Del to av intervjuet av Alfredo Romero - Om Machiavelli

Advokaten Alfredo Romero bruker Niccolo Machiavellis ”Fyrsten” til å forklare hvordan regimet holder seg ved makten. Romero påpeker: ”I ”Fyrsten” skiller Machiavelli mellom lederens behov for å være elsket og fryktet, og behovet for å unngå å bli hatet. Machiavelli skriver at en leder dersom han må velge, bør basere seg på å være fryktet heller enn å være elsket. Å være fryktet er mer stabilt enn å være elsket. Folkets kjærlighet til ledere kan fort forsvinne, og er et ustabilt grunnlag å basere makt på. Samtidig må lederen unngå å bli hatet, for hat motiverer mennesker for å ville kvitte seg med lederen, regenten”, utdyper Romero. 

Alfredo Romero, leder av Foro Penal.

”Balansegangen mellom å være fryktet og hatet er krevende statsmannskunst, som Hugo Chavez mestret”, hevder menneskeretttighetsforkjemperen. ”Maduro derimot har ikke mestret denne balansegangen, og er hatet av en majoritet av venezuelanere. Chavez mestret å bruke virkemiddelet grusomhet på en klok måte. Maduro har ikke mestret å være grusom på en måte som har gjort ham fryktet, men samtidig unngått å bli hatet”, hevder Romero.

Jeg tenker i etterkant av intervjuet med Romero at i ”Fyrsten” skriver Machiavelli om hvordan grusomhet bør praktiserer massivt, raskt og effektivt, og ikke bør vedvare, for at regenten, fyrsten, skal unngå å bli hatet. Men jeg glemte å spørre Romero om dette. Og kommer først på det senere. Fidel Castro knuste jo i 2003 en gryende opposisjon ved rask og effektiv grusomhet med drakoniske 20-år lange straffer overfor 73 arresterte som hadde drevet uavhengig journalistikk, arbeid med menneskerettigheter og uavhengig bibliotek-virksomhet. Maduros grusomhet er vedvarende, og ikke kort og effektivt utført. Flere forskere og journalister med Latin-Amerika som arbeidsområde burde kanskje lese mer Machiavelli?

Romero fortsetter – ”Maduro-regimet har til felles med regimet på Cuba og i Nicaragua at deres viktigste politiske kapital er undertrykkelse. De holder seg ved makten ved å skape frykt blant mange, og de bruker undertrykkelse til å gi seg selv forhandlingsbrikker de kan forhandle med. Regimet forhandler så om å redusere omfanget av ulike undertrykkende aktiviteter, og de skaper forventninger om å fjerne ulike former for undertrykkelse. Cuba har mottatt mye billig olje fra Venezuela, men samarbeidet fortsetter jo fremdeles selv om Venezuela ikke har så mye billig olje å tilby lenger”, tilføyer Romero.

I 2002 startet fire advokater det som skulle bli Foro Penal. Romero og Gonzalo Himiob.

”De sosialistiske diktaturene lærer av hverandre og samarbeider om strategi”. Menneskerettighets-forkjemperen påpeker likheter i hvordan regimene i Venezuela, Nicaragua og Cuba forholder seg til viktige internasjonale organisasjoner som Røde Kors. Røde Kors med sine nasjonale organisasjoner fikk en stund ikke komme inn i disse landene, men så fikk de adgang til et av landene, og da tillot innen kort tid de andre av de tre regimene Røde Kors å arbeide i landet. Regimene i Nicaragua, Venezuela og på Cuba samarbeider om strategi.

Jeg spør Romero om det er kynisme eller naivitet når utenlandske politikere, regjeringer, internasjonale organisasjoner og NGOer lar seg bruke av regimet i slike forhandlingsprosesser som han beskriver.  

”Zapatero, Michelle Bachelet og andre politikere som engasjerer seg i den politiske situasjonen i Venezuela, vil ha politisk gevinst de kan vise frem for egne tilhengere og andre politikere. Å få Maduro-regimet til å gi fra seg makten får de jo ikke til. Men politikerne som engasjerer seg kan få satt fri noen politiske fanger, og bli tatt bilder av sammen med dem. Det liker de”, konstaterer Romero kynisk.

Alfredo Romero

Romero forteller om da Barack Obama skulle besøke Cuba. Da satte USAs president som en betingelse at 50 politiske fanger skulle frigjøres før han kom på besøk. Cubanske opposisjonelle kunne påvise at Castro-regimet trikset med tall, og oppga lister med navn på fanger som for lenge siden var blitt satt fri. Romero påpekte dette på et møte med mange politikere fra det demokratiske partiet i USA. De forstod ikke at USA var blitt manipulert av Castro-regimet.

”Samtidig er menneskerettigheter også en form for politisk kapital, som blir brukt av regjeringer og politikere i internasjonal politikk. Ulike regjeringer og politikere i internasjonal politikk trekker frem brudd på menneskerettigheter når de av ulike grunner ser seg tjent med å kritisere ulike regimer, eller ønsker å reagere overfor regimer”, påpeker Romero. ”USA brukte jo påstandene om Saddam Husseins masseødeleggelses-våpen som årsak for å invadere Irak, selv om USAs regjering nok visste at det ikke var sant. Ingen snakker lenger om at Kina bryter menneskerettigheter. Mange regjeringer vil gjerne ha investeringer fra Kina i bytte mot å la være å snakke om menneskerettigheter. Politikere reager på menneskerettighetsbrudd når de trenger en grunn til å reagere”, konstaterer advokaten.

”Konkrete bevis og dokumentasjon om brudd på menneskerettigheter, blir brukt av regjeringer og politikere som politisk kapital for å tjene deres interesser. Vi i Foro Penal opplever at vi også av opposisjonen i Venezuela blir kritisert for ikke å ville la oss instruere til å underordne oss ulike politiske strategier. Vi i Foro Penal er kompromissløse om menneskerettigheter”, konkluderer advokaten.

Niccolo Machiavelli, forfatter av Fyrsten.

 

Første del av fem - intervju med Alfredo Romero - leder for Foro Penal.

”Hvordan kan det ha seg at Maduro-regimet som er så inkompetente på alle felter av politikk og administrasjon, samtidig kan være så genialt dyktige når det gjelder å holde på makt, og villede det internasjonale samfunnet av politikere og organisasjoner? Er det Cubanerne som er svaret på det spørsmålet”, spør jeg Alfredo Romero, lederen for Foro Penal. Organisasjonen består av advokater som kartlegger brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Foro Penal forsvarer flere av de som får menneskerettighetene sine krenket i Venezuela. Romero er på besøk i Oslo.

Menneskerrettighetsforkjemper og advokat Alfredo Romero

Jeg nevnte for menneskerettighetsforkjemperen Romero en video på Youtube der han blir intervjuet av en journalist. Advokaten Romero beskriver i intervjuet hvordan Maduro-regimet bruker politiske fanger i likhet med andre tema som det blir forhandlet om i ulike forhandlinger, som forhandlingsbrikker. Romero mener regimet heller burde ha blitt avkrevet at de umiddelbart innfridde det som burde ha vært betingelser for å begynne forhandlinger. Slik får regimet anledning til å bruke forhandlingsprosesser for å vinne tid når regimet er svekket, og trenger å konsolidere egne maktposisjoner, slik Romero beskrev det i videoen på Youtube.

Jeg nevner for Romero enkelte velkjente sider ved Castro-dynastiets forhold til det internasjonale samfunnet, slik at Romero skal slippe å fortelle meg ting vi begge vet. Strategien med å arrestere regimemostandere for så å forhandle med ulike representanter for det internasjonale samfunnet om frigivelse av de samme politiske fangene, var et politisk spill Fidel Castro i sin tid ved makten på Cuba, perfeksjonerte, påpeker jeg. Fidel var en mester i utmanøvrere EU, paver, FN, USA og menneskerettighets-organisasjoner. 

Jeg nevner også hvordan Raul Castro lærte av erfaringene fra rundt 2010-11, da Castro-dynastiet ble presset av EU og paven til å frigi de rundt et femtitall gjenværende av de 73 politiske fangene fra den ”svarte våren” i 2003. De 73 hadde blitt dømt til fengselsstraffer gjennomsnittlig på rundt 20 år. Lillebror Raul, som i 2006/08 overtok for storebror Fidel, lærte i 2010-11 å ikke gi for lange straffer til for mange politiske fanger. Raul lærte å unngå å gjøre de politiske fangene til martyrer og helter i den internasjonale opinion og blant internasjonale menneskerettighets-organisasjoner. Fidels lillebror praktiserte ved makten i stedet for korte fengslinger, gjerne bare for noen få dager, men hyppige arrestasjoner, og gjerne fengsling av mange forskjellige politiske fanger. ”Er dette jeg her nevner taktikk og strategi Maduro-regimet har lært av Castro-dynastiet?” Spør jeg Romero.

Romero forteller utdypende om det han kaller ”sirkulasjonsprinsippet”. Menneskerettighets-forkjemperen kartla alle som på forskjellige tidspunkter ble holdt fengslet som politiske fanger. Antall fengslete gikk opp og ned. I noen perioder kunne det være så lavt som rundt 100, andre ganger kunne det nærme seg 1000. Men han la merke til at utskiftningen blant de som var politiske fanger, var stor. Det betydde at i løpet av lengre perioder så var det flere tusen mennesker som på ulike tidspunkt hadde vært politiske fanger. Noen hadde vært politiske fanger i lengre perioder, og mange i korte perioder. Antallet som hadde erfart å være politiske fanger var altså flere tusen. Mange i Venezuelas befolkning kjente dermed personlig noen som hadde vært politiske fanger. Slik skaper frykt i befolkningen.

Leder av Foro Penal, Alfredo Romero

”Det er Kina som er de som først utviklet det sinnrike systemet for å holde politiske fanger i fengsel med ”sirkulasjonsprinsippet””, hevder Romero. ”Kina gjorde dette under olympiaden i 2008, for å unngå press fra internasjonal opinion”. Romero mener Kina i sin tid lærte opp KGB i Sovjet og Stasi i Øst-Tyskland i hvordan undertrykke og holde kontroll på befolkningen i landet.

Cubaneren og offiser innen det cubanske etteretningsvesenet Ramiro Valdez lærte kunsten å undertrykke befolkningen av Stasi under opphold i Berlin under den kalde krigen. Valdez kler seg som en gentleman i elegante dresser, og har bodd mange år i Venezuela, men nå har han blitt gammel, noen og åtti år gammel. Ramiro Valdez var sentral i å bygge opp undertrykkelsessystemet i Venezuela. Nå er han for gammel, og ble mot slutten av tiden Chavez styrte parkert i en stilling som sjef for elektrisitet i Venezuela.

Det er ikke sant, slik enkelte hevder, at det er cubanerne som står for tortur og andre former for direkte undertrykkelse av fanger, mener Romero. Cubanerne har vært med som rådgivere, men det er venezuelanere som utfører tortur og andre brudd på menneskerettigheter i Venezuela, i følge menneskerettighetsforkjemperen. 

Video med Alfredo Romero fra Youtube : 

https://www.youtube.com/watch?v=0ZGIJVpjnJY

Fjerde og siste del av intervjuet med Stener Ekern om Nicaragua

I siste delen av intervjuet snakket vi om hva som hadde skjedd i Nicaragua etter at Daniel Ortega hadde kommet tilbake til makten i 2007, og ikke minst hva som har skjedd etter protestene og opptøyene i april 2018. Ekern understreker betydningen av nabolagskomiteene og «gatemakten»--dvs den latente voldstrusselen—som de forvalter. Om de ikke er like sterke som forrige gang sandinistene var ved makten—den gang utstedte de rasjoneringskortene—så har de stadig avgjørende betydning for sandinistpartiets makt rundt om blant de små i samfunnet.

Vi kom inn på Dionisio Marenco, sandinistlederen som noen år var borgermester i Managua, men som kom på kant med Ortega og kona, Rosario Murillo. Marenco har i ettertid uttalt at han ikke forstod seg på det indre liv i sandinist-bevegelsen, og særlig ikke hvordan man måtte forholde seg til løgn og sannhet omkring beskyldningene mot Daniel Ortega for seksuelt misbruk (incest) av stedatteren Zoilamérica, som altså er biologisk datter av kona, Rosario. 

Daniel Ortegas ste-datter Zoilamerica.

Innad i sandinistbevegelsen er det mange som antar at de innerste sandinist-kretsene vet at beskyldningene er sanne, samtidig som de insisterer på at det er løgn.  De gjør kravet om å akseptere løgnen til en lojalitets-test. Anne Applebaum har skrevet om hvordan løgner rundt flyulykken i Smolensk blir brukt av det polske regjeringspartiet, som en løgn som fungerer innad i partiet, som en slik lojalitetstest. Utad fungerer dette som en måte å konsolidere oppslutningen mot ideologiske fiender.

Slike lojalitets-tester kan man forestille seg finnes i snuskete finanskretser der mye penger står på spill. Er du villig til å svelge en kamel for å få tilgang til store summer, store kontrakter? Slike lojalitetstester ligner også på initierings-ritualer i organisert kriminalitet. Man er med i en krets av likesinnete, så blir man testet. Du må gjøre noe som viser oss at du har krysset grensen, og nå er i samme båt som oss. Slik har vi noe på deg.

Stener Ekerns hovedfagsavhandling i sosialantropologi.

Mot slutten av samtalen snakket vi litt om de nicaraguanske trotskistene, siden jeg hadde blitt kjent med en av dem i Nicaragua. Trotskistene, ”trottene”, var ifølge Ekern, blant de første som ble luket ut blant de mange gruppene som ville være med å bygge sandinist-revolusjonen sammen med de ni kommandantene. De foretok noen spredte okkupasjoner, men de hadde liten betydning, og FSLN hadde vel grunn til å tro at trottene ikke ville forbli lojale.

Ekern er generelt positiv til bistand i form av utdeling av stipendier og utveksling av unge mennesker mellom land. Sosialantropologen trakk frem en nicaraguansk venn som eksempel. Luís Humberto Guzmán fikk som 20-åring stipend for å studere i Berlin, finansiert av amerikansk bistand (Fremskrittsalliansen på 1960-tallet) og Tysklands Adenauer-stiftelse. Han skrev en avhandling om USAs politikk overfor Latinamerika under Nixon og konkluderte med at Nixon ikke hadde noen politikk, men tok alt på sparket, og derfor gikk det ofte også veldig galt. Under revolusjonen var han med i den delen av kristeligdemokratiet som først gikk inn i sandinistregjeringen. Med u-hjelp fra Norge startet han så et forlag og en avis, deretter ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1990 for UNO. Noen år satt han også som president i forsamlingen. I dag er han leder for landets konkurransetilsyn.

Jeg spurte Ekern helt til slutt om bistand generelt egentlig har noen hensikt, eller om Norge burde slutte med det. Ekerns svar er positivt. Ofte, men ikke alltid, kan bistand skape gode resultater. Han trakk fram et eksempel med vestlig, såkalt myk, bistand til Bangladesh. På landsbygda i Bangladesh går nå som oftest 100 % av kvinner på skole, i stedet for 5 % slik det var før bistanden skjøt fart på 70-tallet. Den ‘rene’ økonomiske veksten har riktignok kommet i stor grad på grunn av andre forhold som globalisering, teknologi-overføring, lokalt entreprenørskap og gunstig økonomisk politikk. Men bistanden har i stor grad sørget for at denne forbedringen av levekår er blitt jevnere og mer bærekraftig fordelt.


Rosario Murillos datter og Ortegas ste-datter Zoilamerica forteller sin historie: https://www.bbc.com/news/av/stories-47448263/i-was-abused-by-my-stepfather-daniel-ortega 

Intervju med Stener Ekern om Nicaragua - del tre av fire deler.

Stener Ekern oppholdt seg også i 1990 hos sin vertsfamilie i León, under valget som sandinistene tapte. Det var en stor overraskelse over hele verden, unntatt for journalister fra New York Times (Stephen Kinzer) og Gazeta Wyborcza i Polen. Polakkene sa de kjente igjen «triumfretorikken» fra kommunisttiden.

Stephen Kinzer hadde reist mye rundt i landet. Ekern så det også på nært hold: ”Valgnatten kom det først inn to valgresultater på en direktesendt nyhetssending. Den ene valgkretsen ga seier for opposisjonen, den andre for FSLN. Så gikk alt i svart. TV sendte skrekkfilmer kontinuerlig til 0530 om morgenen. Med observatørstatus var jeg innom en rekke valglokaler og så hvordan FSLN tapte med 15-20 prosent omtrent overalt i León. Sandinistene var lamslått, de internasjonale observatørene likeså. I Leons gater den natta var lufta så anspent at den kunne skjæres med kniv. I Managua satt de ni kommandantene oppe og diskuterte.»

Stener Ekern utgir avhandling om Guatemala på spansk i Guatemala.

Daniel Ortega målbar valgresultatet. Han lovte å respekterte valget, men annonserte at han ville fortsette å styre—nedenfra. Mange mener at der og da ligger kimen til det som senere skulle bli diktatoren Ortega. Han hadde utnyttet øyeblikket best av alle. Det sies at han i sin tid hadde blitt valgt av de ni kommandantene fordi han var den enkleste å håndtere og den mest klumsete i offentlige opptredener. Ingen av de andre ni hadde opplevd ham som en trussel.

Ekern fortsetter om valgnatta: «Ungsandinistene satt oppe hele natta og drakk straks utenfor ringveien nord for i León. Så midt på formiddagen, stormet de gjennom de fattigere bydelene og inn mot partiets hovedkvarter i sentrum. De skrek og kastet stein og kjepper hvor de for. Mine informanter forklarte at dette var en måte å straffe folket ettersom de fattige nå hadde latt seg kjøpe av amerikanerne og tatt i mot penger av yankee’ene. Jeg traff ungdommer som oppriktig trodde dette, de hadde sett kvitteringer.»

Ekern ble holdt inne av mor i huset der han bodde til langt ut på ettermiddagen, hun visste hva gatemakt var.  

Etter at sandinistene hadde tapt valget, men enda ikke hadde overlatt presidentmakten til opposisjonsalliansens (UNO) kandidat, Violeta Chamorro, skjedde ”La piñata”. Lik den store pappmasje-figuren i barneselskaper, som blir slått i stykker og er full av godterier som barna kaster seg på gulvet for å karre til seg mest mulig av, slik gjorde sandinistene med statens eiendom og eiendeler, i følge kritikerne av sandinistene. Statlige eide biler og alt annet løsøre ble gitt bort billig til andre sandinister. Denne plyndringen av staten går under navnet ”den store piñataen” i Nicaragua.

Dona Violeta Chamorro og UNO vant over Daniel Ortega og sandinistene i 1990.

Ekern mener imidlertid at «La Piñata» ikke skjedde ut fra et signal ovenfra. Statsansatte overalt visste at de var ansatt av partiet og var nå redde for at de nye makthaverne skulle hevne seg på dem ved å si dem opp. Da gjaldt det å karre til seg så mye som mulig, for å overleve og ta vare på familien. Det samme har skjedd i mange land etter dramatiske maktskifter, for eksempel i de mange nylig selvstendige kolonier i kjølvannet av at koloniadministrasjonen flytter ut. 

Violeta Chamorro gjorde, slik Ekern ser det, en svært god jobb i den nye regjeringen. En viktig medspiller var hennes svigersønnen Toño Lacayo. Han regnes som den økonomiske og politiske strategen, men det er viktig å ikke miste av syne de emosjonelle aspektene Violeta ivaretok så godt, for eksempel ved å la Daniel Ortegas bror Humberto fortsette som sjef for hæren i noen år til hæren skiftet navn og en profesjonell militær rykket opp. En venn av Ekern kunne fortelle at han så lys på kontoret til Lacayo hver natt det første året. Blant annet var han med og opprettet et slags holding-selskap for all eiendommen som sandinistene hadde ekspropriert, etter mønster av den hvordan det samlede Tyskland reprivatiserte den østtyske statseiendommen (Treuhandanstalt).  Det ble gjort på en ryddig og systematisk måte. Å kalle det ”den andre piñataen”, slik mange sandinistene gjør, er en tilsnikelse, slik Ekern ser det. 


Stener Ekern blir intervjuet på TV i El Salvador om arbeidet for 26 år siden med rapporten til Sannhetskommisjonen i El Salvador: https://www.youtube.com/watch?v=pgSuoyfD_6E&fbclid=IwAR0UHrYF6wmXzvwH-3OKtwJvOJUiZXMtXxDcZwajx5MceJK2nW-YlKifIhM 

Intervju med Stener Ekern - del 2 av 4.

Stener Ekern i debatt med andre latin-amerika-forskere.

Etter tre-fire måneders opphold i Nicaragua, i 1984, begynte Stener Ekern å forstå hvor upopulære sandinistene var blitt i vide kretser i løpet av de fem årene som var gått siden sandinistene tok makten i 1979. Familien han bodde hos og andre han omgikk forstod at han ikke var en frelst sandinist på pilegrimsreise (en «sandalista», som så mange andre vesteuropeere), og at de kunne snakke med ham som en voksen. Å bo hos en familie er noe en antropolog så å si må gjøre for å få den innenfra-forståelsen som faget bygger på. I Nicaragua var det i 1984 rasjonering på basisvarer, så det å bo i en familie var også helt nødvendig. Med egne øyne så han hvordan politiet stanset småbønder med matvarer på vei til markedet og beslagla produktene.

Ekern gjorde feltarbeid til sitt hovedfag i sosialantropologi i León i Nicaragua i året 1984 og noen uker i 1985. Borgerkrigen mot de amerikansk-støttede Contras startet rundt 1883. I 1984 var det valg i Nicaragua, der sandinistene, som hadde sittet med all makt siden de siste ikke-revolusjonære forlot juntaen i 1989, vant valget. Store deler av opposisjonen boikottet 1984-valget med henvisning til at rommet for å drive valgkamp var minimalt. Nå ble en av de ni kommandantene som ledet sandinistpartiet FSLN, president, nemlig Daniel Ortega.

I 1984 var situasjonen i ferd med å spisse seg til. Til nå hadde sandinistpartiet og sandinisthæren kunnet lene seg på frivillige samt en type reservister i kampen mot Contras, nå ble det innført en lov om allmenn verneplikt. At staten kunne tvangsrekruttere var noe helt nytt i nicaraguansk historie og bedre ble det ikke av at hæren i så stor grad var et partiinstrument (med cubanske og øst-tyske instruktører). For å finne alle ungguttene måtte hæren, for eksempel, omringe kinoer og plukke med seg alle uten papirer. Eller man omringet hele bydeler og gjennomsøkte alle hus. Der Ekern bodde skjedde dette.  En dag var de to sønnene i huset plutselig borte (de rømte til Honduras). Den konservative opposisjonsavisen, La Prensa, ble beslaglagt hver gang de skrev om slike ting.

Ekern oppholdt seg også senere i León, i tiden rundt det neste valget, i 1990, da en samlet opposisjon fikk slippe til i gatene og sandinistene tapte klart. Svært motvillig måtte FSLN gi fra seg makten. Mange har ment at sandinistpartiets utvikling mot en autoritær bevegelse begynte først rundt 1984/85 og var forårsaket av ytre forhold, først og fremst krigen som Contras-styrkene førte, finansiert av USA. Denne krigen tok først slutt med en lang serie med fredsforhandlinger over hele Mellom-Amerika (lignende kriger mellom et revolusjonært venstre og et militaristisk høyre fant samtidig sted i El Salvador og Guatemala) kjent som Contadora og Esquipulas-prosessene, først inspirert av Costa Ricas president Oscar Arias.

Sandinistene fikk utstrakt hjelp fra østblokklandene. Medregnet verdien av russiske våpen kan det være tale om over seks milliarder dollar i løpet av 1980-tallet. Så fantes det en sosialistisk arbeidsfordeling på u-hjelpen fra østblokken. Sovjetunionen selv arbeidet med hæren sammen med Cuba, Øst-Tyskland tok sikkerhetspolitiet og etterretningen. Polen og Tsjekkoslovakia skulle drive med industri og Bulgaria med landbruk. Noen ganger ble det pinlig når Nicaragua fikk vinterklare ukrainske traktorer.

Parallelt med at FSLNs oppbygging av en sosialistisk stat har de gamle, lokale elitene i for eksempel León og Granada beholdt sine nettverk, selv om deres barn nå ble sandinister. Her er det viktig å gripe den sosiale betydningen av «caudillismo» og «clientelismo»), eller politisk og sosial klientellisme (eller patron-klient-relasjoner) for å forstå samfunn og politikk i Nicaragua. For de små i samfunnet ligger den beste tryggheten i å ha gode relasjoner til en velhavende familie (som dessuten har et høyt utdanningsnivå og som dermed finner sammen i egne nettverk).  Om denne familien er konservativ eller liberal eller sandinistisk spiller mindre rolle så lenge støtte og lojalitet sirkulerer. Det er mange paralleller mellom den såkalte mafiaen i Russlands og latinamerikansk politikk.

Fattige og lojale sandinistungdommer kunne få stipendier til å studere, blant annet til en type forberedende kurs som foregikk på en internatskole i León (kalt «la prepa»). Disse ungdommene ble brukt som «stormtropper», dvs. til å mobilisere foran viktige møter og massedemonstrasjoner og dessuten til å ”ta ut” politiske motstandere. Når disse ungdommene gikk i gatene var det ”ikke noe kjære mor”. Sandinistpartiet var (og er) dyktige på mobilisering. På oppdrag fra for eksempel en nabolagskomité i en bydel kunne man levere en «masse» med avtalt størrelse og den grad av entusiasme og voldsbruk som var nødvendig for å «overtale».  Nabolagskomiteene var og er viktige for sandinistenes makt. Etter tapet i 1990 ble de i noen grad avpolitisert, de skiftet navn, men har fortsatt å ha svært tette bånd til partiets ledere.

Daniel Ortega sverges inn som president i 1984.

Samtaler med Stener Ekern om Nicaragua - del 1 av 4 deler.

Stener Ekern

”I Norge ser vi Latin-Amerika fra lang avstand, da blir ideologi og stereotypier viktig for å lage mening av skyggene vi ser. Vi ser da en form for politisk teater hvor vi spiller ut versjoner av oss selv, ikke konkrete, annerledes mennesker og deres forskjellige livssituasjon”, hevder Stener Ekern i et intervju undertegnete gjorde med Nicaragua-eksperten med doktorgrad i sosialantropologi på Cafe Bacchus 1. desember 2018. 

Latin-Amerika-gruppene i Norge er opptatt av å bygge sosialismen og ikke så mye av av Latin-Amerika som annerledes liv. Vi må anstrenge oss for å forstå Latin-Amerika før vi finner allierte i andres konflikter», sier Stener Ekern.

Ekern mener sandinismen i Nicaragua med fordel kan forstås som en millenaristisk bevegelse (tusenårsbevegelse), det vil si som en moderne variant av det som gjerne skjer når fundamentalt forskjellige livsverdener møtes. 

Eksempler på dette er den såkalte «dansesyken» (taki onkoy) som rammet urfolk i Andes i kjølvannet av den spanske erobringen eller «åndedansen» blant nordamerikanske urfolk da USA tok over deres territorier. Man danset seg inn i transe—profetene sa at man ville våkne opp til en verden uten fremmede herrefolk med overlegne våpen. Kristendommen, forstått som en formel for å vinne over romerne (eller alt vondt, for den del), er en variant av dette. 

Det samme gjelder marxismen-leninismen, ja selv det å forstå seg selv som ”å være revolusjonær”. For så vidt er det ofte positivt å strekke seg mot nye horisonter, men det revolusjonære programmet betyr lett at ”alt som var før, var dårlig” og dermed at ”alt vi gjør nå, er bedre”. Slik nullpunktstenkning blir raskt farlig. Revolusjonær endring krever fort vold for å forsvare seg ettersom alle motstandere «objektivt» (som vi sa på 70-tallet) er på parti med fortiden og dermed de som egentlig begynte. 

Stener Ekern omgitt av forsker-kollegaer.

 Oversatt til norske forhold, (som jeg ser du stadig gjør i din blogg), handler dette om hvor viktig det er at sosialdemokratiet i sin glanstid aldri avskaffet demokratiet og rettstaten. Gerhardsen vurderte aldri engang å fjerne  valgmekanismen, selv når Ap vant gang på gang, (og han advarte tydelig mot kommunistpartiets resept).

Om tiden før sandinistrevolusjonen ønsket sosialantropologen med feltarbeid i León i Nicaragua i 1984-85 å minne om at også under Somoza fantes det fagforeninger, både sosialdemokratiske og kommunistiske, og at det fantes spirende velferdsstatsmekanismer som f eks en boligkooperasjon med mulighet for sosiale boliglån. Somoza-regimet etablerte også stipendier for studenter.   

Den siste og yngste av Somoza´ene var imidlertid ikke voksen for oppgaven det var å modernisere landet på 1960-tallet. Landet var fattig og forskjellene store, men i regional sammenheng var Nicaragua ikke nederst. Faktisk var det bare Argentina, Uruguay og Cuba som hadde større kjøttkonsum per innbygger i hele Latinamerika på 1960-tallet. Revolusjonen sprang mer ut av Somozas vanstyre og den skam han bragte over en oppvoksende slekt med nye horisonter, enn å være forårsaket av absolutt fattigdom.

Stener Ekern, Hilde Salvesen og en delegasjon av dommere fra
Colombia på besøk på senter for menneskerettigheter i Oslo.

 Etter revolusjonen satset sandinistene sterkt først på helstatlige bruk (ekspropriasjoner av Somozas eiendommer) og deretter stadig mer på kooperative løsninger i landbruket. Uansett ble både produksjon og distribusjon av landbruksvarer sterkt sentralisert. Før kunne småbøndene selge mais og bønner og ris selv, på nærmeste marked. 

For at de fattige i byen skulle få billige forsyninger måtte småbøndene etter revolusjonen selge under kontroll av det nye ministeriet for innenrikshandel (MICOIN). Det er beregnet at for mange småprodusenter medførte dette betydelige inntektstap og særlig på kaffe, opptil 75 % for perioden 1978-1984. (I Nicaragua ble en stor del av kaffen dyrket av småbønder).

Taki Onkoy - åndedanserne.

Sandinistene la slik et godt grunnlag for Contras-opprøret, der misfornøyde bønder spilte en avgjørende rolle. I et større perspektiv er dette en variant av Ukraina i 1920-årene og Kina på 1950-tallet. Med sitt fokus på arbeiderklassen som fremtidens barn har marxismen-leninismen vært en katastrofe for småbønder verden over. 

 

Venezuelanere i Norge og deres organisasjoner. Intervju 25.1.2019.

Den Venezualanske Foreningen i Norge og The Norwegian Venezuelan Justice Alliance er organisert av venezuelanere i Norge. De er begge tverrpolitiske organisasjoner. De ulike medlemmene har ulike oppfatninger og sympatier, men begge organisasjoner er kritiske til Maduro-regimet og enige om at de ønsker frie, rettferdige valg i Venezuela.

Den Venezuelanske Foreningen i Norge, er en tverrpolitisk organisasjon, som har samlet seg i motstand mot Maduro-regimet. Organisasjonens medlemmer har imidlertid ulike politiske oppfatninger og sympatier. DVFN har ikke felles politiske standpunkter utover at de er i opposisjon til Maduro-regimet, og vil ha frie, rettferdige, demokratiske valg. Leder og talsperson for DVFN er Maylem M. Lauvstad. Organisasjonen ble stiftet i juni 2017 fordi flere venezuelanere bosatt i Norge var frustrerte fordi de ikke nådde frem som enkeltpersoner overfor venezuelanske myndigheter i Norge og overfor norske medier, i deres forsøk på å fortelle hva som egentlig skjedde i Venezuela. DVFN arrangerer demonstrasjoner, men også ulike kulturelle arrangementer for den store gruppen av venezuelanere i diaspora og deres familiemedlemmer av norsk eller annen herkomst.

Venezuelanere i Norge arrangerer demonstrasjon foran Stortinget.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance har bånd til den kjente Venezuelanske menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal. Foro Penal er en organisasjon i Venezuela, et nett av advokater, som gir gratis juridisk bistand til ofre for undertrykkelse og overgrep. Alfredo Romero er lederen for Foro Penal, og advokaten Sonia Zapata, er leder og talsperson for Foro Penal Norway. Hun er også styreformann i The Norwegian Venezuelan Justice Alliance i Norge. 

Maylem Lauvstad, Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen i Norge.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance sprer informasjon om brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Organisasjonen er opptatt av å hjelpe venezuelanere i Norge, og de retter oppmerksomheten mot Venezuelanske myndigheter i Norges manglende evne eller vilje til å utstede nye pass eller mulighet for å forlenge gyldighet for oppholdstillatelser for tusener av venezuelanere som arbeider, reiser i utlandet eller i arbeidet sitt er avhengig av å foreta reiser i utlandet. TNVJA retter også oppmerksomhet mot de venezuelanske ambassadene der personalet trakasserer, (de bruker ordet ”intimidate”), venezuelanske aktivister og menneskerettighetsorganisasjoner, som deltar i protester, demonstrasjoner eller på andre måter kritiserer regimet i Venezuela.  TNVJA retter også oppmerksomhet mot venezuelanske pensjonister, som har måttet forlate Venezuela for å overleve krisen i landet. Disse pensjonistene har i årevis som arbeidstakere i Venezuela bidratt, betalt inn til velferdssystemet i Venezuela, men er nå ute av stand til å livnære seg, til tross for at Venezuela har bilaterale avtaler med flere av landene der venezuelanske pensjonister nå oppholder seg. ”Vi samarbeider med The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, men vi er to atskilte, selvstendige organisasjoner”, understreker talspersonen, Sonia Zapata.

Leder og talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, i midten

De fleste av medlemmene i gruppa er venezuelanske kvinner gift med norske menn, som noen av dem har møtt ektefellen i Venezuela, mens andre har møtt ektefellen mens de jobbet i internasjonale selskaper i andre land, som f.eks. Belgia. De har middelklasseutdanning, og noen av dem hadde olje-ingeniørutdanning og yrkeserfaring, men de ble jeg fortalt, var det naturligvis flere av blant venezuelanere bosatt i Stavanger-området.

Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen  i Norge, Maylem M. Lauvstad, forklarer at organisasjonen har som mål å ikke lenger overlate til USA-motstanderne i Norge å tale på vegne av venezuelanere i Norge. DVFN vil markere organisasjonen og venezuelanere i Norges synspunkter overfor media, når aktører i norsk offentlighet inviterer representanter for Maduro-regimet, slik LO i Oslo og LO i Trondheim, gjorde i slutten av januar.

Maylem Lauvstad og Sonia Zapata skrev et brev der de konfronterte LO sentralt med at de to representantene for Maduros regimes fagforening, Wills Rangel og Ricardo Torrez de Leòn, manglet legitimitet. Valg av Rangel hadde ikke blitt avholdt siden 2014, og det var enda lenger siden rettferdige valg var blitt avholdt. VG fulgte opp saken og intervjuet en representant for uavhengig fagbevegelse i Venezuela, som kunne fortelle at 300 representanter for uavhengige fagbevegelser hadde blitt drept under Chavez og Maduros tid ved makten, og at trusler hadde forekommet ved tidligere valg av Wills Rangel. 

Willls Rangel.

VG skrev flere artikler om saken, og frilans-journalisten Roar Nerdal skrev en artikkel om chavistenes fagbevegelse i Venezuela. Som en konsekvens av debatten ble LO i Oslo nødt til å svare på kritikken de ble utsatt for, med en uttalelse på sine hjemmesider, og møtet i Oslo ble det ikke noe av, "grunnet at delegasjonen ikke rakk frem i tide", i følge LO i Oslo. LOs internasjonale avdeling gikk offentlig ut og klargjorde at de ikke hadde noen innflytelse over LO i Oslo og LO i Trondheims aktiviteter, men de tok avstand fra Maduro-regimet. (Nerdals artikkel vil bli vedlagt som lenke til slutt i blogginnlegget.)

Jacobo Torrez de Leon

Temaet for min samtale med representantene for de to organisasjonene for venezuelanere i Norge, skulle være forholdet mellom venezuelanere i Norge og de ansatte på den venezuelanske ambassaden i Norge. Venezuelanerne forteller meg at mange venezuelanere har fått problemer med å få utstedt pass. De har dermed ikke kunnet reise til andre land, eller på besøk til Venezuela for å besøke familiemedlemmer og venner. En de kjente hadde måttet vente i 1 og et halvt år før han fikk pass. Venezuelanere de kjente hadde dermed ikke kunnet besøke alvorlige syke foreldre, som de dels ønsket å besøke for å hjelpe eller for å se igjen før de døde. Siden mangelen på medisiner har vært prekær de siste årene i Venezuela, har mange venezuelanere i utlendighet forsøkt å bruke egne nettverk til å organisere løsninger for å få sendt livsviktige medisiner til foreldre eller annen familie i Venezuela.

Maylem Lauvstad fortalte at hennes far, som en stund hadde vært enkemann, ble stadig mer avmagret fordi han ikke fikk i seg nok mat, på sykehjemmet der han bodde i Venezuela. Han fikk heller ikke de medisinene han trengte. Han er kronisk syk. "Personalet fortalte oss som hadde våre gamle der at de ikke lengre kunne være ansvarlige for tilstanden til pasientene, siden de ikke klarte å kjøpe mat til alle. Tilgang til mat på den tiden var redusert til spesielle dager i uken, og det er begrenset hvor mye en person kunne kjøpe, derfor klarte de ikke å kjøpe mat til alle på gamlehjemmet", sier Maylem.

"Myndighetene dekket over den humanitære krisen. Hadde jeg ventet noen måneder til, så hadde faren min dødd. Det som etterpå skjedde senere i Norge følte jeg som et overgrep. Jeg hadde vært på et podcast intervju i NRK om Venezuela og fortalt historien om min far. To måneder senere trengte han å validere et brev som skulle til Venezuela, og validering blir gjort i ambassaden. Da jeg var der med min far, kom en av de ansatte ut til oss, og fortalte foran min far, at hun hadde blitt ringt av NRKs redaksjon som hadde laget podcasten om min fars historie. Hun fotalte til dem at hun kunne ikke tro på den historien. Hun kunne ikke tro hvordan en rik person i Norge kunne ha en far som sultet i Venezuela. Den ansatte ved ambassaden sa i tillegg at det at folk sier at i Venezuela er det krise og at det var mangel på mat og medisiner, var en løgn. Så hun kalte meg en løgner i tillegg. Vedkommendes mangel på sympati og det å tvile på min egen private historie følte jeg som et overgrep. Da jeg kom hjem skrev jeg en e-post og fikk ikke svar. Jeg har skrevet brev, ringt, og levert brevet jeg selv skrev på ambassaden og bedt om tilbakemelding på det jeg har opplevd som overgrep og jeg har aldri fått noe svar", sier Maylem. 
 

Talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, kunne fortelle at mange venezuelanere i Norge uten norsk statsborgerskap var redde for å vise seg ved demonstrasjoner eller på andre måter markere motstand mot venezuelanske myndigheter offentlig. De fryktet å miste tilgang til papirer, pass eller visum, de trenger for å kunne reise og besøke familie og venner i Venezuela eller andre land. Flere venezuelanere i Norge hadde imidlertid dobbelt statsborgerskap, venezuelansk og norsk. En venezuelansk eldre kvinne med norsk pass opplevde å bli fratatt passet på flyplassen i Caracas, og oppfordret til å søke om venezuelansk pass for å få lov å bli. Hun fikk først passet tilbake etter tre dager, etter at en slektning hadde henvendt seg til den norske ambassaden i Bogota, der Norge har ambassade. Den norske ambassaden i Bogota hjalp så den eldre kvinnen å få tilbake det norske passet sitt.

Ambassaden drev også mer aktiv motarbeidelse av det de venezuelanske myndighetene i Norge oppfattet som motstandere av Maduro-regimet. En gang venezuelanere i Norge skulle arrangere en markering mot regimet i Vigelandsparken, søkte de om tillatelse fra norsk politi, men fikk beskjed om at de ikke trengte politiets tillatelse ved denne markeringen. Noen fra ambassaden hadde imidlertid fått vite om markeringen, og tipset norsk politi om det de beskrev som en farlig ”terror-organisasjon” som skulle holde en markering. Politiet stilte dermed med politimenn med hunder basert på tipset de hadde mottatt.

Sonia Zapata nr. 2 fra høyre.

Ambassaden skremte flere av venezuelanerne ved å fortelle dem at det norske politiet hadde opprettet mapper, saker mot venezuelanere, basert på opplysninger fra ambassaden. Noen fra gruppen tok imidlertid kontakt med en norsk advokat, som henvendte seg til politiet og ba om innsyn i eventuelle mapper hos norsk politi, saker som personalet ved ambassaden påstod skulle ha vært reist mot venezuelanere i Norge. Den norske advokaten fant at opplysningene ikke stemte. Det fantes ikke noen slike mapper.

Slik forstår jeg, JJ; dette: Ambassadepersonalet bløffet for å skremme venezuelanere i Norge fra å utføre handlinger venezuelanske myndigheter i Norge ikke ville like at de gjorde. Alle venezuelanere i Norge er antageligvis ikke helt trygge på hvordan det norske demokratiet fungerer. Deres erfaringer fra Venezuela gjør at de ikke er helt trygge på at norske myndigheter ikke kan tillate seg å gjøre ting venezuelanere er vant med at diktaturet i hjemlandet kan tillate seg å gjøre overfor borgerne, antar jeg er det som ligger bak ambassadepersonalets oppførsel.

Sonia Zapata forteller: "Ved de demonstrasjonene venezuelanere arrangerte foran den venezuelanske ambassaden før 2017 stilte flertallet av deltagerne seg med ryggen mot ambassaden, fordi de ville unngå å bli tatt bilde av fra de inne i ambassadebygningen. Noen av deltakerne i den siste tids demonstrasjoner har også hatt på seg finnlands-hette, for ikke å bli gjenkjent, da de fryktet det kunne få konsekvenser for dem. Først og fremst, fryktet de å miste pass og muligheten for utreise ved senere anledninger", i følge Zapata.

På spørsmål fra meg om det fantes eksempler på at myndighetene straffet venezuelanere i Venezuela for hva deres familiemedlemmer i Norge hadde gjort mot regimet, av demonstrasjoner eller andre for politisk arbeid, kunne venezuelanerne imidlertid ikke gi meg eksempler på dette, som de kjente til.

Linker: 

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance -
Les deres uttalelse om den politiske situasjonen i Venezuela. 

https://www.facebook.com/NorVenAlliance/posts/319789621919470

Den venezuelanske Foreningen i Norge: 

http://www.dvfn.no/

Roar Nerdals kronikk om LOs besøk fra Venezuela:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/1kagbX/skammelig-av-lo

Lars Marius Holms gode artikkel om Venezuela: 

https://agendamagasin.no/debatt/ny-var-og-president-i-venezuela/

Leiv Marsteintredet og Aslak Orres gode artikkel om Venezuela er dessverre bak betalingsmur. Men anbefales: 

https://dagens.klassekampen.no/2019-01-29/chavismen-har-odelagt-venezuela