Andre del av intervjuet med Laritza Diversent mai 2019.

”Økt tilgang til internett og nye medier i løpet av de siste årene har endret mye, som det ikke vil gå an å endre på, om så regimet skulle ønske det”, hevder Laritza Diversent i samtalen med meg i mai 2019.

Laritza Diversent

Store deler av befolkningens tilgang til Facebook og Google ser Diversent som en konsekvens av President Barack Obamas Cuba-politikk. Juristen anbefaler alle klienter og cubanere hun er i kontakt med, å opprette g-mail-konto. Den kan ikke overvåkes slik den cubanske løsningen, som også koster mer, kan. Nå koster internett-tilgang 2 CUC per time (tilsvarende 2 dollar). Før kostet det 10 CUC per time med internett.

”Befolkningen ble lovet 3G, men bare utvalgte har råd til det, og det er dyrt”, forklarer Diversent. Hun forklarer at regimet har sine ”trolle”-fabrikker, men de unge data-kyndige som jobber der, gjør det fordi de trenger en jobb, og trenger lønn, ikke av overbevisning. På spørsmål fra meg svarer hun at ”de trollings-ansvarlige” unge data-kyndige neppe vil ha noen lojalitet til regimet. Lyttende til Diversent tenker jeg at de unge data-kyndige kanskje kan komme til å vende seg mot regimet senere? Kanskje?

En håpefull Raul Castro prøver å få Barack Obama på besøk på Cuba til å løfte hendene i triumf.

”Befolkningen har vent seg til å organisere seg og utveksle informasjon på nettet”, hevder Diversent. ”Aksjoner som ”Yo no voto”, en kampanje for boikott av valget der myndighetene strengt kontrollerte hvem som fikk stille som kandidater, ble organisert gjennom facebook. Demonstrasjonen organisert av de homofile på Cuba, som ble arrangert for noen uker siden, (mai 2019), ble også organisert gjennom Facebook”, i følge Diversent.

(Homo-bevegelsen hadde først fått tillatelse av myndighetene til en markering, men så trakk myndighetene tillatelsen tilbake. Da organiserte altså deler av homo-bevegelsen på Cuba en demonstrasjon. Min kommentar.)

  

”En rekke protest-bevegelser har organisert seg, som dyrebeskyttelsen og kampanjer for retten til  ekteskap for homofile. Dette er initiativ det er vanskelig for regimet å avvise med en begrunnelse om at de skulle ha stått ”i ledtog med USA”, påpeker Diversent.  

”En rekke uavhengige aviser har oppstått, og de gir annerledes informasjon. Alle utfordrer informasjonsmonopolet”, forklarer Diversent. Jeg spør henne om ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet”, nettet av uavhengige journalister organisert i en rekke uavhengige, selvstendige lokalaviser på Cuba. Diversent hevder ICLEP gir ”lokal informasjon” til befolkningen.

”President Barack Obamas politikk overfor Cuba hadde mye for seg”, fortsetter menneskerettighetsforkjemperen. ”Men Obama var naiv. Han lot regimet la være å gi noen former for konsesjoner, innrømmelser, forbedringer. Det kom likevel mye positivt ut av Obamas oppfrysnings-politikk, så som nettopp befolkningens tilgang på Google og Facebook.”

”President Donald Trumps politikk som bare har som målsetning å ta regimet, gjør vondt verre. USAs nåværende politikk gjør det vanskelig for regimet, men vel så vanskelig for sivil sektor, frivillige organisasjoner. For hvor skal de få penger fra, nå når økonomien blir strammet inn? Pengene fra cubanere i eksil går selvfølgelig alle sammen til regimets butikker, hvor skulle de ellers gå? Og det å kreve at folk som har vært borte fra Cuba i 60 år skal få tilbake eiendom, er ikke bra for cubanerne, og urimelig. Meningen er vel å gjøre det til et forhandlingstema overfor regimet, antar jeg”, forklarer en lettere oppgitt Diversent.

Diversent er skeptisk til Obamas vedtak om å fjerne den unike retten til å få asyl i USA. Obamas vedtak har gjort det vanskelig for cubanerne. For som Diversent påpeker; ”Cubanerne fortsetter jo å flykte. Nå må de reise gjennom områder der de blir utsatt for kriminalitet og overgrep, tortur”, fortsetter lederen for Cubalex.

”Cubas befolkning er fanget mellom Trumps gale gruppe og eliten rundt Castro-dynastiet”, konkluderer lederen for Cubalex.

Første av tre deler av samtale med Laritza Diversent 27.5. 2019, under Oslo Freedom Forum

-”Cubanerne er juridiske analfabeter”, hevder Laritza Diversent. Hun forklarer at cubanere ikke har noen forestillinger om at de har rett til juridiske prosesser, når de blir beskyldt for noe, eller på en annen måte kommer i møte med loven, slik loven blir praktisert på Cuba. ”Selv juss-studenter og jurister på Cuba har ikke noen grunnleggende forståelse verken av menneskerettigheter eller habeus corpus - retten til juridisk prosess og rådgivning”. Organisasjonen Laritza Diversent leder, Cubalex, skilte seg ut fra myndighetene på Cuba ved at de faktisk svarte på henvendelser fra mennesker i rettslige prosesser. 

Laritza Diversent, Cubalex

I 2017 ble alt Cubalex hadde av sakspapirer og arkiv på Cuba konfiskert. Hele Cubalex med unntak av tre forlot Cuba. Organisasjonen hadde da jeg besøkte Cubalex i 2016, kontorer i to cubanske byer i tillegg til Havanna, og bestod av advokater og psykologer og helsearbeidere. Organisasjonen tok seg av helseutfordringer og juridiske utfordringer og manglende rettigheter i et totalitært samfunnssystem. Cubalex engasjerte seg for vanlige ofre for kriminalitet, som blir neglisjert av myndighetene. Organisasjonen engasjerte seg også for ofre for kriminalitet, overgrep, vold eller forsømmelser begått av offentlige myndigheter som statsansatte, politi og fengselsbetjenter. Ofrene for disse formene for manglende rettssikkerhet er henvist til å rette eventuelle klager til det samme totalitære statsapparatets ansatte for behandling av den eventuelle klagen.

Men Cubalex har fortsatt virksomheten i USA. Diversent var i gang med Cubalex i USA få måneder etter at hun hadde ankommet USA. Cubalex opererer fra USA på telefon og mail. De får sendt papirer. Fra å ha hatt rundt 5 politiske aktivister, ble nå flesteparten av klientene deres politiske aktivister.

-”Fordrevet fysisk fra Cuba må vel Cubalex ha mistet kontakten med de fattige som kom til dem?”, spør jeg. ”Juridisk rådgivning til fattige var jo en så viktig del av virksomheten til Cubalex?”

-”Jo, jeg savner den direkte kontakten med fattigfolk og vanlige, helt vanlige mennesker, og å kunne hjelpe dem”, svarer Diversent.

Jeg tenker etter at jeg har gjort intervjuet at det antageligvis må ha vært det å insistere på fattige menneskers juridiske rettigheter, som myndighetene opplevde som så truende med Cubalex. Cubalex blandet seg jo ikke inn i politikk på Cuba. Fattigfolk som ble bevisst sine juridiske rettigheter, er en trussel for de sosialistiske myndighetene på Cuba, tenker jeg.  

Laritza Diversent håper at hun etterhvert kan få med seg moren til USA. Menneskerettsaktivisten flyktet fra Cuba for sønnens skyld. Han mistet håret p.g.a. stress, og hadde få venner. Sønnen plukket opp alt de sa på Cubalex, men han måtte jo holde tann for tunge, passe seg. Sønnen betalte prisen for hennes engasjement. Hensynet til sønnen var hovedgrunnen til at hun forlot Cuba.

Mange cubanere i Havanna har hus der takstein kan falle i hodet på et barn og skade barnet. For henne ville en slik hendelse bli brukt mot henne og kalt for terrorisme, for slik vrir regimet på sannheten og bruker alt de kan mot slike som henne.

Laritza Diversent i midten

Diversent nevnte imidlertid ikke eksempler på lærere som behandlet hennes sønn dårlig, slik Sarah Marta fonseca Quevedo og sønnene hennes fortalte om, (se kommentar under). Lærerne til sønnen til Diversent var snille mot ham, de tok seg av sønnen. De så kanskje at gutten var ensom blant cubanske jevnaldrende. De så kanskje at han hadde få venner, antar menneskerettighetsaktivisten.

”Men ja, barn av foreldre som er politisk aktive kan få problemer og bli hindret en fremtid. Derfor forlot jeg Cuba, for min sønns skyld”, forklarer juristen og den uavhengige journalisten Diversent. ”Jeg ville at sønnen min skulle få en fremtid. Men jeg hadde heller ikke behov for å være martyr, sitte lenge i fengsel og kanskje få varige helseskader, slik man ofte får av fengselsopphold på Cuba”, understreker Diversent. 

Se blogginnlegg fra 7. Og fra 28. August 2015 og 6. Juni 2016 for en grundigere presentasjon av Laritza Diversent og Cubalex.

Video med foredraget Laritza Diversent holdt på Oslo Freedom Forum mai 2019. 
https://www.youtube.com/watch?v=az2fAxkArFU 

Sarah Martha Fonseca Quevedo og ektemannen, Julio Leon Quevedo, begge i svart, til høyre.

Jeg har skrevet om Sarah Marta Fonseca Quevedo og sønnene hennes i tidligere blogginnlegg 1. og 21. februar 2015. En norsk parallell er Høyre-ordføreren i Rogaland som sommeren 2019 fikk sønnen trakassert av bompenge-motstandere. Men for Sarah Marta Fonseca Quevedo og andre dissidenter er det altså staten selv som er de som trakasserer barn av foreldre med politiske oppfatninger myndighetene ikke liker.

Edipcia Dubon om hva hun ville ha gjort om hun hadde vært utdanningsminister eller industriminister i Nicaragua

Edipcia Dubon ble spurt om hva hun ville ha gjort om hun skulle ha vært utdanningsminister, og hva hun ville ha gjort om hun hadde vært industriminister. Venstresiden i Latin-Amerika har når de har kommet til makten ikke utnyttet mulighetene tilstrekkelig til å gi befolkningen utdanning, var påstanden jeg konfronterte Dubon med.

”Sandinistene har ikke vært interessert i å utdanne befolkningen”, svarer Edipcia Dubon, og utdyper - ”De har vært mer opptatt av ideologisk skolering av befolkningen”.

Edipcia hevdet hun hadde blitt inspirert av å være i Norge, og hvordan foreldre er involvert i barnas utdanning. Hun sa hun likte hvordan historie, geografi ble undervist med vekt på det faglige, og ikke med sideblikk til ideologi, slik jeg forstod henne. Dubon hevdet hun ønsket å reformere skolesystemet med skolemat til de fattige og gode skolebøker fri for politisk ideologi.

Edipcia Dubon, MRS.

Jeg spurte MRS-representanten så om hva hun ville ha gjort dersom hun skulle ha vært industriminister. Dubon fortalte om at Nicaragua en tid tilbake hadde fått utarbeidet et program for økonomisk utvikling. Denne planen er det en av sønnene til Ortega har prøvd å sette i verk deler av, som planen for kanalen, og planen for å bygge en stor satelitt. (Jeg hadde imidlertid ikke lest meg opp på temaet industriell utvikling i Nicaragua, og jeg evnet derfor ikke å følge opp temaet ytterligere.)

Jeg spurte imidlertid Dubon om hva hun mente om ”Zonas Francas” i Nicaragua. ”Zonas Francas” er områder i Nicaragua der utenlandske industriselskap får etablere seg så godt som uten å betale skatt til nicaraguanske myndigheter, og der lønningene er lave. Dubon syntes ikke etableringen av Zonas Francas bidro til økonomisk utvikling i Nicaragua. ”Zonas Francas hjelper noen å få mat på bordet, men det bringer ikke økonomisk utvikling til Nicaragua”, hevder Dubon. ”Costa Rica utvikler mer avanserte produkter enn oss. Hvorfor skulle ikke vi kunne gjøre det samme, herme? Hvorfor skal vi nøye oss med å lage enkle industriprodukter som ikke bringer reell økonomisk utvikling?” spør Dubon med indignasjon i stemmen.

Edipcia forteller meg også om et møte hun hadde som politiker i San Rafael del Norte. I området var det fruktbar jord overalt. Dubon forteller meg om en bonde hun hadde snakket med. Bonden hadde satt et stort jorde til å la kuene beite på. Bonden skal i følge Dubon ha ment det var mye arbeid med å gjøre det fruktbare jordområdet han lot kuene beite på, anvendelig for såing av løk eller andre grønnsaker. ”Nicaragua har gode muligheter for landbrukseksport. Hvorfor utnytter vi det ikke bedre?” sier Dubon og ser oppgitt på meg.

Edipcia Dubon ble til slutt spurt om kirkens rolle i Nicaragua. 80 % av nicaraguanerne definerer seg som kristne. En av de nicaraguanske biskopene, Biskop Baez, Monsignor Silvio Baez, har kritisert president Daniel Ortega. Baez skrev brev han publiserte gjennom digitale medier, der han kritiserte Ortega-regimet.

Baez ble tidligere på vårparten, en måned før jeg intervjuet Edipcia Dubon i slutten av mai 2019, kalt tilbake til Roma. Dubon tolket det som at Paven ønsket å spille en rolle i forhandlinger med Ortega-regimet i Nicaragua.

Se Edipcia Dubons 13 minutter lange foredrag på Oslo Freedom Forum da hun var en av hovedgjestene i mai 2018. foredraget er lagt ut på Youtube.

https://www.youtube.com/watch?v=AGp7rVxFra4

  

Her er et annet intervju med Edipcia Dubon: 

https://newmedia.ufm.edu/video/edipcia-dubon-un-grito-de-auxilio-desde-nicaragua/

I midten av januar 2020 vil jeg publisere første del av fire deler av et intervju med Laritza Diversent, den cubanske menneskerettighetsaktivisten og juristen. Intervjuet gjorde jeg da hun besøkte Oslo Freedom Forum i mai 2019.

Tredje del av intervju med Edipcia Dubon i slutten av Mai 2019.

Jeg spurte Edipcia Dubon om nordmenn og europeeres svakhet for de revolusjonære utopier. ”En del europeere vil ikke innrømme for seg selv at de har tatt feil. Det er vanskelig når man har investert så mye av seg selv i en solidaritet det er vondt å innse at kanskje ikke var helt slik man trodde. Men de må spørre seg om deres idealisme og solidaritetsarbeid var overfor det nicaraguanske folk eller bare overfor en en politisk bevegelse og en leder som nå er blitt en tyrann”, svarer Dubon.  

Edicia Dubon var en hovedgjestene ved Oslo Freedom Forum i 2018.

MRS-representanten fortsetter; ”Skal disse europeerne fortsette å støtte en leder som de så åpenbart bør forstå undertrykker oss, den nicaraguanske befolkningen? Men det er nok også snakk om mange personlige vennskap som oppstod på 80-tallet mellom nicaraguanere og reisende i solidaritetsbevegelser fra Europa." Mange i Europa sier bare stopp til henne når hun begynner å snakke om det negative ved sandinistbevegelsen. "De vil ikke høre det”.

Jeg spør henne så om sandinist-bevegelsen etter april 2018.

”Sandinistene trodde på egne myter”, forklarer Dubon. ”De trodde de hadde en sterkere organisasjon enn de hadde. Etableringen av ”los tranques”, viste at sandinistene ikke hadde en stor organisasjon de kunne stole på”, utdyper Dubon. (”Los tranques” er brostein-barrikadene som motstandere av regimet bygget i gatene i flere byer i ukene etter hendelsene i April 2018 – min kommentar). ”Sandinistene holder seg ved makten utelukkende ved politistatens metoder”, understreker Dubon.

”Blant de paramilitære er det ikke så mange som reiser rundt og deler ut skytevåpen. De hadde ikke utgangspunkt i nabolagskomiteene. Dette var trente militære. Men de er få”, hevder Dubon.

Edipcia Dubon blant kvinnelige latin-amerikanske parlamentarikere.

Dubon forteller om to avhoppere blant politimennene. "Det som var vanskelig for den ene av dem, en politikvinne, var å komme hjem og se barna sine i øynene hver ettermiddag. De to politimennene som oppsøkte motstanderne til Ortegas regime måtte gjemme seg for sine egne. De fryktet for å bli tatt. Om morgningen kunne de gå hjem til fots", forteller Dubon.

”Hva tror hun befolkningen i Nicaragua tenker?”, spør jeg. ”De er avventende,” svarer hun.

”Folk er lei av ikke å få gå ut. Vi venter bare på det rette øyeblikket, så skjer det”, sier hun, i intervjuet som fant sted under Oslo Freedom Forum i slutten av mai 2019.

Edipcia Dubon forteller om hvordan hun er med og bygger en ny bred front – ”Azul y blanco”, (fargene i Nicaraguas flagg – min kommentar.) ”Men jo større en slik organisasjon blir, jo tyngre blir den til å bevege seg”, sier Dubon. Mange sympatiske mennesker fra de liberale partiene er med i bevegelsen, forteller hun. Men de strever med å finne en leder som har utholdenhet og som alle respekterer.  

Edipcia Dubon forteller at hun har stor tro på den unge, nye generasjonen som vokser frem og som gjør seg bemerket. Dubon nevner Amaya Coppens, som vekker internasjonal oppmerksomhet, også fordi hun er halvt belgisk. ”Den nye generasjonen vil fostre lederemner, understreker Dubon bestemt.

Amaya Coppens og hennes norske venninne Oda Nissen, som engasjerte seg i kampanjen for å få Amaya Coppens satt fri fra fengsel. Bildet er fra tiden de to gikk på videregående skole, United College, sammen i Hong Kong.

  Amaya Coppens ble i juni 2019 satt fri etter 9 måneder i fangenskap. Coppens skal i følge venninnen Oda Nissen, for to dager siden være arrestert på nytt. For nærmere informasjon om hva som har skjedd med Amaya Coppens, sjekk facebook-siden 
https://www.facebook.com/groups/546765465757050/

Informasjon videreformidlet av Oda Nissen om de siste dagers arrest av bl.a. Amaya Coppens.

se også det lengre intervjuet på denne bloggen fra slutten av 2018 med Oda Nissen, om nettopp Amaya Coppens. 

 https://immunidad.blogspot.com/search?q=oda+nissen

Neste innlegg vil komme om en måned, og vil være fjerde og siste del av intervjuet med Edipcia Dubon.

Økonomen Edipcia Dubon snakket om hvordan Ley Magnitsky, (Magnitsky-loven), gjorde amerikanske myndigheter i stand til å hindre utpekte representanter for Ortega-regimet i å bruke kontoer i utlandet. ”De blir isolert i hjemlandet. Internasjonale banker er redde for å ha noe med kontoene deres å gjøre. Men det gjør også at de biter seg fast og ikke vil gi slipp på makt”, forklarer Dubon.

Edipcia Dubon sammen med Luiz Almagro, leder for OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater.

”Økonomien er i krise. Men Ortega har brukt pengene fra Venezuela til å kjøpe opp bedrifter, slik at han fortsatt har inntekter å fordele til sine støttespillere”, forklarer Dubon. ”Men regimet har nå ikke inntektene fra Venezuela. Og næringslivet prøvde å inngå en avtale med regimet, men det sivile politiske presset hindret det i å lykkes”, mener Dubon. (Intervjuet ble gjort i mai 2019, så ting kan ha skjedd siden mai 2019, som jeg ikke har fått med meg.) (Min kommentar.)

Edipcia Dubon er altså en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon er utdannet økonom og har en mastergrad i anvendt politikk. Hun har siden 2016 sammen med andre representanter for MRS vært med å forme den progressive alliansen, Alianza Progresista, som forsøker å samle store deler av opposisjonen mot Ortega-regimet.

Edipcia Dubon trodde Daniel Ortega 22. April 2018 ville skylde på Rosario Murillo, Daniels kone og visepresident i Nicaragua, for tumultene, og beklage politiets oppførsel.

(Ortega hadde vært utenlands i de dagene demonstrasjonene ble møtt med politiets brutalitet, og der paramilitære grupper skjøt og drepte flere demonstranter.) (Min kommentar).

”Det ville ha vært det intelligente å gjøre”, hevder Dubon. Dubon tror Ortega ønsker å gå ned med skuta til bunns. ”Revolusjonshelten ser ikke noen annen utvei”, tror Dubon.

”Daniel fremstår lettere rotete, lett presenil. Han sier noe i tale tidlig om dagen, og så noe helt annet senere samme dag”, forklarer Dubon. ”Rosario virker litt ”borderline”. Om morgenen holder hun tale der hun kaller opposisjonen for skadedyr, og så om ettermiddagen fremstår hun på TV i bønn, kristen og forsonende”, utdyper opposisjonslederen.

Rosario Murillo, visepresident og kone til presidenten, som har en "hippie"-inspirert klesstil.

Ortega –dynastiet har to unge smarte sønner. Rafael er sønn av Rosario. Den andre sønnen Dubon trakk frem var utdannet kunstner, og kledde seg ekstravagant. En av sønnene skulle ha vært sterkt deltakende i å få i gang kanalprosjektet, og skal i følge Dubon, ha vært den som fikk kineserne til å lansere planer om at de skulle investere i et stort satelitt-prosjekt.

(Satelitt-prosjektet synes imidlertid ikke å ha materialisert seg utover luftige visjoner, ut i fra det lille jeg har undersøkte om dette prosjektet). (Min kommentar.)

Rafael Ortega og Cubas President Miguel Diaz Canel.

Dubon mente sønnene i Ortega-dynastiet kanskje ikke var sterke nok til eventuelt å kunne føre Ortega-dynastiets politiske makt videre i neste generasjon. Dubon antydet dynastiets sønner kanskje hadde vært for bortskjemte, og hadde hatt det for lett i livet til senere å kunne ta over de politiske lederposisjonene ekteparet Daniel og Rosario nå kontrollerer, som president og visepresident.

På spørsmål om de innen sandinistfronten som ikke støttet Ortega, svarte Dubon, at ”de i sandinistfronten som ikke var tilknyttet orteguistene i realiteten var ”kastrert””.

Daniel Ortega med sin "Lady MacBeth" ved sin side. (Min kommentar.)

Jeg føyer til her for egen del – angående Daniel Ortega og hans eventuelle mentale helse.

En vestlig, fastboende utlending jeg pleier å besøke på mine jevnlige, årlige besøk i Nicaragua, har for meg beskrevet Daniel Ortegas TV-opptredener der han jevnlig holder taler der ”El comandante” så med jevne mellomrom uttrykker ”Entonces” (på norsk ”Dermed, derfor følger at..”). Så begynner Ortega på nytt, gjentar det han allerede har sagt. Kameraene viser av og til hvordan Rosario Murillo, som er til stede på første rad og hører på, himler med øynene over ektemannens rotete talestil, i følge min utenlandske, fastboende venn.) På den annen side er jo lange, rotete, usammenhengende, langvarige taler uten manuskript en paradegren for politiske ledere som ønsker å leve opp til tilhengernes forventninger til revolusjonære alfa-hanner, som Fidel Castro og Hugo Chavez.)

(Slutt på min tilføyelse.)  

Arnoldo Aleman og Daniel Ortega - De to som inngikk pakten som ga Ortega makten og holdt korrupsjons-dømte Aleman ute av fengsel.

 

Første del av fire deler av et intervju med Edipcia Dubon i mai 2019 i Oslo.

Den nicaraguanske opposisjonspolitikeren Edipcia Dubon sammenlignet Cuba, Nicaragua og Venezuela. ”Nicaraguas befolkning er ikke vant med diktatur, slik de har vært gjennom flere tiår på Cuba, og nå 20 år i Venezuela. På Cuba har fisken glemt hvordan det er å svømme i havet. Det har ikke Nicaraguas befolkning”, understreker en av lederne for MRS, Edipcia Dubon. 

Edipcia Dubon, leder for MRS, Movimiento Renovador Sandinista.

Det største opposisjonspartiet på venstresiden i Nicaragua, MRS, består hovedsakelig av tidligere sandinister. Det store flertallet av de mest kjente blant politikerne i sandinist-bevegelsen av Daniel Ortegas generasjon, har etter hvert brutt med sandinistbevegelsen, FSLN, og meldt seg inn i MRS.

MRS, Movimiento Renovador Sandinista, ble startet i 1995 av flere av de eldre sandinistlederne, som kom i strid med en sandinist-bevegelse der Daniel Ortega tiltok seg en dominerende maktposisjon de gamle lederne mente var i strid med indre demokratiske prosesser i FSLN, Sandinist-partiet. Blant grunnleggerne var Sergio Ramirez, den tidligere visepresidenten under Daniel Ortega og sandinistene fra 1984-90, og Dora Maria Tèllez, Luiz Carriòn, Luiz Caldera, Leonor Arguello og Reynaldo Tèfel.

Mange liker politikken til MRS, men få vil støtte dem, for de har liten innflytelse, i følge Dubon. Edipcia Dubon er en av få ledere i MRS som ikke tilhører Ortegas generasjon av politikere. Dubon ble invitert med i MRS av en poet hun ble kjent med i Managua. På det første møtet hun var på var hun selv 23 år og den eneste som ikke var over 50.

MRS har et stort hode, men liten kropp. MRS har mange sterke leder-emner, men har en liten organisasjon. Utenfor de store byene er MRS ubetydelig om ikke fraværende. Om organisasjonen til MRS kan vi si slik vi pleier å si i Oslo Ap: Den består av mange høvdinger, men få indianere.

MRS ble i valgkampen i 2006 rammet av en tragisk ulykke. Under valgkampen i 2006 hadde MRS den mest populære kandidaten, Hertty Lewites. Han døde dessverre av et hjerteinfarkt kort tid før valget.

Herty Lewites, presidentkandidat med vind i seilene, inntil han døde i en bilulykke.

Mitt inntrykk er at ingen i MRS, av de jeg har snakket med, hevder seriøst at noen skulle ha forårsaket Herty Lewites død. (Min kommentar).)

Sandinistene jukset seg til seieren ved valget i 2006, hevder Dubon. Lederen for MRS forteller om da hun i 2006 satt i valgstyret i en av valgkretsene i Managua. Sandinistene prøvde å jukse i valgkretsen der Dubon satt i valgstyret.

Dubon, som da var ung og ukjent med politikk, ble utsatt for en svært pågående valgstyre-leder, som hadde blitt utpekt av sandinistene. Valgstyre-lederen forklarte Dubon at de skulle jukse med valgurnene siden Eduardo Montealegre, kandidaten for det liberale partiet, og for høyresiden, kom til å vinne denne valgkretsen. Dubon ble forsøkt presset til å være med på å fikse urnene.

Daniel Ortega jukset seg til seier. Dubon skjønte at FSLN hadde jukset over hele Nicaragua. En annen yngre kvinne fra MRS, som satt i et annet valgstyre, ga etter, og lot seg manipulere og presse. Dubon møtte jenta som satt og gråt etter å ha latt seg presse til å akseptere at sandinistene jukset med valgurnene i valgkretsen, der denne kvinnen fra MRS satt i valgstyret.

Edipcia forteller meg så en historie om hvordan sandinistene trakasserte og forsøkte å skremme henne selv, som da altså var i tyve-årene, til å akseptere og ikke protestere mot sandinistenes juks. Edipcia forteller at Sandinistene satte henne på en buss som ledet til sentrum, det store stadion i Managua. Under bussturen var hun alene blant fiendtlige sandinister, som ikke var noe hyggelige mot henne. Så ble den unge kvinnen satt igjen alene sent på natt ved den store stadion i Managua. Sandinistene gjorde dette med Edipcia for å trakassere og skremme henne.

Sandinistene er fortsatt sinte for tapet i 1990, i følge Dubon. ”De vet at de ikke kan vinne uten å jukse ved valg. Ortega har ikke vunnet et eneste rettferdig valg, i motsetning til Chavez i Venezuela”, hevder MRS-lederen.

MRS kan dersom de gjør gode valg splitte sandinistenes velgermasse i to. Slik kan MRS true Ortega-regimets evne til å mobilisere tilstrekkelig støtte i befolkningen i valg med eller uten juks til å sikre regimets vedvarende maktposisjon i Nicaragua.

Edipcia Dubon i en tale på Oslo Freedom Forum mai 2018.

Daniel Ortegas kontroll av valgkommisjonen og domstolene, som han har besatt med lojale støttespillere, har funnet forskjellige liksom-legale triks for å hindre viktige politiske motstandere å stille til valg. I 2015 ble MRS i likhet med det liberale partiet fratatt sin juridiske adgang til å stille til valg. MRS har siden 2015 i likhet med flere partier på høyresiden blitt nektet å stille til valg. I 2016 ble Dubon og 27 valgte parlamentarikere fra MRS fratatt retten til å sitte i parlamentet.

En av ”revolusjonær” makt blendet journalist.

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og norske venezuelaneres egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela?

Joar Hoel Larsen ga meg 25. Juli tilsvar til min kronikk 23. Juli om sannheter utgått på dato, og om Venezuela under chavismen. Tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen til Klassekampens redaksjonen mente redaksjonen forståelig nok ble for spesielt for avisens lesere. Jeg publiserer tilsvaret jeg skrev til Joar Hoel Larsen her på bloggen.

Hoel Larsen skrev i Klassekampen 25.juli 2019 et leserinnlegg:

”Helt feil, Skartveit.

I Klassekampens kronikk ”Sannheter fra 1970-tallet” 23. Juli fremmes en rekke feilaktige påstander om meg som NRK-journalist.

Jeg har kun uttalt meg om situasjonen i Venezuela som utenriksreporter i NRK og har som sådan ingen mening om ”Venezuela som siste sjanse for en sosialistisk utopi” som lektor Jan Jørgen Skartveit hevder. Undertegnete skal ha ”insistert” på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. Dessuten skal jeg ha avsluttet min karriere med å hylle de revolusjonære militære i Venezuela. Ingenting av dette medfører riktighet.

At Skartveit kommer med en rekke udokumenterte påstander om ting jeg ikke har forstått kan jeg leve med.

Joar Hoel Larsen, tidligere utenriksreporter i NRK.” (25.juli 2019, Klassekampen.)

Her er linken til Joar Hoel Larsens kåseri om chavismens Venezuela i NRK Urix på lørdag 26.1.2019 – fra fire minutter inn i programmet. https://radio.nrk.no/serie/urix-paa-loerdag/NREP02000419/26-01-2019#t=4m0.04s

Hva er forklaringen på Hoel Larsens underliggende pro-Chavez tendens i hans dekning av Venezuela? Hoel Larsen hevder han ikke skulle ha hyllet de militære i Venezuela i Urix på lørdag 26. Januar 2019, slik jeg påstår. Hoel Larsens gir i sitt kåseri NRKs lyttere bakgrunnsinformasjon for å forstå årene under Hugo Chavez styre i Venezuela frem til hans død i 2013. Fremstillingen av historisk, økonomisk og politisk kontekst fra 1999 til 2013 er ukritisk journalistikk og et knefall for revolusjonær, autoritær maktmisbruk. NRK-journalistens heroiske fremstilling av den revolusjonære kommandanten Chavez er identisk med militærdiktaturets egen fremstilling av samme periode. Det burde en kildekritisk journalist i et kåseri holde seg for god for.

Hoel Larsen forteller NRKs lyttere at Hugo Chavez ved sin død ikke hadde rukket å fullføre sitt sosialistiske eksperiment. Siden Nicolas Maduro ble utpekt til Chavez` etterfølger har ”revolusjonær” vold fra para-militære grupper og vold fra vanlige kriminelle fått enda friere tøyler enn Chavez selv inspirerte til med sin ”eat the rich”-retorikk. Nå blir fattige i fattige bydeler i Caracas henrettet, for å skremme fattige fra å demonstrere, slik menneskerettighetsforkjemperen Alfredo Romero på besøk i Norge i år, kunne ha fortalt Hoel Larsen.

For Hoel Larsen er det kun en ubetydelig ripe i lakken at Chavez ”gode intensjoner” var så dyre at de ikke var økonomisk bærekraftige. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene, om grundige undersøkelser han hadde gjort som viste at Chavez`regjering i realiteten ikke hadde gjort mer for å hjelpe de fattige enn tidligere regjeringer. Chavez` sosiale programmer hadde hatt liten effekt. Chavez “revolusjon” hadde skadet Venezuelas økonomi – og de fattige led mest, argumenterte Rodriguez allerede i 2008.

Chavistene både før og etter Hugo Chavez har ved revolusjonær retorikk hvelvet en himmel over Chavist-elitens grådighet, brutalitet og vanstyre. Avisen Le Monde viste allerede i 2015 hvordan en bankskandale i Sveits beviste at chavist-eliten plyndret landets oljeinntekter og statskassen for verdier. Hoel Larsen forholder seg ikke til rapporter fra Transparency International, som under Chavez styre rangerte Venezuela blant de 20 mest korrupte landene i verden. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York for å håndtere hans egen fortjeneste av Venezuelas oljeinntekter. Døtrene til Chavez er på Forbes liste over verdens rikeste. Chavistene skjøv de fattige foran seg, mens de fylte egne lommer.

I Hoel Larsens fremstilling er Chavez motstandere kun rik overklasse som ble fratatt sine privilegier. Den ”kløktige, kunnskapsrike og sjarmerende” revolusjonære heltens motstandere klaget sin ”fornemme nød” mens de ble tvunget til å akseptere sosial omfordeling av statens oljeinntekter til fordel for sosiale prosjekter og velferd for de fattige og marginaliserte. Kritikere av det udemokratiske, sosialistiske eksperimentet, som bragte Venezuela inn i en humanitær katastrofe, avviser Hoel Larsen som ”opptatt av form og kutyme”.

Hoel Larsens kildebruk er og har i flere år vært problematisk. I Hoel Larsen kåseri nevnes Amnestys rapporter om brudd på menneskerettigheter, tortur, overgrep og forsvinninger i Venezuela i årene før den ”kløktige” kuppmakeren Chavez vant makten ved valg i 1998. Men hva Amnesty og andre anerkjente, internasjonale organisasjoner sier om årene etter at Chavez kom til makten formidler ikke Hoel Larsen til NRKs lyttere. I fremstillingen av årene under Chavez forholder Hoel Larsen seg verken til rapporter fra Amnesty og Human Rights Watch om brudd på menneskerettigheter, eller til internasjonale presseorganisasjoner som Freedom House sine rapporter om brudd på presse- og ytringsfrihet i årene under Chavez´ styre. Regimets brutale trakassering og forfølgelse av uavhengige journalister, og fengsling av politiske motstandere til høyre og til venstre for regjeringspartiet nevner ikke NRKs reporter. Hoel Larsen interesserer seg ikke for menneskerettighetsforkjempere som Alfredo Romero i Foro Penal eller FNs høykommisær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet.

Hoel Larsen ser i følge ham selv ikke Venezuela ”som en siste sjanse for en sosialistisk utopi”. Han lar seg likevel blende av villedende revolusjonær retorikk. NRK-journalisten gjennomskuer ikke ”de kule, revolusjonære alfa-hannene”. Joar Hoel Larsen ser ikke at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA.

Min kritikk av Joar Hoel Larsen burde ha vært skilt fra kritikken av de to andre jeg kritiserte i kronikken, Ane Hoel og Mons Lie. Hoel Larsen utøver ukritisk journalistikk mer enn ukritisk solidaritet. Hoel Larsen har rett i at han ikke har ”insistert på” at USA er årsaken til alt som er galt i Venezuela. Påstanden var ment for Mons Lie og Ane Hoel. Jeg beklager dette. Det er imidlertid alt han har rett i i sin imøtegåelse av min kronikk.

Døm selv om Joar Hoel Larsen har rett!

Jeg skrev i Klassekampen 23 juli om bl.a. Joar Hoel Larsen.

”Deler av den internasjonale, radikale venstresida har vist sosialistiske diktaturer i Latin-Amerika ukritisk solidaritet. Når det gjelder Venezuela, har den internasjonale venstresida et generasjonsproblem – ikke bare et politisk, teoretisk og ideologisk problem, påpeker professor ved Universitet i Caracas og venstreaktivist Edgardo Lander. Denne gruppa ser fortsatt chavistenes Venezuela som sin siste sjanse til å nå et alternativt samfunn, og nekter å akseptere at også dette forsøket på å realisere revolusjonær sosialisme mislyktes.

Norsk debatt om Venezuela har det samme generasjonsproblemet. Ane Hoel og andre, som Joar Hoel Larsen og Mons Lie, insisterer på at USA er årsaken til alt som går galt i Venezuela. De klarer ikke å se at korrupte og brutale militærdiktaturer ikke slutter å være militærdiktaturer selv om de aldri så mye er i opposisjon til USA. Hoel Larsen avsluttet for et halvt år siden sin NRK-karriere med å hylle de «revolusjonære» militære i Venezuela i Urix på Lørdag.” (sitat fra min kronikk 23. Juli. Hoel Larsens kåseri var hans nest siste arbeid i NRK Urix, og ikke hans aller siste som jeg skrev.)

For å illustrere hvordan Joar Hoel Larsen i flere har utøvd ukritisk og tendensiøs kildebruk overfor autoritære revolusjonære politikere legger jeg ut et overfor Hoel Larsen kritisk leserinnlegg jeg skrev i Klassekampen i mai 2015. Hoel Larsen hadde i NRK Urix laget reportasjer om møter mellom statsledere og mellom sivile organisasjoner under Det Pan-Amerikanske forbund i Panama i april 2015. Hoel Larsens reportasjer var også da preget av overfor autoritære regimer ukritisk kildebruk.

Fra mitt leserinnlegg i klassekampen mai 2015:

”NRK-korrespondent Joar Hoel Larsen hadde en reportasje i forbindelse med det store møtet mellom cubanske og amerikanske statsledere på kongressen i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama nå i helgen. Den fortjener en kommentar.

De organisasjonene som representerte det cubanske sivilsamfunnet på den offisielle kongressen i Panama, er verken uavhengige eller frivillige. Regimets utnevnte representanter er tvert imot del av en totalitær statsstruktur kjennetegnet ved nabolagskomiteer, informanter, hemmelig politi, mangel på demokratiske rettigheter og manglende respekt for menneskerettigheter.

De opposisjonelle på Cuba hindres i å få arbeid, blir trakassert, arrestert og nektet å utøve demokratiske rettigheter og ytringsfrihet vi i Norge kan ta som en selvfølge.
Parallelt med møtene mellom statsledere ble det arrangert en kongress for sivilt samfunn. Representanter for en rekke cubanske opposisjonelle organisasjoner var invitert. Det cubanske og venezuelanske regimet forsøkte imidlertid å hindre dem i å delta. Da de ikke lyktes med demonstrasjonene, marsjerte representantene for de to diktaturenes såkalte sivilsamfunn ut av kongressen, og sa de ville boikotte kongressen for sivilsamfunn.

Joar Hoel Larsen gjør NRK til mikrofonstativ for regimets forsøk på å forstumme de opposisjonelle røstene for et uavhengig sivilsamfunn på Cuba. Blant de cubanerne som er til stede i Panama, omtaler Larsen alle andre cubanere enn regimets representanter, som representanter for «Florida» og «Miami».

Larsen har rett i at flere av de cubanerne som er til stede i Panama kommer fra eksilmiljøet i Florida, der mange cubanere i eksil bor. Det er imidlertid mange cubanere til stede i Panama som representerer et uavhengig sivilt samfunn på Cuba. De er invitert av en demokratisk organisasjon som representerer demokratiske verdier på det amerikanske kontinent. Hvorfor er Larsen og NRK så lydhøre for det cubanske regimets diskrediterende omtale av opposisjonelle? Mener de at ikke-statlige organisasjoner i likhet med ikke-statlige uavhengige journalister ikke bør lyttes til?

Larsens skjeve fremstilling av opposisjonelle på Cuba bunner nok i et ønske om å gi en balansert fremstilling av den politiske utviklingen på Cuba, men han bør sette seg grundigere inn i hva som egentlig skjer på Cuba.” (Fra mitt leserinnlegg i Klassekampen mai 2015).

Hvorfor vil ikke det store flertall av norske journalister se uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere på besøk i Norge og latin-amerikanere i eksils egne organisasjoner som kilder til hva som foregår i Venezuela og på Cuba?