Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/

Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?

Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem

Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.

Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.

Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba

Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.

Colegio de Pedagogos Independientes

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

Cubanske skolebarn hyller Che

 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

http://www.ur.se/Produkter/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet

Om lavere funksjonærers lojalitet overfor undertrykkelsesapparatet de selv er en del av.

Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela? Både samfunnskritisk rapp, punkmusikk og kritisk presse kan bidra til å svekke lojalitet blant politimenn og andre lavere funksjonærer, som er del av et for Castro-regimet nødvendig undertrykkelsesapparat. Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet for regimet. Det skitne arbeidet som består i å undertrykke de menneskene som utøver de demokratiske rettigheter, som regimet har nektet sine innbyggere.

Den svenske journalisten Erik Jennische har skrevet en svært lesverdig, innsiktsfull bok på 250 sider, som gir et levende og sammensatt bilde av den politiske opposisjonen på Cuba. Boka «Måste få polisen ur huvudet» er utgitt i 2013, altså før President Barack Obama inngikk avtale om å normalisere forbindelser mellom USA og Cuba. Likevel er boka særdeles aktuell, og bør leses av den som ønsker å forstå hva som er i ferd med å skje på Cuba.

I boka intervjuer Erik Jennische bl.a. Gorki Aguila, sanger og leder for punkrockgruppa Porno para Ricardo. (Aguila har blitt skrevet om i et kort innlegg på denne bloggen i mai 2015,[1]) Gorki blir av Jennische karakterisert som en som siden slutten av 1980-tallet har vært en «centralgestalt i den marginaliserade rockscenen i Havanna.» Jennische beskriver i boka hva som skjedde med en årlig musikkfestival som først ble godkjent av regimet, før regimet etter noen år trakk tillatelsen tilbake. Regimet forstod først da rockens rebelske og opprørske potensial. Jennische skriver i boka etter å ha hørt på en av Porno para Ricardos plater; at brødrene Castros makt sakte men sikkert skulle «krackelere» om cubanerne fikk se og spille mer punk.[2]

Gorki Aguila - sanger, gitarist og låtskriver i Porno para Ricardo.

Jennische nevner vers fra Aguilas tekster som han har oversatt til svensk:

«Raùl, Raùl, dra undan tanksen, Raùl, Raùl så att folket kan revoltera, Raul, Raul, du er bara en bluff, Raul, Raul det finnes ingen som klarar av deg, (ingen som orker deg).

Eller denne som Jennische også har oversatt til svensk: «vad skulle hända med alla fula ord, om man inte använde dom, Hur skulle jeg visa min ilska och hunger, mitt hat om jeg inte släppte lös dom».  

Cubansk rapp kritiserer også regimet på en direkte måte. En av mine egne favoritter er rapperen Escuadron Patriota, som har skrevet låta «Decadencia». Rapperen synger om frykten det totalitære Castro-regimet har spredd i befolkningen og forfallet det har ført til:

«Y nos enfrentan, y nos separan en dos bandos
Y vivimos cuidándonos, paranoides, desconfiando
Los mismos hijos del pueblo se están despedazando
Porque el sistema los manipula, y ellos nunca ven el daño
Y la policía sin límite, ni medida
Responden a una doctrina que no entienden pero les da comida
Abusan, maltratan, arrogantes, te humillan
Esta bien no serán todos, pero si la mayoría
Y se olvidan de donde vienen sus vidas, de su familia
De la escuela que asistía
Ahora viven con ira
Defensores, nunca hay hegemonía con mente fría
del sistema ustedes son las marionetas dirigidas» [3]



Escuadron Patriota

Norsk oversettelse.

«De setter oss opp mot hverandre, og deler oss i innbyrdes stridende grupper.

Vi lever for å beskytte oss, paranoide og uten tillit til hverandre

Våre egne sønner og døtre river hverandre i filler

For systemet manipulerer dem, og de forstår ikke skadene som oppstår

Og politiet som ikke har noen begrensinger ( i sin makt) og heller ikke har midler (til å gjøre en god jobb?)

De forholder seg til en doktrine de ikke forstår, men som gir dem mat på bordet

De misbruker sin makt, begår overgrep, er arrogante, og ydmyker deg.

Alle politimenn er ikke slik, men majoriteten er slik.

De glemmer hva livene deres har oppstått fra, fra deres familie,

Fra skolen der de gikk

Nå lever de med et sinne i seg.

Forsvarere av et kaldt tankesett fra et system der de er styrte marionetter.

Mange av politimennene og andre cubanere som deltar og utgjør en del av regimets undertrykkelsesapparat, gjør som Escuadron Patriota påpeker ved at de forholder seg til en såkalt sosialistisk doktrine de ikke forstår, men som gir dem et levebrød. Min nicaraguanske venn, Alvaro, forklarte imidlertid overfor meg hvordan mange av de lavere funksjonærene i regimet, som politimenn og andre i sikkerhetsapparatet, de vet hver dag de går på jobb at de jobber for et regime som ikke er bra for Cubas befolkning. Men de får fordeler andre cubanere ikke får i et samfunn med mye fattigdom. Mange av dem forakter seg selv, og ønsker nok kanskje også at Cuba kunne bli endret til noe bedre, men de er redde for å miste privilegiene de nå har. Det er når de lavere funksjonærene i diktaturet forstår at Castro-dynastiets dager er talte, at de kan tenke seg å skifte side, eller eventuelt la være å gjøre den jobben regimet er avhengig av at de og alle de andre lavere funksjonærene gjør, for å holde regimet ved makten.

Kunnskap om korrupsjon blant regimets ledere og mellomledere kan også få regimets lavere funksjonærer til å ønske å slippe å gjøre det skitne arbeidet som består i å undertrykke sine egne landsmenn. Internasjonale sanksjoner som rammet Pinochets diktatur i Chile på 80-tallet, gjorde internasjonale medier kjent med korrupsjonen blant Pinochet-diktaturets ledere. Internasjonale medier gjorde mange blant de lavere funksjonærene kjent med korrupsjonen blant lederne for Pinochet-diktaturet. Kunnskapen svekket de lavere funksjonærenes lojalitet overfor lederne av diktaturet.

Kan kunnskap om korrupsjon blant ledere og mellomledere i Venezuela og på Cuba på samme måte som med Pinochet-diktaturet, svekke de lavere funksjonærenes lojalitet overfor sine overordnete og sine ledere? USA forhandler om normalisering av forbindelsene mellom Castro-dynastiet og USA, men har iverksatt begrensete sanksjoner overfor mellomledere i Chavist-regimet i Venezuela. Sanksjoner vil neppe bli iverksatt overfor Cubas ledere og mellomledere.


Kan internasjonal presse ved å skrive om korrupte ledere og mellom-ledere i Venezuela og på Cuba, hjelpe den fjerde statsmakt, i de to landene.? Kritisk presse i Venezuela og på Cuba er fratatt ytringsfrihet og pressefrihet. Bør da internasjonal presse og også norsk presse, føle et ansvar for å hjelpe kritisk presse på Cuba og i Venezuela med å komme til orde, for slik å kunne spre informasjon om f.eks. korrupsjon. Siden kritisk presse har så vanskelige arbeidsforhold på Cuba og i Venezuela, burde norsk presse derfor skrive om disse regimenes overgrep, maktmisbruk og korrupsjon? Kan norsk presse gjøre mer for å hjelpe sine yrkesbrødre blant kritiske journalister på Cuba og i Venezuela?   

En uavhengig journalist og tidligere fengslet opposisjonell cubaner som var på besøk i FN for noen år siden, ble stående alene i heisen med en representant for regimet på Cuba. Den ansatte ved Cubas FN-delagasjon ga den opposisjonelle cubaneren til hans overraskelse tommelen opp, og roste ham for hans innsats. Selv ikke mange av Castro-dynastiets egne representanter tror egentlig at det kommunistiske diktaturet er bra for Cuba og landets befolkning.

Som Escuadro Patriota synger:  “No màs decadencia, evolucìon, satisfacciòn, alegrìa, Y fundamentalmente libertad social para este pueblo”.

Ikke mer dekadense (forfall), men heller utvikling, tilfredshet, glede, og grunnleggende sosial frihet til dette folket!  

Linker:

Porno para Ricardo: Los dinosauros.

https://www.youtube.com/watch?v=IOv7blTjq7o

Escuadron Patriota:

 

https://www.youtube.com/watch?v=bQPXTsTderI

 

Intervju med Erik Jennische fra september 2015.

 

https://www.youtube.com/watch?v=HU5gREQYEEI

---

[1] Bassisten i Porno para Ricardo, Lia Villares var på besøk i Norge for å hente ytringsfrihetsprisen grafitti-kunstneren Danilo Maldonado, El Sexto, ble tildelt for kreativ dissens i 2015.

[2] Jennische, Erik. Måste få polisen ur huvudet. Stockholm 2013. s. 19 og 20.

[3] Escuadron Patriota. Decadencia.