Norsk Latin-Amerika-forsker om demokrati og diktaturer.

Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull kommenterer i Klassekampen 21. mai chavistenes svekkelse av demokratiske institusjoner. «Det som opprører meg særlig er at det i stor grad var venstresida i Latin-Amerika som kjempet mot diktaturene og sørget for demokrati. Nå virker det som om Maduro med sin krigsretorikk mener han har rett til å sette alt dette til side.» Bull uttrykker i intervjuet også at et regjeringsskifte må til i Venezuela, fordi «chavistene har styrt i 17 år, og alle land trenger utskiftninger».

Benedicte Bull, Professor i Professor ved Senter for
Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo.

 

Castro-dynastiet har med sin «revolusjonære» krigsretorikk og forakt for demokrati og menneskerettigheter styrt på Cuba i 57 år. Burde Benedicte Bull og andre Latin-Amerika-forskere begynne å stille seg mer kritiske til det cubanske totalitære diktaturet, eller skal de vente til den cubanske økonomiske og politiske modellen kollapser den også, før de tydeligere toner flagg for demokrati og menneskerettigheter på Cuba?

 

Norske Latin-Amerika-forskere bør begynne å interesse seg mer for cubanske uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og opposisjonelle politikere på Cuba. De må gjerne fortsette å samarbeide med regime-tro akademikere på Cuba, men de bør også i større grad søke utfyllende informasjon om hva som skjer på Cuba utenfor Castro-regimets sirkler.

 

Den uavhengige cubanske journalisten Pedro Moran har sagt om Cuba: «Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere.»

 

I et sammenlignende perspektiv fremstår det som om eliten rundt Castro-dynastiet har inntatt det som i europeisk målestokk er en middelklassetilværelse, mens majoriteten av befolkningen har forblitt i en tilværelse preget av fattigdom. De cubanske kommunistene har kanskje en gang trodd at hvis de trodde tilstrekkelig på revolusjonen, så ville de lykkes i å heve hele befolkningen opp i den middelklasse-tilværelsen de selv som kommunistisk avantgarde, nøt godt av. Politisk indoktrinering i utdanningsinstitusjoner og ensrettete medier, overvåking ved nabolagskomiteer, et «Stasi-lignende» hemmelig politi, angiveri og vilkårlig rettspraksis, var kanskje ment å vare i en midlertidig fase, men som så ble permanent?

 

Cuba er ingen rettsstat, men en politistat. I et demokratisk system holdes utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Fraværet av en rettstat på Cuba rammer både opposisjonelle og vanlige mennesker. Kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler. I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000. I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000, i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco fra Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP.

 

Antallet politiske fanger på Cuba lar seg tallfeste, men det er krevende. Mange som har drevet politisk virksomhet blir arrestert for svartebørshandel, en virksomhet regimet ser mellom fingrene med at cubanere utfører i en økonomi, som ikke fungerer. De som driver med politikk blir arrestert for det regimet av nødvendighet aksepterer at alle driver med. Regimet fabrikkerer også anklager om ordensforstyrrelser, som i realiteten er ulovlige demonstrasjoner, eller de fabrikkerer falske anklager for å fengsle de som driver med politikk.

 

Heller ikke for den delen av befolkningen som ikke deltar i politisk virksomhet som utfordrer kommunistpartiets maktmonopol, eksisterer noen rettsstat. Det generelle strenge straffenivået og den vilkårlige rettspraksisen er en måte diktaturet undertrykker og skremmer befolkningen fra å utfordre Castro-dynastiets makt», hevdet journalisten Pedro Moran.

 

Laritza Diversent, leder av Cubalex, jurist og menneskerettighetsaktivist,
på besøk i Oslo under Oslo Freedom Forum 22-25 mai 2016.

Laritza Diversent fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold.

 

Den cubanske befolkning har opplevd 57 år med nepotisme, vanstyre, korrupsjon, et vilkårlig rettssystem, undertrykkelse, diskriminering, og fravær av demokratiske rettigheter, kritisk presse og ytringsfrihet.  Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

 

Vil de norske Latin-Amerika-forskerne kjenne sin besøkelsestid og ta kontakt med Laritza Diversent og andre opposisjonelle cubanerne som vil være til stede ved Oslo Freedom Forum, som blir arrangert i disse dager i Oslo, 22-25 mai?

Naiv dugnad for cubansk næringsliv.

Eliten rundt Castro-dynastiet fører først og fremst en politikk for å ivareta elitens egne politiske og økonomiske privilegier. Vegard Bye og Kjell Ove Hatlem oppfordrer i Dagens Næringsliv 26, april norsk næringsliv, norske politikere, frivillige organisasjoner og norske akademikere til å slutte opp om en dugnad for Cuba. Bye og Hatlem fremstiller dugnaden som et ønske om å hjelpe den fattige cubanske befolkningen. Dugnaden mener de to vil kunne hjelpe regimet i å hindre utviklingen av de økte sosiale forskjellene økende bruk av markedsmekanismer på Cuba vil føre til. Bye og Hatlem er naive i deres fremstilling av diktaturets erklærte intensjoner og dets poltikk, samtidig som de underslår viktige fakta i sin fremstilling av hva som skjer på Cuba. En norsk politikk som ikke forholder seg til den cubanske befolkningens demokratiske rettigheter og menneskerettigheter, tjener først og fremst regimets ønske om å beskytte regimets politiske og økonomiske privilegier, på bekostning av befolkningens interesser. Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Castro-regimets ledere har i etterkant av Barack Obamas besøk i mars økt den fiendtlige retorikken mot USA og økt undertrykkelsen av opposisjonelle. Under Kommunistpartiets kongress 16-19 april karakteriserte Raul Castro USA som «fienden» og storebror Fidel kritiserte Obama for ikke å ha forstått at rasismen ble avskaffet med revolusjonen. Den 85-årige visepresidenten, Machado, ble gjenvalgt av kongressen. Utenriksminister Bruno Rodriguez beskyldte Obama for å ha ledet et fiendtlig angrep og for å ha brukt retorikk om små selvstendige næringsdrivende som dekke for å bane veien for imperialistisk storkapital. Mener de dominerende strømningene i kommunistpartiet at det er de små selvstendige økonomiske aktørene som skal gjøre de store investeringene på Cuba, som blir nevnt av Bye og Hatlem? Er utenriksministerens uttalelser uttrykk for politiske agendaer som handler mer om regimets overlevelse enn om å bedre den jevne cubaners hverdag? Regimet har forsikret at demokratiske reformer ikke vil bli gjennomført.

Obamas besøk og hans tale har skapt ønsker om mer frihet i den cubanske befolkning. Besøket har skapt tvil om riktigheten av regimets store fortelling om USAs onde imperialisme som forklaringen på alle problemer på Cuba. Bølgene Obamas besøk har skapt gjør regimet usikre på egen maktposisjon. Regimet har derfor iverksatt økt undertrykkelse, og ikke bare overfor opposisjonelle, men også blant de av regimets støttespillere som har tatt Rauls løfter om endring og reformer på alvor. En professor i økonomi ved Universitet i Havanna, som kritiserte regimet for å ha vært for langsomme til å gjennomføre de vedtatte økonomiske reformene, har blitt sparket fra sin stilling. Undertrykkelsen av opposisjonelle har økt. I mars utførte politiet på Cuba 1416 kortvarige arrestasjoner av politiske grunner, og i april 1380. Når Bye og Hatlem fremhever hvordan Raul «egentlig» ønsker å få fortgang i reformene, så lar de seg lure av regimets dobbelt-kommunikasjon.

Obama har siden desember 2014 ført en forsonende politikk der økonomiske konsesjoner ikke har blitt ledsaget av krav om mer demokrati og respekt for menneskerettigheter. Har likevel Obama lyktes i å ta fra regimet muligheten for fortsatt å kunne bortforklare eget vanstyre, korrupsjon og undertrykkelse med trusselen fra imperialistmakten USA og «blokaden», som regimets og dets tilhengere foretrekker å kalle embargoen.

Hvor stor effekt har embargoen hatt siden den ble innført i 1960? Bye og Hatlem påpeker at Cuba importerer tre fjerdedeler av maten de konsumerer. De nevner ikke at mye av maten som blir importert kommer fra USA, som er Cubas tredje største handelspartner. Bye og Hatlem nevner at matvareimportøren Cuba har mye fruktbar jord som ligger ubenyttet. Bye og Hatlem nevner ikke at Cuba før revolusjonen hadde et effektivt landbruk og en økonomi som var blant de mest utviklete i Latin-Amerika. Bare i Argentina blant landene i Latin-Amerika, konsumerte befolkningen mer kjøtt per innbygger. Før revolusjonen var det store sosiale ulikheter på Cuba, slik det også er i det revolusjonære Cuba, der «noen er likere enn andre». Uavhengige cubanske journalister har de siste årene brutt den totalitære statens informasjonsmonopol. Fri, men på Cuba ulovlig presse, har spredd filmsnutter og reportasjer der slum, hjemløse og politiets brutale behandling av hjemløse er blitt dokumentert.

Hvorfor har ikke landet regimets tilhengere hevder har et så fantastisk utdanningsvesen klart å organisere produksjon av landbruksprodukter, som kunne gjøre landet selvforsynt? Hvorfor har ikke den høyt utdannete cubanske befolkningen klart å produsere varer de kunne ha handlet med andre land enn USA, andre land i Latin-Amerika, og med land som Kina?

Regimet hevder revolusjonen har gjort cubanere frie og selvstendige. Det revolusjonære Cuba har imidlertid først og fremst forsøkt å gjøre seg utenrikspolitisk interessante for å finne allierte regimer de kunne de kunne basere seg på økonomisk støtte fra. Strategisk spill på anti-amerikanisme gjorde Cuba attraktive for og deretter økonomisk avhengige, først av Sovjet under den kalde krigen, så fra 90-tallet, av Venezuela.

Pablo Diaz Espì

Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier etter å ha sluppet til mer markedskrefter. På Cuba har imidlertid utenlandske næringsinteresser inntatt en avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet, hevdet Pablo Diaz Espì, cubansk journalist i den uavhengige avisen «Diario de Cuba» på besøk i Norge under Oslo Freedom Forum mai 2015. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten. Mellomlederne er foreløpig dels redde, og dels ser de det ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjonene, hevdet Espì.

Pablo Diaz Espì

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen i 2008. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevdet den uavhengige journalisten. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Bye og Hatlems oppfordring til dugnad fra norsk næringsliv og norske politikere bør stille betingelser til Castro-regimet om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter. Norge bør ikke bidra til å hjelpe Castro-regimet i å gjennomføre en politikk som kan sikre en bevaring av politiske og økonomiske privilegier eliten mener seg berettiget til.

Pablo Diaz Espì vil sammen med juristen og menneskerettighetsaktivisten Laritza Diversent, kunstneren Danilo Maldonado og en rekke cubanske opposisjonelle være til stede ved Oslo Freedom Forum 22-25 mai.

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk – del to.



Det cubanske militærdiktaturet ved president Raul Castro nekter for at de kjenner til at det skulle eksistere politiske fanger i cubanske fengsler. Det samme gjorde det argentinske militærdiktaturet på 70-tallet. De høyreorienterte latin-amerikanske militærdiktaturene på 70 og 80-tallet, som ble støttet av USA, drepte venstreorienterte og andre politiske motstandere, og utøvet en undertrykkelse av politiske motstandere som var atskillig mer brutal enn den undertrykkelsen det totalitære militærdiktaturet på Cuba utøver overfor sine politiske motstandere. Undertrykkelsen Castro-regimet utøver skiller seg imidlertid ikke i vesen fra undertrykkelsen Videla-diktaturet og Pinochet-diktaturet i Chile utøvde i sin tid. Det er snakk om gradsforskjeller, ikke om vesensforskjeller.

 

Som nevnt i forrige innlegg på bloggen, forsøkte Obama å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama ønsket altså å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.

Barack Obama på Plaza de la Revolucion

 

Men om Obama ønsker å legge den kalde krigen bak seg, er det fremdeles for miljøer på den radikale venstresiden i Latin-Amerika, vanskelig å gjøre det samme. Mange menneskerettighetsgrupper på radikal venstreside i Argentina, fortsetter å støtte det cubanske militærdiktaturet og vil ikke anerkjenne cubanske menneskerettighetsgrupper og opposisjonelles kamp for frihet, ytringsfrihet, demokrati, respekt for menneskerettigheter og frihet fra undertrykkelse. Selv om argentinske menneskerettighetsforkjemperne tilhørende radikal venstreside selv er blitt trakassert, forfulgt og undertrykket, så vil de likevel ikke anerkjenne cubanske menneskerettighet- og demokrati-aktivisters kamp for de rettighetene de selv har kjempet for og vunnet. Er det anti-amerikanismen de ikke klarer å gi slipp på, som hindrer dem i å se undertrykkelsen fra militærdiktaturet på Cuba?

 

Regimets undertrykkelse overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister har økt etter Obamas besøk. Særlig overfor det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har undertrykkelsen fra regimet økt etter Obamas besøk. Uavhengige journalister både i Santiago de Cuba og i Matanzas har fått PC’er, kopimaskiner og annet utstyr konfiskert av det politiske politiet og de er blitt arrestert for kortere tidsrom.

 
En av lederne for ICPLEP på Cuba, Raul Risco, har nå blitt utsatt for en politisk prosess som kan ende med opptil et års fengsel. Angola-veteranen, juristen, den uavhengige journalisten og tidligere oberst i Innenriksdepartmentet, er blitt referert i flere innlegg på denne bloggen. Risco var på noen dagers besøk i Norge i 2015, der han møtte Stortingspolitikere fra Venstre, studenter og akademikere på Blindern, og politikere fra Arbeiderpartiet. Risco har sittet 4 år fram til 2008 i fengsel for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. Den sentrale lederen for ICLEP har i likhet med andre uavhengige journalister på Cuba de siste årene blitt jevnlig trakassert og arrestert for kortere tidsrom.



Raul Risco (med ryggen til),
deler ut lokalavisen i Pinar del Rio.

 

Risco har nå blitt beskyldt for å skulle ha kommet med trusler mot en representant for myndighetene. Han har flere vitner på at beskyldingene ikke medfører riktighet. Beskyldningene er fabrikkerte og går inn i et fra regimet velkjent mønster. Regimet arresterer opposisjonelle enten med utgangspunkt i fabrikkerte anklager eller ved å arrestere opposisjonelle for den svartebørshandelen regimet vet at de fleste cubanere av nødvendighet er avhengig av, og som regimet ser gjennom fingrene med at befolkningen utøver. De opposisjonelle blir arrestert for en type økonomisk virksomhet regimet i praksis stilltiende aksepterer fra befolkningen. Men Risco blir altså nå forsøkt fengslet for falske anklager. 



 De uavhengige journalistene i de 8 uavhengige lokalavisene i ulike deler av Cuba som mottar støtte fra ICLEP, blir av regimet oppfattet som trusler mot deres enerådende maktposisjon. Avisene som blir formidlet i hemmelighet til dørmattene til cubanere før morgengry eller på andre diskrete måter, påpeker lokale myndigheters manglende oppfølging av politiske løfter. Avisene påpeker manglende reparasjoner av farlige veikryss, defekte kloakkrør, operasjonsavdelinger på sykehus som ikke kan operere p.g.a. defekt utstyr eller manglende ressurser, politifolk som mishandler fanger eller funksjonshemmede som ikke får rullestolen de i flere år er blitt lovet.


Manglene i lokalsamfunnene som de uavhengige avisene skriver om, ser ofte de lokale myndighetene seg nødt til å gjøre noe med, for ikke å risikere å tape legitimitet i en befolkning, der frykten skapt av politistaten på Cuba gjennom et halvt århundre, er i ferd med å miste taket. Befolkningen mottar ikke lenger kun informasjon fra de ensrettete statlige mediene. De uavhengige lokalavisene, som mottar økonomisk støtte fra ICLEP, fungerer slik på en måte som minner om måten lokalaviser i Norge kritiserer maktmisbruk og mangler i det norske demokratiet.







Raul Risco - Angola-veteran, jurist, uavhengig journalist,
tidligere oberst i Innenriksdepartementet og en av lederne i ICLEP på Cuba,
Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.  

 

Det totalitære diktaturet på Cuba er redde for uavhengige journalister. De siste månedenes økende trakassering og vilkårlige arrestasjoner og beslagleggelser av datautstyr fra de uavhengige journalistene støttet av ICLEP, viser at regimet ikke har tenkt til å følge Obamas oppfordringer om en mer forsonende holdning overfor uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighetsaktivister. Castro-dynastiets tilsynelatende imøtekommende holdning overfor president Obama, er kun en del av regimets langsiktige strategi for å bevare makt og økonomiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet. 

Obamas forsøk på å avslutte den kalde krigen med sitt Cuba-besøk. (Del 1 av 2)

Barack Obama forsøkte å sette et sluttkapittel for arven fra den kalde krigen i USAs forhold til Latin-Amerika, både med besøket på Cuba, og med det etterfølgende møtet i Argentina. Obama besøkte Cuba 20-22 mars, og holdt en tale der han påpekte mangel på ytringsfrihet, demokrati, organisasjonsfrihet, respekt for menneskerettigheter. Obama påpekte også rasisme og manglende likestilling på Cuba, i talen, og han holdt en pressekonferanse sammen med Raul Castro, der Castro ble overrumplet av en journalist og måtte svare på spørsmål om politiske fanger på Cuba. Alt dette er kjent også for nordmenn og norske avislesere.

Raul Castro forsøker å få Obama med på et bilde der de begge
markerer en form for seier sammen, men får ikke Obama med seg.

 

Obama ønsket å starte en nye epoke for USA i Latin-Amerika. Latin-amerikanske statsledere har gjennom årtier brukt USAs embargo og USAs politikk overfor Cuba som en anledning til å uttrykke latin-amerikansk enhet utad mot USA, og vise en kritisk holdning til USA for å minne om det mange land i Latin-Amerika, har sett som USAs imperialistiske politikk overfor regionen. Særlig krefter på venstresiden i Latin-Amerika, men også det politiske sentrum har kritisert USA for kontroversielt samarbeid med militærdiktaturer på høyresiden og disse regimenes drap og tortur på politiske motstandere, krenkelser av menneskerettigheter. Historikere har beskrevet hvordan CIA samarbeidet med militærdiktaturer gjennom den kalde krigen. I perioden før den kalde krigen, drev USA drev med kanon-diplomati og blandet seg inn i latin-amerikanske lands politikk og økonomi. Med initiativet for normalisering av forbindelser med Cuba, ønsker Obama å distansere seg fra en vanskelig historie, og starte en ny politikk med mer samarbeid med landene i Latin-Amerika.  

 

Obama besøkte rett etter å ha vært på Cuba, Argentina. At møtet i Argentina også skulle komme til å handle om å avslutte den kalde krigen er ikke like kjent for en norsk offentlighet. At møtet med den nyvalgte presidenten fra høyresiden etter over et tiår med venstreperonistene, ekteparet Kirchner ved makten, inneforstått var en markering av at tiåret med anti-amerikanske venstrepopulister ved makten i Argentina, Bolivia, Venezuela og Ecuador, var i ferd med å gå mot slutten, var nok ikke ukjent for norsk offentlighet. (Evo Morales ble nektet å stille til gjenvalg en siste gang om noen år, og Venezuela er på full mot sosialt, politisk og økonomisk kaos, og bare Raphael Correa synes foreløpig å evne å holde på makten en stund fremover). 

Obama og Mauricio Macri i under Obamas besøk i Argentina

 

 

Ved en tilfeldighet ble datoen Obama skulle ankomme Argentina datoen for et jubileum for militærdiktaturet i Argentina. Venstresiden i Argentina organiserte i forkant av møtet demonstrasjoner mot USAs president. Obama-administrasjonen forsøkte å blidgjøre venstrekreftene i Argentina og «legge ballen død», ved å love å offentliggjøre arkivene fra CIA om samarbeidet mellom CIA, amerikanske styresmakter og Videla-regimet i Argentina. Paven,som jo er argentinsk, lovet samtidig å frigjøre, gjøre tilgjengelig for forskere Vatikan-statens arkiver om samarbeidet mellom pavemakten og det argentinske militærdiktaturet, Videla-regimet. Den katolske kirken var en støttespiller for militærdiktaturene i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Om det så ikke er sikkert at arkivene vil bringe fram så mye kunnskap som historikere ikke allerede har skrevet om, så er åpningen av arkiver i USA og i Vatikanstaten et viktig signal om åpenhet om hendelser fra fortiden som for mange var traumatiske.

 

Slik markerte Obama-administrasjonen og etterpå Pave-administrasjonen at dreiningen vekk fra venstrepopulisme til mer høyrepolitikk, mer markedskapitalisme og et mer USA-vennlig regime i Argentina, ikke ville innebære en tilbakevending til en polarisering lik den som oppstod under militærdiktaturet i Argentina. Den nye argentinske presidenten Mauricio Macri fikk en klar beskjed om at en eventuell reversering av åpenhet i Argentina om militærdiktaturets forbrytelser fra Macri-regjeringens side ikke ville bli akseptert verken av USA eller paven. USA under Obamas ledelse ønsker å legge den kalde krigen bak seg. Obama vil etablere en ny offensiv for samarbeid mellom USA og latin-amerikanske land, og da må USA distansere seg fra fortidens skygger fra den kalde krigen. Hvorfor blir ikke slike perspektiver, som er lette å få formidlet dersom man følger med på internasjonale medier, formidlet til norsk offentlighet?


Dette innlegget vil bli fulgt med en fortsettelse i neste innlegg, 25. april. Neste innlegget vil ta for seg hvordan både den radikale venstresiden i Latin-Amerika og norske Cuba-forskere og norske journalister ikke vil anerkjenne uavhengige journalister, demokrati- og menneskerettighets-aktivister, men synes å ha latt seg forlede av propaganda-geniet Fidel Castro i hans fremstilling av det totalitære regimets kritikere.  

Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?

 

Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/