Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez

 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.



Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez

 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 



Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.




En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.

 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?




Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

Om radikal venstresides tilflukt i egne ekkokamre.

På tenketanken Manifests hjemmesider publiserte 14. desember Even Underlid en lang artikkel der han forsvarer Fidel Castros ettermæle mot Castro-kritikere som meg selv og Bård Larsen.

http://www.manifesttidsskrift.no/fidel-castro-har-vi-ham-na/

For 6 uker siden sendte jeg en artikkel til svar til manifests hjemmesider. Manifests redaktør svarte meg etter flere ukers betenkningstid med at redaksjonen mente min artikkel var «ensidig», «bidro med lite nytt», og «i for liten grad tok utgangspunkt i Underlids artikkel». Redaksjonen ønsket dessuten ingen «repetitiv» Cuba-debatt på sine hjemmesider.

 

Jeg synes det er en underlig praksis for en redaksjon ikke å gi tilsvarsrett til en person som blir kritisert eksplisitt i Manifests egne spalter, på deres hjemmesider. Redaktøren har rett i at det var mange av Underlids ankepunkter jeg lot ligge i dette, som jeg så som mitt første tilsvar i en debatt jeg så for meg ville vare en stund. Jeg hadde håpet en slik debatt ville kunne virke oppklarende for mange Cuba-interesserte. Jeg gledet meg til en spennende debatt med en kunnskapsrik Castro-tilhenger. Even Underlid har skrevet en bok om Cuba, Jeg kan ikke helt skjønne at han skulle føle seg truet av kritikk fra Castro-kritikere. Det tror jeg heller ikke Underlid gjør. Men jeg tror redaksjonen i Manifest føler en grunnleggende usikkerhet i møte med uenighet om egne standpunkter.

 

Selv mener jeg at jeg tok utgangspunkt i noen hovedpunkter i Underlids kritikk av min Castro-kritikk. Er det slik venstreradikale verner om sine helter? Lukker seg inne i sine egne ekkokamre der de kan slippe utenverdens kritiske blikk på deres helter?

 

Les selv og avgjør selv om redaksjonen i Manifest hadde rett i at mitt innspill i det som kunne ha vært en spennende debatt, kun ville ha bidratt til «en repetitiv» Cuba-debatt med lite nytt!

 

Om Fidel Castro og Josè Martì.

 

Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì (1853-1895) har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».

 

Godseiersønnene Fidel og Raul Castro har i 57 år styrt Cuba som om det var deres eget storgods. Ved revolusjonær ideologi, retorikk og propaganda har Castro-dynastiet skapt et trossamfunn for revolusjonære troende og en forlystelsespark for revolusjonære pilgrimer. Mytene om Fidel Castro har infantilisert norsk forståelse av Cuba, slik den er blitt formidlet av et flertall av overfor det totalitære samfunnet, ukritiske norske forskere og journalister.

 

Even Underlid skriver i Manifest 14. desember at han ønsker å bringe debatten om Fidel Castro ut av et vakuum der Castro enten er engel eller tyrann. Underlid hevder at han vil nyansere min fremstilling av Castro-regimets Cuba fra en kronikk jeg skrev i VG i November, der han mener jeg i for stor grad har fremstilt Fidel Castro som en tyrann. Underlid kritiserer min fremstilling av det cubanske samfunn før revolusjonen i 1958.

 

Jeg hevdet Cuba før 1958 hadde store sosiale forskjeller, men var et samfunn som i en latin-amerikansk og en karibisk sammenheng var avansert teknologisk, sosialt og politisk, sammenlignet med andre karibiske land og latin-amerikanske land på 50-tallet. Den eneveldige diktatoren Fidels vanstyre gjorde Cuba i løpet av et halvt århundre til det u-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen, påpekte jeg i kronikken i VG, som Underlid var så uenig i.

 

Underlid kritiserer meg bl.a. for å bagatellisere de store sosiale forskjellene på Cuba før revolusjonen. Min påpekning av 23% analfabetisme i 1958 innebærer ikke noen bagatellisering av de som ikke kunne lese og skrive. Jeg ville heller fremheve at Cuba blant spansktalende land på 50-tallet var blant de mest utviklete når det kom til en rekke indikatorer for sosial, politisk og økonomisk utvikling, deriblant også når det gjaldt omfanget av analfabetisme.

 

Det var ikke Batistas, men Fidel Castros diktatur som virkelig sporet Cuba av fra en positiv økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Cuba ble styrt av et korrupt diktatur fra 1952 til Batista i årsskiftet 1958/59 forstod at også middelklassen i byene hadde vendt ham ryggen, og han forlot Cuba. Cubas befolkning trodde på løftene om at diktatur skulle bli erstattet med gjenoppretting av demokrati, men fikk i stedet et totalitært diktatur som nå har styrt Cuba i mer et halvt århundre. Godseiersønnene Fidel og Raul har lykkes med å opprettholde økonomiske og politiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet, men har i det lange løp skapt stagnasjon og fattigdom for den jevne cubaner.

 

Cuba hadde på 50-tallet store sosiale forskjeller, men landet hadde en middelklasse i byene. Cuba hadde et borgerskap, som kunne ha vært den økonomiske drivkraften som kunne ha utviklet øysamfunnet videre, og opprettholdt Cuba blant de ledende spansk-talende land på mange områder. Alle med initiativ har forlatt eller er blitt fordrevet fra Cuba. Fidel Castro fjernet fra 1959 fra Cuba en elite som ikke hadde bidratt til sosial utjevning, men som altså hadde bidratt til økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Den «revolusjonære» eliten har ikke lyktes med å skape en økonomi i stand til å opprettholde på egen hånd sosiale fremskritt og sosial utjevning, som regimet noen tiår ved Sovjets subsidier lyktes i å oppnå for befolkningen. Etter hvert som det økonomisk ikke-bærekraftige i regimets politikk i løpet av 90-tallet ikke lenger lot seg skjule, ble de store sosiale forskjellene igjen åpenbare for de som ikke lot seg villede av det eneveldige regimets retorikk og propaganda om sosial rettferdighet og nasjonal selvstendighet.

 

Før revolusjonen hadde altså Cuba en i karibisk og latin-amerikansk sammenheng velutviklet økonomi. Fidel Castro gjorde Cuba først avhengige av sovjetiske økonomiske subsidier frem til 1990, da muren falt. Deretter, fra rundt 2000-tallet gjorde Fidel Cuba avhengige av subsidier fra Hugo Chavez og Venezuelas oljeøkonomi. Det økonomisk ikke-bærekraftige chaviststiske Venezuela har etter mangeårig cubansk innflytelse nå endt opp i økonomisk og sosialt kaos, og må betegnes som en humanitær katastrofe. Cuba har også mistet en annen økonomisk støttespiller i Brazil etter at Dilma Rousseff mistet makten. Det økonomisk ikke-bærekraftige Castro-regimet har ikke lenger økonomiske velgjørere de kan gjøre seg avhengige av, snylte på økonomisk.

 

Underlid baserer seg i for stor grad på Castro-regimets egen selvforståelse. Underlid gjør en tidligere cubansk økonomiministers ord til sine, om at den cubanske spesialperioden på 90-tallet, var en årsak til tiår med tapt økonomisk utvikling. Spesialperioden var ikke en årsak, men en konsekvens av at Cuba hadde gjort seg økonomisk avhengig av Sovjet. Sovjet hadde heller ikke selv utviklet et økonomisk system, som var økonomisk bærekraftig.

 

Cuba gjennomgikk ikke noen økonomisk eller politisk omstilling slik østblokk-landene gjorde etter murens fall. Frykten for å miste den eneveldige makten fikk Castro-dynastiet til å reversere alle halvhjertete reformforsøk krisa på 90-tallet tvang en motvillig Fidel til å gjennomføre. Cubanere som tok til orde for reformer ble fengslet eller henrettet. Fidel Castro skulle eneveldig styre Cuba som sitt private storgods, og den bærende økonomiske modellen viste det seg da Hugo Chavez kom Fidel Castros vanstyre til unnsetning fra begynnelsen av 2000-tallet, var fortsatt «internasjonal NAV-ing».

 

Før Underlid gikk i gang med sin lange i egne øyne nyanserte imøtegåelse av min Castro-kritiske fremstilling, fremsatte han sitt overordnete ankepunkt mot min fremstilling, «Skartveits fortelling ligger klart tettest opp til den som blir fortalt av Castros motstandere». Underlids fremstilling fremmer en rekke udokumenterte påstander om Castro-dynastiets Cuba. Likevel har han rett i at kjernen i uenigheten mellom Underlid og meg er nettopp i hvilken grad Castros reelle kritikere, er meningsberettigete eller ikke i en ærlig og åpen debatt om diktatorens ettermæle.

 

Mitt hovedankepunkt mot Underlid er at han i alt for stor grad aksepterer Castro-regimets fremstilling av cubanske meningsmotstandere som «urene», som ikke er meningsberettigete. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Underlid tar riktignok et forsiktig forbehold om at ikke alle uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, representanter for uavhengige fagforeninger, politikere som spenner fra sosialdemokrater, kristendemokrater til liberalister og konservative, er redskaper enten for USAs politikk overfor Cuba eller representanter for gamle reaksjonære eliter fra tiden under diktatoren Batista. Men de få overfor Castro-dynastiet kritiske røstene Underlid lar komme til orde i hans fremstilling synes å være cubanere som ikke har organisert seg mot det totalitære regimet eller stiller spørsmålstegn ved det legitime i Castro-dynastiets eneveldige makt. Om Underlid i artikkelen tilsynelatende motstrebende gjengir Castro-regimets dehumaniserende stigmatisering av annerledes-tenkende på Cuba som «meitemark», bærer hans fremstilling likevel preg av at de «urene», de reelt annerledes-tenkendes synspunkter om Fidel Castro som historisk aktør, ikke er verdt å lytte til. Jeg er grunnleggende uenig med Underlid i dette.

 

I tiden etter at Fidel overlot makten til lillebror Raul i 2006/08, har uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og politiske opposisjonelle på Cuba lykkes med å bryte regimets informasjonskontroll. Disse menneskene er for meg ikke «urene», «meitemark» og «imperialist-agenter», men viktige informasjonskilder både til hva som foregår på Cuba og til Fidel Castros ettermæle.

 

Underlid mangler forståelse for hvor belastende det er for vanlige mennesker som lever i et totalitært diktatur å snakke sant overfor fremmede som sympatiserer med styresmaktene. I et totalitært diktatur skjuler mennesker seg bak masker. Cubas totalitære stat har hatt som hovedmål å beskytte privilegiene til en elite, som legitimerer seg selv ved «revolusjonær» retorikk og propaganda. Castro-dynastiet har lykkes i å beholde makten på Cuba i mer enn et halvt århundre delvis p.g.a. USAs med rette kritiserte politikk overfor Cuba og Castro-dynastiets dyktige utenrikspolitiske manøvreringer. Først og fremst har imidlertid propagandageniet Fidel Castro styrt Cuba ved ensrettete media, totalitær kontroll av informasjon, utspekulert propaganda og brutal undertrykkelse av alle meningsmotstandere ved bruk av overvåking, informanter, nabolagskomiteer og en vilkårlig rettstat. Krav om en fungerende rettsstat, presse- og ytringsfrihet, demokratiske og sivile rettigheter lar seg i likhet med respekt for menneskerettigheter ikke forene med en totalitær stats maktbruk.

 

Fidel Castro skal ha beundret Jose Marti. Det cubanske folket ville ha vært tjent med om den viljesterke tyrannen med den totalitære hersketrangen og det massive egoet hadde lyttet til Martis uttalelse om at «Fedrelandet» ikke bør være noens «storgods eller kirke». Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, også på Cuba.

 

Kilder:

Mesa-Lago, Carmela. Economic and Social balance of 50 years of Cuban revolution. Cuba in Transtion. ACE 2009.

ICLEP, det cubanske instituttet for Presse- og ytringsfrihets nettsider. http://iclep.org/

Diverse samtaler med opposisjonelle cubanere på Cuba i løpet av de siste årenes sommerferier og under Oslo Freedom Forum de siste to årene: Berta Soler, Raul Risco, Antunes, Laritza Diversent, Ivan Carillo, Antonio Rodiles, Sarah Marta Fonseca, Julito Fonseca, Pablo Diaz Espì, Yassar Rojas, Pedro Moran, Manuel Cuesta Morùa, Martin Guevara (Ches nevø), Lia Villares (bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo), Normando Gonzalez Hernandez.

Jeg har også snakket med mange cubanere som ikke er opposisjonelle, under mine opphold på Cuba.

Jennische, Erik. Måste få polisen ur hovudet. Silc Forlag.

Om Venezuela: https://www.scribd.com/document/338312950/Linea-Basal-Del-Monitoreo-Centinela-de-La-Situacion-Nutricional-en-Ninas-y-Ninas-Menores-de-5-Anos#fullscreen&from_embed

Om Cuba og helse: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650

Se det gode intervjuet med den kunnskapsrike svenske journalisten, Erik Jennische. Jennische har gjort et grundig journalistisk arbeide i å dokumentere opposisjonen på Cuba. Den beste boken jeg har lest på et skandinavisk språk:
http://urskola.se/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet




Se videoen fra Cubansk politisk politi om samfunnsfiendene, de opposisjonelle i Pinar del Rio. Videoen er talende for hvordan regimet forholder seg til pasifistiske meningsmotstandere:
https://www.youtube.com/watch?v=by6HMALXljc

Intervju med Antonio Rodiles juli 2016.

Antonio Rodiles er en av ledende opposisjonelle politikerne på Cuba. Rodiles som er utdannet innen matematikk og fysikk, og har bodd mange år i USA, har i noen år vært leder for organisasjonen «Estado de SATS», som har kjempet for menneskerettigheter og demokrati på Cuba. For to år siden var han med og stiftet på Cuba «Plataforma politica Foro por los Derechos y Libertades», et forsøk på å samle opposisjonelle på Cuba og ytre politiske krav i den da påbegynte prosessen Barack Obama og Raul Castro startet for å normalisere forbindelsene mellom USA og Cuba. Foro har samarbeidet nært med Kvinner i Hvitt og sammen har de arrangert aksjonen «Todos marchamos», «Alle marsjerer» for å samle flest mulig om Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer på Cuba. Jeg foretok et intervju med Antonio Rodiles i hans hjem i Miramar i Havanna i juli 2016. Intervjuet ble veldig kort da Rodiles hadde viktige politiske møter som ventet på ham.



Antonio Rodiles sammen med Kvinner i Hvitt. Todos marchamos.

 

Rodiles forklarte meg at lite hadde endret seg på Cuba etter Obamas initiativ til normalisering. Han var kritisk til Obama og andre vestlige politikere som ikke stilte krav om motytelser for økonomiske konsesjoner overfor regimet i form av demokratiske reformer og krav om respekt for menneskerettigheter. Jeg spurte ham om det likevel ikke var klokt av Obama å nettopp ikke stille krav, men isteden gjøre som Obama sa i talen til det cubanske folk, å la «cubanerne selv bestemme over deres egen politiske virkelighet». Jeg spurte ham om Obama: «ved ikke å stille krav til Castro-regimet, og ved å la være aktivt å uttrykke støtte til opposisjonelle på Cuba, tok ikke Obama slik vekk regimets retoriske propaganda-våpen om at USA og en USA-støttet opposisjon prøvde å presse på Cuba en politisk løsning mot cubanernes egen vilje?» Tok Obama slik fra Castro-dynastiet fikenbladet de så lange har dekket eget vanstyre og korrupsjon bak?

 

Rodiles påpekte at situasjonen for opposisjonelle har ikke blitt bedre, men heller verre etter Obamas initiativ for normalisering. Han fremhevet at selv ikke i et Venezuela i sosialt og økonomisk kaos, og der USA holdt en lav profil, sluttet regimet å oppildne regimets støttespillere ved å anvende retorikk og propaganda om at alle opposisjonelle skulle være «imperialist-agenter» og «leiesoldater for en utenlandsk fiende».

 

Jeg spurte Rodiles om ikke Raul Castro etter å ha mistet den økonomiske støtten fra Venezuela som regimet hadde gjort seg økonomisk avhengig av, nå var nødt til å slippe mer av økonomien fri. Var ikke Raul nødt til å gjennomføre flere økonomiske reformer, for at regimet skulle kunne overleve økonomisk og politisk?

 

Rodiles advarte mot å være naive overfor Castro-regimet. «Dere er vant til å tenke innenfor rasjonelle rammer for politikk og økonomi. Castro-regimet har en annen form for rasjonalitet enn den dere er vant til, en rasjonalitet dere har vanskelig for å forstå.» Rodiles understreker av regimet har holdt seg ved makten i mange tiår ikke fordi de har skapt vekst og velstand for den cubanske befolkning, men fordi regimet har vært og er dyktige i å undertrykke befolkning og meningsmotstandere.

Far og sønn, Raul og Alejandro Castro Espìn.



Rodiles hadde noen måneder før jeg besøkte Cuba i sommer, uttalt i et intervju på nettet, gjennom FOROs nettsted, at regimet forberedte at Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, skulle overta makten etter at Raul, slik han har sagt, vil trekke seg som president på Cuba. Jeg spurte Rodiles om hvordan han kunne vite at regimet forberedte en senere overtakelse av makten ved Alejandro Castro Espìn. Rodiles forklarte meg at mange eldre ledere i militæret var blitt erstattet av yngre offiserer som har personlige lojalitetsbånd overfor Alejandro. Slik forbereder Castro-dynastiet i det stille hvordan Alejandro, Raul sønn, skal overta makten etter Raul trekker seg tilbake i 2018. Jeg nevnte Miguel Dìaz Canel som synes å være regimets «offisielle» kandidat til å erstatte Raul. Rodiles forklarte meg at regimet fungerte som en mafia. De stoler kun på egen familie, og må ha en i den innerste familiekretsen til å overta, en som forstår hva som skal til for virkelig å forsvare Castro-dynastiets interesser og deres privilegier.

 

Til slutt spurte jeg Rodiles om den i et tidligere blogginnlegg nevnte utestengelsen av de uskyldige ingeniør-studentene ved Universitet i Villa Clara. Jeg gjentar her svaret til Rodiles: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. (…) Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avsluttet Rodiles.

 

I etterkant av intervjuet med Rodiles, har jeg selv diskutert spørsmålet om Alejandro Castro Espìn er ment å etterfølge sin far Raul Castro som leder for militærdiktaturet på Cuba. Rett etter Fidels død i november 2016 deltok jeg i Urix på NRK om Cuba. Jeg brakte da frem de i dette intervjuet gjengitte synspunktene til Antonio Rodiles. Cuba-forsker Vegard Bye mente at det faktum at Alejandro ikke fikk plass i sentralkomiteen i det cubanske kommunistpartiet ved den store kongressen som ble avholdt høsten 2016, viste at Alejandro umulig kunne være tiltenkt en slik fremtidig lederrolle som Rodiles hevder. Cuba-forskeren mente ingen kunne komme til makten på Cuba uten å ha en plass i de ledende organene i kommunistpartiet. At Alejandro ikke ble valgt inn i sentralkomiteen mente Bye viste at regimet nettopp ikke ønsket noe familiedynasti på Cuba.



Alejandro Castro Espìn, Raul Castro og
Rauls barnebarn i gul t-skjorte bak Raul.

 

Bye har nok et poeng, men likevel har familie-dynastiet Castro styrt Cuba i 57 år ved de to brødrene, og ulike familiemedlemmer har sentrale posisjoner i det totalitære diktaturet. Kan det være en fordel for regimet å overlate til personer utenfor den innerste kretsen formelle viktige posisjoner som vil måtte stå til ansvar overfor folket i de vanskelige omstillingsprosessene Cuba nå står overfor? Samtidig vil kanskje Castro-dynastiet sikre posisjonene i det som vil bli nøkkelposisjonene i et endret styringssystem som nok vil endre ytre form, men som fortsatt vil være et militærdiktatur?

Regimet har fremhevet både Vietnam, Russland og Kina som mulige modeller for den transformasjonsprosessen regimet har hevdet de ønsker å gjennomføre. Militæret på Cuba kontrollerer turist-industrien og overvåkings- og politistaten på Cuba. Raul bygget opp sin maktposisjon gjennom å være leder for det cubanske forsvaret i mange tiår. At Raul overlater kontroll og lojalitetsbånd til i militæret til sønnen som har skapt seg en karriere innen militæret, og som Raul har utpekt som etterfølger, er kanskje viktigere enn at Alejandro foreløpig har avstått fra posisjoner i de formelt viktige organene i det cubanske kommunistpartiet?

 

Rodiles understreket overfor meg hvor slue Castro-dynastiet er. Det er ikke for ingenting at de har bevart makten i 57 år. Castro-dynastiet bør ikke undervurderes.   

Alejandro Castro Espìn og søster, Mariela Castro

 

Et intervju gjengitt på ICLEPS nettsider vil i neste blogginnlegg supplere informasjonen jeg ble gitt av Rodiles i mitt korte intervju med ham i sommer. Jeg vil da også få med hva Antonio Rodiles og andre opposisjonelle mener om Donald Trumps politikk overfor Cuba noen måneder inn i den nye amerikanske presidentens presidentperiode.


Les to grundigere og mer oppdaterte artikler om samme tema fra CILEP, Det cubanske instituttet for presse - og ytringsfrihet: http://iclep.org/se-inicio-el-conteo-para-el-retiro-de-raul-castro/


http://iclep.org/quien-mandara-en-cuba-despues-de-raul-castro/




Se artikkel fra NRK fra 2011 om hvordan myndighetene jukser med helsestatistikk: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650


Se innslaget i Urix der Vegard Bye og undertegnete kommenterte Alejandro Castro Espìns mulige kandidatur som Rauls etterfølger (etter 13.40 og 25.15 inn i det 29 minutter lange innslaget) : https://tv.nrk.no/serie/urix/NNFA53120116/01-12-2016#t=13m47s




Alejandro Castro Espìn hilser på Barack Obama i Havanna. Alejandro
var sentral på cubansk side under de hemmelige forhandlingene mellom USA
og Cuba i forkant av at Obama og Raul Castro annonserte prosessen for
normalisering av forholdet mellom USA og Cuba.

Dobbel-tenkning blant latin-amerikanere om Cuba.

Hva mener egentlige latin-amerikanere flest om Fidel Castro, den cubanske revolusjon, og det cubanske samfunnet? I Norge påstår mange Castro-apologeter at Fidel og den cubanske revolusjon fortsatt er et levende ideal for latin-amerikanere flest. Latin-amerikanere flest ser det cubanske samfunnet som langt fra noe ideal verdt å etterstrebe.

Fidel Castro er død. Hvor representative er egentlig de venstreradikale lederne i Latin-Amerika, som hyllet Fidel Castro under hans begraving, for latin-amerikaneres holdning til revolusjonslederen Fidel Castro? I Norge har debatten gått om han var en frigjører eller en autoritær diktator, helt eller tyrann. En fulldekkende oversikt over hva cubanere mener om Fidel vil vi først kunne få når Cuba slutter å være et totalitært diktatur.

Har Latin-Amerika-forsker Leiv Marsteintredet rett når han hevder mange Latin-Amerika-kjennere har en tendens til å prøve å overbevise den norske offentligheten om at akkurat den politiske lederen de er opptatt av, er svært populær i Latin-Amerika? Det anerkjente meningsmålingsinstituttet Latino-barometro har foretatt en meningsundersøkelse blant latin-amerikanere i alle land der slike meningsmålinger lar seg gjennomføre på en meningsfull måte, om å vurdere ulike politiske ledere på det amerikansk kontinent. Diktaturet på Cuba var unntatt, forståelig nok. Slik Leiv Marsteintredet påpeker om Latin-barometros undersøkelse, så blir Fidel vurdert som lite populær sammenlignet med Lula, George Bush, Obama, Chavez og de fleste andre politiske ledere på det amerikanske kontinent. Det er myter at Fidel Castro skulle være så beundret og at det cubanske samfunnet skulle fremstå som et ideal blant latin-amerikanere flest. Selv blant latin-amerikanere med tilhørighet på venstresiden er oppfatningen av det cubanske samfunnet svært annerledes enn norske Castro-apologeter liker å fremstille det.


Leiv Marsteintredet - dyktig og
kunnskapsrik Latin-Amerika-forsker

Nicaraguanske akademikere med sosialistiske sympatier forholder seg i spørsmål om Cuba til to virkeligheter. De forholder seg til èn virkelighet som eksisterer i ideenes verden, som teoretisk, abstrahert, idealisert virkelighet og en annen virkelighet som eksisterer i en konkret, sansbar, erfarings-basert virkelighet. Når de snakker om Cuba er det mange akademikere med sosialistiske sympatier i Nicaragua, som veksler mellom å forholde seg til den abstraherte, idealiserte virkeligheten og den «virkelige» virkeligheten i samtaler om politikk, avhengig av samtalens tema og egne oppfatninger av egne interesser.

Spørsmålet er om skyggesidene ved det cubanske kommunistiske samfunnet, slik samfunnet faktisk er i virkeligheten, bare hører hjemme i den diskursen som handler om den «virkelige» virkeligheten, eller om også forekomsten av skyggesidene hører hjemme i den diskursen som handler om den teoretiske, abstraherte virkeligheten. Har uhellsvangre omstendigheter, i hovedsak forårsaket av USA, hele ansvaret for det sosialistiske samfunnets skyggesider, sammen med «menneskelig svikt» blant den kommunistiske eliten, eller er det også ideene det er noe galt med?

Under en taxi-tur i Nicaragua i juli 2016 spurte jeg taxi-sjåføren om hva han mente om Cuba. Taxi-sjåføren hadde sterke sandinist-sympatier og forklarte meg med stor overbevisning hvorfor han ville stemme på Daniel Ortega ved valget i november. For noen år siden hadde han oppholdt seg 6 måneder på Cuba. Han hadde vært del av en delegasjon som skulle formidle kunnskap om hvordan man drev bensinstasjoner i Nicaragua til cubanere, som skulle lære å drive bensinstasjoner på Cuba. Han ristet oppgitt på hodet. «Det cubanske systemet fungerer ikke. Det finnes to realiteter på Cuba, partiets realitet og virkeligheten slik den virkelig er.»

Jeg spurte mine to universitetsutdannete jevnaldrende, nicaraguanske venner med sterke sandinist-sympatier om hva de mente om den cubanske revolusjonen. De mente at snart 60 år, to generasjoner, ikke var nok til å endre et samfunn, til å skape «det nye sosialistiske mennesket». USA hadde mye av skylden for at det cubanske sosialistiske eksperimentet foreløpig ikke hadde lyktes med å skape et fungerende, sosialistisk samfunn, mente de to akademikerne.

I Nicaragua fortalte jeg mine sandinist-sympatiserende venner om den utbredte barneprostitusjonen, den enda mer utbredte sexturismen, og det manglende nasjonale lovverket mot barneprostitusjon. Jo da, om de ikke kjente til alle detaljene om FN-konvensjoner og nasjonalt lovverk, så kjente de i hovedsak til Cubas sex-industri og forekomsten av barneprostitusjon. Den ene av de to prøvde famlende å si at dette handlet om fattigdom, som nødvendiggjorde umoralske handlinger for å overleve. Da svarte jeg at dersom fattigdom var en av årsakene til barneprostitusjonen, så måtte Castro-regimet ta sitt ansvar for i snart 60 år å ha drept alt som heter innsatsvilje og foretaksomhet i den cubanske befolkningen.


Jineterismo på Cuba.

Min Nicaraguanske venn ble taus. Den andre sandinist-sympatisøren forklarte at det jeg fortalte om, det kjente han til. Han hadde nok lyst til å besøke Cuba, men det jeg her nevnte var for ham en av flere grunner til at det for hans del ikke hastet, og at det ikke ville være så veldig trist om det skulle falle seg slik, at han aldri fikk besøkt et Cuba han i utgangspunktet altså anså som et ideal.

De samme to sandinist-sympatisørende akademikerne hadde altså dagen før hevdet at de mente den cubanske revolusjon trengte to generasjoner til, altså 60 år til, for virkelig å lykkes med å skape det nye sosialistiske mennesket. Dagen etter avslører de så at de kjenner til skyggesidene ved det kommunistiske samfunnet på Cuba, deriblant den utbredte barneprostitusjonen. De to hyggelige, intelligente nicaraguanske vennene mine kan i samtaler om det revolusjonære Cuba bevege seg fra den ene dagen å vektlegge en diskurs der et idealisert, abstrahert Cuba er dominerende, mens de dagen etter i samtaler om Cuba, kan vise at de kjenner godt til alt som tilhører diskursen om det andre, erfaringsbaserte, «virkelige» Cuba med alle dets skyggesider. Lik den tidligere nevnte nicaraguanske taxi-sjåføren som hadde vært på Cuba, så er de seg bevisste to forskjellige realiteter forbundet med det revolusjonære Cuba, den virkeligheten partiet forfekter og den «virkelige» virkeligheten.

Utvikler enkelte akademikere i Latin-Amerika med sosialist-sympatier en form for «dobbel-tenkning» i forhold til Cuba, for å kunne bevare håpet om bedre, mer rettferdige, sosialistiske samfunn i Latin-Amerika til tross for all kunnskapen om det store spriket mellom ideal og virkelighet i det kommunistiske samfunnet på Cuba?

Latin-amerikanere føler kanskje at de ikke har så mye å være stolte av? Latin-Amerika er riktignok kjente for tango, salsa og annen dans, revolusjonær visesang, magisk realisme og annen flott litteratur. Latin-amerikanere er likevel ofte skurker eller gjengkriminelle i filmer og Tv-serier. Blir latin-amerikanere alt for ofte assosiert med kokainhandel, lavt utdannet arbeidskraft og dysfunksjonelle samfunn med mye kriminalitet og store sosiale forskjeller?

Er den cubanske revolusjonen for mange latin-amerikanere å anse som en nær slektning mange en gang hadde stor tiltro til, men som de alle vet endte opp som en mislykket taper? Misliker de at ikke-latinere kritiserer en cubansk revolusjon, som en gang for lenge siden ga mange latin-amerikanere stolthet? Er det derfor en del latin-amerikanere forsvarer Cuba mot bedre vitende?
Latin-amerikanere kjenner godt til spriket mellom de to virkelighetene. En bekjent fortalte om en chilener som hadde løyet til kona om hvor han hadde dratt på guttetur med kompisene en uke. Da hun fant ut at gutteturen hadde gått til Cuba, (og kanskje det at han ikke ville at hun skulle vite at turen hadde gått til Cuba,) så skilte hun seg fra ham. Det blir ofte i norsk debatt fremhevet hvor omfattende prostitusjonen var under Batista. Men hva om Castro-dynastiets styre til tross for all den postulerte humanismen og erklærte idealismen, egentlig har gjort prostitusjonen mer omfattende på Cuba enn den var under Batista?

Latin-amerikanere flest tror kanskje egentlig ikke på at USAs imperialistiske politikk, som ikke skulle ha endret seg vesentlig etter den kalde krigen, og menneskelige svakheter som revolusjonen altså skulle kunne ha endret på om de fikk holde seg ved makten i to generasjoner til, skulle være årsakene til det store spriket mellom de to virkelighetene? Oppegående latin-amerikanere vet utmerket godt at det ikke er USAs innflytelse som skulle være hovedårsaken til alle det cubanske, sosialistiske samfunnets skyggesider i den «virkelige» verden.


Les Leiv Marsteintredets gode nekrolog om Fidel Castro:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/cuba/fidel-castro-en-leder-stoerre-enn-seg-selv/a/23857302/

Tre sosiale praksiser illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur.

Castro-dynastiet har i 57 år definert revolusjonens interesser og det moralsk riktige, alltid å være ensbetydende med det som til enhver tid er i Castro-dynastiets økonomiske og politiske interesser. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda.



Antonio Rodiles etter å ha blitt banket opp at det politiske politiet på Cuba.

Tre sosiale praksiser i det cubanske samfunnet, illustrerer den menneskefiendtlige kjernen i Castro-dynastiets totalitære diktatur. Den utbredte og av myndighetene stilltiende aksepterte barneprostitusjonen viser det hule og innholdsløse i Castro-dynastiets offisielle retorikk om at «alle er like», og at revolusjonen handler om frihet og selvstendighet for de fattige på Cuba. På Cuba er noen likere enn andre, og noen er Castro-regimet villige til å ofre for det Castro-dynastiet definerer som den gode saks tjeneste, for revolusjonen.

Den andre sosiale praksisen som illustrerer den menneskefiendtlige kjernen, er Castro-regimets metode for å lære barn fra de er små, at staten kan utsette dem for vilkårlige represalier. Fraværet av en rettsstat gjør at vanlige innbyggere på Cuba må kunne forvente maktovergrep fra en totalitær statsmakt. Cubanere lærer fra de er barn at den totalitære statsmakten, revolusjonen, ikke respekterer noen form for individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Innlegget på denne bloggen i august om utestengelsen av ingeniør-studentene ved universitet i Santa Clara, viser hvordan Castro-regimet etablerer frykt for den vilkårlige statsmakten blant cubansk ungdom.
http://immunidad.blogspot.no/2016/08/hvordan-skape-frykt-i-en-befolkning.html


Den tredje sosiale praksisen er kommunistpartiets organisering av «repudios». «Repudios» blir av regimet fremstilt som «spontane», «folkelige aksjoner» mot mennesker som kjemper for demokrati, presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Mennesker som praktiserer det vi i Norge ville anse som selvfølgelige demokratiske og sivile rettigheter, blir av cubanske myndigheter definert og omtalt som «mark», «gusanos», og «mercenarios», «leiesoldater for USAs imperialisme».

Det politiske politiet organiserer sammen med nabolagskomiteene med jevne mellomrom «repudios» mot det regimet definerer som «fiender av regimet». Det politiske politiet har et nett av informanter, og i samarbeid med nabolagskomiteene, CDR’ene, samler de informasjon om alle mennesker på Cuba. Overvåkingspolitiet har sensitive opplysninger om alle, om deres familiemedlemmer og arbeidskollegaer.

«Repudios» er aksjoner der en mobb samler seg rundt et hus der det bor mennesker som regimet oppfatter at utfordrer regimets totalitære makt. Den av regimet organiserte mobben roper slagord og fornærmelser, noen ganger utfører de hærverk, kaster maling og maler revolusjonære slagord på vegger, gulv og inngangspartier til bostedene der de såkalte «markene» og «landssvikerne» bor. Ofte utøver de vold, de banker opp menneskene regimet markerer at ikke har krav på menneskelig behandling, som de «insektene» og «imperialistiske leiesoldatene» regimet med all deres ensrettete propaganda, hevder de er.

De organiserte mobbene, «repudioene» rammer ikke bare opposisjonelle. Av og til kan mennesker det er kjent at planlegger å emigrere fra Cuba, også bli utsatt for «repudios» organisert av nabolagskomiteene og det politiske politiet. For de som ser sine naboer forlate Cuba, for det emigrantene tror vil være et bedre liv, må regimet skape en oppfatning av at de som emigrer «svikter revolusjonen».

Alle som forsøker å utøve forsamlingsfrihet, ved å demonstrere, blir også utsatt for organiserte mobber. Fredelige marsjer og andre demonstrasjoner ledet av Kvinner i Hvitt eller andre pasifistiske, demokratiske organisasjoner blir dels utsatt for «repudios», dels trakassert og utsatt for brutal vold fra det politiske politiet. Etter at både USA og de fleste landene i EU har normalisert forbindelsene med Cuba, og fjernet alle krav til regimet om demokrati og menneskerettigheter, har undertrykkelsen og brutaliteten fra regimet økt mot det regimet burde ha akseptert som representanter for et reelt sivilt samfunn.


Det politiske politiet på Cuba går til aksjon mot en uønsket demonstrasjon.

Den pasifistiske politiske organisasjonen SATS, ledet av Antonio Rodiles, har på Youtube lagt ut et opptak av en «repudio» mot SATS 11.desember 2013. Lærere hadde tatt med seg hele skoleklasser, som vekslet mellom å rope revolusjonære slagord, fornærmelser mot «fiender av revolusjonen», og vanlige organiserte og frie leker og aktiviteter for å få tiden til å gå utenfor bostedet til Rodiles og kona Ailer Gonzalez. Etter en stund gikk ekteparet ut og forsøkte å samtale med den mobiliserte menneskemassen. Rodiles ble da utsatt for vold og arrestert av politisk politi, samtidig som han altså var omgitt av en atmosfære av lekende barn.

De tre heslige sosiale praksisene illustrerer kjernen i Castro-dynastiets menneskefiendtlige diktatur. Det totalitære diktaturet hjernevasker barn fra de er små til å hate mennesker som praktiserer det vi ville anse som selvfølgelige politiske og sivile rettigheter. Fraværet av en rettstat lærer barn og ungdom på Cuba tidlig å frykte en vilkårlig statsmakt, som ikke respekterer individuelle rettigheter eller menneskerettigheter. Barneprostitusjon blir av regimet stilltiende akseptert av økonomiske årsaker. Ikke bare er «noen likere enn andre», noen mennesker er regimet villige til å ofre i den «gode saks tjeneste».

Bør Norge fortsette å støtte økonomisk kommunistene som vil reformere kommunismen, og som Castro-dynastiet aksepterer som en passe kritisk og passe servil opposisjon, miljøet rundt Cuba Posible? Eller bør Norge støtte uavhengige journalister og de som kjemper for demokratiske rettigheter, rettssikkerhet og menneskerettigheter på Cuba, men som Castro-dynastiet mener er en demokratisk motmakt regimet ikke har behov for?

Link til video om "repudios" mot "gusanos". (Fra 27 minutter kan du se hva som skjer i repudio mot SATS og ekteparet Rodiles/Gonzalez 11. desember 2013.)
http://www.martinoticias.com/a/cuba-gusano-documental-amedrentar-actos-repudio-opositores-/31561.html

Sammenhengen mellom regimets menneskesyn og regimets stilltiende aksept for barneprostitusjon.

FNs ansvarlige for barns rettigheter og sosiale kår på Cuba, UNICEFs representant, Jose Juan Ortiz, uttaler at når han besøker andre fattige land i verden, så får han lysst til å gråte, men når han besøker Cuba får han lysst til å danse og synge av glede. Cuba er et totalitært diktatur. Kan man stole på at representanten fra FN også oppsøker steder, institusjoner og barn, som ikke regimet ønsker at representanten fra FN skal oppsøke og snakke med?

Cuba blir av mennesker med sympatier på radikal venstreside, men ikke bare dem, fremhevet som et land der helsevesen og utdanningsvesenet er tilgjengelig for alle, og hevdes å holde generelt en høy standard. Gitt Cubas generelle fattigdom synes det imponerende at Cuba, i følge FNs statistikker, synes å vise at Cuba skulle være et foregangsland innen helse og utdanning. På denne bloggen har jeg tidligere intervjuet de opposisjonelle Pedro Moran og Raul Risco om helsevesenet på Cuba. De hevder i likhet med andre opposisjonelle at helsevesenet regimet viser frem for utlendinger er forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg. http://immunidad.blogspot.no/2015/02/en-opposisjonell-om-helsevesenet-pa-cuba.html



Unicefs representant på Cuba,
Jose Juan Ortiz

Fødselsleger som har emigrert fra Cuba hevder Cuba jukser med statistikk. Flere emigrerte leger hevder bl.a. Cuba opprettholder en kunstig lav statistikk for spedbarnsdødelighet ved kreativ bruk av kategorien aborter. Cuba er et diktatur, som ikke tillater presse- og ytringsfrihet, fri forskning, verken fra uavhengige internasjonale forskere, internasjonale journalister eller fra cubanere. Normando Gonzalez Hernandez var en av flere uavhengige journalister som i 2003, under den «svarte våren» ble dømt til 20 år, og mange andre uavhengige journalister ble dømt til et tosifret antall år i fengsel for å ha skrevet i uavhengige aviser om korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet.


Nettverket av uavhengige aviser på Cuba, ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, har de siste årene skrevet artikler om nettopp korrupsjon, vanstyre og mangler ved det cubanske helsevesenet. Siden Obamas besøk på Cuba har det politiske politiet på Cubas forfølgelse og brutale trakassering av uavhengige journalister ved de uavhengige lokalavisene, økt i omfang og i brutalitet. De siste ukene har uavhengige journalister i ICLEP-nettverket i Havanna, Pinar del Rio, Santiago de Cuba, Matanzas, Mayabeque, Sancti Spiritu, Camagüay og Artemisa blitt banket opp, arrestert flere ganger for kortvarige tidsrom. PC’er, printere, minnepinner og annet produksjonsutstyr de uavhengige lokalavisene trenger, har det politiske politiet stjålet fra de uavhengige journalistene. Ingen fra det internasjonale samfunnet har vist interesse eller solidaritet med ICLEPs uavhengige journalister.

Er statistikken som viser at cubanske barn har det mye bedre enn fattige barn i andre fattige land, like lite til å stole på som statistikken som det totalitære diktaturet leverer til FN, som grunnlag for FNs statistikker for helse på Cuba? En FN-representant som påstår at han vil danse og synge Castro-regimets pris for regimets innsats for barna på Cuba, viser kanskje at han i alt for stor grad, lar Castro-regimet få bestemme hva han skal se og hva han ikke skal få se av virkeligheten på Cuba? Statistikk om helse og utdanning på Cuba, burde bli utsatt for den samme kritiske undersøkelser som fri forskning, presse- og ytringsfrihet, uavhengige journalister, garanterer for i andre land, som nettopp ikke har diktatoriske regimer ved makten.

Castro-dynastiet har i realiteten aldri skapt en bærekraftig økonomi eller foretatt strukturelle grep i økonomi og politikk, som på lang sikt kunne finansiere den helse- og utdanningspolitikken regimet har markedsført seg selv med internasjonalt. Cuba fikk under den kalde krigen sin av regimet i realiteten ikke bærekraftige økonomi, subsidiert av Sovjet. Etter Sovjets sammenbrudd på 1990-tallet, gikk Cubas ikke-bærekraftige, og av inkompetanse skakk-kjørte økonomi inn i en krisetid, «spesial-perioden». Fra 1999 var det Venezuela, som med billig olje subsidierte Cubas vanstyrte økonomi, og holdt Castro-dynastiet ved makten. De siste årene har så Venezuelas økonomiske krise tvunget Venezuela til å innstille sin rause subsidiering av Castro-regimet. På Cuba snakker nå regimet om en ny «spesial-periode light».


Unicefs representant på Cuba, Jose Juan Ortiz,
sammen med leder for Cubas nasjonalballett, Alicia Alonso.

Kan det være at det er idealene, ideene forbundet ved den cubanske kommunismen det er noe galt med? Har kritikerne av det kommunistiske diktaturet rett når de hevder at «kommunisme ikke fungerer»? Lenins teori om sosialistisk moral var som nevnt i forrige innlegg på bloggen, «Moralsk er det som tjener revolusjonen». Det som er moralsk riktig, er det som fremmer revolusjonen på best måte. Lenins tøyelige moralbegrep har hjulpet Castro-dynastiet til ved hjelp av overvåking, undertrykkelse og korrupsjon å definere revolusjonens interesser å være ensbetydende med å være hva som tjener den styrende elitens interesser.

Castro-regimets menneskesyn, slik det kommer til uttrykk når representanter omtaler meningsmotstandere, påpeker noe grunnleggende galt med idealene, ideene regimet forfekter. Regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, og rettferdiggjør slik overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Nazistene i Tyskland omtalte jødene som skadedyr og insekter. Regimet i Rwanda som legitimerte folkemord omtalte folkegrupper som «kakerlakker» og skadedyr. Stalins Sovjet omtalte meningsmotstandere som dyr, som ikke fortjente menneskelig behandling. Selv om Castro-dynastiets undertrykkelse ikke kan sammenlignes i omfang og brutalitet med nazistenes redselsregime, Stalins Sovjet og Rwandas folkemord, så er det likheter i hvordan regimet omtaler meningsmotstandere, og slik legitimerer umenneskelig behandling av meningsmotstandere.

Nepotisme, inkompetanse, korrupsjon og vanstyre har ført til stagnasjon og fattigdom på Cuba. Fattigdom, stagnasjon og sosial apati har så ført til utbredte skyggesider i det cubanske samfunnet som regimet ser gjennom fingrene med, deriblant barneprostitusjon. Leder så Lenins tøyelige sosialistiske moralbegrep og regimets demonisering av politiske motstandere, til også å akseptere at «noen er likere enn andre», og at noen grupper av individer og enkeltindivider er regimet villige til å ofre for at revolusjonen skal overleve og eliten rundt Castro-dynastiet skal kunne få beholde makten? De barneprostituerte på Cuba er kanskje ikke «så like» som de «mer like» blant eliten, som får beholde makten ved revolusjonens overlevelse?

Noen linker til hva ulike internasjonale aviser har skrevet om barneprostitusjon på Cuba. Mange av disse linkene er resultatet av et tilfeldig søk, og således med unntak av den førte linken, ikke linker jeg har sjekket grundig. Andre som ønsker å skrive om tabuet, barneprostitusjon på Cuba, kan starte sin undersøkelse med å se på disse linkene.


https://www.thestar.com/news/investigations/childsextourism.html


http://www.huffingtonpost.com/salim-lamrani/cuba-the-united-states-an_b_5604799.html


http://gvnet.com/childprostitution/Cuba.htm


http://www.miamiherald.com/latest-news/article1948284.html


https://www.youtube.com/watch?v=QTNPXG56puw&app=desktop


https://www.youtube.com/watch?v=JO7d-YIe0DE