Samtaler med Stener Ekern om Nicaragua - del 1 av 4 deler.

Stener Ekern

”I Norge ser vi Latin-Amerika fra lang avstand, da blir ideologi og stereotypier viktig for å lage mening av skyggene vi ser. Vi ser da en form for politisk teater hvor vi spiller ut versjoner av oss selv, ikke konkrete, annerledes mennesker og deres forskjellige livssituasjon”, hevder Stener Ekern i et intervju undertegnete gjorde med Nicaragua-eksperten med doktorgrad i sosialantropologi på Cafe Bacchus 1. desember 2018. 

Latin-Amerika-gruppene i Norge er opptatt av å bygge sosialismen og ikke så mye av av Latin-Amerika som annerledes liv. Vi må anstrenge oss for å forstå Latin-Amerika før vi finner allierte i andres konflikter», sier Stener Ekern.

Ekern mener sandinismen i Nicaragua med fordel kan forstås som en millenaristisk bevegelse (tusenårsbevegelse), det vil si som en moderne variant av det som gjerne skjer når fundamentalt forskjellige livsverdener møtes. 

Eksempler på dette er den såkalte «dansesyken» (taki onkoy) som rammet urfolk i Andes i kjølvannet av den spanske erobringen eller «åndedansen» blant nordamerikanske urfolk da USA tok over deres territorier. Man danset seg inn i transe—profetene sa at man ville våkne opp til en verden uten fremmede herrefolk med overlegne våpen. Kristendommen, forstått som en formel for å vinne over romerne (eller alt vondt, for den del), er en variant av dette. 

Det samme gjelder marxismen-leninismen, ja selv det å forstå seg selv som ”å være revolusjonær”. For så vidt er det ofte positivt å strekke seg mot nye horisonter, men det revolusjonære programmet betyr lett at ”alt som var før, var dårlig” og dermed at ”alt vi gjør nå, er bedre”. Slik nullpunktstenkning blir raskt farlig. Revolusjonær endring krever fort vold for å forsvare seg ettersom alle motstandere «objektivt» (som vi sa på 70-tallet) er på parti med fortiden og dermed de som egentlig begynte. 

Stener Ekern omgitt av forsker-kollegaer.

 Oversatt til norske forhold, (som jeg ser du stadig gjør i din blogg), handler dette om hvor viktig det er at sosialdemokratiet i sin glanstid aldri avskaffet demokratiet og rettstaten. Gerhardsen vurderte aldri engang å fjerne  valgmekanismen, selv når Ap vant gang på gang, (og han advarte tydelig mot kommunistpartiets resept).

Om tiden før sandinistrevolusjonen ønsket sosialantropologen med feltarbeid i León i Nicaragua i 1984-85 å minne om at også under Somoza fantes det fagforeninger, både sosialdemokratiske og kommunistiske, og at det fantes spirende velferdsstatsmekanismer som f eks en boligkooperasjon med mulighet for sosiale boliglån. Somoza-regimet etablerte også stipendier for studenter.   

Den siste og yngste av Somoza´ene var imidlertid ikke voksen for oppgaven det var å modernisere landet på 1960-tallet. Landet var fattig og forskjellene store, men i regional sammenheng var Nicaragua ikke nederst. Faktisk var det bare Argentina, Uruguay og Cuba som hadde større kjøttkonsum per innbygger i hele Latinamerika på 1960-tallet. Revolusjonen sprang mer ut av Somozas vanstyre og den skam han bragte over en oppvoksende slekt med nye horisonter, enn å være forårsaket av absolutt fattigdom.

Stener Ekern, Hilde Salvesen og en delegasjon av dommere fra
Colombia på besøk på senter for menneskerettigheter i Oslo.

 Etter revolusjonen satset sandinistene sterkt først på helstatlige bruk (ekspropriasjoner av Somozas eiendommer) og deretter stadig mer på kooperative løsninger i landbruket. Uansett ble både produksjon og distribusjon av landbruksvarer sterkt sentralisert. Før kunne småbøndene selge mais og bønner og ris selv, på nærmeste marked. 

For at de fattige i byen skulle få billige forsyninger måtte småbøndene etter revolusjonen selge under kontroll av det nye ministeriet for innenrikshandel (MICOIN). Det er beregnet at for mange småprodusenter medførte dette betydelige inntektstap og særlig på kaffe, opptil 75 % for perioden 1978-1984. (I Nicaragua ble en stor del av kaffen dyrket av småbønder).

Taki Onkoy - åndedanserne.

Sandinistene la slik et godt grunnlag for Contras-opprøret, der misfornøyde bønder spilte en avgjørende rolle. I et større perspektiv er dette en variant av Ukraina i 1920-årene og Kina på 1950-tallet. Med sitt fokus på arbeiderklassen som fremtidens barn har marxismen-leninismen vært en katastrofe for småbønder verden over. 

 

Venezuelanere i Norge og deres organisasjoner. Intervju 25.1.2019.

Den Venezualanske Foreningen i Norge og The Norwegian Venezuelan Justice Alliance er organisert av venezuelanere i Norge. De er begge tverrpolitiske organisasjoner. De ulike medlemmene har ulike oppfatninger og sympatier, men begge organisasjoner er kritiske til Maduro-regimet og enige om at de ønsker frie, rettferdige valg i Venezuela.

Den Venezuelanske Foreningen i Norge, er en tverrpolitisk organisasjon, som har samlet seg i motstand mot Maduro-regimet. Organisasjonens medlemmer har imidlertid ulike politiske oppfatninger og sympatier. DVFN har ikke felles politiske standpunkter utover at de er i opposisjon til Maduro-regimet, og vil ha frie, rettferdige, demokratiske valg. Leder og talsperson for DVFN er Maylem M. Lauvstad. Organisasjonen ble stiftet i juni 2017 fordi flere venezuelanere bosatt i Norge var frustrerte fordi de ikke nådde frem som enkeltpersoner overfor venezuelanske myndigheter i Norge og overfor norske medier, i deres forsøk på å fortelle hva som egentlig skjedde i Venezuela. DVFN arrangerer demonstrasjoner, men også ulike kulturelle arrangementer for den store gruppen av venezuelanere i diaspora og deres familiemedlemmer av norsk eller annen herkomst.

Venezuelanere i Norge arrangerer demonstrasjon foran Stortinget.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance har bånd til den kjente Venezuelanske menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal. Foro Penal er en organisasjon i Venezuela, et nett av advokater, som gir gratis juridisk bistand til ofre for undertrykkelse og overgrep. Alfredo Romero er lederen for Foro Penal, og advokaten Sonia Zapata, er leder og talsperson for Foro Penal Norway. Hun er også styreformann i The Norwegian Venezuelan Justice Alliance i Norge. 

Maylem Lauvstad, Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen i Norge.

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance sprer informasjon om brudd på menneskerettigheter i Venezuela. Organisasjonen er opptatt av å hjelpe venezuelanere i Norge, og de retter oppmerksomheten mot Venezuelanske myndigheter i Norges manglende evne eller vilje til å utstede nye pass eller mulighet for å forlenge gyldighet for oppholdstillatelser for tusener av venezuelanere som arbeider, reiser i utlandet eller i arbeidet sitt er avhengig av å foreta reiser i utlandet. TNVJA retter også oppmerksomhet mot de venezuelanske ambassadene der personalet trakasserer, (de bruker ordet ”intimidate”), venezuelanske aktivister og menneskerettighetsorganisasjoner, som deltar i protester, demonstrasjoner eller på andre måter kritiserer regimet i Venezuela.  TNVJA retter også oppmerksomhet mot venezuelanske pensjonister, som har måttet forlate Venezuela for å overleve krisen i landet. Disse pensjonistene har i årevis som arbeidstakere i Venezuela bidratt, betalt inn til velferdssystemet i Venezuela, men er nå ute av stand til å livnære seg, til tross for at Venezuela har bilaterale avtaler med flere av landene der venezuelanske pensjonister nå oppholder seg. ”Vi samarbeider med The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, men vi er to atskilte, selvstendige organisasjoner”, understreker talspersonen, Sonia Zapata.

Leder og talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, i midten

De fleste av medlemmene i gruppa er venezuelanske kvinner gift med norske menn, som noen av dem har møtt ektefellen i Venezuela, mens andre har møtt ektefellen mens de jobbet i internasjonale selskaper i andre land, som f.eks. Belgia. De har middelklasseutdanning, og noen av dem hadde olje-ingeniørutdanning og yrkeserfaring, men de ble jeg fortalt, var det naturligvis flere av blant venezuelanere bosatt i Stavanger-området.

Leder og talsperson for Den Venezuelanske Foreningen  i Norge, Maylem M. Lauvstad, forklarer at organisasjonen har som mål å ikke lenger overlate til USA-motstanderne i Norge å tale på vegne av venezuelanere i Norge. DVFN vil markere organisasjonen og venezuelanere i Norges synspunkter overfor media, når aktører i norsk offentlighet inviterer representanter for Maduro-regimet, slik LO i Oslo og LO i Trondheim, gjorde i slutten av januar.

Maylem Lauvstad og Sonia Zapata skrev et brev der de konfronterte LO sentralt med at de to representantene for Maduros regimes fagforening, Wills Rangel og Ricardo Torrez de Leòn, manglet legitimitet. Valg av Rangel hadde ikke blitt avholdt siden 2014, og det var enda lenger siden rettferdige valg var blitt avholdt. VG fulgte opp saken og intervjuet en representant for uavhengig fagbevegelse i Venezuela, som kunne fortelle at 300 representanter for uavhengige fagbevegelser hadde blitt drept under Chavez og Maduros tid ved makten, og at trusler hadde forekommet ved tidligere valg av Wills Rangel. 

Willls Rangel.

VG skrev flere artikler om saken, og frilans-journalisten Roar Nerdal skrev en artikkel om chavistenes fagbevegelse i Venezuela. Som en konsekvens av debatten ble LO i Oslo nødt til å svare på kritikken de ble utsatt for, med en uttalelse på sine hjemmesider, og møtet i Oslo ble det ikke noe av, "grunnet at delegasjonen ikke rakk frem i tide", i følge LO i Oslo. LOs internasjonale avdeling gikk offentlig ut og klargjorde at de ikke hadde noen innflytelse over LO i Oslo og LO i Trondheims aktiviteter, men de tok avstand fra Maduro-regimet. (Nerdals artikkel vil bli vedlagt som lenke til slutt i blogginnlegget.)

Jacobo Torrez de Leon

Temaet for min samtale med representantene for de to organisasjonene for venezuelanere i Norge, skulle være forholdet mellom venezuelanere i Norge og de ansatte på den venezuelanske ambassaden i Norge. Venezuelanerne forteller meg at mange venezuelanere har fått problemer med å få utstedt pass. De har dermed ikke kunnet reise til andre land, eller på besøk til Venezuela for å besøke familiemedlemmer og venner. En de kjente hadde måttet vente i 1 og et halvt år før han fikk pass. Venezuelanere de kjente hadde dermed ikke kunnet besøke alvorlige syke foreldre, som de dels ønsket å besøke for å hjelpe eller for å se igjen før de døde. Siden mangelen på medisiner har vært prekær de siste årene i Venezuela, har mange venezuelanere i utlendighet forsøkt å bruke egne nettverk til å organisere løsninger for å få sendt livsviktige medisiner til foreldre eller annen familie i Venezuela.

Maylem Lauvstad fortalte at hennes far, som en stund hadde vært enkemann, ble stadig mer avmagret fordi han ikke fikk i seg nok mat, på sykehjemmet der han bodde i Venezuela. Han fikk heller ikke de medisinene han trengte. Han er kronisk syk. "Personalet fortalte oss som hadde våre gamle der at de ikke lengre kunne være ansvarlige for tilstanden til pasientene, siden de ikke klarte å kjøpe mat til alle. Tilgang til mat på den tiden var redusert til spesielle dager i uken, og det er begrenset hvor mye en person kunne kjøpe, derfor klarte de ikke å kjøpe mat til alle på gamlehjemmet", sier Maylem.

"Myndighetene dekket over den humanitære krisen. Hadde jeg ventet noen måneder til, så hadde faren min dødd. Det som etterpå skjedde senere i Norge følte jeg som et overgrep. Jeg hadde vært på et podcast intervju i NRK om Venezuela og fortalt historien om min far. To måneder senere trengte han å validere et brev som skulle til Venezuela, og validering blir gjort i ambassaden. Da jeg var der med min far, kom en av de ansatte ut til oss, og fortalte foran min far, at hun hadde blitt ringt av NRKs redaksjon som hadde laget podcasten om min fars historie. Hun fotalte til dem at hun kunne ikke tro på den historien. Hun kunne ikke tro hvordan en rik person i Norge kunne ha en far som sultet i Venezuela. Den ansatte ved ambassaden sa i tillegg at det at folk sier at i Venezuela er det krise og at det var mangel på mat og medisiner, var en løgn. Så hun kalte meg en løgner i tillegg. Vedkommendes mangel på sympati og det å tvile på min egen private historie følte jeg som et overgrep. Da jeg kom hjem skrev jeg en e-post og fikk ikke svar. Jeg har skrevet brev, ringt, og levert brevet jeg selv skrev på ambassaden og bedt om tilbakemelding på det jeg har opplevd som overgrep og jeg har aldri fått noe svar", sier Maylem. 
 

Talsperson for The Norwegian Venezuelan Justice Alliance, Sonia Zapata, kunne fortelle at mange venezuelanere i Norge uten norsk statsborgerskap var redde for å vise seg ved demonstrasjoner eller på andre måter markere motstand mot venezuelanske myndigheter offentlig. De fryktet å miste tilgang til papirer, pass eller visum, de trenger for å kunne reise og besøke familie og venner i Venezuela eller andre land. Flere venezuelanere i Norge hadde imidlertid dobbelt statsborgerskap, venezuelansk og norsk. En venezuelansk eldre kvinne med norsk pass opplevde å bli fratatt passet på flyplassen i Caracas, og oppfordret til å søke om venezuelansk pass for å få lov å bli. Hun fikk først passet tilbake etter tre dager, etter at en slektning hadde henvendt seg til den norske ambassaden i Bogota, der Norge har ambassade. Den norske ambassaden i Bogota hjalp så den eldre kvinnen å få tilbake det norske passet sitt.

Ambassaden drev også mer aktiv motarbeidelse av det de venezuelanske myndighetene i Norge oppfattet som motstandere av Maduro-regimet. En gang venezuelanere i Norge skulle arrangere en markering mot regimet i Vigelandsparken, søkte de om tillatelse fra norsk politi, men fikk beskjed om at de ikke trengte politiets tillatelse ved denne markeringen. Noen fra ambassaden hadde imidlertid fått vite om markeringen, og tipset norsk politi om det de beskrev som en farlig ”terror-organisasjon” som skulle holde en markering. Politiet stilte dermed med politimenn med hunder basert på tipset de hadde mottatt.

Sonia Zapata nr. 2 fra høyre.

Ambassaden skremte flere av venezuelanerne ved å fortelle dem at det norske politiet hadde opprettet mapper, saker mot venezuelanere, basert på opplysninger fra ambassaden. Noen fra gruppen tok imidlertid kontakt med en norsk advokat, som henvendte seg til politiet og ba om innsyn i eventuelle mapper hos norsk politi, saker som personalet ved ambassaden påstod skulle ha vært reist mot venezuelanere i Norge. Den norske advokaten fant at opplysningene ikke stemte. Det fantes ikke noen slike mapper.

Slik forstår jeg, JJ; dette: Ambassadepersonalet bløffet for å skremme venezuelanere i Norge fra å utføre handlinger venezuelanske myndigheter i Norge ikke ville like at de gjorde. Alle venezuelanere i Norge er antageligvis ikke helt trygge på hvordan det norske demokratiet fungerer. Deres erfaringer fra Venezuela gjør at de ikke er helt trygge på at norske myndigheter ikke kan tillate seg å gjøre ting venezuelanere er vant med at diktaturet i hjemlandet kan tillate seg å gjøre overfor borgerne, antar jeg er det som ligger bak ambassadepersonalets oppførsel.

Sonia Zapata forteller: "Ved de demonstrasjonene venezuelanere arrangerte foran den venezuelanske ambassaden før 2017 stilte flertallet av deltagerne seg med ryggen mot ambassaden, fordi de ville unngå å bli tatt bilde av fra de inne i ambassadebygningen. Noen av deltakerne i den siste tids demonstrasjoner har også hatt på seg finnlands-hette, for ikke å bli gjenkjent, da de fryktet det kunne få konsekvenser for dem. Først og fremst, fryktet de å miste pass og muligheten for utreise ved senere anledninger", i følge Zapata.

På spørsmål fra meg om det fantes eksempler på at myndighetene straffet venezuelanere i Venezuela for hva deres familiemedlemmer i Norge hadde gjort mot regimet, av demonstrasjoner eller andre for politisk arbeid, kunne venezuelanerne imidlertid ikke gi meg eksempler på dette, som de kjente til.

Linker: 

The Norwegian Venezuelan Justice Alliance -
Les deres uttalelse om den politiske situasjonen i Venezuela. 

https://www.facebook.com/NorVenAlliance/posts/319789621919470

Den venezuelanske Foreningen i Norge: 

http://www.dvfn.no/

Roar Nerdals kronikk om LOs besøk fra Venezuela:

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/1kagbX/skammelig-av-lo

Lars Marius Holms gode artikkel om Venezuela: 

https://agendamagasin.no/debatt/ny-var-og-president-i-venezuela/

Leiv Marsteintredet og Aslak Orres gode artikkel om Venezuela er dessverre bak betalingsmur. Men anbefales: 

https://dagens.klassekampen.no/2019-01-29/chavismen-har-odelagt-venezuela

 


 

Intervju med Knut Flottorp.

Hugo Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste.

Knut Flottorp: Norske medier ser bare på visjonene til Chavez i dekningen av hva som skjer i Venezuela. Næringslivskretsene jeg ble kjent med i Venezuela var de første årene for Chavez. Chavez gikk ikke inn og kontrollerte aktørene i næringslivet de første årene, og politikerne fra miljøet jeg kjente, ville ikke inn på kontorene til Chavez. De inngikk heller en allianse med ham. Chavez skapte mye begeistring og optimisme de første årene ved makten.

Det var stor optimisme, men mangel på strategi. Chavez fant folkene han ville ha, så ”bar det på skauen”. Alle skulle fordele. Det ble veldig fort noen som kom i posisjoner. De tok kontroll over enorme pengemidler, og stakk penger i egen lomme.

Døtrene til Chavez. hvor mye er de egentlig gode for?

Oljen generer store verdier, verdier vi i Norge heller aldri ser, kommisjonen for de som driver oljehandel. Store banker kontrollerer dette. Da Hugo Chavez kom til makten doblet han gebyrene staten tok fra utenlandske banker for å drive handel med venezuelansk olje, fra 5 cent til 10 cent per fat. Noen år senere kuttet han vekk hele mellomleddet, de som skulle ha gebyrer eller kommisjon. Etterhvert som chavistene nasjonaliserte og tok over oljehandelen, handlet Chavez direkte med kineserne mot 2 prosent i egen kommisjon. Kineserne handler ut i fra priser de låser fast for 6 måneder av gangen. For Chavez var det helt greit. Chavez kjøpte også en bank i New York der han plasserte sine personlige inntekter fra oljehandelen. Chavez var grådig, og sikret seg enorme beløp. Datteren hans, Gaby, er i dag i følge Forbes, god for 40 milliarder dollar.

(Påstanden fra Forbes har blitt kritisert, bl.a. fordi Forbes, i følge Roar Nerdal, har en tendens til å regne statseiendom i ”sosialistiske” land, som privateiendom for de styrende. JJs kommentar.)

Jan Jørgen: Hvem er du Knut Flottorp?

KF: Jeg er en norsk matematiker og økonom, med bakgrunn fra telecom-bransjen, som har jobbet innen ulike norske og internasjonale selskaper, og har drevet med næringsvirksomhet i Venezuela siden 1997. Jeg har jobbet innen store, internasjonale selskaper med kontorer i europeiske storbyer, med ansvar for å spre mobilnett. Jeg har etterhvert blitt kjent med mange av de viktigste næringslivsaktørene i Venezuela. Nærest kjennskap har jeg hatt til miljøet rundt Delsa Solorzano i Chacao. Dette miljøet har så senere fått nære bånd til miljøene rundt de ledende opposisjonspolitikerne Leopoldo Lopez og Maria Machado.

Tenk hvordan hovedstaden, Caracas, er bygget opp, delt ved den store ringveien. Chavez holdt seg nede i dalen, mens nettverket av næringslivsledere som jeg ble kjent med, befant seg oppe i fjellsidene. De har en annen mentalitet. Dersom du slik noen av dem gjorde, eide mer enn et norsk oljefond, trenger du ikke å drive med politikk.

Delsa Solorzano

Delsa Solorzano og Leopoldo Lopez bor i Chacao, som er en bydel i Caracas, ved siden av Altamira. De deler T-banestajon. Alle de store bankene holder til her - “Chacioto”. Alle går og spiser på “Weekend” . Det er et Italiensk strøk, mange små restauranter, de danser tango - ikke salsa og meringue. Chacao tilsvarer nok “Bogstaveien” og den helt øverste delen av Holmenkollen i Oslo.

De som bor her er familier med enorme midler i USA. Skattesatsene var lave, fem prosent skatt, for noen bare 2,5 prosent skatt, og det du tjente over 100 000 dollar, slapp du å betale skatt for. Siden pengene tjenes i utlandet, så kan de jo ikke betale skatt, eller slettes ikke for mer enn 10 ganger minstelønn. Men de bruker masse penger. De har en ordning om at de betaler skatt (5%) etter en god lønn (omkring 500 000 - ), så betaler de 25 000 i skatt. Men de tar bare ut pengene de trenger og veksler de inn i lokal valuta. De er ikke berørt av inflasjon eller de har det helt greit fordi dere månedslønn er det samme i dollar. De er også skånet for vekslings skatt (20%), for å veksle fra dollar til venezuelanske bolivar, fordi mange er leverandører som blir betalt i lokal valuta, og skal betale utenlandske selskaper i USD. Dette er bedre enn Cayman Island, fordi de bor i en by, kan ta T-bane og spise på restaurant.
 

Chacao, Caracas, Venezuela.

JJ: Hva endret seg under Hugo Chavez?

KF: Chavez var altså veldig grådig. ”Hvis du skal gjøre noe, så må du betale meg”, slik fungerte det. Chavez sørget for at det dryppet på hans nærmeste. De er blitt rike på dollars, syltet ned i amerikanske banker. Chavez kjøpte seg inn i en bitte liten bank i New York. Staten var ikke inni dette, det var Hugo Chavez helt privat. Det var ingen andre. Ingen AS. Senere betalte han andre med pengene fra banken der han plasserte sine store inntekter, sin formue. For å få mer penger til eget forbruk, høynet Chavez altså kommisjonen han tok fra de som mottok venezuelansk olje. Det statlige oljeselskapet, PDVSA betalte skatt helt uendret - Chavez betalte ikke noe. Men Chavez betalte andre for tjenester og på denne måten ble det økonomi i det.

Pengene fløyt inn. Folk mottok enorme beløp. De blokkerte også andre. De trengte ikke å høre på de som kom med løsninger, for de hadde en annen agenda. De trengte ikke å være kreative, skape verdier. De kontrollerte et system der mye penger var i omløp.

Chavez kom altså til makten for å tjene penger. Jeg jobbet i selskapet Amco og hadde møter med det statlige oljeselskapet, PDSVA. Vi som drev med næringsvirksomhet, sluttet etter hvert å ta hensyn til Chavez. Det har med fokus å gjøre. I møter med ham landet øynene hans ofte på pene ben. Vi måtte passe på at kvinnene vi hadde med til viktige møter ikke var for pene, og ikke hadde for mye utringning eller for korte skjørt. Til slutt, måtte damene vi hadde med på møter gå i Ola-bukser. Man hadde en viktig målsetning for møtet, og så mistet han konsentrasjonen for agendaen for møtet, for så til slutt noen ganger å ende opp til sengs med den kvinnelige møtedeltakeren. Noen ganger rådførte vi oss med de som jobbet på kontoret hans, og dersom de fortalte at Chavez var i ”det humøret”, og vi hadde viktige spørsmål på en agenda for et møte, så hjelp de som jobbet på kontoret hans oss med å fortelle ham at møtekalenderen hans var full den dagen, og det viktige møtet vi ville ha, måtte bli utsatt til senere.

Men han klådde ikke på damene, og damene la seg etter ham også, jaget ham. Han var ikke avhold, men drakk seg aldri full. Chavez var alltid propell, som om han skulle ha forspist seg på sukker.

Leopooldo Lopez i fengsel.

Cubanerne bidro til å utdanne leger i Venezuela, slik at det en stund ble nok leger, selv om det var dårlig utdannete leger. Cubanerne har også lagt det digitale bredbåndsnettet i Venezuela. Mange cubanere var utdannet innen teknologi i Europa på 80-tallet, gjennom samarbeidet med østblokk-landene. Da ISDN-systemet ble rullet ut i hele Europa, var enkelte cubanere med i arbeidet. Mens Cuba hadde det samme systemet som i Norge, hadde USA et gammeldags, analogt system, som fremdeles er styrende for internett og digitale tjeneste i USA. Telecom-bransjen ble i sin tid beskyttet av lovgivning vedtatt av Bill Clintons regjering. Bredbåndsystemet i USA er fortsatt veldig tregt, fordi det er analogt.

JJ: Hvorfor gikk det galt i Venezuela?

KF: Jeg har sett oppgaver over PDVSAs salg av olje. Mange var engasjert i dette, og det er blant disse at det ble penger til annen handel: Gull og narkotika. Men de hadde alt satt opp, også kontroll over Banco Central, den venezuelanske nasjonalbanken. Russiske selskaper er blitt betalt i Bolivars - for å gjøre det umulig å spore for andre banker. De har tilbudt flylaster med venezuelanske bolivarer for å veksle dette til USD. Dette er “loco y no poco loco”. Dette foregikk i Florida sammen med oppgjør for investeringen i eiendom og hoteller. Ingen ting er rapportert, alt er dekket over og pengene fordelt. 

Leopoldo Lopez

PDVSA kan si at de skal godkjenne en leverandør. Det kan være at de skal sjekke at selskapet betaler skatt. Så at regnskapet er revidert som i Norge. Men i Sør-Amerika er det ofte at det finnes en fetter i systemet. Dette er komplett umulig å vite, om du ikke har oversikt over sosiale nettverk. Dermed så sikrer du at en fetter kan bosette seg i USA og skrive tilbud til PDVSA - vanligvis dobler de verdien i lokal valuta - omtrent som at Baker regner kr. 15,- per USD - da blir det fryktelig dyrt. Jeg har sett utstyr de har betalt 10 ganger prisen for. 

Chavez ville være den nye ”Che” Guevara. Han hadde ikke gangsyn. Chavez var ingen sosialist, men kom til makten for å tjene penger, slik også enkelte colombianske geriljaledere har påpekt. Chavez var likevel stolt av det han mente chavistene hadde fått til overfor småfolket, de fattige i Venezuela. Flere av støttespillerne til Chavez hadde studert i Frankrike, og kjente det intellektuelle miljøet. Chavez lot seg påvirke. Han elsket å spille rollen som den nye ”Che” for vestlige, europeiske intellektuelle. Samtidig var han veldig opptatt av hva som skjedde under militærkuppet mot Salvador Allende i 1973, og hva som skjedde med den myrdete, visesangeren og kommunisten Victor Jara.

JJ: Så hva skal til for å få Venezuela på fote igjen, gitt den økonomiske, sosiale og teknologiske krisen landet befinner seg i? Har chavistene gjort det umulig å bygge opp PDSVA til en sterk statlig aktør i oljebransjen i Venezuela, siden de har dels mistet og dels kvittet seg med så mye viktig teknologisk kompetanse. Har chavistene skuslet bort arvesølvet?

Maria Machado

KF: Best case-scenario for gjenoppbygging er at venezuelanerne kunne få landet på fote før sommeren. Institusjoner må på plass. Høyesterett må komme inn i det hele. Luiza Ortega, er i Brussel, for å få ICC, den internasjonale domstolen i Haag til å involvere seg mot regimet.

Så må man få kontroll på spørsmålet om kommisjon, gebyrer og korrupsjon. Private betalinger fra ulovlige midler må skilles ut fra ærlig betaling av gebyrer for ulike tjenester. Korrupsjon må skilles fra det som ikke er korrupsjon.

Landets største vannstasjon, et megakraftverk, fungerer ikke, fordi det ikke er blitt vedlikeholdt. Naturforholdene med elver og vannfall ligger jo fortsatt til rette, det regner hele tiden, og nye turbiner og annet utstyr er produsert, men ikke installert, fordi noen ville ha penger under bordet, som de ikke fikk. Dropper man kravet om penger under bordet innen f.eks. elektrisitet og vannverk, så gjenstår det på en måte bare å trykke på knappene, så er viktig infrastruktur oppe og går innen rimelig tid.

Før var det PDVSA som fisket de to-tre beste i klassen, du vant i konkurransen og ble ansatt om du ble best på skolen. Spørsmålet om teknologisk kyndig personale innen PDSVA vil imidlertid løse seg. Når pengene på nytt flommer inn, så vil de dyktige menneskene komme tilbake. Det vil alltid friste dyktige mennesker å få godt betalte jobber og leve et spennende og behagelig liv i et land, der man kan leve et så godt liv som man kan i Venezuela.

(Knut prøver å skjule et smil i det han ser ut av vinduet i det snøfylte og vinterkalde Norge.)

JJ: Men har ikke chavistene nettopp ved å kvitte seg med nøkkelkompetanse innen PDSVA skuslet bort arvesølvet og gjort en gjenoppbygging av det statlige oljeselskapet avhengig av private aktørers hjelp? Venezuela vil vel være ut av stand til i nær fremtid å la oljeinntekter på nytt kunne bli en mulig kraft for velferdspolitikk?

KF: Norge er et lite land med en veldig statsstyrt økonomi. Venezuela et stort land, lettere med lokale enheter. Det er lettere å bygge opp en sterk økonomi dersom hver region kan trekke opp, konkurrere og spille opp med hverandre.

JJ: Men med desentraliserte regioner, så vil vel ikke Venezuela kunne bli et omfordelende velferdssamfunn, slik chavistene i sin retorikk hevdet at de ville skape, vil det vel?

KF: Å få økonomien til å spille seg ut, har med kompleksitet å gjøre. Leopoldo Lopez planlegger for en desentralisert økonomi. Lopez driver med “Strategic Modelling” - lage modeller som kan brukes ved sosioøkonomisk planlegging. Dette er fellesarv mellom økonomi og data. Det er brukt i “Information Engineering”.

Så må de få kontroll på de mange våpnene som flyter rundt i Venezuela. De må få kontroll på kriminaliteten. Våpen må beslaglegges, holdninger må endres. Det bør på nytt bli ulovlig å vise våpen offentlig. Folk bør igjen avsky våpen, og å true med maktbruk må bli uakseptabelt. 

JJ: Og Henrique Capriles?

KF: Han er i periferien av nettverket rundt de jeg kjenner, og har ikke jeg kontakt med. Capriles tilhører et annet nettverk.

Knut Flottorp

Leopoldo Lopez sitter nå i husarrest, men han har jevnlig kontakt med andre deler av opposisjonen, som Juan Guaido.

(Juan Guaido er leder for Parlamentet, som ble valgt i 2015. Siden gjenvalget av Nicolas Maduro ikke ble anerkjent av det internasjonale samfunn, har Guaido i januar 2019, da Maduros andre presidentperiode skulle begynne, erklært seg som de facto president i Venezuela. JJ-kommentar). 
 De som passer på Leopoldo Lopez aksepterer at han tar kontakt med folk utenifra, så lenge det ikke blir noe oppstuss om det. Guaido får instruksjoner av Lopez, gjør som han sier. Leopoldo Lopez er den som tenker ut den langsiktige strategien.

Juan Gaudio

Maria Machado er den som binder de kompliserte opposisjonsnettverkene sammen.

Hun er den sterke, som vever sammen de komplekse tingene. Machado fremstår som en dronning, hun er alt du kan drømme om i en kvinne, hennes måte å være på. Det er hun som har tenkt ut strategien rundt definisjonen av tyranni, nå ved ordet ”usurpator”.

Tredje og siste del av samtale med Oda Nissen - Epilog – 26. desember

Psykologi-student ved Universitet i Trondheim, Oda Nissen.

 Samtalen fant sted 26. desember 2018. 

JJ:

Forklar hva som har skjedd i saken siden sist vi snakket sammen, Oda!

Oda:

Rettsaken mot Amaya skulle være 10. Desember, men i stedet ble det en høring om rettsaken 3. Desember. I slutten av november erklærte myndighetene at en høring om rettsaken ble fremskyndet til 3. Desember. Foreldrene fikk ikke beskjed, og advokatene fikk korte tidsfrister for sitt arbeid. Den tidligere nevnte gruppen av advokater som forsvarer de politiske fangene i Nicaragua jobber med mange saker. Advokatene hadde i løpet av november vært i kontakt med en internasjonal organisasjon opptatt av rettsikkerhet for politiske fanger. Vi som jobber med Amayas sak og er langt unna Nicaragua, vi ble bekymret for at de korte tidsfristene advokatene i Amayas da fremskyndete sak ble gitt, ville medføre at advokaten hennes slik ville bli hindret i å gi henne et godt forsvar. Men så ble det altså en høring om rettsaken 3. Desember. 

Datoen for selve rettsaken ble fastsatt til 28. Februar. Vi har hørt rykter om at personer som skulle ha vitnet mot Amaya og Sergio, (hennes venn og medtiltalte), har trukket seg som vitner. Myndighetenes offisielle forklaring på utsettelsen er at forsvarsadvokaten hennes ikke har klart å overholde flere av tidsfristene i saken, og at det derfor er forsvarsadvokatens skyld at rettsaken måtte bli utsatt fra desember til februar. Forsvarsadvokatene har imidlertid overfor familien benektet at de ikke skulle ha overholdt gjeldende tidsfrister i saken mot Amaya og Sergio. Amaya blir av myndighetene fremstilt som ”så farlig”, eller at rømningsfaren er så akutt, at hun må sitte i forvaring, varetekt, frem til rettsaken skal avholdes 28. Februar. 10. Mars vil det være 6 måneder siden hun ble arrestert.

Politiet rykker inn i lokalene til Confidential, uavhehngig presse 14. desember, Managua, Nicaragua.

JJ:

Er det noe annet som har endret seg i Nicaragua siden vi snakket sammen i november?

Oda:

I desember ble flere NGOer fratatt lisenser, retten til å operere som en organisasjon, erklært ulovlige, og uavhengige journalister er blitt angrepet av myndighetene. Nicaraguanske myndigheter synes å ha lansert en ny strategi for undertrykkelse, hevder opposisjonelle nicaraguanere. Etter å ha arrestert demonstranter, gjort demonstrasjoner ulovlige, og hindret videre demonstrasjoner, er det nå NGOer og uavhengige journalister som står for tur. Kontorer til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengig presse har blitt vandalisert av politiet og fått produksjonsutstyr konfiskert. Lille julaften ble kontorene til Canal 100% Noticias, (kanalen 100% nyheter), vandalisert og lederen fengslet.

JJ:

Du nevner at myndighetene har lansert en ny strategi for undertrykkelse, ved at myndighetene etter å ha nøytralisert demonstrantene, nå går etter NGOer og uavhengige journalister. Får Ortega-regimet hjelp av cubanere i å utføre en slik strategi for undertrykkelse? 

Oda:

Flere av de som i Nicaragua sympatiserer med de politiske fangene i Nicaragua, nevner ofte en slik sammenheng mellom Ortega-regimet og Cuba og Venezuela. På digitale medier blir også bilder av Putin og Ortega fremhevet. Men alt dette kjenner ikke jeg til, og det er vanskelig for meg å avgjøre.

Vi som engasjerer oss for Amaya og andre politiske fanger, vi fokuserer ikke på det store spillet. Vi konsentrerer oss om internasjonale fanger. Vi er små, uerfarne, og organiseringen vår er så som så.

En kampvillig Amaya i møte med advokater, Oktober 2018.

JJ:

På denne bloggen har jeg vist deg et intervju og en artikkel jeg har skrevet om Normando Gonzalez Hernandez og de 75 fangene fra den ”svarte våren” på Cuba i 2003. Fidel Castro benyttet at all den internasjonale medieoppmerksomheten handlet om USAs innmarsj i Irak, og han slo nådeløst ned på en gryende opposisjon. De politiske fangene fikk straffer på gjennomsnittlig 20 år, men internasjonalt press fra paven og EU, tvang Castro-regimet til å frigi fangene allerede i 2010-11. De politiske fangene skapte i løpet av tiden i fengsel nettverk som de siden har videreutviklet til nettverk for uavhengige medier og andre former for opposisjon. De norske fangene på Grini under 2. Verdenskrig og ANC-fangene under Apartheid-styret i Sør-Afrika dannet også nettverk i løpet tiden i fengsel, som etterpå ble til viktige politiske nettverk. Tror du noe lignende kan skje med den unge generasjonen av demonstranter og andre som protesterer mot regimet og blir satt i fengsel for dette? I Nicaragua er det mange som har savnet og etterspurt en ny politisk klasse av yngre mennesker, som kunne ta over etter generasjonen av revolusjonære fra kampen mot Somoza på 70-tallet. Kunne man tenkt seg at Amaya og de unge menneskene, som nå sitter fengslet, etter noen år i fengsel kan skape nettverk og bli den unge generasjonen, som et fremtidig Nicaragua vil trenge?

Oda:

Et krevende spørsmål å svare på. Men ja, oppegående unge mennesker er ikke så lett å holde fanget, holde nede. Heldigvis sitter Amaya ikke på isolasjon. Jeg håper Amaya og de andre slipper å sitte mange år i fengsel.

Om de unge menneskene som er en del av den sosiale bevegelsen i Nicaragua, er den unge generasjonen som Nicaragua vil trenge, så kan jeg se for meg det. En stor del av den sosiale bevegelsen (Unidad Azul y Blanco) er jo studenter (19. April-studentbevegelsen/movimiento estudiantil 19. De Abril), som nødvendigvis vil være en del av morgendagens Nicaragua. Denne bevegelsen skiller seg jo fra Sandinist-bevegelsen spesielt ved at den er ikke-voldelig. Gjennom de verdiene som bevegelsen fremmer – bl.a. demokrati, menneskerettigheter, likhet, ikke-vold – så viser jo denne unge generasjonen nettopp hvordan de vil at morgendagens Nicaragua skal være. Selv om mange unge aktivister er i fengsel og asyl i utlandet nå, så har jeg troen på at de vil fortsette å jobbe for sin sak, både når de får rom til å organisasjons- og ytringsfrihet i Nicaragua igjen, og i mellomtiden.

JJ:

På Cuba har det vært nordmenn som har tatt med seg bøker som har vært forbudt på Cuba, til de private og klandestine bibliotekene. Kunne man ha tenkt seg at norske turister på ferie i Nicaragua, tok meg seg politiske bøker og kanskje besøkte fanger i fengsel i Nicaragua eller overlevere politisk, og antageligvis etterhvert forbudt litteratur til nicaraguanere? Kunne det være ”en kul ting” å gjøre for norske turister?

Vakt overvåker Amaya som får besøk av familien i fengsel.

Oda:

Nå spørs det vel om norske turister får lov å besøke politiske fanger i Nicaragua. Cuba og Nicaragua er forskjellige. Cuba var isolert og utsatt for sensur lenge. Nicaragua er ikke så isolert og med så sterk sensur. Unge har i likhet med Amaya f.eks. mulighet til å studere i utlandet. Det er ikke sikkert det er opplysningen det går på. De unge gjør opprør fordi de har så mye informasjon. De politiske fangene får imidlertid lite informasjon om verden utenfor. Amaya spør visst ofte foreldrene om hva som skjer ute i verden, de få gangene foreldrene får lov å komme på besøk til henne.

JJ:

Hva vil dere gjøre fremover i deres arbeid med Amayas sak og sakene til andre politiske fanger i Nicaragua?

Oda:

Vi har fokus på informasjon og på politiske fanger. Informasjon og solidaritet er viktig.

JJ:

Har norske myndigheter engasjert seg i de politiske fangene i Nicaraguas situasjon?

Amaya sammen med medtiltalte Sergio. Blir de dømt for terrorisme?

Oda:

Dagbladet skrev nylig om Amnesty i Norge som oppfordrer Equinor om å ta ansvar for menneskerettigheter i Nicaragua, ta opp situasjonen for menneskerettigheter med myndighetene de samarbeider økonomisk med om planlagt oljeutvinning. Equinor hevder imidlertid at det ikke er deres ansvar å drive med politikk. Spørsmålet er om Amnesty får norske myndigheter med på at Equinor bør kjenne et slikt ansvar.

Norge har støttet EUs tilnærming der de kritiserer situasjonen for menneskerettigheter og demokrati i Nicaragua. Norge har også bevilget 15 millioner til FNs høykommissær for flyktninger, to av disse femten millionene skal være øremerket Nicaragua. Menneskerettighetsorganisasjonene, NGOene, som Ortega-regimet nå har stengt ned, og intensivert undertrykkelsen av, blir altså støttet økonomisk av Norge.

Når det gjelder politiske fanger i Nicaragua har norske myndigheter i samtale med oss, hevdet at det ikke er naturlig at norske myndigheter engasjerer seg for politiske fanger, og det vil de ikke gjøre i Nicaraguas tilfelle heller.

JJ:

Den norske ambassadøren i Chile på 70-tallet, Frode Nilsen, engasjerte seg for politiske fanger i etterkant av Pinochets militærkupp. Jeg har inntrykk av at norske diplomater er ganske stolte av Nilsens og Norges innsats for ofrene for Pinochets forfølgelse av opposisjonelle. Kanskje kunne det på et tidspunkt bli nødvendig å tilby nicaraguanske politiske fanger asyl i Norge?

Et siste spørsmål, Hverken du eller Amaya virker det som har vært interessert i engasjere dere i politiske partier, til tross for det som for meg virker som sterkt politisk engasjement. Synes du det er enklere å engasjere seg gjennom organisasjoner og drive kampanjer på digitale medier heller enn å engasjere deg i et politisk parti?

Oda:

Amaya kritiserte Ortega og særlig kanal-prosjektet, som jeg allerede har nevnt. Jeg diskuterte ikke så mye politikk med Amaya, så hennes forhold til politiske partier vet jeg ikke så mye om.

Kampanjen for Amaya Coppens.

Om jeg og andre foretrekker å engasjere oss i andre organisasjoner enn politiske partier, fordi digitale medier gjør dette enklere, vet jeg ikke. Selv har jeg prioritert andre interesser enn det å melde meg inn i et parti. Men vi har tenkt å ta kontakt med politiske partier i vårt arbeid. Vi har bare ikke kommet så langt i vårt arbeid. Vi er som nevnt, få mennesker i en liten organisasjon. Organisasjonen SOS Nicaragua vet jeg har tatt kontakt med politiske partier, og jeg har inntrykk av situasjonen i Nicaragua har interessert flere norske politiske partier. 

http://presospoliticosnicaragua.com/listado-preliminar-de-presos-politicos-al-15-de-enero-de-2019/?fbclid=IwAR0uN7RZNJdCE9YqE1_0XfcHIEavrPHPUphQ0HTU_3UzAGyxcnHwqzum_7A

Andre del av intervjuet med den norske venninnen til den arresterte nicaraguanske studentlederen Amaya Coppens.

Intervjuet med Oda Nissen fant sted i november.

 JJ. Hvorfor ble Amaya Coppens arrestert?

Oda: Hun var med allerede på demonstrasjonene mot regjeringens dårlige håndtering av skogbrannene i Nicaragua i mars 2018. Siden begynnelsen av april var hun for fullt med blant studentene som demonstrerte. Hun droppet undervisning på universitetet for å delta på de første demonstrasjonene. Etter hvert ble universitetet stengt.

Nicaraguansk politi og Amaya Coppens

Amaya filmet volden, noen tok fra henne mobilen, og slo ned Amaya. Hun kom likevel unna, og ble med demonstrasjonen dagen etter. Amaya fikk en sentral rolle fordi folk kom til henne. Hun hadde oversikt, og hun oppnår lett tillit hos andre. Amaya er en menneskekjenner, i betydningen at hun har en evne til å forstå andre, opptatt av andre mennesker, en ”people-person”.

Amaya ble invitert til å være med på det som til å begynne med var dialogprosessen mellom regjering og opposisjon, men avslo, og overlot de politiske prosessene til andre. Hun ville være blant de aktive demonstrantene i gatene.

Amaya ble, som jeg sa, fra tidlig av trakassert av sandinist-ungdommen. De sendte meldinger, og griset til huset hennes, men hun ble ikke utsatt for ”targeted violence”. Amaya sluttet å bo hjemme. Hun bodde i ”safe houses” i Leon. Hun holdt taler på demonstrasjoner, og ble etterhvert talsperson overfor media. Amaya ble med i komiteen som koordinerte ulike studentgrupper, ”Coordinadora Universitaria por la Democracia y la Justicia”. 

Oda Nissen på besøk i Nicaragua hos venninnen Amaya Coppens.

Så begynte politiet og para-militære grupper å arrestere systematisk utvalgte innen student-bevegelsen. Flere andre ble arresterte. Hun gjemte seg, visste at de var ute etter henne. Så ble Amaya til slutt arrestert sammen med en annen studentaktivist. Hun ble arrestert for å skremme, for systematisk å stoppe demonstrasjonene. I hele sommer har politiet og de paramilitære gruppene skutt på demonstranter og de som satte opp blokader for å beskytte seg mot politiet og de paramilitæres overgrep. De plukket ut nøkkel-personer. Det er derfor hun ble arrestert.

Amayas sak dokumenterer brudd på fangers rettssikkerhet. Hele rettsapparatet er korrupt. Det er ikke håp om en rettferdig rettssak. Myndighetene stikker hele tiden kjepper i hjulene for advokatene til de politiske fangene. Saken er en påkjenning for foreldrene hennes. Hennes nicaraguanske advokat har stilt krav til rettsaken, bl.a. at rettsaken skal finne sted i Leon, men får ikke innfridd kravene. Myndighetene synes å ha bestemt seg for at rettsaken skal skje i Managua.

For Amaya er det verste at vi ikke får høre om de som ble arrestert samtidig med henne. Hun bekymrer seg særlig for vennen Sergio, som ble arrestert samtidig som henne, men som ingen har hørt noe om. For noen uker siden, var Amaya vitne til at fanger ble banket opp i fengselet. De fikk ikke legetilsyn. Amaya holder visst likevel motet oppe i fengselet. Hennes sak er viktig for mange.

Medisinstudenten Amaya Coppens holder tale under en av studentdemonstrasjonene.

JJ: Hvordan er det med de andre studentene?

Oda: Over 500 i fengsel, blant dem 24 studentledere. Hver eneste dag er det så mye informasjon om Amayas kolleger i 19-april-bevegelsen, at jeg ikke har oversikt. Det er ingen andre saker jeg kjenner inngående. Men for familien er det viktig at engasjementet for hennes sak også tjener andre til del. Vennen Sergio er jo også arrestert, som nevnt, men han får vi ikke høre om. De sakene bekymrer oss. Vi vet om drap og tortur. Mange pårørende og arresterte ønsker ikke oppmerksomhet. De får slippe fri dersom de er stille og forlater landet når de kommer ut. Familien til Sergio er redd for lillesøsteren hans. De vil unngå oppmerksomhet. Amaya er opptatt av at vi ikke må glemme de andre.

 JJ: For deg Oda, så må vel alt dette være annerledes enn den formen for studentpolitikk du kanskje er vant til?

Oda: Det er helt klart utenfor komfortsonen min. Men det er lov å være naiv, å få til ting. Jeg har jo involvert meg i solidaritetsarbeid tidligere, bl.a. da jeg var ved UWC. Det er mye man kan utrette sammen, selv om jeg vet godt hvor lite jeg kan og vet. Det er krevende å få en slik organisasjon til å fungere. Jeg har fått ansvar for å koordinere en del av den internasjonale innsatsen for Amaya.

JJ: Synes du Norge har et spesielt ansvar for utviklingen i Nicaragua med tanke på engasjementet for sandinistene på 80-tallet?

Oda: Jeg er overrasket over hvor lite engasjement det er for Nicaragua. Det gir oss som engasjerer oss et større ansvar. Norge har prinsipielt et ansvar der vi kan gjør en forskjell. Norske selskaper borer etter olje utenfor kysten av Nicaragua. Det er investeringer som man tjener på.

JJ: Hva med de mange internasjonale organisasjonene som driver med solidaritetsarbeid i Nicaragua? Bør de tenke anderledes nå som Nicaraguas myndigheter har vist seg som så brutale overfor studenter og opposisjonelle?

Oda: Jeg har ikke svar på hvordan organisasjoner som driver solidaritetsarbeid eller kommuner/byer, som er vennskapsbyer med kommuner/byer i Nicaragua, bør ta hensyn til situasjonen. Men de må tenke seg om på hvilke måter de viser støtte på. Støtten de viser kan bli brukt av regjeringen til propaganda-formål. Samtidig kan man jo ikke stoppe det man har av gode prosjekter selv om landet er i unntakstilstand. I England var det studenter som mobiliserte og satte i gang en kampanje på sosiale medier mot lokale myndigheter i Oxford, som hadde et prosjekt i Nicaragua. Nicaraguanske myndigheter brukte bildemateriale og andre utrykk for samarbeid for propagandaformål, for å gi inntrykk av at omverdenen støttet myndighetene.

Amaya sammen med familien.

Vår generasjon tenker annerledes om bruk av sosiale medier. Aktivister i Nicaragua har lagt ut videoer på Youtube der politiet utøver vold mot demonstranter. Mye av motstanden mot regimet i Nicaragua ble organisert og ble formidlet på What`s app. Myndighetene har brukt falske profiler på facebook , og de har gjort bruk av falske mailer. Amayas profil ble tatt i bruk etter at hun ble arrestert. Studentaktivistene i Nicaragua har lært seg å kryptere informasjon.

Etter at demonstrasjoner ble ulovlig, tok mange studenter og andre aktivister bilde av seg selv med rød lebestift. Malene Chau var en kvinne som ble arrestert og forhørt av politiet. Hun ble spurt om hun var medlem av noen organisasjoner. Chau svarte at hun var medlem av kvinner med rød lebestift. Mange har siden tatt bildet av seg selv med rød lebestift og spredd på nettet.

Rettsaken skal finne sted 10. Desember.
(kommentar JJ: rettsaken ble siden utsatt. Dette vil bli kommentert i tredje og siste del av intervjuet med Oda.)
Hun kan bli dømt for terrorisme, med utgangspunkt i de nye lovene Ortega-regimet har fått vedtatt de siste månedene. For at Nicaragua skal komme ut av den umulige situasjonen landet nå er i, så noe må skje på et høyere nivå. Ikke så enkelt å finne en løsning.

Vi må gjøre det vi kan gjøre. De av oss som er opptatt av Amayas sak og hva som skjer i Nicaragua prøver å samle oss og koordinere aktiviteten. Vi må finne ut hvor mange vi er, og hva vi vil gjøre. Kan vi klare å sette lys også på andre politiske fanger? Vi har vært i kontakt med flere frivillige organisasjoner og studentorganisasjoner her i Norge, samt frivillige organisasjoner internasjonalt.

JJ: Hva med Amnesty International?

Oda: Amnesty i Norge har ikke prioritert å sette fokus på Nicaragua. Men de støtter jo det arbeidet vi gjør. Amnesty International har imidlertid uttalt seg om Amaya sin sak flere ganger. Vi må bidra på vår måte – ved å gi Amaya oppmerksomhet. 

Tredje og siste del av intervjuet med Oda Nissen vil bli publisert 18. Januar.

(I etterkant av mitt første intervju med Oda Nissen har Amnesty Norge i større grad engasjert seg i spørsmålet om politiske fanger i Nicaragua. Les Dagbladets Haldor Hustadnes`gode artikler om Amnesty Norges leder Tale Hungnes` oppfordring til Equinor om å forholde seg kritisk til nicaraguanske myndigheter. Dagbladet har også intervjuet norske myndigheter om bistand til Nicaragua.
https://www.dagbladet.no/nyheter/ber-equinor-ta-en-alvorsprat-med-falmet-revolusjonshelt/70585240

https://www.dagbladet.no/nyheter/demokrati-et-ikke-tema-i-norges-olje-bistand-til-nicaragua/70590987 

Andre relevante linker om Amaya Coppens: 
https://www.facebook.com/FreeAmayaCoppens/
https://uwc.no/nettverksnytt/amaya/ 

Intervju med Amaya Coppens venninne, Oda Nissen, desember 2018.

Dette er et bilde av Amaya Coppens. 24-årig nicaraguansk medisinstudent arrestert og dømt for å ha vært med å organisere demonstrasjoner ledet av studenter mot Ortega-regimet i Nicaragua. Hennes norske venninne Oda Nissen, 24-årig psykologi-student i Trondheim, kjenner Amaya fra felles studietid ved United World College, i Hong Kong. UWC er en internasjonal videregående skole med filialer i flere land.

Jeg har intervjuet Amayas venninne, Oda Nissen, om Amaya Coppens og den internasjonale aksjonen som flere studenter har engasjert seg i for Amaya og for nicaraguanske studenter arrestert av Ortega-regimet.

Jan Jørgen Skartveit, (JJ): Smilet til Amaya på dette bildet gir meg et inntrykk av at hun ikke har skjønt hvilket brutalt regime hun har med å gjøre. Har Aymara og de andre studentene vært litt naive i sin motstand mot Ortega-diktaturet?

Oda Nissen, (Oda): Nei. Det tapre og trassige smilet Amaya viser på bildet er hennes måte å vise at hun ikke lar seg knekke, og at hun ikke har gjort noe kriminelt. Hun står for det hun har gjort. Bildet er tatt da hun ble presentert for tiltalen, 48 timer etter at hun ble arrestert.

Saken til Amaya dokumenterer bruddene på de politiske fangenes rettssikkerhet. Rettsprosessen hennes har i likhet med alle andre arresterte studentaktivister og øvrige politiske fanger, vært preget av Nicaraguas manglende rettstat og de politiske fangenes mangel på advokater. 14-15 advokater jobber frivillig med ca. 200 aktive saker.

Amaya (nr. 2 fra venstre) og Oda, (lengst til høyre), elever ved UWC, Hong Kong.

Amaya fikk anklagene mot seg presentert 48 timer etter arrestasjonen. Hun ble ikke presentert for en dommer, og fikk ikke kommunisere med hverken foreldre eller advokat før 8 dager etter arrestasjonen. Amaya ble arrestert i Leon, men ble raskt flyttet til Managua, og ble holdt fengslet 8 dager i El Chipote, fengslet diktatoren Somoza bygget ferdig som et tortur-senter på 30-tallet, og som er konstruert som en ovn under bakken.

Myndighetene legger hele tiden hindringer i veien for Amaya. Den første høringen om hennes sak ble plutselig annonsert 15 minutter før de fant sted. Hennes advokat hadde ikke mulighet til å komme så fort, så en annen advokat måtte tale på hennes vegne. Fordi faren hennes er fra Belgia har belgiske myndigheter engasjert seg ved å sørge for at en diplomat fra Luxembourg følger Amayas sak, men han er ikke advokaten hennes. Amaya er etter hvert blitt flyttet fra torturfengslet El Chipote til et kvinnefengsel, men har ikke fått tilsyn av lege, selv etter 2 måneder i fengsel.

Hun får treffe foreldrene en gang i måneden. Hver gang noen besøker henne i fengslet blir hun filmet. Bilder som ledsager artikler i statlig kontrollerte medier, om besøkene hun mottar, skal vise offentlighet i inn- og utland, hvor god behandling ”selv terrorister” får i nicaraguanske fengsler. Amaya er blitt et symbol for de mange politiske fangene som er blitt arrestert i Nicaragua siden april i år.

JJ: Hun oppfattes tydeligvis både av myndigheter og av de pårørende til de mange arresterte politiske fangene som et symbol. Hvordan ble du kjent med henne?

Oda: Jeg ble kjent med henne ved United World College, i Hong Kong. Jeg vokste opp i en familie, der foreldrene mine tok meg og de andre søsknene mine med på reise rundt i verden i 10 måneder da jeg var fjorten år gammel. Vi reiste mye da jeg var liten, og det gjorde meg nok sulten på internasjonale erfaringer.

Det er ikke så mange som har hørt om United World College, (UWC), men jeg var heldig og så en annonse for skolen mens jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg søkte mens jeg gikk første året på Ski videregående skole. Jeg er fra Ås i Akershus. 40 norske studenter får hvert år lov å gå på UWC, som har 15 skoler på verdensbasis, med elever fra 200 ulike nasjonaliteter. Selv hadde jeg lysst til å lære meg spansk og ville helst gå på skole i Costa Rica, men skolen velger selv på hvilke av de 15 skolene de ulike elvene blir plassert.

Amaya Coppens

På skolen var det høyt faglig nivå. Elevene var ambisiøse og mange engasjerte seg i ulike former for internasjonalt solidaritetsarbeid. Jeg ble plassert på soverom sammen med en elev fra Nigeria, en fra Hong Kong og en fra Jerusalem. I geografi-klassen diskuterte vi globale tema, der ulike elever med ulik bakgrunn, ulike perspektiver, skapte interessante diskusjoner. Det var mye aktiviteter utenfor skolen. Vi hadde tema-kvelder, arrangementer på skolen en gang i måneden, vi kledde oss ut, forberedte forestillinger sammen med andre.

JJ: Hvordan ble du så kjent med Amaya?

Oda: Amaya og jeg var på samme rom det andre året mitt på skolen. Amaya flyttet til Hong Kong det andre året jeg gikk på skolen, og gikk ett trinn under meg. Når du begynner å snakke engelsk til daglig, mister du evnen til å bruke og forstå humor. Hun var ikke så sterk i engelsk, men jeg forsto henne lettere enn andre fordi hun gjorde mange av de samme språkfeilene som en norskspråklig kunne gjort på engelsk. Jeg snakket litt men ustødig spansk og hun snakket litt men ustødig engelsk, så slik fikk vi kommuniser ganske godt alt i alt. Amaya lærte seg engelsk raskt, så det ble det språket vi brukte. Min spansk er fremdeles ikke helt god. Vi utviklet vi en felles humor. Fra Nicaragua er det hvert år en håndfull elever som blir tatt opp på UWC. Amaya var en av toppelevene fra Estelì.

Amaya er varm og omtenksom. Vi pratet mye sammen om ”tingene i mellom”, når vi ikke var opptatt med aktiviteter. Vi var begge travle, alt handlet om aktiviteter, men vi hadde ikke så mange aktiviteter felles. Hun var med i Campus Ecologist gruppe, kampanjer for mer miljøbevissthet, ryddet i naturreservat, mens jeg samlet inn info om korallrev. Vi var begge med i en hip hop-dansegruppe. Siden vi i mitt andre år på skolen, bodde på samme rom, pratet vi sammen hver morgen og nesten hver kveld.

JJ: Hvem er Amaya Coppens?

Oda: Gjennom den internasjonale kampanjen for henne og de andre politiske fangene, blir jeg kjent med henne på nytt. Slik jeg kjenner henne, er hun søt, snill, varm og morsom, legger seg tidlig og står opp tidlig. Det kommer mer frem, hvor utrolig prinsippfast hun er, og hvilket utrolig pågangsmot hun har. Verdiene hennes er viktige for henne, rettferdighet, opptatt av å få ting til selv. Mange av elevene på skolen fikk økonomisk hjelp hjemmefra, men Amaya ville ikke ligge familien unødig til last. Hun tok seg deltidsjobb som spansklærer i stedet for å be om økonomisk hjelp i ferien. Hun bodde i ferien hos kinesisk vertsfamilie i Hong Kong. Da jeg besøkte Amaya i Nicaragua etter UWC, da hun var i gang med å studere medisin i Leon, i Nicaragua, ville hun ikke la meg betale for meg på restauranter og andre steder vi var på. Jeg var hennes gjest, og hun skulle betale for meg. Hun er stolt og sta, og det kommer godt med i det arbeidet hun gjør nå.

Amaya med familie i Esteli, Nicaragua.

Etter videregående ville vi begge hjem til hjemlandet. Jeg ville hjem til Norge, og Amaya ville hjem til Nicarauga, selv om det ikke var det hun ville ha tjent mest på, for egen del. Hun snakket mye om hva landet betydde for henne, og ville gjøre Nicaragua til et bedre land å leve i. Amaya var opptatt av urbefolkningen i Nicaraguas situasjon. Hun jobbet på egen hånd med en kvinnegruppe, drev med seksualopplysning og vaksiner. Jeg kan ikke huske at hun snakket med meg om politikk, men hun syntes det store kanalprosjektet var idiotisk. Amaya var misfornøyd med regjeringen.

De gode ordene er vanskelig å finne. Amaya har pågangsmot, og har bena på jorda, slik det fremgår av måten hun har jobbet på. Hun har blitt en front for studentbevegelsen fordi de har kommet til henne. Amaya har ikke selv søkt lederposisjonen hun er blitt tildelt. Hun er ikke den som sitter i bakgrunnen, men en som alltid er til stede. Amaya ble tidlig utsatt for trakassering fra sandinist-ungdommene. Familien hennes fra Belgia, (far er fra Belgia), forlot Nicaragua, men hun nektet å bli med dem. Hun visste at mange av medstudentene var avhengige av henne, hun var flink til å holde humøret oppe. 

Andre halvdel av intervjuet blir publisert søndag 6. januar.