

Saken til Amaya dokumenterer bruddene på de politiske fangenes rettssikkerhet. Rettsprosessen hennes har i likhet med alle andre arresterte studentaktivister og øvrige politiske fanger, vært preget av Nicaraguas manglende rettstat og de politiske fangenes mangel på advokater. 14-15 advokater jobber frivillig med ca. 200 aktive saker.
Amaya Coppens
Amaya (nr. 2 fra venstre) og Oda, (lengst til høyre), elever ved UWC, Hong Kong.

Amaya fikk anklagene mot seg presentert 48 timer etter arrestasjonen. Hun ble ikke presentert for en dommer, og fikk ikke kommunisere med hverken foreldre eller advokat før 8 dager etter arrestasjonen. Amaya ble arrestert i Leon, men ble raskt flyttet til Managua, og ble holdt fengslet 8 dager i El Chipote, fengslet diktatoren Somoza bygget ferdig som et tortur-senter på 30-tallet, og som er konstruert som en ovn under bakken.

Myndighetene legger hele tiden hindringer i veien for Amaya. Den første høringen om hennes sak ble plutselig annonsert 15 minutter før de fant sted. Hennes advokat hadde ikke mulighet til å komme så fort, så en annen advokat måtte tale på hennes vegne. Fordi faren hennes er fra Belgia har belgiske myndigheter engasjert seg ved å sørge for at en diplomat fra Luxembourg følger Amayas sak, men han er ikke advokaten hennes. Amaya er etter hvert blitt flyttet fra torturfengslet El Chipote til et kvinnefengsel, men har ikke fått tilsyn av lege, selv etter 2 måneder i fengsel.

Hun får treffe foreldrene en gang i måneden. Hver gang noen besøker henne i fengslet blir hun filmet. Bilder som ledsager artikler i statlig kontrollerte medier, om besøkene hun mottar, skal vise offentlighet i inn- og utland, hvor god behandling ”selv terrorister” får i nicaraguanske fengsler. Amaya er blitt et symbol for de mange politiske fangene som er blitt arrestert i Nicaragua siden april i år.

JJ: Hun oppfattes tydeligvis både av myndigheter og av de pårørende til de mange arresterte politiske fangene som et symbol. Hvordan ble du kjent med henne?

Oda: Jeg ble kjent med henne ved United World College, i Hong Kong. Jeg vokste opp i en familie, der foreldrene mine tok meg og de andre søsknene mine med på reise rundt i verden i 10 måneder da jeg var fjorten år gammel. Vi reiste mye da jeg var liten, og det gjorde meg nok sulten på internasjonale erfaringer.

Det er ikke så mange som har hørt om United World College, (UWC), men jeg var heldig og så en annonse for skolen mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg søkte mens jeg gikk første året på Ski videregående skole. Jeg er fra Ås i Akershus. 40 norske studenter får hvert år lov å gå på UWC, som har 15 skoler på verdensbasis, med elever fra 200 ulike nasjonaliteter. Selv hadde jeg lysst til å lære meg spansk og ville helst gå på skole i Costa Rica, men skolen velger selv på hvilke av de 15 skolene de ulike elvene blir plassert.
Amaya Eva Coppens
Amaya Coppens

På skolen var det høyt faglig nivå. Elevene var ambisiøse og mange engasjerte seg i ulike former for internasjonalt solidaritetsarbeid. Jeg ble plassert på soverom sammen med en elev fra Nigeria, en fra Hong Kong og en fra Jerusalem. I geografi-klassen diskuterte vi globale tema, der ulike elever med ulik bakgrunn, ulike perspektiver, skapte interessante diskusjoner. Det var mye aktiviteter utenfor skolen. Vi hadde tema-kvelder, arrangementer på skolen en gang i måneden, vi kledde oss ut, forberedte forestillinger sammen med andre.

JJ: Hvordan ble du så kjent med Amaya?

Oda: Amaya og jeg var på samme rom det andre året mitt på skolen. Amaya flyttet til Hong Kong det andre året jeg gikk på skolen, og gikk ett trinn under meg. Når du begynner å snakke engelsk til daglig, mister du evnen til å bruke og forstå humor. Hun var ikke så sterk i engelsk, men jeg forsto henne lettere enn andre fordi hun gjorde mange av de samme språkfeilene som en norskspråklig kunne gjort på engelsk. Jeg snakket litt men ustødig spansk og hun snakket litt men ustødig engelsk, så slik fikk vi kommuniser ganske godt alt i alt. Amaya lærte seg engelsk raskt, så det ble det språket vi brukte. Min spansk er fremdeles ikke helt god. Vi utviklet vi en felles humor. Fra Nicaragua er det hvert år en håndfull elever som blir tatt opp på UWC. Amaya var en av toppelevene fra Estelì.

Amaya er varm og omtenksom. Vi pratet mye sammen om ”tingene i mellom”, når vi ikke var opptatt med aktiviteter. Vi var begge travle, alt handlet om aktiviteter, men vi hadde ikke så mange aktiviteter felles. Hun var med i Campus Ecologist gruppe, kampanjer for mer miljøbevissthet, ryddet i naturreservat, mens jeg samlet inn info om korallrev. Vi var begge med i en hip hop-dansegruppe. Siden vi i mitt andre år på skolen, bodde på samme rom, pratet vi sammen hver morgen og nesten hver kveld.

JJ: Hvem er Amaya Coppens?

Oda: Gjennom den internasjonale kampanjen for henne og de andre politiske fangene, blir jeg kjent med henne på nytt. Slik jeg kjenner henne, er hun søt, snill, varm og morsom, legger seg tidlig og står opp tidlig. Det kommer mer frem, hvor utrolig prinsippfast hun er, og hvilket utrolig pågangsmot hun har. Verdiene hennes er viktige for henne, rettferdighet, opptatt av å få ting til selv. Mange av elevene på skolen fikk økonomisk hjelp hjemmefra, men Amaya ville ikke ligge familien unødig til last. Hun tok seg deltidsjobb som spansklærer i stedet for å be om økonomisk hjelp i ferien. Hun bodde i ferien hos kinesisk vertsfamilie i Hong Kong. Da jeg besøkte Amaya i Nicaragua etter UWC, da hun var i gang med å studere medisin i Leon, i Nicaragua, ville hun ikke la meg betale for meg på restauranter og andre steder vi var på. Jeg var hennes gjest, og hun skulle betale for meg. Hun er stolt og sta, og det kommer godt med i det arbeidet hun gjør nå.
Amaya Coppens
Amaya med familie i Esteli, Nicaragua.
Etter videregående ville vi begge hjem til hjemlandet. Jeg ville hjem til Norge, og Amaya ville hjem til Nicarauga, selv om det ikke var det hun ville ha tjent mest på, for egen del. Hun snakket mye om hva landet betydde for henne, og ville gjøre Nicaragua til et bedre land å leve i. Amaya var opptatt av urbefolkningen i Nicaraguas situasjon. Hun jobbet på egen hånd med en kvinnegruppe, drev med seksualopplysning og vaksiner. Jeg kan ikke huske at hun snakket med meg om politikk, men hun syntes det store kanalprosjektet var idiotisk. Amaya var misfornøyd med regjeringen.

De gode ordene er vanskelig å finne. Amaya har pågangsmot, og har bena på jorda, slik det fremgår av måten hun har jobbet på. Hun har blitt en front for studentbevegelsen fordi de har kommet til henne. Amaya har ikke selv søkt lederposisjonen hun er blitt tildelt. Hun er ikke den som sitter i bakgrunnen, men en som alltid er til stede. Amaya ble tidlig utsatt for trakassering fra sandinist-ungdommene. Familien hennes fra Belgia, (far er fra Belgia), forlot Nicaragua, men hun nektet å bli med dem. Hun visste at mange av medstudentene var avhengige av henne, hun var flink til å holde humøret oppe. 

Andre halvdel av intervjuet blir publisert søndag 6. januar.


torsdag 25. oktober 2018

Castrismen - "Ideas trasnochadas"!


Min nicaraguanske venn, jeg kaller ham Pablo, sa til meg en ettermiddag vi satt på kafe; ”Cuba kommer til å få sitt ”glasnost” og ”perestrojka”, og om 15 år kommer cubanerne til å stille spørsmålet: Hva var vitsen med hele Fidel Castros revolusjon?” Både Fidel og Daniel Ortega har latt seg styre av disse ”ideas trasnochadas”!”

Ideas trasnochadas er ideer, tanker, som virker spesielt kloke og fornuftige når man ikke har sovet noen netter i strekk av en eller annen årsak. Men tankene virker ikke like kloke dersom man skriver de ned, og så ser på de etter en god natts søvn. Et tilsvarende, men ikke så kraftfullt og ikke helt dekkende begrep er på norsk ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier”.

Før revolusjonen var Cuba i latin-amerikansk sammenheng, og i særdeleshet i karibisk sammenheng, blant de mest utviklete landene økonomisk, politisk og teknologisk. Da som nå var det store sosiale forskjeller, og deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom. De nå forfalne boligene i Havanna viser at Cuba før revolusjonen hadde en middelklasse, noe som i økonomisk teori er en forutsetning for økonomisk utvikling. Cubas økonomi, som aldri har vært bærekraftig etter revolusjonen, ble fra 1990 ikke lenger subsidiert av et Sovjet, som hadde gått i oppløsning. Cuba opplevde på 90-tallet utbredt nød og fattigdom, det de kalte en spesialperiode. Så kom Castro-beundreren Hugo Chavez til makten i Venezuela i 1999, og etter hvert fikk Cuba et nytt land å snylte på. Cuba begynte sin tilnærming til USA da Castro-dynastiet skjønte at Chavez var dødssyk, og den mer politisk klartseende av de to brødrene, Raul Castro, hadde overtatt makten etter sin bror i 2006/08.

Hvem av de tre er det egentlig som styrer på Cuba? Rauls sønn, Alejandro Castro Espi, Raul Castro eller nyutnevnt president, Miguel Diaz Canel? Kan Castro-dynastiet virkelig stole på en som ikke tilhører den nære familien? Er Diaz Canel en som tilsynelatende styrer, mens Raul i all stillhet fører den reelle makten over i sønnens hender?

Fidel Castro fikk gå i graven med sin kommunisme i behold i november 2016. Kort tid etter den store diktatorens død, ble i juni i år eiendomsretten erklært gjeninnført på Cuba, etter snart 60 år med kommunisme. Den kommunistiske nasjonalforsamlingen har under sin av kommunistpartiet nyutnevnte president, Miguel Diaz Canel, vedtatt at eiendomsretten skal være lovfestet i Cubas grunnlov. 

Regimet har fortsatt behov for å kontrollere de såkalte, cuentapropistas, det vi ville kalle små, selvstendige næringsdrivende. De kommunistiske byråkratene har laget et lovverk som hindrer næringsdrivende i å bli for suksessrike, eller som kritikerne vil si, i å lykkes i det hele tatt. Et byråkrati som i snart 60 år har vært opplært til å hindre kapitalisme, agitere mot kapitalisme og å straffe kapitalisme, er kanskje ikke de rette til å skulle fremme kapitalisme eller få et markedsstyrt landbruk til å fungere? Det stalinistiske kommunistpartiet insisterer likevel fortsatt på sin eneveldige makt i et ensrettet og totalitært samfunn.

Castro-dynastiet fører makten videre til neste generasjon Castro på en skjult, diskret måte. Raul Castro kontrollerer fortsatt kommunistpartiet. Rauls sønn, Alejandro Castro Espì, har siden Raul overtok styret på Cuba fra storebror Fidel, systematisk bygget opp sin maktposisjon i militæret, og skapt personlige lojalitetsbånd til nyutnevnte ledere i militæret i militærdiktaturet på Cuba. Militæret kontrollerer all økonomisk virksomhet, og særlig den eneste delen av økonomien som faktisk fungerer, turist-industrien.

Raul Castro og sønnen, Alejandro Castro Espi. 


Cubanske kommunister ønsker å herme etter Vietnam og Kina. Cuba vil nok noen tiår på etterskudd få sitt glasnost og perestrojka. Eliten rundt Castro-dynastiet vil vite å posisjonere seg for den privatiseringen som synes å være nært forestående, og som etter Fidels død, lettere kan gjennomføres. Castro-dynastiet vil fylle de viktige posisjonene i økonomien med sine egne familiemedlemmer og lojale støttespillere.

Regimet truer og skremmer vanlige cubanere med det kjøpesterke cubanske emigrantmiljøet i Florida ved eventuell mer markedsøkonomi og et eventuelt kapitalistisk frislepp. ”Miami vil komme og kjøpe opp alt”, forteller regimet gjennom ensrettete medier.

Et økonomisk bankerott Cuba har ikke lenger Sovjet eller Venezuela å snylte på. Cuba trenger pengene fra eksil-miljøet i Miami, for å gjøre et Cuba, som i et halvt århundre har vært vanstyrt, til et økonomisk bærekraftig Cuba. Men er det folket og de fattige på Cuba, som eliten rundt Castro-dynastiet bekymrer seg for hvordan vil klare seg etter et kapitalistisk frislepp, som synes nært forestående, eller er det egen rikdom, egen makt og egne privilegier den revolusjonære eliten bekymrer seg mest for?

Den av kommunistpartiet nyutnevnte presidenten, Miguel Diaz Canel, er av Castro-dynastiet satt til å være direktøren for de dårlige tidene, eller det som i hardkokte detektiv-filmer heter ”the fall guy”, han som skal ta skylden slik at skurkene slipper unna. Diaz Canel vil få ansvaret for å gjennomføre innføringen av eiendomsretten i det ikke lenger kommunistiske Cuba. Han vil måtte fjerne to-valutasystemet, som med tiden vil gjøre Cuba mer økonomisk effektivt. Å erstatte to valutaer med en, vil samtidig fjerne den lille rest av beskyttelse den ineffektive velferdsstaten fremdeles tross alt klarer å gi de aller fattigste mot ekstrem sult og fattigdom. President Diaz Canel vil måtte ta skylden og ansvaret for det sviket de aller fattigste på Cuba vil oppleve når Canel har gjennomført reformene han har fått som oppgave å gjennomføre på Cuba.

President Raul Castro (left) and Vice President Miguel Diaz-Canel
Raul Castro og Miguel Diaz Canel

Fattigfolk hjernevasket av årtier med propaganda vil om en ti års tid nostalgisk minnes Fidel Castro, som døde før den virkelig vanskelige tiden begynte, og kanskje vil også Castro-dynastiet lykkes i å ikke bli forbundet med sult og fattigdom, som vil komme til å oppstå i overgangsperioden til en ny, reell markedsøkonomi.

Rauls sønn, Alejandro, vil kunne holde seg i kulissene og styre familiens lukrative økonomiske interesser, som på diskret vis vil bli overført over fra offentlig til privat eie. Han vil kunne bevare makten for Castro-dynastiet i posisjonen han de siste årene har etablert i det som etter hvert vil fremstå som et mer diskret militærdiktatur. Alejandro Castro Espi eller noen andre fra Castro-dynastiet vil også kunne velge om de med Putin som eksempel, vil ta tømmene som Cubas frelser. En ny leder fra Castro-dynastiet vil kunne tre frem på scenen som redningsmann, i etterkant av det sosiale kaoset og den ekstreme fattigdommen, som vil råde på Cuba under Diaz Canel, the fall guy, sitt styre.

Om en ti års tid vil mange cubanere stille seg spørsmålet: 60 år med revolusjon – hva var vitsen? Cuba var, som nevnt, et land før revolusjonen, som i latin-amerikansk sammenheng, var avanserte økonomisk, politisk og teknologisk. Fidel Castro lovet da han fikk makten på Cuba at han innen noen få måneder skulle arrangere åpne, rettferdige valg.

Etter mer enn et halvt århundre med et ikke-bærekraftig, brutalt undertrykkende samfunns-eksperiment, selv Fidel visste ikke fungerte, fortjener den cubanske befolkning det demokratiet, den rettstaten og de menneskerettighetene de har blitt nektet så altfor lenge.

Raul Castro, Rauls sønnesønn i midten og Rauls sønn, Alejandro Castro Espi.

Det norske begrepet ”virkelighetsfjerne skrivebordsteorier” er ikke kraftfullt nok til å være et dekkende begrep for den castristiske ideologi, men må erstattes av det delvis uoversettelige begrepet ”Ideas trasnochadas”, med dets assosiasjoner til feberhete vrangforestillinger, sene nachspiels snusfornuftige løsninger på verdensproblemer, diskusjoner preget av temperamentsfull fanatisme og deliriske, berusende stemningsutbrudd, forførende følelser av uansvarlighet og livsglede eller underliggende bunnløs fortvilelse. Latin-Amerika trenger ikke mer av castrismens ”ideas trasnochadas”.

Alejandro Castro Espín propuso a Obama que le entregara la Base Naval y la prisión de Guantánamo
Alejandro Castro Espi