"Cuba er et paradis for pedofile!"



Jineterismo på Cuba

Den utbredte barneprostitusjonen på Cuba er en skyggeside ved det cubanske samfunnet, få ønsker å snakke om. Under mitt besøk på Cuba i juli hadde jeg en samtale med advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Laritza Diversent  om barneprostitusjonen på Cuba. Jeg fortalte om en hendelse jeg hadde observert under et tidligere besøk på Cuba, og som er blitt beskrevet tidligere i et innlegg for over et år siden på denne bloggen. Slik ble hendelsen beskrevet:

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk. 

Etter å ha blitt fortalt om den her beskrevne hendelsen, var Diversent ikke overrasket over den beskrevne episoden, men syntes å undre seg over min overraskelse over forekomsten av barneprostitusjon på Cuba. Men jo, hun forstod at det for meg var overraskende og underlig at barneprostitusjon foregikk så åpenlyst.

«Det meste av turismen til Cuba er sex-turisme. Og Cuba er et paradis for pedofile», bemerket Laritza Diversent. Jeg spurte henne om min oppfatning om at frykten for å skremme vekk sex-turister generelt var en viktig grunn til at cubanske myndigheter så gjennom fingrene med barneprostitusjon. Menneskerettighetsjuristen forklarte at manglende lovverk mot seksuell utnytting av barn, gjorde det vanskelig å påføre straff for seksuelle overgrep mot mindreårige. Cuba har underskrevet FNs konvensjon mot seksuelt misbruk av barn og barneprostitusjon. Men Cuba har ikke inkludert denne konvensjonens innhold i det cubanske lovverket. For voksne å ha sex med mindreårige, er i realiteten ikke kriminelt på Cuba. Voldtekt av mindreårige og vold mot barn er imidlertid straffbart. Diversent antydet en form for seksuell lavalder på rundt 12 år, men jeg er usikker på om hun mente denne grensen var lovfestet eller uformell. Pedofile menn som ble arrestert mistenkt for seksuell utnyttelse av barn, ville kunne få aksept av politi og andre myndighetspersoner for at sexen var frivillig og at jenta hadde «kropp som en kvinne», altså var moden kroppslig for alderen, hadde «cuerpo de mujer».


Laritza Diversent, leder av Cubalex.

 

Jeg spurte Diversent om jeg så hadde forstått dette riktig. Var det slik at dersom jeg som far til en mindreårig datter, opplevde at min datter kom hjem etter å ha blitt utnyttet seksuelt, så ville jeg ikke kunne ha håp om hjelp fra det cubanske rettsvesenet? Diversent fant mitt tenkte eksempel underlig og fant grunn til å presisere at, som regel, så ville foreldre være støttende til at datteren inngikk en seksuell forbindelse med en voksen mann. Foreldrene ville ofte være «med på det». Menneskerettsforkjemperen presiserte at Cubalex ønsket å arbeide med å bekjempe barneprostitusjon, men at de ikke hadde noen saker av en slik karakter, da de som deltok i slik virksomhet sjelden hadde interesse av å anmelde slike forhold.

Er det så kanskje seksuelt anarki med ekstremt liberale og seksuelt frigjorte styresmakter på Cuba? Er det kanskje slik at det revolusjonære Castro-dynastiet bejaer seksualitet i alle former på en progressiv måte, som moralsk snerpete nordboere som meg selv, ikke forstår? (Jeg har skrevet om vilkårene for homofil frigjøring og undertrykkelse av homofili på Cuba i et annet innlegg på denne bloggen). Jeg glemte imidlertid å nevne for Diversent hva den uavhengige journalisten Pedro Moran, som jeg intervjuet i juli 2011, fortalte meg om den strenge straffeanvendelsen overfor sedelighetsforbrytelser begått av cubanere overfor mindreårige.  Moran fortalte meg om flere tilfeller av vilkårlig rettspraksis og justismord ikke bare innen den rettspleien som er politisk, men også den rettspleien som gjelder narkotika og vinningskriminalitet, sedlighet eller andre former for «vanlig» kriminalitet. I byen Ciego de Avila, skulle en 20 år gammel mann ha forført en gutt på 13 år og en gutt på 14 år. 20-åringen skulle i følge Moran, ha blitt dømt til 40 år i fengsel. Moran påpekte om denne saken til meg, at selvfølgelig skulle seksuelt misbruk av barn straffes, men en straff på 40 år når det ikke ble utøvd vold, mente Moran var veldig strengt. Det cubanske rettssystemet er altså ingen rettsstat, er vilkårlig og har politisk slagside. Men rettssystemet straffer altså alle former for kriminalitet, også sedelighetsforbrytelser begått av cubanere, svært strengt.

Pedro Moran, uavhengig
cubansk journalist.

Hva forklarer så det vilkårlige rettssystemet på Cubas forskjellsbehandling av pengesterke, pedofile  utenlandske turister og vanlige cubanske pedofile? Laritza Diversent fortalte meg om en i Canada kjent pedofil, som hadde vært mye på Cuba. Cubanske myndigheter hadde ikke interessert seg for ham. På flyplassen vel hjemme i Canada, arresterte kanadiske myndigheter den pedofile mannen og fant minnepinner med barneporno med barn ned i 6 og 4 års alder. Diversent antydet mange europeiske land nok ikke var interessert i å etterforske sedlighetsforbrytelser utført av europeiske landsmenn på Cuba. Hun antydet myndigheter fra europeiske land hadde sine motiver for å ønske å unngå oppmerksomhet rundt europeeres sedelighetsforbrytelser. Jeg orket imidlertid ikke å stille flere spørsmål om dette, og jeg husker ikke om det var henne eller jeg som skiftet samtaleemne.

Forklaringen på cubanske myndigheters manglende vilje til hindre forekomst av barneprostitusjon er at siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer, ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba, har andre cubanske opposisjonelle forklart meg. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

Nepotismen, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Forekomsten av sexturisme og dens uønskete, men likevel stilltiende aksepterte sideeffekt, utbredt barneprostitusjon, bidrar til å styrke regimet økonomisk, og bidrar slik i dag til å opprettholde regimets makt på Cuba. Når alt som tjener revolusjonen, er moralsk, og det som tjener revolusjonen, er det som tjener Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser, så er også barneprostitusjon noe som tjener revolusjonen. Stilltiende aksept for barneprostitusjon, synes regimet å mene at tjener revolusjonen.


En link til Toronto Stars og El Nuevo Herald Tribunes reportasjer om barneprostitusjon på Cuba. https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html

Om amerikanernes støtte til de Castro-dynastiet kaller "amerikanske leiesoldater og forrædere, "Los mercenarios"

Den totalitære staten på Cuba mener den selv ikke trenger motmakt som skal korrigere egen maktbruk. Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av demokratisk motmakt? Skal den absolutte staten på Cuba få lov å hindre Norge i å støtte den motmakten den absolutte staten mener den selv ikke trenger? Bør Norge akseptere regimets definisjon av de demokratiske og pasifistiske organisasjonene som ønsker å utgjøre et reelt sivilt samfunn på Cuba?

Castro-regimet har rett når de hevder at mange menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle politiske organisasjoner på Cuba mottar penger fra USA. Men det gjør ikke alle de som kjemper for demokrati og menneskerettigheter til «CIA-agenter» og imperialistiske leiesoldater, slik regimets propaganda hevder de er.

Menneskerettigheter assosieres av et flertall av vanlige cubanere med «leiesoldater», forrædere, i følge advokat og menneskerettighetsforkjemper Laritza Diversent. Innenfor den revolusjonære retorikken den cubanske befolkningen har blitt hjernevasket med i mer enn et halvt århundre, betyr begrepet «mercenarios» å være fiender av den cubanske nasjonen og å være forrædere, «vendepatrias», «selgere av landet», i ledtog med imperialistmakten USA.

Laritza Diversent

I juli 2016 var jeg på besøk i kontorene til Cubalex, hos lederen Laritza Diversent. Organisasjonen har kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og består av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tar seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerer seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerer seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Diversent understreket betydningen av den manglende rettsstat, det manglende skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, og fraværet av anerkjennelse og respekt for menneskerettighetene på Cuba. Dette fører til manglende rettssikkerhet for enkeltindividet på Cuba.

Laritza Diversent brukte to eksempler til å forklare konsekvensene av problemene som oppstår i et ensrettet statsapparat der maktens ulike institusjoner ikke blir atskilt, og gjort autonome, uavhengige av hverandre. En kvinnelig fange i et fengsel var blitt mishandlet av en fengselsbetjent og fått brist på hodeskallen. Klageinstansen for overgrep begått mot fanger, var en representant for det samme fengselssystemet. Den cubanske stat hadde slik jeg forstod Diversent, nylig utpekt til et ombud for rettssikkerhet en jurist som samtidig var representant i det cubanske parlamentet. Eventuelle feil i det ensrettete systemet skal undersøkes av representanter for det samme ensrettete systemet. Forståelse av maktfordeling og rollekonflikter er fraværende i det ensrettete samfunnssystemet.

Dagen før jeg var på besøk i kontorene i Havanna i juli 2016, hadde Cubalex fått avvist søknaden om å bli godkjent som en uavhengig organisasjon for ofre for kriminalitet og manglende rettssikkerhet og oppfølging av rådende rettsregler på Cuba. Begrunnelsen myndighetene ved justisdepartmentet, ga Cubalex for å hevde at de ikke var godkjent som en NGO- ikke-statlig organisasjon, (altså som del av sivilt samfunn på Cuba), var selvmotsigende og absurd.

Hovedargumentasjonen syntes å ha vært at den perfekte cubanske revolusjonen ikke trengte noen motmakt. Justisdepartementet argumenterte med at for det første, så hadde allerede det cubanske statsapparatet institusjoner som ivaretok rettssikkerheten for den enkelte cubaner, deriblant også fanger i fengsler. For det andre, så kunne ikke justisdepartementet anerkjenne en organisasjon som hadde målsetninger de oppfattet var i strid med revolusjonen. (Cubalex holder seg unna politikk, og er kun opptatt av ofre for kriminalitet og menneskerettighetsbrudd.) Den tredje begrunnelsen handlet om formelle juridiske bestemmelser, som jeg ble forklart, men som jeg dessverre i ettertid ikke husker godt nok til å gjengi presist.

Vedtaket om at Cubalex ikke skal anerkjennes som ikke-statlig NGO, og del av et sivilt samfunn, vil bli gjort endelig i slutten av september. Cubalex har en måned til å svare på avvisningsbrevet, og så vil statsadvokaten, bruke en måned på å svare på tilsvaret fra Cubalex. Deretter blir vedtaket gjort endelig.

Vedtaket om at den cubanske stat ikke godkjenner Cubalex som en NGO, en ikke-statlig organisasjon, en del av sivilt samfunn, betyr at Cubalex ikke vil kunne motta økonomisk støtte fra EU eller Norge. Både EU og Norge mener de ikke kan gi støtte til en organisasjon den cubanske stat ikke anerkjenner. Statusen som ikke-godkjent NGO, gjør det vanskelig for Cubalex å delta på internasjonale konferanser. De må delta som assosierte deltakere med andre menneskerettighetsorganisasjoner. Cubalex er avhengige av andre NGO’ers velvilje for å kunne delta på internasjonale konferanser om menneskerettigheter.

De cubanske myndigheter har en strategi om å etablere en fiktiv ikke-statlig sektor, som skal fungere som en tilsynelatende fra staten uavhengig sivil sektor. Den fiktive ikke-statlige sivile samfunnet vil i realiteten være kontrollert av den cubanske stat. Den av norsk regjerings økonomisk støttete tenketanken Cuba Posible, er et eksempel på en organisasjon som av cubanske myndigheter er ment å være del av en tilsynelatende liksom- uavhengig sivil sektor. Cuba Posible kritiserer cubanske myndigheter, men lar være å kritisere det cubanske kommunistpartiets absolutte maktposisjon. Det er vanskelig å bevise om det egentlig er myndighetene som står bak Cuba Posible.

Tenketanken Cuba Posible som består av reformvillige kommunister

Amnesty International støtter Cubalex, men gir ikke økonomisk støtte, slik jeg forstod Diversent. En tsjekkisk menneskerettighetsorganisasjon støtter Cubalex. Svenske regjeringspolitikere snakker med Cubalex i motsetning til så godt som samtlige europeiske politikere og ambassader, som alle følger Castro-regimets krav om å holde avstand til alle menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonelle organisasjoner på Cuba. Om europeiske politikere og ambassader ikke vil gi økonomisk støtte, så kunne de vel likevel tatt i mot og utvekslet informasjon med Cubalex? spurte Diversent undrende.

Enkelte organisasjoner i USA er imidlertid villige til å gi økonomisk støtte til de deler av det sivile samfunn på Cuba som statlige myndigheter ikke aksepterer skal utgjøre en del av det sivile samfunn. Organisasjonen Endowment for Democracy støtter Cubalex økonomisk. Endowment for Democracy mottar penger fra den amerikanske kongressen. Diversent nevnte en organisasjon til som også støttet Cubalex, men jeg husker ikke navnet. Cubalex driver ikke med konkret politisk arbeid, men arbeider altså med rettssikkerhet.

Det av den amerikanske kongressen støttete Endowment for Democracy gir også økonomisk støtte til politiske organisasjoner som er i opposisjon til Cubas totalitære diktatur. I en rekke land i en rekke verdensdeler, både i Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika enn Cuba, gir norske myndigheter på sin side bistand til sivil sektor, ikke-statlige organisasjoner, som utfordrer statlige myndigheters politikk.

Burde Norge fortsette å respektere cubanske myndigheters krav om at Norge ikke skal støtte organisasjoner det totalitære Cuba ikke anerkjenner skal være en del av den motmakt den absolutte staten på Cuba, mener den selv ikke trenger? Skal Norge fortsette å støtte organisasjoner som tenketanken Cuba Posible, som åpenbart er en del av den strategien den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, i et intervju på denne bloggen for et år siden, beskrev som en strategi for å etablere en sivil sektor som tilsynelatende skal fremstå som uavhengig av statsmakten på Cuba, men som egentlig vil være kontrollert av Castro-regimet?

Pablo Diaz Espi, Journalist i Diario de Cuba

Påstander fra den totalitære statens støttespillere og sympatisører i Norge og andre land, om at flere organisasjoner som ikke godkjennes av cubanske myndigheter som ikke-statlige organisasjoner, mottar økonomisk støtte fra USA og noen også indirekte støtte fra den amerikanske kongressen, medfører altså riktighet. Skal disse organisasjonene forventes å avvise de eneste som er villige til å tilby disse organisasjonene, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, økonomisk hjelp?

Når Norge og EU fortsetter å føre en politikk som velvillig lar det cubanske regimet få definere hvilke organisasjoner Europa og Norge skal gi økonomisk støtte til på Cuba, så er det bare amerikanerne som støtter de organisasjonene, som faktisk reelt (og erklært pasifistisk), utfordrer Castro-regimets totalitære makt, ved å arbeide for å innføre demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Så om Castro-regimet, dets støttespillere og dets sympatisører har rett i at organisasjoner på Cuba, som utfordrer det totalitære politiske systemet på Cuba, mottar penger fra USA, så gjør det ikke menneskerettighetsaktivister og andre som gjør bruk av demokratiske rettigheter vi i Norge kan ta for gitt, til «mercenarios» og «vendepatrias», leiesoldater og landssvikere. EU og Norge må endre politikk overfor Cuba, og begynne å gi økonomisk støtte til cubanske menneskerettighetsorganisasjoner og til politiske organisasjoner, som reelt utfordrer det totalitære diktaturets insistering på å forsvare eliten rundt Castro-dynastiets økonomiske, sosiale og politiske privilegier.

På tide at EU og Norge endrer sin politikk og støtter et reelt sivilt samfunn og uavhengige politiske partier på Cuba!

Hvordan skape frykt i en befolkning?

Ved universitet i Villa Clara ble i juli i år et hundretalls sivilingeniør-studenter utvist og utestengt for to år. Det hadde forekommet organisert juks ved en prøve. En lærer hadde solgt en prøve på forhånd til en student. Lærer ble arrestert. Jeg er usikker på om også studenten ble arrestert, eller om vedkommende bare ble utvist i likhet med de andre studentene. De andre studentene hadde ikke jukset – de hadde ikke benyttet seg av prøven læreren på forhånd altså hadde gitt til den ene studenten. Da jukset ble oppdaget, fikk alle studentene mobiltelefoner beslaglagt. De ble holdt igjen av sikkerhetspolitiet og representanter for universitetets ledelse, og avhørt en og en, til ut i de sene nattetimer, slik jeg ble det forklart av en av studentene, som ble utsatt for denne behandlingen.

Universitetet i Villa Clara,
Facultad de Estomatologia e imagen Cuidad de Villa Clara 

Forbrytelsen ble altså oppklart, saksforholdet ble avdekket, og de skyldige utpekt. Så hvorfor ble så et hundretalls studenter som ikke hadde jukset, utestengt for to år? I de neste to årene er disse studentene som ikke har gjort noe galt, fradømt rettighetene til å studere. De kan altså ikke begynne på et annet studium i mellomtiden, slik jeg ble forklart. For en nordmann vant til selvbevisste, sterke elev- og studentorganisasjoner, og en offentlighet som reagerer sterkt på offentlige etater som kan oppfattes å ha krenket enkeltindividers rettigheter, virket hele utvisningsprosessen uforståelig, absurd og Kafka-lik.

Noen dager etter å ha blitt fortalt om utvisningen av de hundretalls studentene, fortalte jeg selv om hendelsen hver for seg, først til Laritza Diversent, deretter til Antonio Rodiles. Jeg spurte menneskerettighetsaktivisten og advokaten Laritza Diversent om utvisningen av gruppen av studenter var en form for «brakke-justis».

(I militæret kan en gruppe straffes fordi en i gruppa har sviktet, for slik å sette alle de andre i gruppa opp mot den som svikter. Enkeltindivider i gruppa vil etter en slik kollektiv avstraffelse unngå å utsette seg for kollektivets mishag ved å gjøre eller la være å gjøre de handlinger som forårsaket den kollektive avstraffelsen. I norsk skole kan også hele skoleklasser utsettes for kollektiv avstraffelse, sitte igjen, inntil eleven som har gjort det gale ingen vil fortelle om, forstår at de andre vil tyste på eleven, dersom eleven ikke selv står frem og tilstår det gale vedkommende har gjort.)

Studenter på Cuba.
(De flinke jentene sitter foran.)

Ble studentene ved Universitetet i Villa Clara utvist fordi de skulle presses til å tyste på andre studenter om andre tilfeller av, eller andre former for juks ved universitetet? Mistenkte ledelsen ved Universitetet at episoden avdekket en utbredt ukultur de ønsket å avdekke ved å sette studentene i en vanskelig situasjon de ville forstå at de ville kunne komme ut av ved å overvinne egne motforestillinger mot å tyste på andre studenter og på lærere?

Jeg påpekte overfor Diversent at det ville være dårlig økonomi for både universitetet og for samfunnet å la et hundretalls studenter være uten studiemuligheter i to år, dersom de tross alt ikke hadde gjort noe galt. «Ja, slik ville være en rasjonell måte å tenke på, men slik tenker ikke regimet her på Cuba», svarte Diversent. «Og jo da, det kunne være at de ønsket å få flere til å tyste på hverandre ved å utvise så mange. Men det er ikke det som er det viktige for regimet.»

Jeg nevnte for henne prinsippet om rettsikkerhet i Norge, som er oppsummert i, «bedre å la ti skyldige gå ustraffet, enn å dømme en uskyldig». «Ville det være riktig å si at på Cuba var man villig til å straffe ti uskyldige, for å få dømt en skyldig», spurte jeg. «Ja, men dette handler ikke nødvendigvis om å straffe en skyldig. Det er ikke sikkert det er noen flere skyldige blant de hundretall studentene som er fradømt retten til å studere i to år», forklarte Diversent meg, og utdypet: «På Cuba straffer systemet jevnlig noen, og det rammer ofte tilfeldig, for å opprettholde respekten og frykten for systemet».

Laritza Diversent var i på besøk i Oslo
under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Jeg forstår at hun mener at effekten overfor befolkningen er det viktigste ved slike kollektive straffeprosesser som utestengningen av de hundretall studentene. Jeg påpekte overfor Diversent: «Men dette er jo en militær måte å tenke på, som om befolkningen er i krig. Dette er militærets logikk!». «Ja,» påpekte hun, «Så har vi da også vært styrt av et militærdiktatur i snart 60 år. Men det har du fått med deg, har du ikke?», svarte hun mens hun smilte avvæpnende.

Noen timer senere møter jeg en av de ledende opposisjonspolitikerne, Antonio Rodiles. Jeg nevner hendelsen med utestengningen av de hundretalls sivilingeniør-studentene. Rodiles forklarer meg: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. Cubanere har ingen rettssikkerhet, og de kan bli utsatt for hva som helst, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avslutter Rodiles.

Antonio Rodiles

Så hvordan har cubanerne blitt lært opp til å stilltiende akseptere vanstyret, korrupsjonen, overvåkningen og undertrykkelsen Castro-dynastiet har utøvet i 57 år? Et absolutt informasjons- og mediemonopol har i mer enn et halvt århundre sammen med et Stasi-lignende hemmelig politi, et vilkårlig politi- og rettsvesen uten respekt for individuelle rettigheter, et indoktrinerende utdanningsvesen og et sinnrikt sosialt kontrollerende system av angivere og nabolagskomiteer skapt et totalitært og ensrettet samfunn. Det totalitære samfunnet har hjernevasket og skapt en lammende frykt i den cubanske befolkningen. Den lammende frykten har vært en viktig årsak til at befolkningen i mer enn et halvt århundre ikke har fratatt den kommunistiske eliten deres maktmonopol og deres økonomiske og sosiale privilegier.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har den totalitære statens informasjonsmonopol blitt brutt av modige uavhengige journalister på Cuba, som ikke har latt seg hindre av militærdiktaturets trakassering, vilkårlige, kortvarige arrestasjoner, brutalitet og vold. Med det hederlige unntaket, Sigrun Slapgard, har ikke NRKs journalister som har dekket Cuba, interessert seg for å snakke med, intervjue uavhengige journalister eller andre opposisjonelle, motstandere av militærdiktaturet på Cuba. Det er på tide at flere norske journalister begynner å snakke med de som kan og tørr å si noe om hva som egentlig skjer på Cuba.

Norsk journalister kunne ha startet med å intervjue den i disse dager sultetreikende dissidenten Guillermo Fariñas. sammen med en håndfull andre opposisjonelle nekter han å ta til seg næring før Raul Castro gir et løfte om å slutte med å utsette demokratiaktivister og opposisjonelle for vold og beslaglegge deres eiendeler.

(Vil du vite mer om Fariñas og bruken av sultestreik som politisk våpen på Cuba, vil du finne en tidligere artikkel om dette på bloggen. Jeg vil skrive mer om Fariñas og hans aksjon senere.)   

Guillermo Farinas - sultestreikende,
(per 4.8) i to uker i sitt hjem i Santa Clara.
(Jeg vet ikke når dette bildet ble tatt.)
 

Samtale med Che Guevaras nevø på Oslo Freedom Forum

På Oslo Freedom Forum 22-25 mai, var nevøen til selveste Che Guevara til stede som gjest, men ikke som foredragsholder. Martin Guevara fortalte om en oppvekst som privilegert på Cuba. Familien ble av Castro-regimet tildelt en fin leilighet som etter cubansk standard var å betegne som en luksusleilighet, med tilgang til ressurser og økonomiske goder vanlige cubanere ikke fikk del i. Ches nevø følte etter hvert som han ble voksen, at livet som privilegert, var i strid med idealene som ble forfektet av den cubanske revolusjonen, og endte med å skrive om spriket mellom idealer og virkelighet på Cuba. Familien brøt med ham, og han har slik jeg forstod det, ikke lenger kontakt med familien på Cuba.

Martin Guevara, forfatteren av "A la sombra de un mito"
(På norsk ville det vel ha blitt - I skyggen av en myte").

Forfatteren Martin Guevara har skrevet flere bøker, deriblant om sitt liv før og etter han begynte å snakke ærlig om spriket mellom ideal og virkelighet på Cuba. Han mener likevel at Castro-regimet kunne ha lyktes med å skape et bedre samfunn på Cuba inntil tidlig på 1970-tallet. Ches nevø fremhever det han opplevde som en stor entusiasme rundt de revolusjonære idealene i det samfunnet han vokste opp i. Martin Guevara fremhever maktrusen han mener Fidel Castro ble offer for, som en viktig årsak til at den cubanske revolusjonen har mislykkes.

I flere tiår stod hele det cubanske maktapparatet, hele det cubanske samfunnet på tå hev og lyttet til og anstrengte seg for å tilpasse seg den minste lille endring i det hele eliten og hele samfunnet, tolket som Fidels oppfatninger og ønsker. En hel nasjon fulgte i flere tiår en manns minste lille vink, og kastet seg rundt og endret sine meninger hver gang Fidel skiftet mening. Ingen enkeltperson klarer å unngå å la seg forderve moralsk av slik eneveldig makt over så mange tiår. Fidel Castros eneveldig makt må ha vært både berusende og korrumperende. Slik jeg har påpekt tidligere på denne bloggen: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, om man aldri så mye kaller seg revolusjonær.

Nevøen til Che påpekte det absurde i den politiske posisjonen Castro-regimet har hatt i Latin-Amerika. Martin Guevara mente det var absurd hvordan andre latin-Amerikanske ledere bukket og skrapet for Castro-dynastiet. Castro-regimet er jo en økonomisk katastrofe, og en økonomisk ubetydelig makt. Castro-dynastiet har i løpet av 57 år gjort landet som på slutten av 50-tallet var et økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk avansert sammenlignet med andre latin-amerikansk land, til i dag å være et av de fattigste landene i Latin-Amerika.

Til tross for å ha ledet Cuba til økonomisk ruin, behandlet ledere som Christina Kirchner i Argentina, Lula i Brazil, Hugo Chavez i Venezuela for det som i Latin-Amerika fremstår som moderne, økonomiske stormakter, Castro-dynastiet som om de skulle være kongelige, som lederne for stormaktene måtte bøye seg i støvet for. Martin Guevara sammenlignet underdanigheten blant en rekke latin-amerikanske ledere for Castro-dynastiet, med en tenkt situasjon der politiske ledere for oljemakten Norge, den økonomiske stormakten Tyskland eller andre europeiske stormakter skulle bukke og skrape for en liten økonomisk ubetydelig øystat som f.eks. Island.   

Martin Guevara er fascinert av hvordan Fidel Castro, til tross for hvor gammel og skrøpelig Fidel er blitt, fremdeles evner å utøve makt på Cuba. Ches nevø legger imidlertid til at det sannsynligvis er vel så mye kretsen rundt Fidel, som fremdeles utøver så stor makt. Det er kanskje ikke i samme grad Fidel på gammelt eneveldig vis lenger, som utøver innflytelsen. Fidel og kretsen rundt ham evnet, i følge Guevara, å snu regimets holdning til Obamas besøk, bare noen få dager etter at Obama forlot øya i mars 2016. Artikkelen Fidel skrev i Grandma der han med velkjent patos kritiserte Obama og USA-imperialismen for på nytt å forsøke å undertrykke cubanerne, klarte i følge Guevara å endre regimets holdning til Obama og få regimet til å bremse de prosessene som kunne ha bidratt til endring på Cuba.

Den slue lillebroren til Fidel, Cubas nåværende president Raul Castro, har satt seg fore å bygge opp varige institusjoner i det kommunistiske maktapparatet. Heller enn å basere det videre kommunist-regimet på karismatisk lederskap, synes lillebror Raul å ville bygge varige institusjoner som kan opprettholde regimets makt også i fremtiden, også etter at generasjonen, som ledet den såkalte revolusjonen i 1958, gir fra seg den formelle makten. Slik jeg påpekte i forrige innlegg på denne bloggen, så mener Antonio Rodiles og andre opposisjonelle at Castro-regimet i det skjulte, forsøker å forberede at Rauls sønn, Alejandro Castro Espìn skal kunne samle kontrollen over de viktige maktposisjonene og overta som leder etter 2018.

Antonio Rodiles

Cuba har lenge vært avhengige av økonomisk støtte i form av billig olje fra Venezuela. Riktignok har en fallende oljepris gjort det lettere for Castro-regimet å kunne takle en slik omstilling. Likevel har det den siste tiden vært snakk om strømavbrudd flere steder på Cuba, som en konsekvens av en tiltagende energi-krise. Castro-regimet har uansett ikke evnet å erstatte den økonomiske avhengigheten av Venezuela med investeringer fra amerikanske og andre private investorer.  Manglende lovgivning rundt eiendomsrett og andre former for bremsemekanismer fra regimet har medført at mange investorer sitter klare til å investere, men avventer likevel før de virkelig satser i et land med så uklare økonomiske betingelser.

Prisene stiger, og lønningene holder ikke tritt med prisstigningen på de viktige basisvarene. Etter Sovjets fall i 1990, innledet et krise-rammet Cuba det de kalte «spesial-perioden», som først ble avviklet etter at Hugo Chavez i 1998 kom til makten i Venezuela, og kunne overøse Cuba med billig olje, og slik kunne erstatte Sovjet som Cubas nye velgjører. Til tross for Castro-dynastiets svulstige retorikk om revolusjon, frihet, selvstendighet og uavhengighet, så har Castro-dynastiet gjort Cuba til et land som ikke baserer seg på egen økonomisk utvikling, men har gjort seg avhengig av land de kan «snylte» økonomisk på. Først var det Sovjet, så var det Venezuela. Cuba var altså sammenlignet med andre land i Latin-Amerika, økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk fremskredent før revolusjonen i 1959.

Under de første årene av «spesialperioden» skal mennesker ha gått ut i gaten og demonstrert mot regimet. Karismatiske Fidel skal ha møtt menneskene på gaten og ha snakket med dem. Slik tok han luften ut av misnøyen, og hindret at misnøyen vendte seg i tilstrekkelig grad mot regimet til å true regimets absolutte maktposisjon. Hverken Raul Castro eller de yngre kreftene i Castro-dynastiet har en tilsvarende karisma som Fidel Castro. Vil regimet likevel kunne lykkes med å hindre økende misnøye over stigende priser i å vende seg mot regimet med krav om politiske endringer, makt-skifte og demokratiske rettigheter? Viktigere enn Castro-brødrenes karisma for å bevare regimets makt er uansett regimets evne til å kontrollere og opprettholde frykten i befolkningen ved det hemmelige politiet, vilkårlig rettspraksis, nabolagskomiteer.

Frykten for at misnøye skal gi seg uttrykk i demonstrasjoner og aktive handlinger et bredere lag av folket tar del i, har fått regimet i årene siden oppmykningen mellom USA og Cuba ble annonsert i desember 2014, til å øke undertrykkelsen og brutaliteten overfor de som forsøker å arrangere demonstrasjoner, som Kvinner i Hvitt og Todos Marchamos!, (Vi alle marsjerer!). Tall publisert på Icleps hjemmesider viser at regimet har foretatt gjennomsnittlig i overkant av 700 vilkårlige, kortvarige arrestasjoner hver måned sammen med økt brutalitet siden desember 2014. Siden årsskiftet har antallet vilkårlige, kortvarige arrestasjoner økt, for januar 2016 er tallet 1414, for februar 1141, for mars 1416, for april 1380 og for mai 724.