Norsk fagbevegelses samarbeid med cubansk fagbevegelse på Cuba - del 4

Nupi-forsker Jacub Godzimirski forteller at Norge var blant de viktigste støttespillerne for den frie fagbevegelsen Solidaritet på 80-tallet i Polen. Solidaritet bidro sterkt til kommunismens fall i Øst-Europa og murens fall i 1989. Norsk fagbevegelse stod for den viktigste støtten fra norsk side til Solidaritet. Ved ukritisk å la LO i Oslo få lov å støtte CTC, det totalitære kommunistdiktaturets fagbevegelse på Cuba, lar LOs leder Gerd Kristiansen LO i Oslo kaste vrak på norsk fagbevegelses ærerike og prinsippfaste kamp mot kommunistisk diktatur på 80-tallet. Skal LO opprettholde samarbeidet med CTC må LOs leder kreve det samme som Gerd Liv Valla krevde i 2003 av CTC i etterkant av arrestasjoner og fengslinger til lange fengselsstraffer av medlemmer av frie, selvstendige fagbevegelser på Cuba. Gerd Liv Valla krevde i et offentliggjort brev i juni 2003 at CTC oppfordret Cubas styresmakter til å slippe alle politiske fanger fri, respektere menneskerettigheter og tillate demokrati. Norsk fagbevegelses medlemsblad heter tross alt «Fri fagbevegelse».

Solidaritets leder Lech Walesa.

Det internasjonale LO, ILO, ga våren 2015 en rekke anbefalinger til CTC i forkant av CTCs utarbeidelse av en ny lovgivning for arbeidslivet. Anbefalingene fra ILO ble ikke tatt hensyn til av CTC. Blant anbefalingene fra ILO som ikke ble lyttet til av CTC, var retten til streik og retten til å skape uavhengige fagbevegelser.

 

Invitasjon til møtet med CTC i Oslo

Mai 2015 var en delegasjon fra CTC på besøk hos LO i Oslo. Leder for delegasjonen og generalsekretær i CTC i Havanna, Luiz M. Castanedo Smith forsvarte det som best kan beskrives som «toppfolkenes partnerskap» i det totalitære regimet. Castanedo Smith mente fagbevegelsen på Cuba ikke trengte streikerett, fordi CTCs leder hadde jevnlige møter med ledelsen i kommunistpartiet. Alle fagbevegelsens utfordringer ble derfor løst før de rakk å utvikle seg til problemer, forklarte han. Frie forhandlinger for de arbeidstakerne som arbeidet i de deler av økonomien som tjente penger, turisme og sektorer der utenlandske selskaper hadde investert, forklarte Castanedo Smith ikke kunne tillates. Han mente dette ville kunne øke sosiale forskjeller på Cuba og skape inflasjon. (Bidrar ikke tilgang til dollar for cubanere med slektninger i utlandet, utbredt korrupsjon og nepotisme innen eliten allerede til store sosiale forskjeller på Cuba?)

Frie forhandlinger blant det som i en fri økonomi ville ha vært lønnsledende yrkesgrupper, kunne ikke tillates på Cuba, forklarte Castanedo Smith. Størstedelen av de yrkesgruppene som ved frie forhandlinger kunne ha presset frem høyere lønninger for egen yrkesgruppe, måtte altså fortsette å erfare at størstedelen av de lønningene utenlandske selskaper betalte gikk direkte til den cubanske stat og til eliten rundt Castro-dynastiet. Disse gruppene av arbeidstakere måtte heller ikke få lov å danne egne, selvstendige fagbevegelser. Castanedo Smith kunne fortelle med stolthet at det store flertallet av arbeiderne ved nystartete, av staten uavhengige restauranter hadde CTC lyktes med å få til å bli fagorganiserte.

Castanedo Smith ble spurt om de 75 som ble gitt fengselsstraffer i gjennomsnitt på 20 år i 2003, der 7 av dem ble fengslet for å ha startet uavhengige fagbevegelser. Generalsekretæren for CTC i Havanna og lederen for delegasjonen av cubanere i Oslo ble konfrontert med at på den tiden leder i LO, Gerd Liv Valla, i juni 2003 skrev et offentliggjort brev til CTC der hun oppfordret CTC om å oppfordre kommunistpartiets ledelse til å frigi alle politiske fanger, respektere menneskerettigheter, og innføre demokratiske reformer. Castanedo Smith svarte at han aldri hadde hørt om at noen skulle ha vært arrestert for å ha drevet uavhengige fagbevegelser i 2003, og de påståtte mange arrestasjonene under den «svarte våren» i 2003 hadde han heller ikke hørt om. Han mente dette var gale opplysninger. Gjesten fra CTC antydet altså at Valla, tidligere leder for LO, var blitt løyet for av noen, da hun skrev oppfordringen til CTC i 2003. Castanedo Smiths avvisning av velkjente fakta om den svarte våren, kan fremstå som absurd for norske tilhørere. Det viktigste for Castaneda Smith var antageligvis hva resten av den cubanske delegasjonen til stede på møtet fikk vite og fikk anledning til å rapportere hjem til sikkerhetstjenesten på Cuba om Castanedo Smiths håndtering av det Castro-regimet vil betegne som «angrep fra kontrarevolusjonære».


Norsk Cubaforening

Bård Larsen i Civita skriver i en artikkel fra 2009 om et seminar LO i Oslo arrangerte i 2007: Blant seminarets deltakere var Fabian Cespedes og Raymondo Navarro, internasjonale sekretærer for CTC sentralt. «Ingen kritiske røster deltok. Til LO-Aktuelt fortalte Navarro at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok»,» skriver Larsen. Larsen nevner videre i artikkelen fra 2009 at daværende leder i LOs internasjonale utvalg, Svein Mortensen, også var styremedlem i Cubaforeningen, som Larsen mener hyller Fidel Castro og den cubanske revolusjonen som sosialismens fyrtårn. I følge Larsen arrangerte Cubaforeningen også seminarer om «gyldigheten til Ches tenking» og «aktualiseringa av den cubanske økonomiske modellen som en strategi for å styrke sosialismen». Civita-medlemmet Larsen kritiserer med rette det han ser som et «samrøre mellom LO i Oslo og en ren propagandaorganisasjon innrettet mot å forsvare et av verdens lengtslevende og mest insisterende diktaturer».

Norsk fagbevegelse ser Civita som en ideologisk motstander i politiske strider i Norge om velferdsstat, arbeidsliv og økonomi. LO har selv finansiert tenketanker som Res Publica, Manifest og Agenda, for å yte motstand mot det de oppfatter som Civitas ideologiske og politiske kamp for å styrke grobunnen i det norske samfunnet for høyresidens politiske og økonomiske løsninger. Er LOs støtte til det totalitære kommunistiske Castro-dynastiet en strid det er verdt å kjempe? Er Gerd Kristiansen villig til å ta de belastningene den norske fagbevegelsen vil oppleve når ikke lenger et Stasi-lignende sikkerhetspoliti, informanter, nabolagskomiteer og et vilkårlig politi og fengselsvesen klarer å holde et moralsk og økonomisk bankerott regime ved makten? Vil LO bli svekket av sin nære assosiasjon til Castro-dynastiet når en internasjonal opinion i fremtiden vil få tilgang til arkiver og vitnemål fra regimets ansatte som etter regimets fall vil kunne fortelle sannheten om regimet? Gir LO Civita og høyresiden lettvinte poenger i den krevende ideologiske striden om forståelsen av norsk politikk ved å støtte det totalitære Castro-dynastiet, eller er den cubanske kommunismen verdt å ta en ideologisk strid for? Er alle LOs medlemmer enige i at støtten til det totalitære diktaturets fagbevegelse er verdt å bruke LOs økonomiske midler og å risikere LOs politiske prestisje for å støtte opp om?




Hva mener Gerd Kristiansen om samarbeidet mellom LO i Oslo
og det kommunistiske diktaturets fagbevegelse, CTC?

Norske journalister burde spørre LO-leder Gerd Kristiansen om hva hun mener om uavhengige fagbevegelser på Cuba. Hvis ledende tillitsvalgte i CTC ikke har fått med seg hva Valla i sin tid prøvde å oppfordre CTC til, så burde kanskje LO gjenta forespørselen? Kanskje LO også burde støtte uavhengige fagbevegelser på Cuba, enten i tillegg til støtten til CTC eller i stedet for støtten til CTC? LO har en stolt tradisjon i å stå opp mot diktaturer. Bør et samrøre mellom LO i Oslo og norsk Cuba-forening få lov å kaste vrak på en så ærerik tradisjon?




Kilder: Blant andre: Bård Larsen: "LO på trøblete tur", artikkel publisert i "Meninger" i Aftenposten , 3.11.2011. 

Norsk fagbevegelses engasjement for Cuba – del tre.

LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse er i strid med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn. LO bør kjenne til forsøkene på å danne uavhengige fagorganisasjoner og vite hvordan disse forsøkene er blitt behandlet av diktaturet.

Gerd Liv Valla

Forsøk på å skape uavhengige fagbevegelser på Cuba har vært forsøkt. I 2001 ble CONIC, Confederacion Obrera Nacional Independiente, dannet. Organisasjonen ble stiftet av tidligere tillitsvalgte i CTC, som hadde meldt seg ut i protest fordi de stilte seg kritiske til CTCs evne til å ivareta cubanske arbeideres interesser.

Castro-dynastiet kvalte tilveksten av frie fagorganisasjoner i 2003. Under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 7 som hadde forsøkt å starte uavhengige fagorganisasjoner. De andre som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter. I 2004 ble 18 av de 75 politiske fangene løslatt. De siste av de 75 politiske fangene fra den «svarte våren» ble etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner, satt fri i løpet av 2010 og 2011.

Har cubansk fagbevegelses påståtte interesse for norsk arbeidsmiljølov bidratt til å forbedre arbeidsforhold for cubanske arbeidere? Har de millionene LO har brukt på samarbeidet med CTC satt spor utover vennskap og andre relasjoner, som er skapt mellom cubanere og nordmenn i kjølvannet av de mange reisene ansatte i LO har foretatt til Cuba og cubanske tillitsvalgte har foretatt til Norge? Har samarbeidet om desentralisert bedriftsutvikling, arbeidsmiljø, likestilling og kollektive forhandlinger satt spor på Cuba?

Norsk fagbevegelse på besøk hos CTC
på Cuba, Sancti Espiritus

Redaktøren av den uavhengige avisen «den frie cubaner» på Cuba, Ivan Carrillo hevder Raul Castros økonomiske reformer har ført til at mange tusen offentlig ansatte er blitt sagt opp. Få av disse får nye jobber, og de ender opp som arbeidsledige. De offentlig ansatte som fremdeles har arbeid må finne seg i en forverring av arbeidsforholdene.

Av mangel på et illustrerende eksempel på hva det innebærer for cubansk arbeidsliv å ikke ha uavhengige arbeidstakerorganisasjoner, må jeg gjøre bruk av det eneste eksemplet Carrillo nevnte om arbeidsliv på Cuba. (Mine intervjuer med Carrillo, som skjedde i skjul for det hemmelige politiet, handlet om andre politiske forhold enn arbeidsliv.) I det cubanske arbeidslivet er det nå slik at staten ikke har råd til å ha air condition – anlegg på mange offentlige arbeidsplasser med mindre arbeidsplassen helt mangler vinduer der det kan luftes. Siden Cuba er et tropisk land med tropisk hete, hevder Carillo det blir rapportert til ham om mange steder der arbeidstagerne besvimer på arbeid. Det finnes ikke frie fagorganisasjoner på Cuba, alle er de kontrollert av regimet. Arbeidstagere på Cuba har således ingen steder å henvende seg for å klage på arbeidsforhold.

Norsk fagbevegelse er splittet i sitt syn på Cuba. Sommeren 2003, noen måneder etter den «svarte våren», skrev lederen av LO, Gerd Liv Valla, et offentliggjort brev til CTC, den cubanske fagbevegelsen. Hun oppfordret CTC om å påvirke det cubanske regimet til å innføre demokratiske reformer og å etterkomme Amnesty Internationals krav til Cuba angående politiske fanger. Et motsatt signal ga leder av LO i Oslo, Kleiv Fiskvik da han inviterte nestlederen for CTC til å være en av hovedtalerne på Youngstorget 1. mai i 2005. Invitasjonen vekket strid i Oslo Arbeiderparti og forårsaket en kritisk radioreportasje i NRK.

Gerd Liv Valla på besøk hos norsk ambassadør på Cuba.

Kan LO fortsette å bidra til å styrke en fagbevegelse som er en del av et totalitært statsapparat? Gerd Kristiansen bør klargjøre hva som skal være den norske fagbevegelsens rolle på et Cuba der politiske forhold kan synes å stå foran nærstående endringer. Bør LO fortsette sitt samarbeid med CTC eller bør LO heller se i retning av de uavhengige fagbevegelsene som er i ferd med å gjøre seg gjeldende på Cuba? På Cuba foregår økonomiske endringer, som gjør at den cubanske befolkningen trenger sterke og uavhengige fagorganisasjoner. Dersom LO-lederen likevel mener det er gode grunner til at LO skal fortsette samarbeidet med CTC, bør Kristiansen følge i Gerd Liv Vallas fotspor og kreve demokratiske reformer av regimet og frigivelse av alle politiske fanger på Cuba.

 

De to neste innleggene på bloggen vil også handle om fagbevegelse på Cuba. Neste innlegg vil handle om en delegasjon fra CTC som besøkte Norge i mai 2015.

Fagbevegelsens engasjement for Cuba – del to.

LOs samarbeid siden 1999 med det totalitære cubanske diktaturets fagbevegelse, CTC, fremstår å være i strid med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn. Har LO uten å reflektere over det, kommet i skade for å styrke en viktig del av et totalitært statsapparat?

I de første årene handlet samarbeidet, som nevnt i forrige blogginnlegg, om å spre norsk lovgivning for helse og arbeidsmiljø, likestilling, opplæring av tillitsvalgte i å føre kollektive forhandlinger og å fremme desentralisert bedriftsutvikling.

CTC - Det totalitære Cubas fagbevegelse

Lovgivning for helse og arbeidsmiljø forsvant som mål i 2005. Forsvant gjorde også arbeidet for desentralisert bedriftsutvikling. Fidel Castro mislikte tapet av politisk kontroll de økonomiske reformene og selvstyre i bedriftene innebar. Oljemillionene fra Venezuela gjorde at Fidel Castro reverserte økonomiske reformer og reverserte tendensene til desentralisering og lokal selvbestemmelse i økonomien. El Comandante strammet på nytt sitt eget og kommunistpartiets grep om økonomisk og politisk makt på Cuba. Målsetningene om likestilling og forhandlinger om kollektive avtaler har imidlertid fortsatt inntil i dag å være en del av samarbeidet mellom CTC og LO. Budsjettene har imidlertid blitt redusert fra hvert år 4 millioner NKR i 2000 til en halv million siden 2011.

Forskernes rapporter om samarbeidet med tillitsvalgte fra CTC viser at de tillitsvalgte fra LO ikke forstod at de samhandlet med et totalitært diktatur. De norske prosjektlederne uttrykker frustrasjon over at de cubanske tillitsvalgte, som fikk økt sin kompetanse ved de arrangerte kursene, ofte senere ble ansatt i administrasjonen, altså arbeidsgiversiden. Dette ble fastslått å være i strid med intensjonene ved samarbeidet og var noe som virkelig måtte bli tatt opp med de cubanske samarbeidspartnerne skulle samarbeidet kunne fortsette, i følge forskerne. Rettigheter for arbeidstakerne som kurslederne fra LO gjerne ville undervise de tillitsvalgte i CTC i, ble avvist fra de tillitsvalgtes side med begrunnelsen at de mente lovgivning fra andre latin-amerikanske land var mer relevante for deres type arbeidsforhold. Slike begrunnelser aksepterte LO. LOs representanter var likevel frustrerte over manglende forståelse blant cubanske tillitsvalgte for hva «felles interesser» og «ulike roller» innebar når representantene for CTC ble kurset i å forhandle med arbeidsgivere.


Å ta vare på og perfeksjonere sosialismen - CTC - banner.

Representantene fra LO uttrykte bekymring over manglende arbeidsdisiplin og korrupsjon blant arbeidere på arbeidsplassen. De norske tillitsvalgte fortvilet over hvordan de cubanske tillitsvalgte bagatelliserte og aksepterte korrupsjon som en dyd av nødvendighet for å overleve i det cubanske samfunnet. De LO-ansatte fortvilet også over representantene fra CTCs manglende evne til å forstå det de norske mente burde være cubansk fagbevegelses ansvar overfor det store antallet arbeidstakere som i etterkant av Raul Castros økonomiske reformer ikke lenger var statlige ansatte, men private ansatte. Samarbeidspartnerne fra LO fortvilte over at de cubanske tillitsvalgte ikke forstod hvilke krav en stor ikke-statlig sektor stiller en fagbevegelse overfor. De mange arbeidstakerne som ble gjort arbeidsledige som en konsekvens av Rauls Castros reformer, og som ikke lyktes med å skaffe seg private arbeidsgivere, syntes verken representanter for CTC eller LO å regne som CTCs ansvarsområde.

De mange frustrasjonene de LO-ansatte opplevde i samarbeidet med CTC rådet forskerne som har vurdert prosjektet, LO til å ta opp på høyeste nivå. Innsikten om at de LO-ansatte samhandlet med et totalitært diktatur trenger seg likevel frem i betraktninger om hvordan cubansk fagbevegelse kunne fremme arbeidstakernes interesser overfor statsapparatet i den grad «rammene» og systemet tillot det. Bortsett fra enkelte slike bemerkninger viser rapportene at forskerne som evaluerer prosjektet og de LO-tillitsvalgte som skolerte og etterutdannet tillitsvalgte fra CTC, at de i liten grad forstod at de arbeidet under et diktatur.


CTC - kongress.

Er det i dag spor på Cuba etter cubansk fagbevegelses påståtte interesse for norsk arbeidsmiljølov? Har LOs samarbeid med CTC så langt vært forenlig med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn? Bør LO heller enn å samarbeide med CTC, i stedet søke samarbeid med andre uavhengige fagbevegelser på Cuba?

 

De tre neste blogginnleggene vil også handle om fagbevegelser på Cuba. Neste innlegg vil bli publisert 12. Oktober, og vil handle om uavhengige fagbevegelser på Cuba.

Kronikken jeg skrev om uavhengige journalister på Cuba i Bergens Tidende i sommer, kan leses ved å klikke på denne linken:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Kilder: Rapport om Prosjektarbeid mellom LO og CTC-Cuba. Mercedes Arce og Per Ranestad, Mexico by og Oslo, 5.5.2005. Og "Evaluation of cooperacion between LO Norway and the CTC Cuba. John-Andrew Mc Neish and Ajax Irias, 9.13.2012.

Den norske fagbevegelsens engasjement for Cuba - del 1

De neste fem innleggene på denne bloggen vil handle om LOs samarbeid med Castro-regimets fagbevegelse CTC.

I solidaritetsarbeid med politiske bevegelser i andre land og særlig i andre deler av verden, langt borte fra Norge, har tilhengere av revolusjon i arbeiderbevegelsen fått makt og innflytelse. Norske tilhengere av revolusjon har fått utfolde seg med store budsjetter blant deres likesinnete i andre deler av verden. LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse fremstår å være i strid med LOs egne målsetninger om å skape et rettferdig og demokratisk samfunn.

Delegasjon fra CTC på besøk i Oslo mai 2015

 

Siden 1999 har LO hatt et samarbeid med CTC, diktaturet på Cubas statlige fagbevegelse. Samarbeidet mellom CTC og LO bør vurderes kritisk. Har LO vært naive i sin velmente iver etter å hjelpe et fattig land i økonomiske krise? Har ikke LO fått med seg at Cuba er et totalitært diktatur? Har LO uten å reflektere over det, kommet i skade for å styrke en viktig del av et totalitært statsapparat? LO har som målsetninger internasjonalt å bidra til «demokratiske og rettferdige samfunn». Har samarbeidet med den cubanske fagbevegelsen bidratt til å skape demokrati og rettferdighet på Cuba? Mener LO-leder Gerd Kristiansen samarbeidet mellom CTC og LO bør fortsette eller avsluttes? Bør LO isteden søke samarbeid med andre uavhengige fagbevegelser på Cuba? Dersom LO velger å fortsette samarbeidet med CTC bør da Kristiansen gjøre som Gerd Liv Valla, og oppfordre ledelsen i CTC om å henstille til regimet om å frigi politiske fanger og respektere menneskerettigheter?

Rapportene fra forskere som har evaluert samarbeidet mellom CTC og LO, viser hvordan representantene for norsk fagbevegelsen har vurdert den politiske situasjonen i Latin-Amerika og på Cuba siden 1999. LOs samarbeid med CTC blir plassert inn i en større sammenheng der internasjonal fagbevegelse siden 1990-tallet ble vurdert som svekket av globalisering og nyliberalisme. Bølgen av regimer på venstresiden som kom til makten i Latin-Amerika rundt 2000-tallet, deriblant Brazil, vekket optimisme. I rapporter uttrykker den norske fagbevegelsen resignasjon over at den nye venstresiden ved makten «dessverre» måtte forsone seg med kapitalismen.

Forbrødring mellom LO og CTC på besøk i Oslo mai 2015

Samarbeidet med CTC oppstod i solidaritet med et Cuba i økonomisk krise etter at Sovjetunionen forsvant som økonomisk velgjører. Cubas såkalte «spesialperiode» på 1990-tallet registrerte LOs internasjonale avdeling med begeistring at ble erstattet av økonomisk bedring fra begynnelsen av 2000-tallet. Hugo Chavez kom til makten i Venezuela i 1999, og overtok etter hvert rollen Sovjet hadde hatt som økonomisk velgjører for Cuba. Cuba mottok økonomisk støtte i form av billig olje gjennom samarbeidet med Venezuela. Cuba solgte mye av den billige oljen på verdensmarkedet til markedspris. Venezuela fikk i motytelse leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere fra Cuba. LO registrerte den tiltakende sentralisering og kontroll Fidel Castro innførte på begynnelsen av 2000-tallet etter at den cubanske økonomien bedret seg etter at Cuba fikk tilgang til oljen fra sin venezolanske velgjører. Castro reverserte økonomiske markedsreformer som var ment å innebære desentralisering og økt selvstyre ved enkelte statlige bedrifter. Den tiltakende sentraliseringen ble av representanter for LO vurdert utelukkende i forhold til i hvilken grad sentraliseringen gjorde det lettere eller vanskeligere å fremme LOs målsetninger for samarbeidet med CTC.

I de første årene handlet samarbeidet om å spre norsk lovgivning for helse og arbeidsmiljø, likestilling, opplæring av tillitsvalgte i å føre kollektive forhandlinger og desentralisert bedriftsutvikling. Desentralisert bedriftsutvikling innebar selvbestemmelse på arbeidsplassen og å frigjøre enkeltbedrifter og deler av økonomien fra den statlige, ineffektive kommandoøkonomien. Representantene for LO beskriver hvordan lederne for bedriftene strevde med å administrere og ta egne avgjørelser etter å ha vært vant til å bli gitt og følge ordre. Ledere for lokale bedrifter skulle gå fra å motta ordre slik de hadde vært vant til, til å lære å administrere bedriften og ta egne beslutninger.

Andre del av denne teksten blir trykket 28. september.
Etter dette vil det følge ytterligere tre innlegg om samarbeidet LO og CTC.

Kilder: Rapport om Prosjektarbeid mellom LO og CTC-Cuba. Mercedes Arce og Per Ranestad, Mexico by og Oslo, 5.5.2005. Og "Evaluation of cooperacion between LO Norway and the CTC Cuba. John-Andrew Mc Neish and Ajax Irias, 9.13.2012.

En kjent latin-amerikansk politisk kommentators betraktninger om Obamas avholdenhet fra å kritisere latin-amerikanske statsledere.

Den politiske kommentatoren Andres Oppenheimer har kommentert Barack Obamas kritikk av afrikanske statsledere under USAs presidents besøk i Afrika i begynnelsen av august. Oppenheimer kritiserte Obama for ikke å rette samme kritikk mot latin-amerikanske statsledere.


Barack Obama besøker sin bestemor i Kenya.

Obama kritiserte afrikanske statsledere for økonomisk korrupsjon, for undertrykkelse av sivilt samfunn, undertrykkelse av ytrings- og pressefrihet, og for å endre demokratiske spilleregler for å kunne beholde makt. USAs president kritiserte afrikanske sittende presidenter som endret grunnlover for å tillate flere presidentperioder for seg selv. Rike afrikanske presidenter burde ikke trenge å la seg friste til økonomisk korrupsjon, mente Obama. Økonomisk korrupsjon var å stjele penger som skulle ha gått til å skape arbeidsplasser, og til å forbedre skoler og helsevesen for de fattige.

Oppenheimer mente Obama burde gjenta den samme kritikken han rettet mot afrikanske statsledere mot ledere i Latin-Amerika. Korrupsjon i Latin-Amerika stjeler også ressurser som burde ha vært brukt til å skape arbeidsplasser og forbedre skole og helsevesen for de fattige. Misbruk av statsmakt til å undertrykke presse, sivilt samfunn og politiske motstandere, skader også demokratiet i Latin-Amerika. Latin-amerikanske presidenter som endrer demokratiske spilleregler ved f.eks. å endre grunnlover for å tillate flere presidentperioder, hindrer utvikling av sterke demokratiske institusjoner. Ledere som selv mener de er de eneste som er i stand til å holde nasjonen samlet og bringe fremskritt, har ikke lyktes med å danne bærekraftige demokratiske institusjoner. Latin-Amerika trenger i likhet med Afrika sterkere demokratiske institusjoner, ikke flere «sterke menn», som skal sikre evig makt for seg selv.


Nicolas Maduro - slåss for å beholde makten og utvider stadig
nye fiender av regimet. Nå er det colombianske immigranter
som blir utpekt som fiender av Maduros regime.

 

Obama vil unngå å bli oppfattet som å blande seg inn i Latin-amerikanske anliggender. USA har før og under den kalde krigen tatt seg til rette med udemokratiske metoder i en region USA betraktet som sin egen bakgård, Latin-Amerika. USA har støttet udemokratiske krefter, og de har tidligere brukt militær makt til å støtte regimer som har krenket demokratiske rettigheter og menneskerettigheter i Latin-Amerika. Den amerikanske presidenten har grunn til å være ydmyk. Det er ikke han som skal peke ut veien videre for Latin-Amerikas befolkning og deres demokratiske utvikling.

Obama bør likevel kunne kritisere latin-amerikanske ledere som ikke respekterer befolkningens rett til organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, frie og demokratiske valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Obama vil uansett ikke unngå at politikere som ønsker å være eneherskere vil beskylde USAs president for å blande seg inn i indre anliggender, og enkelte politikere vil beskylde ham for «imperialistiske» kupp-planer. Latin-Amerikas befolkning fortjener mer demokrati og sterkere demokratiske institusjoner etter mange tiår med autoritære regimer av ulik politisk tilhørighet. 

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.