Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem

Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.

Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.

Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba

Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.

Colegio de Pedagogos Independientes

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

Cubanske skolebarn hyller Che

 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

http://www.ur.se/Produkter/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet

Om lavere funksjonærers lojalitet overfor undertrykkelsesapparatet de selv er en del av.

Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela? Både samfunnskritisk rapp, punkmusikk og kritisk presse kan bidra til å svekke lojalitet blant politimenn og andre lavere funksjonærer, som er del av et for Castro-regimet nødvendig undertrykkelsesapparat. Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet for regimet. Det skitne arbeidet som består i å undertrykke de menneskene som utøver de demokratiske rettigheter, som regimet har nektet sine innbyggere.

Den svenske journalisten Erik Jennische har skrevet en svært lesverdig, innsiktsfull bok på 250 sider, som gir et levende og sammensatt bilde av den politiske opposisjonen på Cuba. Boka «Måste få polisen ur huvudet» er utgitt i 2013, altså før President Barack Obama inngikk avtale om å normalisere forbindelser mellom USA og Cuba. Likevel er boka særdeles aktuell, og bør leses av den som ønsker å forstå hva som er i ferd med å skje på Cuba.

I boka intervjuer Erik Jennische bl.a. Gorki Aguila, sanger og leder for punkrockgruppa Porno para Ricardo. (Aguila har blitt skrevet om i et kort innlegg på denne bloggen i mai 2015,[1]) Gorki blir av Jennische karakterisert som en som siden slutten av 1980-tallet har vært en «centralgestalt i den marginaliserade rockscenen i Havanna.» Jennische beskriver i boka hva som skjedde med en årlig musikkfestival som først ble godkjent av regimet, før regimet etter noen år trakk tillatelsen tilbake. Regimet forstod først da rockens rebelske og opprørske potensial. Jennische skriver i boka etter å ha hørt på en av Porno para Ricardos plater; at brødrene Castros makt sakte men sikkert skulle «krackelere» om cubanerne fikk se og spille mer punk.[2]

Gorki Aguila - sanger, gitarist og låtskriver i Porno para Ricardo.

Jennische nevner vers fra Aguilas tekster som han har oversatt til svensk:

«Raùl, Raùl, dra undan tanksen, Raùl, Raùl så att folket kan revoltera, Raul, Raul, du er bara en bluff, Raul, Raul det finnes ingen som klarar av deg, (ingen som orker deg).

Eller denne som Jennische også har oversatt til svensk: «vad skulle hända med alla fula ord, om man inte använde dom, Hur skulle jeg visa min ilska och hunger, mitt hat om jeg inte släppte lös dom».  

Cubansk rapp kritiserer også regimet på en direkte måte. En av mine egne favoritter er rapperen Escuadron Patriota, som har skrevet låta «Decadencia». Rapperen synger om frykten det totalitære Castro-regimet har spredd i befolkningen og forfallet det har ført til:

«Y nos enfrentan, y nos separan en dos bandos
Y vivimos cuidándonos, paranoides, desconfiando
Los mismos hijos del pueblo se están despedazando
Porque el sistema los manipula, y ellos nunca ven el daño
Y la policía sin límite, ni medida
Responden a una doctrina que no entienden pero les da comida
Abusan, maltratan, arrogantes, te humillan
Esta bien no serán todos, pero si la mayoría
Y se olvidan de donde vienen sus vidas, de su familia
De la escuela que asistía
Ahora viven con ira
Defensores, nunca hay hegemonía con mente fría
del sistema ustedes son las marionetas dirigidas» [3]



Escuadron Patriota

Norsk oversettelse.

«De setter oss opp mot hverandre, og deler oss i innbyrdes stridende grupper.

Vi lever for å beskytte oss, paranoide og uten tillit til hverandre

Våre egne sønner og døtre river hverandre i filler

For systemet manipulerer dem, og de forstår ikke skadene som oppstår

Og politiet som ikke har noen begrensinger ( i sin makt) og heller ikke har midler (til å gjøre en god jobb?)

De forholder seg til en doktrine de ikke forstår, men som gir dem mat på bordet

De misbruker sin makt, begår overgrep, er arrogante, og ydmyker deg.

Alle politimenn er ikke slik, men majoriteten er slik.

De glemmer hva livene deres har oppstått fra, fra deres familie,

Fra skolen der de gikk

Nå lever de med et sinne i seg.

Forsvarere av et kaldt tankesett fra et system der de er styrte marionetter.

Mange av politimennene og andre cubanere som deltar og utgjør en del av regimets undertrykkelsesapparat, gjør som Escuadron Patriota påpeker ved at de forholder seg til en såkalt sosialistisk doktrine de ikke forstår, men som gir dem et levebrød. Min nicaraguanske venn, Alvaro, forklarte imidlertid overfor meg hvordan mange av de lavere funksjonærene i regimet, som politimenn og andre i sikkerhetsapparatet, de vet hver dag de går på jobb at de jobber for et regime som ikke er bra for Cubas befolkning. Men de får fordeler andre cubanere ikke får i et samfunn med mye fattigdom. Mange av dem forakter seg selv, og ønsker nok kanskje også at Cuba kunne bli endret til noe bedre, men de er redde for å miste privilegiene de nå har. Det er når de lavere funksjonærene i diktaturet forstår at Castro-dynastiets dager er talte, at de kan tenke seg å skifte side, eller eventuelt la være å gjøre den jobben regimet er avhengig av at de og alle de andre lavere funksjonærene gjør, for å holde regimet ved makten.

Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan også få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet som består i å undertrykke sine egne landsmenn. Internasjonale sanksjoner som rammet Pinochets diktatur i Chile på 80-tallet, gjorde internasjonale medier kjent med korrupsjonen blant Pinochet-diktaturets ledere. Internasjonale medier gjorde mange blant de lavere funksjonærene kjent med korrupsjonen blant lederne for Pinochet-diktaturet. Kunnskapen svekket de lavere funksjonærenes lojalitet overfor lederne av diktaturet.

Kan kunnskap om korrupsjon blant ledere og mellomledere i Venezuela og på Cuba på samme måte som med Pinochet-diktaturet, svekke de lavere funksjonærenes lojalitet overfor sine overordnete og sine ledere? USA forhandler om normalisering av forbindelsene mellom Castro-dynastiet og USA, men har iverksatt begrensete sanksjoner overfor mellomledere i Chavist-regimet i Venezuela. Sanksjoner vil neppe bli iverksatt overfor Cubas ledere og mellomledere.


Kan internasjonal presse ved å skrive om korrupte ledere og mellom-ledere i Venezuela og på Cuba, hjelpe den fjerde statsmakt, i de to landene.? Kritisk presse i Venezuela og på Cuba er fratatt ytringsfrihet og pressefrihet. Bør da internasjonal presse og også norsk presse, føle et ansvar for å hjelpe kritisk presse på Cuba og i Venezuela med å komme til orde, for slik å kunne spre informasjon om f.eks. korrupsjon. Siden kritisk presse har så vanskelige arbeidsforhold på Cuba og i Venezuela, burde norsk presse derfor skrive om disse regimenes overgrep, maktmisbruk og korrupsjon? Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela?   

En uavhengig journalist og tidligere fengslet opposisjonell cubaner som var på besøk i FN for noen år siden, ble stående alene i heisen med en representant for regimet på Cuba. Den ansatte ved Cubas FN-delagasjon ga den opposisjonelle cubaneren til hans overraskelse tommelen opp, og roste ham for hans innsats. Selv ikke mange av Castro-dynastiets egne representanter tror egentlig at det kommunistiske diktaturet er bra for Cuba og landets befolkning.

Som Escuadro Patriota synger:  “No màs decadencia, evolucìon, satisfacciòn, alegrìa, Y fundamentalmente libertad social para este pueblo”.

Ikke mer dekadense (forfall), men heller utvikling, tilfredshet, glede, og grunnleggende sosial frihet til dette folket!  

Linker:

Porno para Ricardo: Los dinosauros.

https://www.youtube.com/watch?v=IOv7blTjq7o

Escuadron Patriota:

 

https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

 

Intervju med Erik Jennische fra september 2015.

 

https://www.youtube.com/watch?v=HU5gREQYEEI

---

[1] Bassisten i Porno para Ricardo, Lia Villares var på besøk i Norge for å hente ytringsfrihetsprisen grafitti-kunstneren Danilo Maldonado, El Sexto, ble tildelt for kreativ dissens i 2015.

[2] Jennische, Erik. Måste få polisen ur huvudet. Stockholm 2013. s. 19 og 20.

[3] Escuadron Patriota. Decadencia.

Del tre av et kritisk perspektiv på Cubas destruktive innflytelse i Latin-Amerika.



Nicolas Maduro - President I Venezuela.

Alt for mange norske forskere og norske journalister alt for lenge har vært blinde på venstre øye. De har manglet evne til å vurdere kritisk elitene på den radikale venstresiden i Latin-Amerika og deres bruk av en venstreradikal retorikk for å oppnå makt og sosiale fordeler. Retorikken om «sosial revolusjon», sosial rettferdighet, radikal omfordeling og kamp for de fattiges rettigheter, har gitt elitene makt og økonomiske fordeler til egne grupperinger innen middelklassen.   

Politikere gjør bruk både av politisk analyse og politisk retorikk. Begge deler hører med i den politiske virkelighet og i all debatt om politikk. Gode politikere behersker både analyse og retorikk, og de er seg bevisst når de driver med analyse og når de driver med retorikk. Forskere som analyserer politikk og økonomi, må evne å se forskjell på analyse og retorikk. Forskere som tror politikere driver analyse når de driver med retorikk, de ender med å formidle retorikk som om det er analyse.

Majoriteten av akademikere som forsker på Latin-Amerika har vært gode til å påpeke avstand mellom retorikk og politisk praksis og virkelighet i bedømmelsen av den politiske høyresiden i Latin-Amerika. Majoriteten av Latin-Amerika-forskere i Norge har imidlertid i liten grad påpekt spriket mellom politisk retorikk og politisk praksis blant venstre-autoritære regimer og militærdiktaturer som bekjenner seg til venstreradikal, revolusjonær retorikk. Er det forskernes egne politiske sympatier som gjør at de bevisst underkommuniserer avstand mellom retorikk og politisk praksis i venstreradikale regimer? Eller er det forskerne selv som ikke evner å skille mellom det analytiske og det retoriske nivået i deres vurdering av politisk praksis blant venstreradikale makthavere?

Et eksempel på manglende evne til å skille mellom politisk analyse og politisk retorikk, er Iselin Åsedotter Strønen, som i Aftenposten 8. desember uttaler seg om resultatet av valget i Venezuela. Strønen hevder valgnederlaget for chavistene vil «utløse fornyet engasjement på grasrotnivå». Hun hevdet at nederlaget trolig ville «utløse nye politiske og ideologiske debatter innad i regjeringskoalisjonen og med deres støttespillere på grasrotplan.» Når Strønen spår at valgnederlaget vil utløse fornyet engasjement på grasrotnivå, som vil utløse nye politiske og ideologiske debatter og engasjement som vil spre seg fra grasrotnivå og videre til regjeringskoalisjonen, som igjen vil kunne «stake ut en ny retning for det såkalte Bolivarianske prosjektet», så er det uklart om hun også selv er på et analytisk nivå eller et retorisk nivå. Strønen gjengir ukritisk chavistenes fremstillling og tolkning av valgnederlaget. Det er åpenbart at chavistene er på et retorisk og ikke et analytisk nivå. Det fremstår som uklart om mange ledende chavister selv er bevisste at de driver retorikk når de hevder de driver med analyse, eller om mange av de ledende chavister ikke evner å skille retorikk fra analyse. Underkommuniserer Latin-Amerika-forsker Strønen bevisst at de ledende chavistene blander analyse og retorikk, eller evner ikke Strønen selv å skille analyse og retorikk i chavistenes sammenblanding av analyse og retorikk fordi hun sympatiserer med chavistene? Latin-Amerika-forsker Strønen burde også utfordres til å ta stilling til spørsmålet om Cubas politiske innflytelse i Latin-Amerika kunne kalles «imperialistisk» og destruktiv.

Castro-dynastiets destruktive innflytelse har særlig kommet til syne i Latin-Amerika etter den kalde krigen i landene Colombia og Venezuela. I innslaget om fredsprosessen i Colombia i Urix på lørdag 7.11 formidler NRK et inntrykk av at motstanden i Colombia mot amnesti for krigsforbrytere hovedsakelig handler om miljøer i næringsliv og politikk. Selv om NRK-journalisten nevner at motstanden mot å gi amnesti til Farc er utbredt i befolkningen, nevner hun ikke andre kritikere av Farc enn den tidligere konservative presidenten Alvaro Uribe.

NRK har en tendens til å forutsette at marxistiske gerilja-bevegelser alltid har bred oppslutning i den jevne befolkningen. Eller så er det slik at journalistene ubevisst antar at militære grupperinger som selv definerer seg som marxistiske revolusjonære alltid kjemper for sosial likhet og rettferdighet.  Journalisten fra NRK nevner i innslaget bruk av barnesoldater, unge jenter utsatt for voldtekter og seksuelt misbruk og brukt som sex-slaver, men nevner ikke Farcs deltakelse i narkotikahandel, kidnappinger for løsepenger, utpressing og drap på sivilbefolkning som ikke underordner seg Farcs makt. Kunne NRK ha oppsøkt noen av avhopperne fra Farc, tidligere barnesoldater og ofre for overgrep fra Farc-geriljaen? NRK burde prøve å gi et mer nyansert bilde av de store utfordringene Colombia står foran i forbindelse med fredsprosess og håp om forsoning og en bedre fremtid for Colombia. 


Demonstrasjon mot Farc

Er det fordi Norge er med som tilrettelegger for fredsprosessen i Colombia, en fredsprosess som foregår i samarbeid med cubanske myndigheter, at NRK forholder seg så lite kritisk til Farc-geriljaen? Kommunistregimet på Cuba har i flere tiår vært en viktig støttespiller for Farc-geriljaen i Colombia. I flere tiår har Castro-regimet bidratt til å opprettholde den militære konflikten i Colombia mellom regjering og gerilja som har skapt så mye lidelse i sivilbefolkningen. Castro-regimet søker nå forsoning med USA og ønsker å komme ut av internasjonal isolasjon, og er derfor mindre interessert i å være støttespiller for Farc i deres militære kamp. Bør norske journalister vise større interesse for disse sidene ved relasjonen mellom Castro-dynastiet og Farc-geriljaen?

Kan man forstå de colombianerne som ser på en Farc-gerilja med barnesoldater, unge kvinner som sex-slaver, og som livnærer seg ved narkotika-handel, kidnapping og utpressing, som rene banditter?  Miljøer på den politiske høyresiden og næringsliv har gjort mye galt i Colombia, og står bak overgrep, brudd på menneskerettigheter og kriminalitet. Bør likevel norske journalister kunne forventes å se med mer kritiske blikk også på militære grupperinger som selv definerer seg som "revolusjonære marxister"?

Norske forskere og journalister har i alt for liten grad evnet å gjennomskue retorikken til de venstreradikale elitene i Latin-Amerika. Disse elitene har hatt tilhørighet i middelklassen, og har kommet til makt enten ved revolusjoner eller ved valg. De har i maktposisjon opplevd utfordringer i form av den politiske maktens begrensninger og fristelser, som alle andre eliter i maktposisjoner har fått erfare. Forskere og journalister burde ha vurdert disse elitene i forhold til resultater for sosial mobilitet, evnen til faktisk å forbedre de fattiges kår. I stedet har venstreradikale eliter blitt vurdert utfra elitens egne påstander om eget sosialt sinnelag og om ikke substansløs, så likevel lettvint anti-imperialistisk retorikk. Majoriteten av norske forskere og journalister har vært blinder på venstre øye i forhold til Latin-Amerika.