Det har regnet på presten, men har det egentlig dryppet på klokkeren? Del 2 om Castro-dynastiets imperialisme.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Maduro har tidligere reist hyppig til Havana for å rådføre seg med Castro-dynastiet i forkant at viktige avgjørelser og strategiske valg. Den venezolanske presidentens mange møter med Castro-brødrene i forkant av møtet i Det Pan-amerikanske forbund i april er et av flere eksempler.

Hadde valgnederlaget i Venezuela skjedd med et regime med diktatoriske trekk tilhørende høyresiden i Latin-Amerika ville majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere ha spekulert om hvilke tråder imperialisten USA ville ha trukket i. Hvilke perspektiver er det majoriteten av latin-amerika-forskere går glipp av når de ikke ser likheten mellom handlingsmønstre fra diktaturer på høyre- og venstresiden, de vesentlige likhetene mellom USAs og Cubas imperialisme og ikke skiller mellom politisk retorikk og politisk praksis?


Venezuelas sterke mann, Diosdado Cabello, i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Den franske avisen Le Monde har vist hvordan bankskandalen i Sveits beviste at mange blant eliten blant venezolanere hadde gjemt bort store summer fra oljeinntekstene, som chavistene i sin retorikk påstod hadde kommet de fattige i Venezuela til gode. HSBC-skandalen fra i vår har illustrert hvorfor Venezuela er blant de 20 mest korrupte landene i verden.

Nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika har blitt kritisert for ikke å levere den påståtte «trickle down»-effekten. Økt økonomisk frihet, lavere skatter og mindre kontroll for de økonomiske elitene, skulle lede til at økt velstand etter hvert også ville spre seg til middelklasse og til slutt også til de fattige. Det norske ordtaket «Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren», oppsummerer den nyliberale tankegangens retorikk mer enn dens praksis, har kritikere fra venstresiden hevdet overfor tilhengere av nyliberale økonomiske reformer i Latin-Amerika.


Nicolas Maduro og Raul Castro i fortrolig samtale.

Men skiller man retorikk og politisk praksis for de venstre-autoritære regimene og de kommunistisk inspirerte styreformene i Venezuela og på Cuba, så kan man kanskje si at det har regnet mye på presteskapet, og dryppet litt forsiktig på klokkerne/de fattige. Det økonomiske vanstyret på Cuba har ført til at regnet i form av for Cubas del, økonomisk snylting først på Sovjet og så på Venezuela kun i enkelte perioder i betydelig grad har dryppet ned på de fattige. Som i Venezuela er det først og fremst elitene det har regnet på, det kommunistiske eller bolivarianske «presteskapet». I likhet med diktaturer på høyresiden har elitene på Cuba og Venezuela visst å fylle bankkontoene sine i utenlandske banker.

Venezuelas forsvarsminister; Vladimir Padrino i møte med Fidel Castro.
Ektefølt begeistring eller retorikk for å oppildne menigheten?

Militærdiktaturer og regimer som ligner på militærdiktaturer, ønsker å sikre egne økonomiske privilegier og å sikre seg mot senere å bli stilt rettslig til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavistene  benyttet tiden umiddelbart før valget 6. desember der chavistene med rette fryktet de ville komme til å miste flertallet i parlamentet, til å erstatte høyesterett i Venezuela med chavist-lojale høyesterettsdommere. Etter å ha forstått at de stod i fare for å miste makten, har de økonomiske elitene blant Chavistene i Venezuela handlet på en måte som ligner på hvordan elitene rundt Pinochet i Chile handlet, når de forstod at deres regimes dager var talte. Elitene rundt militærdiktaturet i Chile forstod etter den tapte folkeavstemningen i 1990, at rettstaten regimet selv hadde avskaffet, senere ville bli gjenopprettet. Pinochet-tilhengerne forstod at de selv ville risikere å bli stilt til ansvar for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, tortur, drap og undertrykkelse av opposisjonelle.

Elitene rundt chavistene i Venezuela frykter at rettsstaten de selv har avskaffet senere vil bli reetablert og de selv ville kunne bli stilt til ansvar for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Chavist-elitene frykter også å bli stilt rettslig til ansvar for den udemokratiske undertrykkelse, tortur og vold de cubanske sikkerhetsrådgiverne har hjulpet chavist-regimet med å utføre overfor opposisjonelle i Venezuela. Nürnberg-domstolen etter andre verdenskrig, etablerte en internasjonal rettsorden der eliter og funksjonærer i militærdiktaturer ikke kan skylde på at de ikke visste om brudd på menneskerettigheter. Spanske jurister med kjennskap til internasjonal rett klarte nesten å rettsforfølge Augusto Pinochet etter at han hadde mistet makten i Chile. Frykter elitene i Venezuela og antageligvis også elitene blant Venezuelas nære allierte, Cuba, en internasjonal rettsorden? Elitene må før de mister makten etablere i eget land en frihet fra rettsforfølgelse, som kan sikre elitene at de ikke blir stilt til ansvar for forbrytelser begått under en rettsorden der en uavhengig rettsstat har blitt avskaffet. Elitene rundt chavistene ønsker å sikre seg straffeimmunitet for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og overgrep på opposisjonelle. De har lært av Pinochet-diktaturet hvordan de skal sikre seg selv mot straffeforfølgelse fra en senere gjenopprettet rettsstat.



Nicolas Maduro i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Spørsmålet er nå hva Castro-dynastiet vil instruere Maduros regime til å gjøre i Venezuela etter valgnederlaget. Vil Maduro foreta store endringer blant de militære og de militæres ulike posisjoner i regjerings- og statsapparat etter valgnederlaget? Vil Castro-dynastiet gi Maduro råd om hvordan han skal trygge regimet og sin egen posisjon i Venezuela under de endrete forutsetningene, som har oppstått etter at den politiske opposisjonen nå kontrollerer to tredjedeler av plassene i parlamentet i Venezuela? Vil militære med sterke bånd og hyppige besøk hos Castro-dynastiet i Havanna tiltre nøkkelposisjoner i militæret, regjering og statsapparat? Maduro er upopulær i Venezuela og blant moderate krefter blant chavistene. Vil Castro-dynastiet ønske å erstatte Maduro med en mer handlekraftig, dyktig politiker? Vil Castro-dynastiet se det nødvendig å skifte ut Maduro for å sikre fortsatte forsyninger av de billige oljeleveransene fra Venezuela, som Castro-dynastiet har gjort seg så økonomisk avhengige av etter bortfallet av økonomisk støtte fra Sovjet i 1990 og etter at Hugo Chavez kom til makten i 1998.

Venezuelas forsvarsminister i fortrolig samtale med Fidel Castro.

Vil et venezolansk parlament der opposisjonen etter valget har to tredjedels flertall, ha mulighet til tross for en sterk presidentmakt, til å hindre fortsatte billige oljeleveranser til Cuba? Er det ikke et rettmessig spørsmål å spørre om hva Castro-dynastiet og de cubanske sikkerhetsrådgiverne i Venezuela nå vil gjøre?

Barack Obama synes siden han begynte arbeidet for å etablere normale relasjoner mellom USA og Cuba startet i januar, å ha blitt utmanøvrert av de slu Castro-brødrene. USA legger nå press på Maduro-regimet og vil kanskje styrke USAs sanksjoner mot ansvarlige i regimet for brudd på menneskerettigheter og overgrep mot opposisjonelle?  Kan Obama få overtaket i den politiske dragkampen med Cuba når nå Castro-dynastiet er blitt vesentlig svekket etter Maduros valgnederlag? Vil opposisjonen på Cuba bli styrket av opposisjonens seier i Venezuela? Castro-regimet har ikke lenger informasjonsmonopol på Cuba. Illegale aviser organisert i samarbeid med Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, og andre illegale aviser, samt en økende spredning av internett og bruk av intranett som S-nett, sprer nyheter cubanske myndigheter ikke lenger klarer å hindre at blir spredd. Nyheter om Maduros valgnederlag vil spre seg også på Cuba. Maduros valgnederlag og eventuelle senere ydmykelser en opposisjon med økende makt i Venezuela vil påføre chavistene, kan kanskje inspirere befolkningen på Cuba til å legge press på Castro-regimet for å la seg presse til å innføre irreversible demokratiske reformer?

I neste innlegg på bloggen vil jeg forklare hvorfor jeg mener majoriteten av norske Latin-Amerika-forskere er blinde eller i alle fall svært svaksynte på venstre øye. Et stort flertall av forskerne synes ikke å evne å skille mellom analyse og retorikk i deres vurderinger av politikk og økonomisk utvikling i Latin-Amerika.

Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Første innlegg av to om Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika.

Jeg spurte for et halvt år siden en Latin-Amerika-forsker om ikke Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv. Hvordan skulle så Castro-dynastiets destruktive innflytelse komme til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut.

Nicolas Maduro, president i Venezuela.

Bakgrunnen for spørsmålet var en artikkel forskeren hadde skrevet om USAs politiske innflytelse i «USAs egen bakgård», Latin-Amerika. Forskeren gjorde rett i å påpeke USAs ansvar for en imperialistisk politikk både før og under den kalde krigen med kanonbåt-diplomati, støtte av korrupte og til dels reaksjonære eliter. Særlig under kalde krigen støttet USA militærdiktaturer som brøt menneskerettigheter, bidro til politiske drap og forsvinninger, og hindret demokratisk utvikling i Latin-Amerika. Forskeren hadde i artikkelen skrevet om USAs destruktive politiske, økonomiske og militære innflytelse i Latin-Amerika også etter den kalde krigen, helt fram til i dag. Forskeren kritiserte særlig USA og CIAs rolle i Sentral-Amerika, kampen mot narkotika, en lite gjennomtenkt politikk overfor gjengkriminalitet og annen organisert kriminalitet, og samarbeid med destruktive krefter innen militære og andre deler av statsapparat i Sentral-Amerika. Jeg har ikke like godt kjennskap som forskeren til USAs politikk de siste tiårene i Sentral-Amerika, og kan derfor ikke ta stilling til forskerens velbegrunnete kritiske beskrivelser av politikken USA har ført også etter den kalde krigen og frem til i dag i Latin-Amerika.

Mitt spørsmål til forskeren gjaldt ikke USAs innflytelse i Latin-Amerika, men det jeg mente var Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Man kan mene mye om Castro-regimets støtte til revolusjonære marxistiske geriljabevegelser under den kalde krigen, og om Fidel Castro og Che Guevaras skuffelse over at ikke Sovjets leder under Cuba-krisen i 1962, Nikita Krutsjov, var villig til å søke full konfrontasjon med Kennedy. Fidel og Che var begge skuffet over at ikke Krutsjov var villig til å bruke atom-våpen under Cuba-krisen, og skuffet over at Castro-regimet ikke fikk være med å bestemme utfallet av Cuba-krisen, slik ettertidens historie-forskning har vist. Mitt spørsmål gjaldt utelukkende Cubas rolle i Latin-Amerika etter den kalde krigen. Kunne Cubas innflytelse i Latin-Amerika etter den kalde krigen, beskrives som politisk, sosial, økonomisk og militært destruktiv og kanskje også «imperialistisk»? 

Nicolas Maduro og Raul Castro

Forskeren svarte meg at sammenlignet med stormakten USAs imperialistiske innflytelse ble Cubas innflytelse i Latin-Amerika, å regne som en mygg. At USA her mer politisk, økonomisk og militær innflytelse enn Castro-regimet er åpenbart. Kan likevel Castro-dynastiets innflytelse være verdt et kritisk blikk, både fra forskere og journalister? Etter mennesket selv, skal faktisk myggen, malaria-myggen, være det levende vesenet på jorden som dreper flest mennesker. Jeg skal la være å henfalle til lettvinte retoriske poenger. Likevel, dersom USA er en ørn, så kan kanskje Castro-regimet betraktes som en hønsehauk eller en falk. Både ørnen og hauken er begge rovdyr, om de så jakter på bytter av ulik størrelse og representerer ulike grader av fare for ulike dyr.

Hvordan kommer så Castro-dynastiets destruktive innflytelse til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen, og særlig det siste tiåret? Colombia og Venezuela er to land som peker seg ut. Jeg mener alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk de politiske kreftene, elitene, på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, som for å komme til makten har gjort bruk av en venstreradikal retorikk om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter.

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene hovedsakelig med tilhørighet i middelklassen, som har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg, har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. De burde ha vært vurdert i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalisters blindhet på venstre øye i forhold til Latin-Amerika kommer med jevne mellomrom til uttrykk.

Er det på tide at norske forskere og journalister som arbeider med Latin-Amerika holder opp å være blinde på venstre øye? De må i større grad se Castro-dynastiets destruktive innflytelse i dagens Latin-Amerika, til tross for at Cuba nå bidrar i fredsprosessen i Colombia. Om ørnen USAs imperialisme oppleves som overveldende, så må forskere og journalister også evne å se hauken Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Castro-dynastiets innflytelse er langt fra for en ubetydelig mygg å regne. 

Har Castro-dynastiet fått chavistene til å tro på illusjonen om totalitær kommunismes overlegenhet?

i

 

(Jeg vil i neste innlegg på bloggen, om 14 dager begrunne hvorfor jeg mener Colombia og Venezuela er gode eksempler på Castro-dynastiets destruktive innflytelse i Latin-Amerika. Innleggene på bloggen må ikke bli for lange, derfor deler jeg lange innlegg opp i flere deler. )