Om jordreformer, DNA og kommunistene på Cuba.

Norsk offentlighet, journalister, politikere og forskere har alltid sett Castro-dynastiets Cuba gjennom anti-amerikanske briller. Cuba har som Mexico, vært oppfattet som skjebnebestemt til å være ”så nærme USA, og så langt fra Gud”. Det amerikanske imperiets onde vilje synes alltid å ha hindret alle latin-amerikanske land i å velge politiske alternativer som ikke er forenlige med USAs økonomiske interesser. Perspektivet der Castros Cuba har vært tragisk fanget i en heroisk ”Davids kamp mot Goliat” har overskygget alle andre mulige perspektiv, slik Cuba har vært fremstilt for norsk offentlighet.

Hva om man byttet ut de anti-amerikanske brillene, og i stedet prøvde å se Cuba og andre latin-amerikanske lands politiske veivalg med norske sosialdemokratiske briller, i et norsk sammenlignende perspektiv?

Norske sosialdemokraters veivalg på 30-tallet i landbrukspolitikk og holdning til eiendomsrett kan nemlig sammenlignes med cubanske kommunisters landbrukspolitikk. Cubas kommunister ved makten på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet, valgte en annen linje enn Det norske Arbeiderpartiet valgte da de først kom til makten i 1935.

DNA inngikk kriseforlik med Bondepartiet i mars 1935, og fikk samme år regjeringsmakt.

DNA hadde en revolusjonær fortid, medlemskap i Komintern 1919-23, bak seg da DNA i mars 1935 inngikk en politisk allianse med Bondepartiet, en allianse mellom arbeiderklassen og bøndenes representanter på Stortinget. I 1938 kritiserte to sentrale Ap-politikere, Halvard Lange og Haakon Meyer DNA for ikke å fjerne eiendomsretten i landbruket og innføre kollektiver som arbeidsfelleskap i landbruket, inspirert av Sovjet. Lange og Meyers artikkel i tidsskriftet det 20ende århundret ble imidlertid forbigått i stillhet. Ingen i DNAs ledelse ønsket i 1938 å utfordre alliansepartner Bondepartiet om bøndenes eiendomsrett og mot norske bønders vilje innføre kollektiver. 

DNA hadde forlatt den revolusjonære kommunismen, trodde på reformer forankret i demokratiske prosesser og de inngikk allianser og kompromisser med politiske motstandere. Partiet mobiliserte ikke statsapparat, regjeringsmakt og kontroll over politi og fengselsvesen til å tvinge politiske motstandere til å akseptere partiets lederes enevelde. De to ledende miljøene i DNA på 30-tallet, Stortingsgruppa og partiledelsen delte Bondepartiets forståelse av det hensiktsmessige i å respektere eiendomsretten, selv om det fantes stor sosial ulikhet også i Norge.

Castros Cuba gjennomførte på 50- og 60-tallet en landbrukspolitikk inspirert av Sovjet. Regimet innførte en politikk som altså enkelte sosialister i regjeringspartiet DNA på 30-tallet i Norge tok til orde for, om de dog ikke ble lyttet til. Kommunistene på Cuba førte en landbrukspolitikk, som utfordret privat eiendomsrett, med stor grad av statlig styring og innføring av kollektiver. Politiken førte ikke bare til bondeopprør, men også til ineffektivitet og til økt import av mat.

På Cuba må historiske fakta som utfordrer revolusjonære myter skjules, tildekkes og fordreies. Bondeopprør mot det sosialistiske, ensrettete regimet på Cuba har både i Europa og i Norge blitt akseptert fremstilt av regimet, som USA-finansiert kontra-revolusjon. Men så enkelt er det ikke.

På Cuba fant det sted de første årene etter revolusjonen en rekke bondeopprør. Cubanske bønder motsatte seg kooperativer og statlig overstyring av landbrukspolitikk. USA ga kun beskjeden støtte til disse bondeopprørene. (Se eget blogginnlegg om museet i Trinidad på Cuba.) Fidel Castro inngikk ingen avtaler, kompromisser med motstanderne av Castros landbrukspolitikk, men tok alle midler i bruk for å knuse bondeopprørerne.

På kooperativene hadde alle og ingen ansvaret for produksjonen. Et av flere ankepunkt mot kollektiviseringen av landbruket på Cuba var at det førte til pulverisering av ansvar i kollektivene. Et eksempel på dette er at dyr som skulle ha vært satt i karantene, ikke ble satt i karantene. Karantene for dyr som fraktes fra et sted til et annet, har til hensikt å unngå spredning av frø fra ugress, gjennom dyrs avføring. Kuer må bæsje fra seg alt de har spist fra et annet område, før de kan være sammen med de andre kuene. Ugressplanten Maribu spredde seg over stadig flere jordbruksområder på Cuba, og er fortsatt en viktig årsak til at store jordbruksområder på Cuba ligger brakk.

Cuba som før revolusjonen eksporterte mat, importerer i dag 60% av maten befolkningen trenger. Det cubanske byråkratiet, som i over 50 år bekjempet alt som minnet om kapitalisme, påstår nå at de er de rette til å skape et grunnlag for et markedsorientert landbruk. Det ineffektive cubanske systemet skaper flaskehalser, blant annet innen transport. Den mye omtalte blokaden fra USA hindrer ikke USA i å være Cubas tredje største handelspartner, bl.a. på grunn av den store importen av matvarer fra USA til Cuba.

Slik blir ofte USAs embargo overfor Cuba fremstilt. Men er det fremstillinger som gjenspeiler virkeligheten? USA er Cubas tredje største handelspartner. Cuba importerer mat fra USA.

USA har med rette blitt kritisert for en lite hensiktsmessig politikk overfor Cuba både før og under den kalde krigen. USAs handelsembargo har med rette blitt kritisert. Men hvorfor har rettmessig kritikk av USA fritatt eliten rundt Castro-dynastiet for enda mer berettiget kritikk av Castro-diktaturets katastrofale økonomiske politikk og undertrykkelse av egen befolkning? 

Er det vanen med å betrakte alt som skjer i Latin-Amerika med et tredje verden eller U-land og I-land-perspektiv som gjør at så mange journalister og forskere er tilbøyelige til å la seg villede av revolusjonær retorikk? Er det oppfatningen av landene i Latin-Amerika som U-land som gjør at så mange journalister og forskere viser forståelse for revolusjonære sosialistiske løsninger? De sosialistiske løsninger ville norske journalister og forskere aldri ha vurdert som hensiktsmessige i eget land.

Europa forkastet på 90-tallet de sosialistiske samfunnseksperimentene, som den radikale venstresiden i Latin-Amerika, i alle fall i retorikk, fremdeles hevder å være tilhengere av. Den revolusjonære caudilloen, Fidel Castro, som mer enn noen andre har fremmet revolusjonær retorikk i Latin-Amerika, så vel som statlig planøkonomi, innrømmet altså i 1979 overfor sandinistene i Nicaragua at Cubas samfunnsmodell ikke fungerte på Cuba heller, slik jeg har påpekt i forrige innlegg på bloggen.

Norske pragmatiske sosialdemokrater forkastet altså på 30-tallet den sovjetiske, sosialistiske organiseringen av jordbruket. Det norske Arbeiderparti hadde etter maktovertagelsen i 1935 en kritisk og åpen debatt innad i partiet og i den norske arbeiderbevegelsen om organiseringen av landbruket. Kollektivisering av landbruket anså DNA på slutten av 30-tallet som uaktuell politikk. Det revolusjonære Cuba valgte altså utover på 60-tallet de løsningene for landbruket, som DNA på 30-tallet hadde avvist.

Norsk venstreside har glemt sin historie når de betrakter de revolusjonære, sosialistiske samfunnseksperimentene på Cuba og de landene som har vært under Castro-dynastiets destruktive innflytelse. Å sammenligne norsk arbeiderbevegelse med latin-amerikanske sosialister gir perspektiver på Latin-Amerikansk politikk som gir et annet bilde enn det vante U-land og I-land og tredje verden-perspektivet. 

 Neste blogginnlegg vil også handle om Cuba, før jeg så vil skrive mer om Nicaragua.

Om revolusjonære caudilloer og demokrati.

Hvilke kaos-krefter har fått utspille seg i Nicaragua? Kan kaos-kreftene igjen komme under kontroll? Vil det nicaraguanske samfunnet få tilbake demokrati og respekt for menneskerettigheter?

Nicaragua har altså siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten, har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i tidligere blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Er det likheter og forskjeller mellom kaoskreftene som svekket demokrati og menneskerettigheter i Nicaragua i andre halvdel av 80-tallet og svekkelse av demokrati og menneskerettigheter i årene fra 2007 og fram til dagens krise i Nicaragua?

Hva slags former for ekstremisme er det Ortega har praktisert og hva slags diktatur er det han har utøvd? Er Ortegas maktutøvelse i slekt med tidligere nicaraguanske caudillo-diktatorer, som Chamorro, Zelaya og Somoza? Eller har Ortega mer til felles med de sosialistiske, revolusjonære diktatorene Raul og Fidel Castro og Hugo Chavez og Nicolas Maduro?

Nicaragua har i sin historie opplevd flere ganger at maktskifter har skjedd ved at opprørere mot et regime har flokket seg rundt en leder. Lederen har så blitt en ny diktator, en ny caudillo, en høvding, som har monopolisert makten for seg selv og sine. Caudilloer, høvdinger, har slik med jevne mellomrom undergravd oppbygging av rettstat, reversert forsøk på atskilte og av hverandre uavhengige statsmakter og hindret ivaretakelse av konstitusjonen. Caudilloene har hindret rettferdige og oversiktlige valg og respekt for demokratiske rettigheter og for menneskerettigheter. Caudilloen har undergravd institusjoner som har begrenset diktatorens maktanvendelse, og i praksis styrt landet som om det var diktatorens eget storgods, men dog samtidig skapt økonomisk stabilitet og forutsigbarhet.

Det nicaraguanske partisystemet speiler manglende institusjonsbygging i det nicaraguanske demokratiet. Kun et fåtall av de mange politiske partiene har en sammenhengende ideologi eller forutsigbare standpunkter. De mange små partiene er heller bygget opp rundt en høvding, en caudillo, med lojale følgesvenner, som mot å støtte caudilloen forventer betaling i form av inntektsbringende verv, sikkerhet og støtte mot politiske fiender, så vel som rene økonomiske ytelser.

Den strategiske alliansen Ortega gjorde med lederen for FSLNs hovedfiende, det konservative partiet, Arnoldo Aleman, som gjorde det mulig for Ortega å vinne et presidentvalg med bare 35 % oppslutning, var en avtale mellom to caudilloer. Ortega trengte amnesti fra anklager om seksuelt misbruk av stedatteren, og Aleman trengte amnesti fra en dom om omfattende korrupsjon. De to alfa-hannene lot seg ikke binde av konstitusjonelle og demokratiske spilleregler.

Caudilloen Ortegas manglende respekt for demokrati og menneskerettigheter har flere kilder, flere årsaker. Den tidligere revolusjonære geriljalederen Daniel Ortega har blitt preget av marxismen, en ideologi, som ser rettsstat, demokrati og menneskerettigheter som ”borgerlig blendverk”.

Nicaragua-ekspert Stener Ekern, hevder leninismen er en millenaristisk bevegelse, trosretning. Når det gjelder den latin-amerikanske leninismen er det åpenbart at leninismen er en trosretning. Leninismen ga gjennom kampen mot Somoza og senere mot Contras, mange ledende sandinister troen på seg selv som utvalgte representanter, herdet og opplyst gjennom oppofrende, fysisk og mentalt krevende geriljakamp. Den revolusjonære avantgarden var blitt herdet i revolusjonær kamp med større forståelse for hva folket trengte enn noe parlamentarisk system eller borgerlig demokrati ville kunne frembringe i folket, mente de selv, mange av dem, i følge Ekern.

Leninismen i dens latin-amerikanske form ga revolusjonære sosialister i Latin-Amerika en overbevisning om å være utvalgte. Å ha ofret sin ungdomstid for revolusjonen, ga også revolusjonære ledere en overbevisning om at de fortjente makten for sine oppofrelsers skyld, oppofrelser de tenkte at hadde lutret og herdet dem for den store oppgaven, å skape det nye samfunnet og ”det nye mennesket”. Makten var deres fordi de ”fortjente den”.

Leninismen i dens latin-amerikanske form la liten vekt på tenkning rundt økonomi. Latin-amerikanske marxister la noen av dem vekt på hvordan skape økonomisk vekst og utvikling ved jordreformer, og forestillinger om å skape en klasse av selvstendige bønder. Både på Cuba og i Nicaragua endte marxistisk landbrukspolitikk med kooperativer og andre former for sterk statlig styring av landbruket. Den sterke statlige styringen forårsaket væpnete opprør blant bønder, som protesterte mot det bøndene så som brutte løfter om egen jord. (Jeg vil skrive mer om landbrukspolitikk og bondeopprør i neste blogginnlegg.)

Etter først å ha kommet til makten, var ikke marxistisk teori så mye til hjelp for å utvikle industri eller modernisere tilbakeliggende økonomier som hadde basert seg på eksport av landbruksprodukter. Stalin ledet et brutalt, totalitært diktatur, som hadde mange millioner av ofre, men forsvarerne av Stalin vil kunne hevde at den sovjetiske lederen tross alt industrialiserte og moderniserte det industrielt og økonomisk tilbakeliggende Sovjet. Bolsjevikene gjennomførte utdanningsreformer som bragte frem et stort antall unge ingeniører, som ga økonomien vekst noen tiår før Sovjet stagnerte økonomisk. For den latin-amerikanske, revolusjonære sosialismen kan ikke en gang tilhengerne vise til en tilsvarende form for økonomisk, industriell, teknologisk fremgang for de samfunnene der revolusjonære sosialister har kommet til makten.

USA og lokal overklasse har fått skylden for radikal venstresides mislykkete politikk. Den revolusjonære venstresiden i Latin-Amerika har forklart egne nederlag med at imperialistmakten USA i ledtog med eliter innen overklassen i de respektive landene og deres aktive motarbeidelse av de revolusjonæres målsetninger, har hatt skylden for at revolusjonære sosialister ved makten så sjelden synes å lykkes med å bringe fremskritt og materiell velstand for de fattige, eller i det hele tatt, fremgang for hele samfunnet.

I Norge har ikke bare revolusjonære sosialister men også moderat venstreside akseptert den radikale venstresiden i Latin-Amerikas egen ansvarsfraskrivelse for egen mislykket økonomisk politikk de gangene revolusjonære sosialister har kommet til makten. Burde norske forskere og journalister være mer kritiske til radikal venstresides forståelse av hvorfor revolusjonær sosialisme synes alltid å ende opp med økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse?  

Lenin skal ha sagt til sine revolusjonære bolsjeviker; ”virkeligheten er vår største fiende”. Ikke en gang de latin-amerikanske revolusjonære selv synes overbevist om egen økonomisk kompetanse. Fidel Castro ga sandinistene i Nicaragua kort etter revolusjonen i 1979 rådet - å ikke følge Cubas økonomiske modell. ”Modellen virker ikke en gang for oss”, skal Castro ha uttalt offentlig. Realpolitikeren Castro skjønte at et økonomisk stagnert Sovjet ikke kunne fø på enda en ikke-bærekraftig latin-amerikansk økonomi. Det revolusjonære Cuba ønsket å være alene om privilegiet å kunne snylte på Sovjet økonomisk.

I sin første periode ved makten, på 80-tallet, tok FSLN og Danilel Ortega ikke hensyn til Fidels advarsel, men det gjorde Ortega i den andre perioden, fra 2007. I den andre perioden ble Ortega selv rik, og skapte inntil april i år, vedvarende økonomisk vekst i landet.

Det er nok likevel ikke muligheten til å bli rik, som gjør at Daniel Ortega har søkt makt og klamrer seg til makt. Makten for maktens skyld er det viktigste for Ortega. De sosialistiske diktatorene, Fidel og Raul Castro, Hugo Chavez og Nicolas Maduro er ikke som de latin-amerikanske diktatorene i militærdiktaturene før og under den kalde krigen, som først og fremst syntes tiltrukket av rikdommen makten førte med seg.

De revolusjonære sosialistiske lederne gjør bruk av en revolusjonær retorikk som tilslører den politiske virkeligheten i Latin-Amerika. Ofte er det lite reelt samsvar mellom revolusjonær retorikk og radikal venstresides praktiske politikk ved makten. Å gi inntrykk av å hjelpe de fattige og å gjøre samfunnet bedre, kan det virke som er viktigere for revolusjonære ledere ved makten enn faktisk å gjøre samfunnet bedre, både for de fattige og for hele befolkningen.  

Politikere må beherske å utøve politiske analyser og å utøve politisk retorikk. Både de selv og de som hører på, bør imidlertid være seg bevisst når politikere bedriver analyser og når de bedriver retorikk. Den radikale venstresiden i Latin-Amerika trives best når de kan blande sammen retorikk og analyser, og når analyser blir til retoriske øvelser.

Viktigere enn retorikk, er det tross alt å utføre praktisk politikk. Latin-amerikansk radikal venstreside bruker ofte retoriske øvelser der USA, imperialisme og nyliberalisme får skylden for egen manglende evne til å utvikle konstruktiv, relevant og løsningsorientert politikk for samfunn der revolusjonære har kommet til makten. Om revolusjonære sosialister i Latin-Amerika så kontrollerte regjeringsmakt, hadde mangeårige flertall i parlament eller utgjorde absolutte diktaturer, så har likevel tendensen vært der til å redusere politikk til retorikk, og vise manglende interesse for politisk praksis.

Sansen for det retoriske har kanskje sammenheng med mangelen på forståelse for det økonomiske, som kanskje også er en forakt for økonomisk tenkning i det hele tatt innen latin-amerikansk radikal venstreside? De revolusjonære, leninistiske lederne forstod seg på makt, men ikke på økonomi.

Nicaragua trenger nå det internasjonale samfunnets hjelp til å bryte den uheldige syklusen med caudilloer, høvdinger, som kommer til makten ved hjelp av opprør mot andre egenrådige eneherskere. Nicaragua har for ofte erfart at en ny caudillo gjentar samme undergraving og blokkering av institusjonene, som skulle hindre eneveldig maktutøvelse og maktmisbruk.

Maktbalanse og uavhengighet mellom de demokratiske institusjonene, respekt for konstitusjon, rettsstat, presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter og menneskerettigheter er i Latin-Amerika og i Nicaragua, så vel som i Norge og Europa, de kreftene som hindrer kaoskrefter og politisk ekstremisme i å utfolde seg.

Hvem eier en revolusjon?

Hvem eier en revolusjon? De som stiller seg opp foran den og selv påstår de har æren for den? Eller er det de som, når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Eller er det ”folket”, hvordan man nå velger å definere det, som eier en revolusjon?

Månedene etter Somoza-diktaturets fall i 1979 var Nicaraguas store øyeblikk. En bred folkelig revolusjon, der sandinistene ledet av bl.a. Daniel Ortega, spilte en nøkkelrolle, fjernet i 1979 fra makten et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Alle ville være venner med Nicaragua, de latin-amerikanske landene, til å begynne med selv Jimmy Carters USA. Europeiske politikere, ikke minst sosialdemokrater fra hele Skandinavia svermet for Nicaragua.

Artister og kunstnere kom fra hele Europa, også fra Skandinavia. Bjørn Afselius, Mikael Wiehe, det svenske punkbandet Imperiet med sanger Joachim Thåstrøm og Åge Aleksandersen opptrådte i Nicaragua og var med og samlet inn penger til kulturhus i hovedstaden Managua.

Noen av de skandinaviske artistene sang ”sandinistenes nasjonalsang”; ”Nicaragua, nicaragüita” på egne konserter, skrevet av den revolusjonære visesangeren og sandinisten Carlos Mejia Godoy. De nicaraguanske visene formidlet det mytologiske, revolusjonære Nicaragua. Et nytt samfunn og et nytt menneske skulle skapes, der ”alle barn ble antatt å være poeter inntil det ble bevist at de ikke var det,” i følge sandinistlederne.

Carlos M. Godoy lærte oss som på slutten av 1980-tallet reiste som brigadister til Nicaragua også andre Godoy-komponerte visesanger med revolusjonære tema, som ”las Mujeres del Cua” og ”Vivira Monimbo”. Selv jobbet jeg som 19-åring, i et jordbrukskooperativ med å reparere vannkanaler som var blitt ødelagt av en av de mange orkanene, som med jevne mellomrom rammer Mellom-Amerika. Jordbrukskooperativet der jeg oppholdt meg noen uker i 1989, lå tilfeldigvis nettopp i El Cua, stedet med de modige revolusjonære kvinnene fra 70-tallet, som Godoy sang om i sangen, Las Mujeres del Cua”.

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident, som nevnt i forrige blogginnlegg. Forrige gang Daniel Ortega var president, utviklet Nicaragua seg også i retning av diktatur. Sandinistleder og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og motvillig måtte gi fra seg makten.

Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å vise motstand innenfor et autoritært politisk system, som nevnt i forrige blogginnlegg. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Ortega-dynastiet ble under oppstanden, som begynte i april i år, møtt med de gamle revolusjonære sangene fra 70- og 80-tallet, som nå fikk ny betydning og ny slagkraft. Nicaragua har nemlig en ung befolkning som er vokst opp i skyggen av revolusjonen og i stoltheten over de revolusjonære seire, mot USA og Contras, på 80-tallet, så vel som mot Somoza-diktaturet på 70-tallet. Demonstrantene som i dag tilnærmet ubevæpnet blir skutt på av regjerings-støttete paramilitære, har tatt i bruk den revolusjonære mytologien og de revolusjonære sangene mot et diktatur og et familiedynasti som blir sammenlignet med kampen mot familiedynastiet Somoza-diktaturet.

I bydelen Monimbo i byen Masaya, utspilte et slag seg som i den nicaraguanske revolusjonen har tilsvarende symbolsk betydning som den franske revolusjons ”stormingen av Bastillen”. I Monimbo, fant i 1978 en forfulgt sandinistgerilja skjul for Somoza-diktaturets våpen-messige overlegne militærstyrke. Det som skjedde i Monimbo er i ettertid blitt beskrevet som et vendepunkt i kampen mot Somoza-diktaturet.

Monimbo har under oppstanden som startet i April i år, på nytt blitt et arnested for motstand mot et diktatur, Ortega-dynastiets diktatur. Monimbo har på nytt blitt en stridscene, der denne gangen så godt som ubevæpnete unge demonstranter har blitt skutt, drept, fengslet, blitt bortført og forsvunnet. Demonstranter bygget barrikader av brostein for å beskytte seg mot paramilitære og mot politiet, slik demonstranter har gjort i enkelte byer.

Ortega-diktaturet ville hindre uvedkommende i å bli vitner til regimets ”opprydning” blant demonstrantene. I motsetning til i begynnelsen av oppstanden mot Ortega, hadde demonstrantene nå imidlertid til en viss grad bevæpnet seg.

Da jeg på ferie i Nicaragua i juni i år trengte å reise gjennom det transportmessige knutepunktet, byen Masaya, der Monimbo er en bydel, var alle innfartsveiene til Masaya stengt av politi med finlandshetter. De maskerte politimennene hindret utenforstående i å overvære Ortega-regimets ”operasjon rengjøring”. Politi og paramilitære skulle fjerne barrikader satt opp av demonstranter, i de deler av Nicaragua der demonstrantene fremdeles holdt stand.

Carlos Mejia Godoy har siden Ortega på nytt kom til makten nektet den overfor Ortega lojale sandinist-bevegelsen å bruke de revolusjonære sangene han har laget. Godoys gamle revolusjonære sang om Monimbo har derimot fått ny betydning, ny politisk sprengkraft, og utfordrer på nytt et brutalt diktatur.

Leger og helsepersonell, som har nektet å etterkomme kravet om å ikke å behandle skadete demonstranter, blir utsatt for represalier fra myndighetene. Helsepersonell, som ikke lar seg kue av Ortega-regimet, er blant demonstranter som synger ”Vivira Monimbo” under sine fredelige marsjer, demonstrasjoner.

Daniel Ortega møter ikke bare seg selv i døren når revolusjonære symboler og sanger nå blir vendt mot ham og hans regime. I sangen ”Vivira Monimbo” er det en passasje, der Daniel Ortegas bror, Camilo Ortega, som ble drept i kampen mot Somoza-diktaturet, blir omtalt som martyren som ved å ofre sitt liv pekte ut veien mot å realisere sandinistbevegelsens drømmer om det nye samfunnet.

I juli i år leste Carlos Godoy opp et åpent brev til Ortega der han minnet den tidligere kommandanten om de mange døde revolusjonære i kampen mot Somoza, deriblant Daniels egen bror, Camilo. Godoy mente de mange som ga sitt liv i kampen mot Somoza-diktaturet ikke ville ha akseptert overgrep og drap på uskyldige, som sandinistlederen, har gjort seg skyldig i. Godoy ba Ortega om å gå av. Sangeren har nå måttet rømme landet, etter å ha blitt utsatt for trusler.

Før Godoy flyktet, som så mange andre av Ortegas tidligere stridsfeller har måttet gjøre de siste månedene, laget Godoy nye revolusjonære sanger. En av sangene handler om en gutt og en jente som møtes og blir forelsket, men uten å bli kjærester, i den revolusjonære kampen mot det nye diktaturet, familiedynastiet Ortega. Gutten dør som martyr, for skudd fra regimets paramilitære grupper. Den døende martyren ber jenta om å plante en blomst på graven hans, slik at hans sjel kan blomstre og få se et fritt Nicaragua.

Sangen minner meg om vår egen Henrik Wergelands dikt ”Til min Gyldenlakk”. Den døende Wergeland ber om at en blomst skal blomstre på dikterens grav slik at hans sjel gjennom blomsten kan få se våren, livets evige kretsløp og naturens ”ånd” en siste gang. Den revolusjonært sinnete og romantiske norske dikteren ville nok ha kjent seg igjen i Mejia Godoys revolusjonsromantiske metaforer. Men de skandinaviske artistene vil nok ikke noen av dem synge de gamle, nicaraguanske, revolusjonære sanger om igjen.

Har de som stiller seg opp foran en revolusjon og selv påstår de har æren for den, også eierskapet til revolusjonen? Har de eierskap, som når et regime er kastet, evner å utmanøvrere de andre stridsfellene og innkassere fruktene av den revolusjonære seieren? Har bevegelsen som kom til makten etter revolusjonen? Er det andre enn befolkningen, som har kvittet seg med et diktatur, som eier en revolusjon? 

Linker til Joakim Thåstrøm og Nicaragua : 

https://www.youtube.com/watch?v=WxS6DQMlx7Q 

https://matsbacker.se/imperiet/

Artikkel om Mikael Wiehe og Nicaragua: 

https://www.sydsvenskan.se/2015-07-19/nicaraguas-blagula-kulturhjarta

Hvorfor skjer det en revolusjon i Nicaragua akkurat nå?

Nicaragua har siden 18. April i år opplevd politisk, økonomisk og sosial krise. I Nicaragua har lederen for sandinistene, FSLN, Daniel Ortega vært president siden 2007, og siden 2016, i ledtog med kona, Rosario Murillo, som visepresident.

Daniel Ortega var president også på 80-tallet. I 1979 fjernet en bred folkelig revolusjon et korrupt og brutalt diktatur ledet av familiedynastiet Somoza. Sandinist-bevegelsen kom til makten og kommandant Daniel Ortega styrte Nicaragua på 1980-tallet, og var president i 1985-90, da sandinistene tapte et fritt valg, og måtte gi fra seg makten. Andre halvdel av 80-tallet snevret også et sandinist-styrt Nicaragua inn demokrati og rettigheter, men en USA-finansiert borgerkrig fikk da skylden for regimets undertrykkelse, forfølgelser og forsvinninger.

Flere hendelsen har ledet frem til protestene som startet 18. April i år. Sandinist-Regjeringens innleide bøller med stilltiende aksept fra politi, har tidligere år jevnlig trakassert og kuet demonstranter til taushet. Men denne gangen spredde demonstrasjonene seg. Gradvis innsnevring siden 2007 av demokratiske rettigheter og kvelning av demokratiske institusjoner og rettsstaten har blokkert muligheten for å la motstand komme til uttrykk innenfor et autoritært politisk system. Økonomiske vanskeligheter for regjeringen, som presset frem upopulære tiltak, tvang en befolkning i møte med et autoritært og korrupt politisk system til å demonstrere.

Nicaragua er et lite land med 6 millioner innbyggere. Blant anerkjente menneskerettighets-organisasjoner varierer tallene på drepte i urolighetene mellom ca, 400 og 300. Regjeringen insisterer på at de riktige tallene er i overkant av 190, og fremhever at et tyvetalls politimenn er blitt drept. I tillegg kommer skadde og forsvunne. Selv ikke regjeringens egne tall, som få andre fester lit til, klarer å så tvil om at flertallet av de drepte og skadete i Nicaragua har vært ubevæpnete demonstranter. Hvorfor eksploderte den folkelige misnøyen i april i år?

Misnøyen har ulmet under familiedynastiet Ortegas korrupte, men tilsynelatende stabile styre. For tre år siden endte en streik blant gruvearbeidere i væpnete konfrontasjoner mellom gruvearbeidere og politi og militære. En rekke skogbranner i mars i år, som regjeringen manglet evne til å slokke, mobiliserte bønder og miljøvern-organisasjoner. Bønder og miljøvernerne hadde fra før av organisert seg mot Ortega-regimets prestisje-prosjekt, planen om å bygge en kanal gjennom Nicaragua, som skulle konkurrere med Panama-kanalen.

Økonomisk krise i Venezuela hadde satt stopp for økonomisk hjelp Ortega-regimet hadde gjort seg avhengig av. Venezuela som eksportmarked for nicaraguanske landbruksprodukter forsvant samtidig. Ortega hadde brukt økonomisk hjelp fra Venezuela til å smøre sine allierte, bygge familiens velstand og opprettholde sosiale programmer, som bevarte lojaliteten til utvalgte grupper blant de fattige.

Ortega-regimet møtte de nye økonomiske vanskelighetene med å foreslå reduserte pensjonsytelser. Pensjonister skulle få mindre, og næringslivet og arbeiderne måtte bidra mer økonomisk til trygdefondet. Investeringer og spekulasjon med midler fra pensjonsfondet, ble samtidig avslørt. Ortega-regimet konsulterte ikke de av lovforslaget rammete gruppene, før forslaget ble fremmet. Vedtaket ville påvirke gamle sandinistveteraner, som hadde kjempet mot Somoza på 70-tallet og mot Contras i borgerkrigen på 80-tallet. Skulle pensjonerte krigsveteraner akseptere at kommandant Ortega kuttet i trygda deres, når det ble så åpenbart at han forsøkte å etablere et like korrupt familiedynasti som Somoza, og som de alle hadde vært med og bekjempet?

Vedtaket utløste demonstrasjoner. Regjeringen sendte, som de hadde gjort så mange ganger før, innleide bøller, som trakasserte og banket opp demonstrantene. Bilder av gamle menn, som ble banket opp av bøller, gikk viralt på Facebook og andre digitale medier. I et land der eldre mennesker blir aktet, vekket bildene harme.

Digitale medier fratok regjeringen informasjonskontrollen. Regjeringens støttespillere eide de fleste TV-kanalene, som formidlet Visepresident Rosario Murillos budskap om ”Gud, kjærlighet og fred, som alle nicaraguanske familier ønsket”. Nicaraguanerne dokumenterte alt som skjedde med mobilkameraer, og la ut på Facebook. Regjeringspartiet forsøkte å opprette falske profiler, spre trusler og fake news. Facebook fjernet imidlertid falske profiler på facebook.

Demonstrasjonene spredde seg. Demonstrantene var i hovedsak ubevæpnete. Noen av demonstrantene maskerte seg, for ikke å bli gjenkjent og utsatt for represalier fra myndighetene, andre lot være. Demonstrantene lagde barrikader av brostein for å beskytte seg mot de paramilitære gruppene. Noen av demonstrantene var bevæpnet med hjemmelagde ildkastere, og noen få hadde enkle pistoler. Noen av urolighetene endte i brannpåsettelser og plyndring. Bilder fra mobilkameraer viste politiet som passivt så på maskerte som plyndret.

Regjeringssidens vanlige innleide bøller ble til bevæpnete, paramilitære grupper, som trakasserte, angrep og skjøt på de som i hovedsak var ubevæpnete demonstranter. De paramilitære angrep dels om dagen, men kom også om natten og arresterte mennesker de mente hadde deltatt i, eller støttet demonstrasjoner.

Statlige tjenestemenn ble tvunget til å ta side i konflikten. Politiet samarbeidet delvis med de paramilitære, og dels stod de og så på uten å gripe inn når de paramilitære angrep så godt som ubevæpnete demonstranter. Hadde politiet fått ordre om ikke å arrestere regjeringens innleide, maskerte bøller, eller forsøkte deler av en splittet politi-styrke å holde seg nøytrale?

Etterhvert som striden har blitt brutalisert, har også flere politimenn maskert seg. Regjeringstro kilder hevder politifolks familier blir utsatt for represalier av bevæpnete motstandere av regjeringen. Et tyvetall politimenn skal ha blitt skutt og drept.

Militæret synes å være splittet i forhold til konflikten, men opprettholder foreløpig en nøytral stilling. Militæret har en leder som erklærte at militæret ikke ville blande seg inn i det han så som en politisk strid. Om militæret som institusjon holder avstand til striden, mente likevel uavhengige medier at deler av militæret under hånden deltok på de paramilitære og politiets side. Kritiske medier kunne dokumentere at de paramilitære anvendte avanserte snikskyttervåpen, som man trengte avansert trening for å mestre. Kom snikskytterne fra de militæres rekker?

Leger og sykepleiere, som har behandlet skadete demonstranter, har mistet jobben. Flere leger og sykepleiere har insistert på ikke å respektere regjeringens forsøk på å nekte skadete demonstranter, av regjeringen omtalt som ”terrorister”, tilgang til sykehus og behandling fra helsepersonell. Samtidig kaller regjeringen verifiserte påstander fra menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier om at demonstranter er blitt nektet tilgang til sykehus, for propaganda, løgner og fake news. Lærere blir presset til å sanksjonere studenter som har deltatt i demonstrasjoner.

Om politiet fortsatt er lojalt, og militæret dels står på sidelinjen, så har viktige alliansepartnere for Ortega, kirken og næringslivet, vendt seg mot sandinistlederen. Den katolske kirken forsøker ikke lenger å skape dialog, da prestene kritiserer regjeringen for ikke å reelt forhandle, men kun hale ut tiden, for å utmatte den sivile motstanden mot regimet. I løpet av juli ble flere prester trakassert av de paramilitære, og kirkebygg rasert. Ortega beskyldte deretter kirken være blant det han siden juli har begynt å kalle ”kuppmakere” - USA-imperialismen, høyresidens kapitalister, satanister (!), og internasjonale narkotika-karteller.

Næringslivet, som så lenge så seg tjent med det stabile styret Ortega ga dem, har også vendt seg mot ham. Den jevne årlige veksten på rundt 5% er erstattet av en økonomi i ruiner. Deler av næringslivet forlater Nicaragua, andre setter næringsvirksomhet på vent, sier opp ansatte og venter på bedre tider. Næringslivet har ikke tillit til at Ortega kan gjenskape stabilitet og ny vekst.

Arbeidsledigheten har økt. Blant vanlige nicaraguanere sprer den økonomiske nøden seg. Mange har emigrert. Fire måneder med økonomisk kaos betyr for mange tap av lønnsinntekter. Familier må bruke opp det storfamilien i løpet av de siste årene med økonomisk vekst, har klart å spare opp.

Med unntak av de sosialistiske landene, Cuba, Venezuela og Bolivia, så er alle latin-amerikanske land kritiske til Ortega-regimet og oppfordrer Ortega til å slutte å angripe ubevæpnete demonstranter. Representanter for FN, EU og OEA, de latin-amerikanske landenes organisasjoner, tilstede i Nicaragua, støtter ikke regjeringens fremstilling av virkeligheten, og kritiserer regjeringen for brudd på menneskerettigheter og bevæpnete angrep på ubevæpnete demonstranter, vilkårlige arrestasjoner, og forsvinninger.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner understreker at det er de paramilitære støttet av politiet, som i hovedsak har våpen, mens demonstrantene med enkelte unntak i hovedsak er ubevæpnete. Paramilitære i ledtog med politiet har i løpet av de siste månedene hentet mennesker hjemme om natten, og bragt de til fengsler, utsatt dem for tortur eller latt dem bli forsvunne. Mange av de paramilitære og politiet har ”blod på hendene”, og frykter å bli straffet for overgrep, dersom Ortega skulle tape makten, og et rettsoppgjør bli gjennomført. På den andre siden frykter de som har deltatt i demonstrasjoner, eller hjulpet demonstranter eller andre av regjeringens motstandere ytterligere represalier, overgrep og vilkårlige rettsprosesser dersom Ortega-regimet på nytt får konsolidert makten.

Den tidligere geriljalederen har som strategi å hale ut tiden. Innsnevringen av demokrati, fjerning av rettsstat, omfattende korrupsjon og undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet og menneskerettigheter har imidlertid sammen med den ”revolusjonære bevisstheten” fra gamle sandinistveteraner og en ung befolkning podet inn med revolusjonære verdier gjort det krevende for den gamle geriljalederen Daniel Ortega å bevare makten for sitt familiedynasti. Kontrollen Ortega har over statlige tjenestemenn som politi og delvis i militæret, og som han prøver å etablere blant helsepersonell og lærere, kan hjelpe Ortega til på å befeste makten.

Et viktig spørsmål er om befolkningen tror Ortega vil kunne bringe fred, stabilitet og ny vekst, eller om de tror Ortega må vekk for at fred, stabilitet og ny vekst, på ny skal kunne prege Nicaragua. Rollen Facebook og digitale medier har spilt i å utfordre diktaturets informasjonskontroll vil bli stående som en advarsel til andre autoritære ledere i Latin-Amerika!

Pandoras eske og Latin-Amerika.

Pandoras eske er det greske sagnet om esken med kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden, og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.

 

I Latin-Amerika er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig, ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt, i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.

 



Diosdado Cabello og Nicolas Maduro

Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet til å kjempe seg ut av fattigdom.

 

Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner. I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en utvidelse av deltagerdemokratiet.

 

De fattige er imidlertid i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati», bli forsøkt reformert.

 

Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre korrupsjon.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Sosial utjevning bør gjelde for flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.

 

Klarer eneveldige styresmakter i det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.

 

Venezuela har under chavistene etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon» har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.

 

Hugo Chavez og Fidel Castro

Et flertall av landene i Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet – prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.

 

Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!

Et kritisk blikk på Cubas museer avslører Castro-regimets løgner om seg selv.

Castro-regimets egen propaganda slik den blir fremstilt på Cubas museer avslører regimets totalitære tenkesett. Propagandaen gir innsikt om Castro-regimet og om Fidel Castros ettermæle. Tar man med seg en dose skepsis når man besøker museene regimet har fremstilt for revolusjonære pilegrimer og turister på Cuba, så skinner sannheten om regimet gjennom i løgnene regimet forteller om seg selv.

Forestillingen om den altomfattende og alle steds tilstedeværende USA-imperialismen har vært brukt i regimets propaganda for å unnskylde regimets vanstyre og korrupsjon. Regimet har ønsket å fremstille all konflikt på Cuba etter revolusjonen i 1958, som en strid mellom Castro-regimet og revolusjonen mot CIA og USA-imperialismen. CIA gjorde mye uklokt på Cuba de første årene etter revolusjonen. Likevel, å akseptere regimets ukritiske fremstilling av at all motstand mot Castro-regimet skulle være organisert og finansiert av CIA og «USA-imperialismen», er å gjøre alle Castros motstandere til ubetydelige statister i deres selvopplevde tragedie, tragedien Castro-dynastiet har påført Cuba.



Museo de los Bandidos i Trinidad.

 

Kommunistenes landbrukspolitikk illustrerer vanstyret, løgnene og propagandaen Castro-regimet representerer. Fidel Castro lyktes i å knuse den selvstendige klassen av småbønder. Cuba hadde før revolusjonen sammenlignet med samtidige spansk-talende land, en velfungerende landbruksektor, om dog mange fattige hadde et mangelfullt kosthold, og de sosiale forskjellene var store.

 

Det totalitære regimet knekte klassen av selvstendige bønder. Bondeopprør ble slått ned, og kooperativer ble opprettet. Mye jord ble liggende brakk. Bønder som mistet eiendomsretten til jorda si gadd ikke lenger jobbe så iherdig for å ta vare på det som ikke lenger var deres. Man sluttet med å sette kyr i noen dagers karantene så de fikk tømt seg for uønskete frø, før man flyttet dem til et nytt beite. Seiglivete ugressplanter spredde seg. Alle og ingen hadde ansvar for at kooperativet skulle fungere rasjonelt.[i]

 

De førte årene etter revolusjonen var det en rekke opprør blant bønder på Cuba. I byen Trinidad på Cuba har regimet opprettet et museum over det regimet kaller «bandittene», som ble drept etter å ha gjort opprør mot kommunistenes politikk overfor cubanske bønder, «Museo de los bandidos». Et kritisk blikk på museets propaganda-fremstilling av hvordan regimet utkalte fattige bønder til soldater, som mange av dem selv ble drept, mens de bekjempet fattige bønder som hadde forskanset seg i fjellene, avslører store interessekonflikter i det etter-revolusjonære Cuba. Bakgrunnen til alle de døde opprørssoldatene og soldatene Fidel Castro mobiliserte for å finkjemme fjellene der opprørerne hadde gjemt seg, viser at soldatene på begge sider tilhørte en fattig klasse av bønder. Museet i Trinidad forteller om militær motstand fra en selvstendig klasse av bønder som motsatte seg Castro-dynastiets styre av landbruksektoren.



Revolusjonsmuseet i Havanna

 

Museet kaller bondeopprørerne banditter, og hevder de dårlige utrustete bondesoldatene skulle være styrt av CIA. De spredte, tafatte forsøkene på forsyninger av våpen fra flydropp, som museet hevder skulle ha vært finansiert av CIA, illustrerer først og fremst hvor liten betydning den eventuelt begrensete hjelpen fra CIA må ha hatt. Museet avslutter utstillingen med et sitat fra daværende industriminister og ansvarlig for jordreformer Che Guevara. Che ble sitert på hvordan det «internasjonale oligarkiet» ble påført et alvorlig nederlag da opprøret fra de fattige, selvstendige bøndene ble knust. Museet avslører ufrivillig hvilken motstand Castro-regimet utløste blant fattige bønder på Cuba, og museet viser hvordan regimet knuste en klasse av selvstendige, fattige bønder.

 

Sosialistisk planøkonomi, kollektivisering og generelt vanstyre har gjort at Cuba lenge har måttet importere mat. Halvparten av landbruksjorda på Cuba har lenge ligget brakk. Cuba importerer nå 60% fra utlandet av maten befolkningen konsumerer. Mye av maten som blir importert kommer fra USA.[ii] Lillebror Raul Castro, som siden 2006/08 har overtatt styret av Cuba, forsøker nå reversere storebrors jordbrukspolitikk, og vil forsiktig prøve å bygge opp en ny klasse av selvstendige bønder, så lenge reformene ikke rokker ved Castro-dynastiets eneveldige makt. Statsapparatet som i sin tid knuste den selvstendige bondeklassen insisterer nå på at de er de rette til å bygge en velfungerende landbruksøkonomi opp igjen. Flaskehalser i distribusjon, samt fravær av eiendomsrett garantert ved lov, gjør det vanskelig å være selvstendig bonde på Cuba i dag.[iii]

Utstillingene i Revolusjonsmuseet i Havanna avsluttes med karikaturer av
tre amerikanske presidenter: Ronald Reagan, George Bush senior,
og George Bush junior.
Den svarte presidenten som gjorde seg til diktator, Fulgencio Batista,
blir her fremstilt med store "negerlepper".
Rasismen er utbredt på Cuba, men er et offisielt tabu.

Norske forsvarere av Castro-regimet, deriblant Even Underlid i artikkelen «Har vi ham nå?» På Manifests nettsider, hevder Castro-regimet ble utsatt for terror-angrep etter 1959, i årene frem til begynnelsen av 60-tallet. USA og CIA blandet seg utvilsomt inn i Cubas «indre anliggender» i årene etter revolusjonen. Men er det riktig at alle cubanske småbønder som gjorde opprør mot Fidel Castros landbrukspolitikk, som senere har vist seg så katastrofal for Cubas økonomi, alle var CIAs marionetter? Var bondeopprørerne kun statister i skjebnedramaet mellom den revolusjonære superhelten Fidel Castro mot «Uncle Sam» i revolusjonære troendes versjon av Davids kamp mot Goliat?

 

Ideen om kollektivisering av landbruket har heldigvis vært fremmed for norsk arbeiderbevegelse. I Norge kom Arbeiderpartiet til makten i 1935 ved å inngå kriseforlik med Bondepartiet. Avtalen opprettet kollektive samarbeidsformer, og ga store fordeler til norske bønder. Forestillinger blant noen få akademikere innen venstrefløyen i Arbeiderpartiet om å oppheve eiendomsretten og opprette kollektiver i norsk landbruk ble ikke tatt alvorlig verken fra Bondepartiet eller ledelsen i Ap. Halvard Lange og Haakon Meyers artikkel i tidsskriftet «Det tyvende århundret» i 1938, som foreslo kollektivisering av norsk landbruk, ble forbigått i stillhet.[iv]

---

[i] Den norske Cuba-komiteen mener imidlertid at utbredelsen av ugressplanter på Cuba ikke har noe med kollektivbrukene å gjøre, men kommer av at CIA skulle ha spredd ugressfrø ved å fly over Cuba i småfly. Det cubanske militæret, som under Cuba-krisen skjøt ned et amerikansk jagerfly, og som i 1996 skjøt ned to fly sendt av eksilcubanere i Florida for å spre flyveblader over cubansk territorium, skulle ifølge Norsk Cuba-forening, ikke ha klart verken å skyte ned eller dokumentere alle de CIA-organiserte småflyene som skulle ha spredd ugressfrø for å lamme Cuba økonomisk. (Innlegg av Terje Enger i Ny Tid april 2015.)

[ii] Til tross for embargoen er USA Cubas tredje største handelspartner. Kilde. ICLEP, diverse artikler.

[iii] Diverse artikler i ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

[iv] En presis gjengivelse av referansen til Meyer og Langes artikkel har jeg ikke for øyeblikket. Artikkelen ligger i en kasse jeg ikke kan finne blant flere kasser i boden akkurat nå. Jeg kom over artikkelen i forbindelse med arbeidet med min hovedoppgave i historie om Wilhelm Reichs Norgesopphold i 1934-39.

Intervju med Guillermo Fariñas 23 mai – del 2 – Prosessen mot General Ochoa.

(Min kommentar) – (Jeg kjente til at den engang oppofrende kommunisten Fariñas’ brudd med kommunistpartiet hadde noe med rettsaken mot den populære generalen Arnoldo Ochoa å gjøre. Saken rundt Ochoa har det blitt hevdet handlet om at Ochoa var i ferd med å bli så populær blant de militære på Cuba, som jo er et militærdiktatur, at Fidel så det ønskelig å kvitte seg med det Fidel forstod i fremtiden ville kunne bli en brysom utfordrer til makten på Cuba. I miljøet rundt Ochoa var det flere som var inspirert av den sovjetiske lederen Mikael Gorbatsjovs ideer om Perestrojka og Glasnost. Ved å knuse en mulig leder for det som kunne ha blitt et miljø som utfordret Castro-dynastiets makt, lyktes Fidel Castro i å hindre ideer fra Sovjet om reform av kommunismen i å spre seg på Cuba.

General Arnoldo Ochoa

 

General Arnoldo Ochoa var en dyktig og populær general, som skal ha hatt et nært forhold til Fidel Castro, men som i 1988 ble beskyldt for å ha ledet smugling av narkotika til USA. Ochoa ble sammen med en annen som ikke stod Fidel like nær, men som i likhet med Ochoa var kjent for å gjøre «skitne» og viktige oppdrag for Fidel, Tony La Guadia, ble utsatt for en forhastet rettsprosess som endte i en forhastet utført dødsstraff i 1989. Ochoa-saken er et tabu på Cuba. (Min kommentar slutt.)  

 

Guillermo Fariñas var opptatt av å forklare meg hvor nært Ochoa hadde stått Fidel Castro. Han nevnte en kjent tur Fidel foretok til Chile under Salvador Allendes regjeringstid , der tre cubanske militære fulgte Fidel, deriblant Ochoa. Fariñas understreket at Ochoa hadde deltatt i geriljavirksomhet i Venezuela på 70-tallet og ved flere tilfeller utført ubehagelige, skitne oppdrag for Fidel Castro.

 

Fariñas hadde møtt Ochoa. Fariñas hadde vært med på et traumatisk oppdrag sammen med Ochoa, en belastende kamphendelse under krigen i Angola. De hadde også senere blitt sendt på et annet oppdrag sammen til et annet afrikansk land, dersom jeg forstod Fariñas riktig. Etter den nevnte kamphendelsen i Angola var Fariñas en periode i det han kalte hus nr. 1, som slik jeg forstod ham, var en form for kommandosentral for cubanske styrker i Angola. Der drev hærledelsen med forskjellig kontrabande-virksomhet, noen drev med gullsmugling, noen med diamanter, og noen antageligvis også med narkotika-handel, i følge Fariñas. USA ble på denne tiden styrt av George Bush senior, som var kjent som kompromissløs mot narkotika-smugling. Castro-regimet var redde for at straffereaksjonen mot Manuel Noriega i Panama, som hadde deltatt i narkotika-smugling, også kunne skje med Cuba med samme grunngivelse. De visste at USA visste, og fryktet at bevis ville bli lagt frem for FN. Fariñas mente prosessen mot Ochoa var en manøver utført av Fidel Castro av frykt for at Cuba skulle lide en lignende skjebne som Panama under Noriega. Da beskyldningene kom om Ochoa, hevdet Fariñas at dette ikke kunne stemme, og da ble han utelukket fra partiet. I følge ham selv.

Ochoa og Fidel Castro

 

På mitt spørsmål om hvorvidt Ochoa virkelig kunne ha blitt en cubansk Gorbatsjov, svarte Fariñas at Ochoa nok heller ville ha kommet til å spille rollen som Boris Jeltsin enn som Gorbatsjov. (På Cuba har nok opposisjonen en annen oppfatning av Jeltsins ettermæle enn det vi har i Norge, kan man være fristet til å tenke.) Fariñas nevnte så en annen mer ideologisk mulig lederskikkelse opptatt av Glasnost og Perestrojka, som ville kunne ha blitt Cubas Gorbatsjov. Likevel, da Gorbatsjov var på besøk på Cuba, så snakket Ochoa og Gorbatsjov flytende russisk sammen. Fidel skal ikke ha skjønt noen ting av da snakket om, i følge Fariñas. Før vi forlot emnet Ochoa, nevnte Fariñas Camilo Cienfuegos skjebne. Cienfuegos er i ettertid sammen med Ernesto Che Guevara og Fidel Castro blitt fremhevet som de sentrale lederne for revolusjonen i 1958. Camilo Cienfuegos skal ha dødd i en flyulykke i Oktober 1959. Mange gjengir som Fariñas, påstander om at Cienfuegos skal ha blitt drept av Fidel Castro, fordi han var mer populær enn Fidel selv. 

 

På spørsmål om pavens rolle i fredsforhandlingene i Venezuela og forhandlingene mellom Obamas regjering og Castro-regimet, understreket Fariñas sin skepsis mot paven. (Paven har blitt kritisert for å la regimene kjøpe seg tid og la de få hvitvaske seg ved å vise forhandlingsvilje, som i realiteten ikke er alvorlig ment fra regimenes side.)

 

Paven er ikke bare pave for tilhengerne av frigjøringsteologi, men for alle katolske kristne. Fariñas er enig med Lillian Tintori, kona til Leopoldo Lopez. Paven er medskyldig i regimenes ugjerninger, både regimene i Venezuela og på Cuba. Farinas mente at paven må ha instruert kardinalen, Den katolske kirkens leder på Cuba til å innta politiske holdninger og ytre seg politisk, slik jeg forstod Fariñas. Kardinalen på Cuba kunne ikke ha opptrådt på den måten han gjorde overfor regimet, uten å ha hatt godkjennelse fra paven. Mitt spørsmål om hvorvidt paven var naiv i sin tilnærming til diktaturet på Cuba, unnlot han å svare direkte på, men jeg oppfattet ham som om han avviste min hypotese om pavens naivitet, som forklaring på det mange opposisjonelle oppfatter som pavens medløperi.

Ochoa og Fidel Castro

 

Den cubanske opposisjonsbevegelsen har fått det tøffere etter Obamas initiativ om normalisering. Undertrykkelsen har økt, flere er blitt arrestert og antallet politiske fanger har økt. Jeg nevnte for Fariñas en video der utdelte «subversive» flygeblader på en plass i Havnna vekket interesse og begeistring blant tilskuere som plukket opp flygebladene.

 

Var cubanere i ferd med å miste den handlings-lammende frykten for regimet? spurte jeg ham. Fariñas påpekte hvordan objektive og subjektive årsaksforhold utløste folkelige revolusjoner og opprør mot regimer. De objektive er de økonomiske og sosiale forholdene, alle manglene og den vanskelige hverdagen for de fleste cubanere. De subjektive årsaksforholdene er hvordan folket opplever lederne, både de med makten og de som opponerer mot makten. Fariñas understreket i hvor stor grad regimet var villige til å gjøre det som var nødvendig for å bevare regimets makt, ved trusler, trakassering og om nødvendig, ved drap.

 

Det politiske våpenet, å benytte seg av sultestreik, mente Fariñas var en strategi for å synliggjøre volden regimet utøver overfor sine meningsmotstandere. Regimet dreper ikke sine motstandere ved å drepe folk i gatene, men de har vært vant til å kunne uskadeliggjøre, kunne kvitte seg med politiske meningsmotstandere, ved å fengsle dem og undertrykke fanger i fengsel. Opposisjonelle og vanlige fangers bruk av sultestreik, gjør at regimet ikke lenger kan gjøre hva de vil med fanger i fengsler.

Bildet av Fidel Castro og Arnoldo Ochoa forteller en interessant historie.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har skrevet om prosessen mot General Ochoa:


http://iclep.org/el-temor-del-regimen-empujo-el-apresurado-juicio-y-fusilamiento-de-arnaldo-ochoaarl/


http://iclep.org/el-general-arnaldo-ochoa-nunca-creyo-aue-iba-ser-fusilado-refesracando-la-historia/


En historie om et interessant fotografi: http://www.cubanalisis.com/ART%CDCULOS/DEL%20PINO%20-%20LA%20HORA%20DE%20LA%20VERDAD.htm