Den revolusjonære "gnisten" og de andre mytene rundt Fidel Castro og revolusjonen på Cuba!

Min gode nicaraguanske venn, la oss kalle ham Pablo, påpekte overfor meg at, ”Det var den franske og den nicaraguanske revolusjonen som var virkelige ”folkelige” revolusjoner med reelle, vedvarende stridshandlinger, kamper i gatene mellom diktaturets forsvarere og folket, i motsetning til den russiske og den cubanske revolusjonen, som begge i hovedsak var statskupp utført av en elite.”

Pablo har deltatt i stridshandlinger. Han var selv en tenåring, som så vidt hadde rukket å bli gammel nok til å bli ikke direkte, men delvis involvert i den avsluttende militære offensiven fra sandinist-geriljaen mot Somoza-diktaturet, som falt i 1979. Pablo var derimot aktiv soldat i borgerkrigen mot Contras på 80-tallet. Sandinistsoldaten fortalte hvordan det var i et Nicaragua, som hadde en befolkning omtrent på størrelse med Norge, å bo i en liten småby med rundt ca. 100 000 innbyggere, på størrelse med Fredrikstad, i et land i krig. I denne småbyen var det i de mest intense fasene av borgerkrigen på enkelte dager kø på kirkegården for å begrave unge, døde menn.

Pablo husker de cubanske militære rådgiverne, som etter revolusjonen i 1979 etterhvert kom til Nicaragua for å skulle være med å trene opp sandinisthæren. Han hadde ingen respekt for dem, og så på dem som fagpersoner som ikke visste hva de snakket om. Pablo fortalte om sin far som hadde vært helikopter-pilot i det nicaraguanske militæret på 60-tallet, som ble sendt av diktatoren Somoza for å være mobilisert dersom de skulle bli kalt ut til å hjelpe de cubanske soldatene som forsøkte å invadere Grisebukta på Cuba i 1961. Faren og andre i det militære i Nicaragua hadde bare forakt til overs for cubanerne som soldater, en forestilling Pablo noen tiår senere altså mener han fikk bekreftet ved de militære rådgiverne sendt av den ”cubanske revolusjonen” for å assistere den nicaraguanske revolusjonen.      

De propagandaskapte mytene rundt Fidel Castro og den såkalte revolusjonære eliten rundt Castro-dynastiet, kan man med fordel se nærmere på. Man bør gjennomskue den blendende revolusjonære retorikken og det ”coole” ved det på 60-tallet bevisst uflidde og ukonvensjonelle ved Robin Hood-imaget, som ble bygget opp av den drapsvillige fremmedkrigeren Che Guevara og Fidel Castro, sønnen til Angel, den spanske soldaten som slo seg opp som godseier på Cuba. Angel Castro var nær venn av diktatoren Fulgencio Batista, som var gudfar ved dåpen for den ene av Castro-brødrene. Batista ga derfor Castro-brødrene amnesti for dommen for deres militære angrep og drap på de sovende soldatene ved militærforlegningen Moncada i 1953. Fidel sonet mindre enn to år av idømt straff på 15 år. Fidel lærte av diktatorens Batistas feil. Det var broren Raul Castro som rundt 2010-11 ga etter for paven og EUs press mot Castro-regimet for å frigi de politiske fangene fra den "svarte våren" i 2003. 

Var Castro-brødrene så sentrale da Fulgencio Batistas diktatur ble styrtet? Tenk over hvor mange ganger du har hørt historien om Fidel Castro som ”kom ned fra fjellene med sin geriljahær”, som en ”Moses med steintavlene”. Hva innebærer egentlig setningen ”Fidel Castro kom med sin hær ned fra fjellene”? Sandinistgeriljaen i Nicaragua kom ikke ned fra noen fjell etter at Somoza skulle ha forlatt Nicaragua. Sandinistgeriljaen har faktisk noen reelle kamphandlinger å fortelle om, og de har bilder fra kampsoner og reelle kamphandlinger.

To hendelser er i cubansk revolusjonær mytologi ment å utgjøre den cubanske revolusjonens ”stormingen av Bastillen”. For å bygge opp om den revolusjonære myten fremstiller årlig diktaturet på Cuba en håndfull geriljasoldaters angrep på militærbrakken i Moncada i 1953, som gnisten, som skulle ha vekket folket til motstand mot Batista-diktaturet. TV-kanaler og øvrige statlige kontrollerte massemedier på Cuba minner med rollespill, kinaputter og fyrverkeri kontinuerlig befolkningen om Fidels kameraters heroiske angrep på militærbrakken med sovende soldater.

Den andre skjellsettende revolusjonære hendelsen er en dårlig planlagt ilandsettelse av geriljasoldater fra båten ”Granma” i desember 1956. 12 av 80 revolusjonære kom seg unna i det som må betegnes som en militærtaktisk katastrofe. Det er de revolusjonære martyrer som dyrkes, ikke de revolusjonære krigsheltene. Se på hele den revolusjonsmytologien som er bygget opp rundt de revolusjonære sandinistiske sangene, og sammenlign dem med de revolusjonære cubanske sangene, og se hva forskjellen er. Hvor er de ærerike kamphandlingene i cubansk revolusjonær mytologi? 

I romanen "Antes que anochezca" forteller den av Aids døende Reynaldo Arenas ærlig om arbeidsleirer for homofile, fengselsopphold idømt for å skrevet om politikk og å ha levd åpen som homofil. Arenas som døde i 1990, holder ingenting tilbake i romanen og forteller også om hvor ubetydelige og ukjente Fidel Castros geriljasoldater var for det store flertall av cubanere før Fidel kom til makten.

Cubas revolusjon i 1958 var mer av et kupp enn av en revolusjon. USA hadde trukket sin støtte til Fulgencio Batistas diktatur. Viktige kamphandlinger i 1958 mellom Batistas militære styrker og bygeriljaen fant sted, mens Castros noen hundre gerilja-soldater holdt seg i fjellene. Da kampen var over, diktatoren hadde innsett at borgerskapet hadde vendt ham ryggen, og diktatoren hadde flyktet, kom Fidels få, men mindre kamptrette styrker ned fra fjellene. Fidel Castro utnyttet maktvakuumet som oppstod. Han utmanøvrerte etter hvert alle de andre politiske miljøene, som hadde kjempet mot Batista.

I etterkant av Cubas såkalte revolusjon i 1958 bygget karismatikeren og propaganda-geniet Fidel Castro opp en myte for revolusjonære sosialister i Latin-Amerika. De revolusjonære forstod seg selv som gnisten, som skulle tenne den revolusjonære ilden i befolkningen. Geriljasoldatene skulle være en avantgarde, en revolusjonær elite, som herdet av fysisk og mental kamp ble folkets fremste talsmenn med innsikt i hva en vedvarende revolusjonær kamp innebar for å iverksette marxismens uklare ideer om hvordan et revolusjonært parti skulle realisere et sosialistisk samfunn og ”det nye sosialistiske mennesket”. Hele mytologien Castro-dynastiet har dukket opp rundt "den revolusjonære gnisten" handler om å skjule sannheten om at Castros menn satt trygge og ventet i fjellene til de viktige kampene mot Batista-diktaturet var over.

Den franske intellektuelle Regis Debray lagde teorien om den "revolusjonære gnisten", som geriljaen skulle ha vekket i folket og slik inspirert til en folkelig revolusjon.

Fidel Castro forspilte muligheten den folkelige revolusjonen i 1958 ga det cubanske folk, dersom man aksepterer å bruke betegnelsen "revolusjon", og altså ikke som min venn Pablo, insisterer på at det som skjedde på Cuba ikke var noen reell revolusjon, men et statskupp. Ved et av utstillingsmontrene ved Museo de la Revolucion, i Havanna, fortelles det at alle de politiske partiene ble avskaffet av Fidel kort etter ”revolusjonens seier”, fordi de alle hadde samarbeidet med regimet styrt av Fulgencio Batista, Fidel Castros far, Angel Castros gode venn. Fidel hadde lovet frie valg i løpet av kort tid etter maktovertakelsen, ett av et utall løfter Fidel inngikk uten planer om å innfri.  

Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.

Om revolusjonære caudilloer og demokrati.

Hvilke kaos-krefter har fått utspille seg i Nicaragua? Kan kaos-kreftene igjen komme under kontroll? Vil det nicaraguanske samfunnet få tilbake demokrati og respekt for menneskerettigheter?

Nicaragua har altså siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten, har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Er det likheter og forskjeller mellom kaoskreftene som svekket demokrati og menneskerettigheter i Nicaragua i andre halvdel av 80-tallet og svekkelse av demokrati og menneskerettigheter i årene fra 2007 og fram til dagens krise i Nicaragua?

Hva slags former for ekstremisme er det Ortega har praktisert og hva slags diktatur er det han har utøvd? Er Ortegas maktutøvelse i slekt med tidligere nicaraguanske caudillo-diktatorer, som Chamorro, Zelaya og Somoza? Eller har Ortega mer til felles med de sosialistiske, revolusjonære diktatorene Raul og Fidel Castro og Hugo Chavez og Nicolas Maduro?

Nicaragua har i sin historie opplevd flere ganger at maktskifter har skjedd ved at opprørere mot et regime har flokket seg rundt en leder. Lederen har så blitt en ny diktator, en ny caudillo, en høvding, som har monopolisert makten for seg selv og sine. Caudilloer, høvdinger, har slik med jevne mellomrom undergravd oppbygging av rettstat, reversert forsøk på atskilte og av hverandre uavhengige statsmakter og hindret ivaretakelse av konstitusjonen. Caudilloene har hindret rettferdige og oversiktlige valg og respekt for demokratiske rettigheter og for menneskerettigheter. Caudilloen har undergravd institusjoner som har begrenset diktatorens maktanvendelse, og i praksis styrt landet som om det var diktatorens eget storgods, men dog samtidig skapt økonomisk stabilitet og forutsigbarhet.

Det nicaraguanske partisystemet speiler manglende institusjonsbygging i det nicaraguanske demokratiet. Kun et fåtall av de mange politiske partiene har en sammenhengende ideologi eller forutsigbare standpunkter. De mange små partiene er heller bygget opp rundt en høvding, en caudillo, med lojale følgesvenner, som mot å støtte caudilloen forventer betaling i form av inntektsbringende verv, sikkerhet og støtte mot politiske fiender, så vel som rene økonomiske ytelser.

Den strategiske alliansen Ortega gjorde med lederen for FSLNs hovedfiende, det konservative partiet, Arnoldo Aleman, som gjorde det mulig for Ortega å vinne et presidentvalg med bare 35 % oppslutning, var en avtale mellom to caudilloer. Ortega trengte amnesti fra anklager om seksuelt misbruk av stedatteren, og Aleman trengte amnesti fra en dom om omfattende korrupsjon. De to alfa-hannene lot seg ikke binde av konstitusjonelle og demokratiske spilleregler.

Caudilloen Ortegas manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter har flere kilder, flere årsaker. Den tidligere revolusjonære geriljalederen Daniel Ortega har blitt preget av marxismen, en ideologi, som ser rettsstat, demokrati og menneskerettigheter som ”borgerlig blendverk”.

Nicaragua-ekspert Stener Ekern, hevder leninismen er en millenaristisk bevegelse, trosretning. Når det gjelder den latin-amerikanske leninismen er det åpenbart at leninismen er en trosretning. Leninismen ga gjennom kampen mot Somoza og senere mot Contras, mange ledende sandinister troen på seg selv som utvalgte representanter, herdet og opplyst gjennom oppofrende, fysisk og mentalt krevende geriljakamp. Den revolusjonære avantgarden var blitt herdet i revolusjonær kamp med større forståelse for hva folket trengte enn noe parlamentarisk system eller borgerlig demokrati ville kunne frembringe i folket, mente de selv, mange av dem, i følge Ekern.

Leninismen i dens latin-amerikanske form ga revolusjonære sosialister i Latin-Amerika en overbevisning om å være utvalgte. Å ha ofret sin ungdomstid for revolusjonen, ga også revolusjonære ledere en overbevisning om at de fortjente makten for sine oppofrelsers skyld, oppofrelser de tenkte at hadde lutret og herdet dem for den store oppgaven, å skape det nye samfunnet og ”det nye mennesket”. Makten var deres fordi de ”fortjente den”.

Leninismen i dens latin-amerikanske form la liten vekt på tenkning rundt økonomi. Latin-amerikanske marxister la noen av dem vekt på hvordan skape økonomisk vekst og utvikling ved jordreformer, og forestillinger om å skape en klasse av selvstendige bønder. Både på Cuba og i Nicaragua endte marxistisk landbrukspolitikk med kooperativer og andre former for sterk statlig styring av landbruket. Den sterke statlige styringen forårsaket væpnete opprør blant bønder, som protesterte mot det bøndene så som brutte løfter om egen jord. (Jeg vil skrive mer om landbrukspolitikk og bondeopprør i neste blogginnlegg.)

Etter først å ha kommet til makten, var ikke marxistisk teori så mye til hjelp for å utvikle industri eller modernisere tilbakeliggende økonomier som hadde basert seg på eksport av landbruksprodukter. Stalin ledet et brutalt, totalitært diktatur, som hadde mange millioner av ofre, men forsvarerne av Stalin vil kunne hevde at den sovjetiske lederen tross alt industrialiserte og moderniserte det industrielt og økonomisk tilbakeliggende Sovjet. Bolsjevikene gjennomførte utdanningsreformer som bragte frem et stort antall unge ingeniører, som ga økonomien vekst noen tiår før Sovjet stagnerte økonomisk. For den latin-amerikanske, revolusjonære sosialismen kan ikke en gang tilhengerne vise til en tilsvarende form for økonomisk, industriell, teknologisk fremgang for de samfunnene der revolusjonære sosialister har kommet til makten.

USA og lokal overklasse har fått skylden for radikal venstresides mislykkete politikk. Den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika har forklart egne nederlag med at imperialistmakten USA i ledtog med eliter innen overklassen i de respektive landene og deres aktive motarbeidelse av de revolusjonæres målsetninger, har hatt skylden for at revolusjonære sosialister ved makten så sjelden synes å lykkes med å bringe fremskritt og materiell velstand for de fattige, eller i det hele tatt, fremgang for hele samfunnet.

I Norge har ikke bare revolusjonære sosialister men også moderat venstreside akseptert den radikale venstresiden i Latin-Amerikas egen ansvarsfraskrivelse for egen mislykket økonomisk politikk de gangene revolusjonære sosialister har kommet til makten. Burde norske forskere og journalister være mer kritiske til radikal venstresides forståelse av hvorfor revolusjonær sosialisme synes alltid å ende opp med økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse?  

Lenin skal ha sagt til sine revolusjonære bolsjeviker; ”virkeligheten er vår største fiende”. Ikke en gang de latin-amerikanske revolusjonære selv synes overbevist om egen økonomisk kompetanse. Fidel Castro ga sandinistene i Nicaragua kort etter revolusjonen i 1979 rådet - å ikke følge Cubas økonomiske modell. ”Modellen virker ikke en gang for oss”, skal Castro ha uttalt offentlig. Realpolitikeren Castro skjønte at et økonomisk stagnert Sovjet ikke kunne fø på enda en ikke-bærekraftig latin-amerikansk økonomi. Det revolusjonære Cuba ønsket å være alene om privilegiet å kunne snylte på Sovjet økonomisk.

I sin første periode ved makten, på 80-tallet, tok FSLN og Danilel Ortega ikke hensyn til Fidels advarsel, men det gjorde Ortega i den andre perioden, fra 2007. I den andre perioden ble Ortega selv rik, og skapte inntil april i år, vedvarende økonomisk vekst i landet.

Det er nok likevel ikke muligheten til å bli rik, som gjør at Daniel Ortega har søkt makt og klamrer seg til makt. Makten for maktens skyld er det viktigste for Ortega. De sosialistiske diktatorene, Fidel og Raul Castro, Hugo Chavez og Nicolas Maduro er ikke som de latin-amerikanske diktatorene i militærdiktaturene før og under den kalde krigen, som først og fremst syntes tiltrukket av rikdommen makten førte med seg.

De revolusjonære sosialistiske lederne gjør bruk av en revolusjonær retorikk som tilslører den politiske virkeligheten i Latin-Amerika. Ofte er det lite reelt samsvar mellom revolusjonær retorikk og radikal venstresides praktiske politikk ved makten. Å gi inntrykk av å hjelpe de fattige og å gjøre samfunnet bedre, kan det virke som er viktigere for revolusjonære ledere ved makten enn faktisk å gjøre samfunnet bedre, både for de fattige og for hele befolkningen.  

Politikere må beherske å utøve politiske analyser og å utøve politisk retorikk. Både de selv og de som hører på, bør imidlertid være seg bevisst når politikere bedriver analyser og når de bedriver retorikk. Den radikale venstresiden i Latin-Amerika trives best når de kan blande sammen retorikk og analyser, og når analyser blir til retoriske øvelser.

Viktigere enn retorikk, er det tross alt å utføre praktisk politikk. Latin-amerikansk radikal venstreside bruker ofte retoriske øvelser der USA, imperialisme og nyliberalisme får skylden for egen manglende evne til å utvikle konstruktiv, relevant og løsningsorientert politikk for samfunn der revolusjonære har kommet til makten. Om revolusjonære sosialister i Latin-Amerika så kontrollerte regjeringsmakt, hadde mangeårige flertall i parlament eller utgjorde absolutte diktaturer, så har likevel tendensen vært der til å redusere politikk til retorikk, og vise manglende interesse for politisk praksis.

Sansen for det retoriske har kanskje sammenheng med mangelen på forståelse for det økonomiske, som kanskje også er en forakt for økonomisk tenkning i det hele tatt innen latin-amerikansk radikal venstreside? De revolusjonære, leninistiske lederne forstod seg på makt, men ikke på økonomi.

Nicaragua trenger nå det internasjonale samfunnets hjelp til å bryte den uheldige syklusen med caudilloer, høvdinger, som kommer til makten ved hjelp av opprør mot andre egenrådige eneherskere. Nicaragua har for ofte erfart at en ny caudillo gjentar samme undergraving og blokkering av institusjonene, som skulle hindre eneveldig maktutøvelse og maktmisbruk.

Maktbalanse og uavhengighet mellom de demokratiske institusjonene, respekt for konstitusjon, rettsstat, presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter og menneskerettigheter er i Latin-Amerika og i Nicaragua, så vel som i Norge og Europa, de kreftene som hindrer kaoskrefter og politisk ekstremisme i å utfolde seg.

Hvem eier en revolusjon?

Hvem eier en revolusjon? De som stiller seg opp foran den og selv påstår de har æren for den? Eller er det de som, når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Eller er det ”folket”, hvordan man nå velger å definere det, som eier en revolusjon?

Månedene etter Somoza-diktaturets fall i 1979 var Nicaraguas store øyeblikk. En bred folkelig revolusjon, der sandinistene ledet av bl.a. Daniel Ortega, spilte en nøkkelrolle, fjernet i 1979 fra makten et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Alle ville være venner med Nicaragua, de latin-amerikanske landene, til å begynne med selv Jimmy Carters USA. Europeiske politikere, ikke minst sosialdemokrater fra hele Skandinavia svermet for Nicaragua.

Artister og kunstnere kom fra hele Europa, også fra Skandinavia. Bjørn Afselius, Mikael Wiehe, det svenske punkbandet Imperiet med sanger Joachim Thåstrøm og Åge Aleksandersen opptrådte i Nicaragua og var med og samlet inn penger til kulturhus i hovedstaden Managua.

Noen av de skandinaviske artistene sang ”sandinistenes nasjonalsang”; ”Nicaragua, nicaragüita” på egne konserter, skrevet av den revolusjonære visesangeren og sandinisten Carlos Mejia Godoy. De nicaraguanske visene formidlet det mytologiske, revolusjonære Nicaragua. Et nytt samfunn og et nytt menneske skulle skapes, der ”alle barn ble antatt å være poeter inntil det ble bevist at de ikke var det,” i følge sandinistlederne.

Carlos M. Godoy lærte oss som på slutten av 1980-tallet reiste som brigadister til Nicaragua også andre Godoy-komponerte visesanger med revolusjonære tema, som ”las Mujeres del Cua” og ”Vivira Monimbo”. Selv jobbet jeg som 19-åring, i et jordbrukskooperativ med å reparere vannkanaler som var blitt ødelagt av en av de mange orkanene, som med jevne mellomrom rammer Mellom-Amerika. Jordbrukskooperativet der jeg oppholdt meg noen uker i 1989, lå tilfeldigvis nettopp i El Cua, stedet med de modige revolusjonære kvinnene fra 70-tallet, som Godoy sang om i sangen, Las Mujeres del Cua”.

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i forrige blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i forrige blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Ortega-dynastiet ble under oppstanden, som begynte i april i år, møtt med de gamle revolusjonære sangene fra 70- og 80-tallet, som nå fikk ny betydning og ny slagkraft. Nicaragua har nemlig en ung befolkning som er vokst opp i skyggen av revolusjonen og i stoltheten over de revolusjonære seire, mot USA og Contras, på 80-tallet, så vel som mot Somoza-diktaturet på 70-tallet. Demonstrantene som i dag tilnærmet ubevæpnet blir skutt på av regjerings-støttete paramilitære, har tatt i bruk den revolusjonære mytologien og de revolusjonære sangene mot et diktatur og et familiedynasti som blir sammenlignet med kampen mot familiedynastiet Somoza-diktaturet.

I bydelen Monimbo i byen Masaya, utspilte et slag seg som i den nicaraguanske revolusjonen har tilsvarende symbolsk betydning som den franske revolusjons ”stormingen av Bastillen”. I Monimbo, fant i 1978 en forfulgt sandinistgerilja skjul for Somoza-diktaturets våpen-messige overlegne militærstyrke. Det som skjedde i Monimbo er i ettertid blitt beskrevet som et vendepunkt i kampen mot Somoza-diktaturet.

Monimbo har under oppstanden som startet i April i år, på nytt blitt et arnested for motstand mot et diktatur, Ortega-dynastiets diktatur. Monimbo har på nytt blitt en stridscene, der denne gangen så godt som ubevæpnete unge demonstranter har blitt skutt, drept, fengslet, blitt bortført og forsvunnet. Demonstranter bygget barrikader av brostein for å beskytte seg mot paramilitære og mot politiet, slik demonstranter har gjort i enkelte byer.

Ortega-diktaturet ville hindre uvedkommende i å bli vitner til regimets ”opprydning” blant demonstrantene. I motsetning til i begynnelsen av oppstanden mot Ortega, hadde demonstrantene nå imidlertid til en viss grad bevæpnet seg.

Da jeg på ferie i Nicaragua i juni i år trengte å reise gjennom det transportmessige knutepunktet, byen Masaya, der Monimbo er en bydel, var alle innfartsveiene til Masaya stengt av politi med finlandshetter. De maskerte politimennene hindret utenforstående i å overvære Ortega-regimets ”operasjon rengjøring”. Politi og paramilitære skulle fjerne barrikader satt opp av demonstranter, i de deler av Nicaragua der demonstrantene fremdeles holdt stand.

Carlos Mejia Godoy har siden Ortega på nytt kom til makten nektet den overfor Ortega lojale sandinist-bevegelsen å bruke de revolusjonære sangene han har laget. Godoys gamle revolusjonære sang om Monimbo har derimot fått ny betydning, ny politisk sprengkraft, og utfordrer på nytt et brutalt diktatur.

Leger og helsepersonell, som har nektet å etterkomme kravet om å ikke å behandle skadete demonstranter, blir utsatt for represalier fra myndighetene. Helsepersonell, som ikke lar seg kue av Ortega-regimet, er blant demonstranter som synger ”Vivira Monimbo” under sine fredelige marsjer, demonstrasjoner.

Daniel Ortega møter ikke bare seg selv i døren når revolusjonære symboler og sanger nå blir vendt mot ham og hans regime. I sangen ”Vivira Monimbo” er det en passasje, der Daniel Ortegas bror, Camilo Ortega, som ble drept i kampen mot Somoza-diktaturet, blir omtalt som martyren som ved å ofre sitt liv pekte ut veien mot å realisere sandinistbevegelsens drømmer om det nye samfunnet.

I juli i år leste Carlos Godoy opp et åpent brev til Ortega der han minnet den tidligere kommandanten om de mange døde revolusjonære i kampen mot Somoza, deriblant Daniels egen bror, Camilo. Godoy mente de mange som ga sitt liv i kampen mot Somoza-diktaturet ikke ville ha akseptert overgrep og drap på uskyldige, som sandinistlederen, har gjort seg skyldig i. Godoy ba Ortega om å gå av. Sangeren har nå måttet rømme landet, etter å ha blitt utsatt for trusler.

Før Godoy flyktet, som så mange andre av Ortegas tidligere stridsfeller har måttet gjøre de siste månedene, laget Godoy nye revolusjonære sanger. En av sangene handler om en gutt og en jente som møtes og blir forelsket, men uten å bli kjærester, i den revolusjonære kampen mot det nye diktaturet, familiedynastiet Ortega. Gutten dør som martyr, for skudd fra regimets paramilitære grupper. Den døende martyren ber jenta om å plante en blomst på graven hans, slik at hans sjel kan blomstre og få se et fritt Nicaragua.

Sangen minner meg om vår egen Henrik Wergelands dikt ”Til min Gyldenlakk”. Den døende Wergeland ber om at en blomst skal blomstre på dikterens grav slik at hans sjel gjennom blomsten kan få se våren, livets evige kretsløp og naturens ”ånd” en siste gang. Den revolusjonært sinnete og romantiske norske dikteren ville nok ha kjent seg igjen i Mejia Godoys revolusjonsromantiske metaforer. Men de skandinaviske artistene vil nok ikke noen av dem synge de gamle, nicaraguanske, revolusjonære sanger om igjen.

Har de som stiller seg opp foran en revolusjon og selv påstår de har æren for den, også eierskapet til revolusjonen? Har de eierskap, som når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Har bevegelsen som kom til makten etter revolusjonen? Er det andre enn befolkningen, som har kvittet seg med et diktatur, som eier en revolusjon? 

Linker til Joakim Thåstrøm og Nicaragua : 

https://www.youtube.com/watch?v=WxS6DQMlx7Q 

https://matsbacker.se/imperiet/

Artikkel om Mikael Wiehe og Nicaragua: 

https://www.sydsvenskan.se/2015-07-19/nicaraguas-blagula-kulturhjarta

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!