Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio

Juli 2013 ble jeg arrestert. Natten før hadde jeg vært i kontakt med den tidligere fengslete uavhengige journalisten og krigshelten fra Cubas krig i Angola, Raul Risco. Jeg hadde ikke gjort noe galt utover å ha med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, samt en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene jeg kjenner på Cuba må gjemme utstyret de bruker til å lage illegale aviser, slik at ikke det hemmelige politiet får beslaglagt det.

Fidel Castro 2014

 

 

Etter at jeg hadde spist frokost presenterte en mann i militær uniform seg for meg på pensjonatet jeg bodde. Han beslagla passet mitt og sa jeg måtte følge ham til politiets hovedkvarter i Pinar del Rio. Etter halvannen times venting ble jeg brakt inn på kontoret til en sjarmerende, intelligent offiser i begynnelsen av 50-årene. En liten, rødhåret, tykk kvinne i slutten av 40-årene jeg ble fortalt var Pinar del Rios kommunistpartis ideologiske leder noterte ned alt vi snakket om i den tre kvarter lange samtalen.

Min venn Raul Risco hadde instruert meg om ikke å la meg lure til å snakke om politikk hvis jeg skulle bli arrestert. Det rådet fulgte jeg. Jeg spilte rollen som uskyldig turist. De fikk ikke noe på meg, til den rødhårete kommunistlederens åpenbare frustrasjon. Hun og offiseren utøvde en godt innstudert «good cop, bad cop»-rutine. Offiseren ledet samtalen og fremstod som vennlig, høflig, nysgjerrig, dannet. Hun noterte mens hun satt taus og kontrollert sint og ytret med jevne mellomrom innette, korte, krenkete kommentarer om utakknemlige utlendinger som fikk nyte paradis på Cuba, og likevel var frekke nok til å prøve å ødelegge for cubanerne. Hun tittet med jevne mellomrom bort på offiseren og ventet åpenbart på et signal fra ham om å kaste seg ut i utskjellinger. Han ga henne signaler om å holde tilbake. En del av rutinen var tydeligvis at hun skulle være hans dobermans pincher som han slapp løs på de arresterte de to sammen forhørte. Å slippe henne løs på en turist offiseren skjønte var blitt godt instruert, skjønte han var klokt å la være.

Turistindustrien er den eneste delen av økonomien som fungerer på Cuba. Å arrestere og trakassere norske lærere vil kunne være skadelig for turistindustrien. Det ville ha blitt å vanskelig å overbevise  internasjonal presse om at norske lærere «egentlig» er agenter finansiert av CIA. Offiseren så det mest hensiktsmessig å sette meg fri med en klar advarsel om at jeg ville bli utvist om jeg som han sa; «blandet meg inn i politikk på Cuba».

Fidel Castro 2014

Cubanere i Pinar del Rio som er blitt arrestert og utsatt for offiseren og hans dobermans pincher av en kommunistleder er neppe blitt behandlet med den samme hensynsfullhet som jeg ble. Den uavhengige avisen i Pinar del Rio der journalisten Raul Riscos arbeider rapporterer om ukentlige arrestasjoner av noen timer eller noen dagers varighet, der de arresterte får en helt annen behandling enn den jeg ble til del. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner viser at i januar 2015 utførte Castro-regimet 178 kortvarige arrestasjoner på politisk grunnlag. 178 er det laveste antallet i løpet av en måned på fire år.

Ledere for opposisjonen på Cuba har vært tydelige på at de ønsker en rettsprosess når Castro-dynastiet forlater makten, der de som har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettigheter vil bli dømt i en rettferdig rettssak. Offiseren fra Pinar del Rio og den ideologiske lederen for Kommunistpartiet i Pinar del Rio må kanskje forvente en rettsprosess mot dem etter et regimeskifte.

 

Internett, overvåking og tvungen medgjørlighet på Cuba

På Cuba er bruk av internett strengt kontrollert av regimet. Lisens kan bli gitt til privatpersoner som f.eks. de som driver bed & breakfast, casa particular, eller andre som trenger å bruke nettet for turistnæring eller annen næringsvirksomhet. Timeprisen for å bruke nettet blir holdt kunstig høyt av myndighetene. De fleste cubanere må i likhet med turister på Cuba besøke internettkafeer der prisene er så høye for vanlige cubanere, at de ikke har råd til å bruke nettet. En vanlig månedslønn for en cubaner er 20-30 $, bruk av internett koster for en time 4 $.  

Cuba tillater internett - takk Raùl!

På Cuba finnes imidlertid en erstatning for internett, et cubansk intranett, S-nett. S-nett blir brukt av ungdommer til å spille cubanske utgaver av spill som Call of Duty, laste opp filmer, avtale fester og avtale turer til stranda. Intranettet er tilgjengelig for 9 000 datamaskiner som befinner seg i Havanna og områdene rundt Havanna.  2 000 datamaskiner skal være i bruk daglig til å chatte, fortelle vitser og laste opp bilder. En cubansk ufullstendig etterlikning av Facebook er tilgjengelig. En etterlikning av Wikipedia er ufullstendig, men blir jevnlig oppdatert av enkeltpersoner som har tilgang til internett. De mange brukerne av Wi-fi i nettverket, og den strenge politikken regimet fører for å godkjenne lisenser, tilsier at mange Wi-fi-brukere gjør dette illegalt. Myndighetene ser gjennom fingrene med den ulovlige utbredelsen og bruken av S-nett mot at brukerne stilltiende aksepterer ikke å formidle pornografi, diskutere politikk eller forsøke å koble seg direkte til internett.

Representanter for regimet overvåker S-nett og kan stenge brukere som blir ansett å bryte reglene for bruk ute for en dag eller for evig dersom overtredelsen ansees som alvorlig. Kan det være representanter for regimet med tilgang til internett som oppdaterer etterlikningen av Wikipedia med utvalgt informasjon fra internett? Kilder på Cuba hevder S-nett ikke er finansiert av USA eller andre utenforstående, men er et produkt laget av kyndige unge dataingeniører på Cuba. Dataingeniørene som har videreutviklet S-nett aksepterer rammene myndighetene setter for deres aktivitet, ikke porno og ikke politikk, men hvor lenge kan myndighetene bevare full kontroll over intranettet som foreløpig bare dekker 9 000 brukere i Havanna og omegn?
  
Militæret kontrollerer den delen av økonomien som kommer mest i kontakt med verden utenfor Cuba, turistene som møter ansatte i turistnæringene. Militæret på Cuba utøver statens eierskap over de statlige hotellene. Resten av turistnæringen, bed & breakfast og internettkafeer kontrollerer regimet ved statlige kontrollører. De cubanerne som er så heldige stilt økonomisk at de får arbeide i turistnæringen vet at regimet kontrollerer dem.  

Internettkafè med vertinne

Internettkafeene er velkjente for norske turister på besøk på Cuba. Nordmenn er blitt kjent med hyggelige verter og vertinner på internettkafeene. Kafèverter og vertinner kontrollerer cubanere og turister som gjør bruk av internettkafeer. Vertene og vertinnene blir igjen utsatt for streng kontroll. De vet at de kan mist arbeidet dersom de lar internett bli brukt til handlinger regimet ikke tillater eller brukt av personer regimet mistenker utfører handlinger regimet ikke tillater. Regimet styrer cubanernes hverdagsliv ved å skape frykt.

Selv har jeg under opphold på Cuba hatt kontakt med tidligere fengslete uavhengige journalister. Derfor er jeg blitt overvåket, arrestert og forhørt av det politiske politiet, men ikke fengslet. Nettilgang for min mobil er blitt sperret.

Etter at jeg ble arrestert har jeg de gangene jeg har besøkt internettkafeer fått nettilgang sperret for meg. To nettvertinners håndtering av det å sperre en for dem ukjent utlendings tilgang til bruk av internett ved besøk i internettkafe har gitt meg verdifull innsikt i den kollaborasjon og tvungen medgjørlighet diktaturet krever fra vanlige mennesker i hverdagslivet.

Den ene vertinnen ved den ene internettkafeen hadde jeg vekslet hyggelig småprat med ved de foregående somres besøk i Havanna. Ved mitt besøk sommeren 2014 hilste kvinnen i begynnelsen av 50-årene hyggelig på meg, som ved de forrige somrene jeg hadde vært på besøk i internettkafeen der hun arbeidet. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe ulovlig. Planen var å sjekke mail og lese norske aviser. Mobilen min hadde myndighetene sperret, så jeg hadde ikke vært i kontakt med familien hjemme i Norge på flere uker.

Jeg ble tilvist et avlukke, men måtte først logge meg ut av gmail-kontoen italieneren jeg overtok avlukket fra hadde glemt å logge seg ut av. Da jeg forsøkte å logge meg på min gmail-konto skjønte jeg at vertinnen eller en annen hadde stengt meg ute fra nettilgang. Da jeg satte meg ned i avlukket ble hun av en eller annen informert om at jeg var blant dem som ikke skulle få bruke nettet. Jeg henvendte meg til vertinnen og spurte påtatt uskyldig hvorfor jeg ikke hadde tilgang. Hun møtte blikket mitt med et nå kaldt, mildt bebreidende blikk. Det var som om hun sa: «Burde jeg ikke ha forstått at ved å utfordre makthaverne på den måten hun skjønte jeg måtte ha gjort, ble hun nødt til å gjøre det hun nå måtte gjøre mot meg. Var jeg så naiv at jeg hadde forventet en annerledes adferd fra henne, og at hun skulle risikere det gunstige levebrødet som internettvertinne?» Jeg slo ned blikket og la på bordet pengene jeg skyldte for det kvarteret jeg hadde prøvd å komme inn på nettet. 

Den andre nettvertinnen fra den andre internettkafeen hadde jeg pratet hyggelig med flere ganger. Sommeren året før hadde jeg spurt henne om råd for å finne en butikk som solgte kjoler da jeg og to andre nordmenn skulle besøke bestemor i familien vi var blitt kjent med. Jeg ble tilvist et avlukke, men også her fikk jeg ikke nettilgang. Den sympatiske, varme kvinnen i midten av 30-årene med den smittende latteren lot som hun ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk nettilgang. Det skinte gjennom at hun visste godt hvorfor, og hun hadde dårlig samvittighet. Hun så veldig ulykkelig ut og ga meg et trøstende klapp på skulderen. Jeg hadde i de fire forrige somrene på Cuba ikke sett henne ha kroppskontakt med besøkende på internettkafeen. Jeg tilbød meg å betale for det påbegynte kvarteret slik reglene tilsa at man måtte. Denne regelen ble strengt håndhevet ved alle internettkafeer jeg har besøkt i løpet av flere somre på Cuba. Hun avfeide meg med en håndbevegelse.

Hver gang jeg siden i løpet av den uken jeg oppholdt meg i den lille byen passerte forbi utenfor internettkafeen snudde hun seg mot meg og vinket energisk og smilende. I løpet av de forrige somrene jeg hadde oppholdt meg i denne byen og hun hadde arbeidet ved nettkafeen, hadde hun ikke vist meg en tilsvarende oppmerksomhet. Hun var et godt, dannet menneske som skammet seg over hva diktaturet tvang henne til å gjøre overfor en person hun ikke hadde noe imot.



Mitt møte med de to internettvertinnene ga meg innsikt i de omkostninger det har for vanlige mennesker å måtte leve sitt dagligliv i et samfunn som stiller vanlige mennesker overfor ubehagelige valg. Regimet krever av dem at de behandler ikke bare utlendinger, men også sine medborgere på måter som er en belastning for samvittigheten dersom de vil beholde et arbeid de trenger for å holde familien sin fra fattigdom.

Til vanlig er jeg lærer. Jeg forstår at hadde jeg levd på Cuba kunne jeg ha vært lærer for en av sønnene til den på denne bloggen tidligere nevnte opposisjonelle Sarah Marta Fonseca. Kanskje ville jeg ha blitt avkrevet å konstruere årsaker til at barna til «kontra-revolusjonære» foreldre kunne bli utvist? Sarah Martas ene sønn, Julito Fonseca, ble utvist fra idrettshøyskolen der han var student. Rektor hevdet overfor Julito at han ikke fortjente bedre med sine «kontrarevolusjonære foreldre». Hva ville jeg ha gjort dersom jeg hadde vært Julitos lærer og min familie var avhengig av min inntekt?

Kilder: ICLEPs nettsider.

På Cuba er noen likere enn andre.

Revolusjonen i 1958 hadde nok som målsetning å skape et samfunn preget av likhet. På Cuba i dag er noen likere enn andre. Etter 56 år med Castro-brødrenes eneveldige makt er de sosiale forskjellene store på Cuba.



Tidligere ansatt med ansvar for Fidel Castros
 sikkerhet, Juan R. Sànchez, har skrevet
 en bok om Fidels luksusliv.

En taxisjåfør forklarte for meg de store sosiale forskjellene som har oppstått på Cuba de siste årene, og særlig under Rauls reformer. «De som har en jobb med tilknytning til turistindustrien eller enda bedre en jobb i de få utenlandske firmaene som er etablert på Cuba, har gode økonomiske kår sammenlignet med den øvrige befolkningen», forklarte taxisjåføren. «Cubanere foretrekker usikre jobber der de kan håpe på tips fra utlendinger i dollar. I arbeid deres utdannelse gjør dem kvalifiserte til, tjener de luselønn i form av mellom 15 og 20 dollar i måneden», (rundt 150 kroner i måneden). Han utdypet: «Mange cubanere er avhengige av tilsendte penger fra slektninger som bor og jobber i utlandet. De familiene av cubanere som verken har jobb i turistindustri eller får tilsendt penger fra utlandet, møter jeg av og til i bruktbutikkene for salg av klær», fortalte han. «Disse har det tøft på Cuba i dag.»

Taxisjåføren så frem til at en ny generasjon ved partibyråkraten Miguel Diaz Canel skulle overta og gjennomføre kraftige reformer han mente var nødvendige på Cuba. Taxisjåføren var positiv til Rauls reformer, men mente den gamle «revolusjons-generasjonen» ved Castro-brødrene ikke ville være i stand til å gjennomføre de nødvendige reformene.



Sanchez' bok forteller om Fidels 20 storgods,
en øy og tre yatcher til disposisjon.

Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden. Bør den cubanske befolkningen likevel stole på at den påbegynte økonomiske transformasjonsprosessen ikke vil ende med at de som sitter på medie- og informasjonsmonopol ivaretar interessene til sin egen gruppe av partibyråkrater?

Vil Castro-dynastiet sikre seg selv nøkkelposisjoner og privatisert eiendom i det nye økonomiske systemet som er i ferd med å oppstå på Cuba?

Bilde av Fidel og sønnen Fidelito -
"En dag skal alt dette bli ditt, min sønn",
 eller sa Fidel noe annet til sønnen sin?

Jeg spurte taxisjåføren om han kjente til den overgangen fra statsdirigert planøkonomi til markedsøkonomi som hadde foregått i Russland og i Øst-Europa etter murens fall. «Vi cubanere får ikke noe informasjon om dette i TV-kanalene eller i Grandma», svarte taxisjåføren. (Grandma er Cubas svar på Sovjets «Pravda»). Elitene i kommunistpartiet er ikke ukjente verken med transformasjonsprosessene som foregikk i kommunistlandene etter murens fall eller overgangsprosessene til kapitalisme i Kina og Vietnam, land kommunistpartiets elite på Cuba forsøker å herme etter.

I slutten av september 2013 besøkte Fidelito Castro, Fidels sønn, Norge. I NRK Radio fikk han uimotsagt fremheve hvor udogmatiske regimet nå var blitt. Regimet var i følge ham, kun opptatt av å innføre på Cuba økonomiske virkemidler som kunne forbedre den cubanske økonomien, uavhengig av ideologiske merkelapper. På vegne av regimet fikk han også lov å understreke med hvilket alvor de ville hindre at transformasjonsprosessen fra planøkonomi til markedsøkonomi skulle skje for raskt, slik han bekymret seg for at det var i ferd med å skje i Vietnam. Fidelito fikk ingen spørsmål om brudd på menneskerettigheter eller andre kritiske spørsmål. Intervjuet ble avsluttet med et spørsmål vi, i følge journalisten, alle lurte på, nemlig; «Hvordan går det med helsa til Fidel?». Fidelito kunne forsikre om at det stod bra til med pappaen hans, el comandante.

Fidelito Castro - Fidels sønn.

 

 

Norske medier har vært blinde på venstre øye

Norske medier bør endre hvordan de vurderer det spirende sivile samfunnet, presse- og ytringsfrihet på Cuba. Politikk i Latin-Amerika har blitt sett gjennom anti-amerikanske kaldkrigspregete briller. Diktatorer i venstreautoritære regimer har skjult undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter, økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme.

Befolkning og opposisjon har blitt tildelt roller som statister i sine egne lands tragedier. Venstreautoritære diktaturer har i deres propaganda fremstilt uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. I den uavhengige, cubanske lokalavisen «El Majadero de Artemisa» 2. februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen på det cubanske folk.

Den yngste av de to uniformskledde brødrene
hjelper den eldste å sette seg.

USAs politikk overfor Cuba i et halvt århundre har ikke svekket regimet, men heller styrket det.  USA har ført det Obama i talen 17. desember erkjente har vært en mislykket politikk. Forsøk på å påvirke utviklingen på Cuba handler om mer enn bare handelsembargo og halvhjertet militær støtte fra USA i eksilcubanske styrkers invasjon av Grisebukta i 1961.

Krav fra motstandere av Castro-regimet i eksil-miljøet i USA har gjennom årtier gjort det viktig for amerikanske myndigheter å fremstå som sterke og handlekraftige motstandere av cubansk kommunisme. Til tross for store budsjetter har de deler av det amerikanske statsapparatet som har hatt ansvar for USAs politikk overfor Cuba, vært udyktige.

Likevel aksepterer norske journalister ukritisk fremstillinger av virkeligheten på Cuba der alle som motsetter seg regimet, er rekruttert og finansiert av USA. Inkompetente deler av amerikansk statsapparat har hatt interesse av å rettferdiggjøre eget arbeid og egne budsjetter ved å forsøke å bli knyttet til motstand mot Castro-regimet de egentlig har hatt veldig lite med å gjøre.
Castro-regimet har hatt interesse av å fremstille all opposisjon på Cuba som forrædere og agenter for imperialistmakten USA. Undertrykkelse av opposisjonen har blitt akseptert som et cubansk «indre anliggende». Cubanske myndigheter har lykkes i sine mediestrategier overfor internasjonal presse. Amerikanske myndigheters blanding av udyktighet og behov for indrepolitisk selvhevdelse har støttet opp om Castro-regimets beskrivelse av all opposisjon som statister og marionetter styrt av USA.

Gro Holms utenrikskommentar i NRK Urix 3. januar om Cuba berører presseetiske spørsmål. Holm fortalte om de samfunnskritiske rapperne «Los Aldeanos». Rapperne ble av en CIA-finansiert påvirkningsagent forsøkt radikalisert og forsøkt brukt til å mobilisere sivil motstand mot regimet. I følge Holm skal rapperne «ikke ha ant hvilket stort spill de var en del av». En påvirkningsagent manglet evne til å skjule sine spor og mislyktes altså i å påvirke rappere som selv ikke ante at de ble forsøkt påvirket. Samfunnskritiske rappere på Cuba og andre opposisjonelle forsøker å etablere et uavhengig, sivilt samfunn der samfunnskritikk kan ytres. Bør de kun fremstilles som lett påvirkelige brikker i det store spillet mellom amerikanske og cubanske myndigheter? Et spill de selv blir fremstilt som ute av stand til å forstå at de er en del av?


Los Aldeanos

Var det norske sivile samfunnet like lett påvirkelig under den kalde krigen? Min bestemor, Aasny Alnæs Stabenfeldt, var borgerlig feminist og aktiv i kvinneligaen for fred og frihet etter andre verdenskrig. Hun markerte seg sterkt mot Norges medlemskap i NATO i 1949, og det hun mente var en udemokratisk måte innmeldelsen skjedde på. Uten å vite det mottok organisasjonen penger gjennom frontorganisasjoner de ikke gjennomskuet fra Sovjet, i følge Lund-kommisjonen. Betyr det at man kan avvise kvinneligaen for fred og frihet, og kanskje også hele fredsbevegelsen, som hjernevasket av kommunister og som forrædere?


Aasny mislikte Haakon Lie, Arbeiderpartiet og NATO, en politiker jeg beundrer, partiet jeg er medlem av og et utenrikspolitisk valg jeg er glad Norge gjorde. Likevel er jeg stolt av min bestemors engasjement for fredssaken og som kvinnesakskvinne i en tid før kvinnefrigjøring og likestilling på slutten av 60-tallet. Mitt Arbeiderparti hadde godt av en opposisjon i det viktige veivalget Nato-medlemskap var.


Kvinneligaen for fred og frihet

De sovjetiske påvirkningsagenter var faktisk flinke til å skjule sine spor. Påvirkningsagentene lyktes i å gi et bidrag til en demokratisk organisasjon, men deres bidrag hadde ikke avgjørende betydning. De tar uansett ikke fra meg min stolthet over min bestemors engasjement for fred. Kvinneligaen baserte sin virksomhet på idealisters engasjement og frivillighet, og salg av fredsblomster til å plassere på jakke eller lue. Min bestemors engasjement kan ikke reduseres til å bli fremstilt som en brikke i et spill hun selv ikke skal ha forstått hun var en del av. Tar man på seg kaldkrigsbrillene og bruker dem ukritisk, får man et skjevt syn på verden. I Norge, så og på Cuba.

Er det prinsipielle forskjeller mellom forsøkene på påvirkning av sivile samfunn fra amerikanske myndigheter på Cuba og sovjetiske myndigheter i Norge under kalde krigen? Hva med norske myndigheters påvirkning av sivile samfunn i samarbeidsland i bistandspolitikk?



Jane Addams, sosiolog og leder av Kvinneligaen
for Fred og Frihet. Nobelprisvinner i 1931

Både vestlige og ikke-vestlige land bidrar til å finansiere organisasjoner som representerer det sivile samfunn i for dem selv fremmede land. I norsk bistandspolitikk er det et erklært mål å finansiere representanter for det sivile samfunn i norske samarbeidsland. Det sivile samfunnet skal hjelpe vanlige mennesker til å kunne ivareta rettigheter og utøve politisk opposisjon mot statlige myndigheter. Norsk «myk» påvirkningspolitikk i retning mer demokrati overfor norske samarbeidsland skjer ved velvillige idealister innen det Terje Tvedt har beskrevet som «det norske godhetsregimet». Er norske frivillige organisasjoner i følge Holms logikk, del av et spill om påvirkning «de selv ikke forstår de er en del av», siden også de mottar penger fra statlige institusjoner med interesser å ivareta?

Journalister kommer ikke utenom de presseetiske utfordringer om hvordan forstå sivile samfunn. Hvordan skal journalister forstå statlige myndigheters påvirkning av for myndighetene fremmede lands sivile samfunn? Dilemmaet Holm ble stilt overfor i dekningen av cubanske rappere og forståelsen av det sivile samfunnet på Cuba, er det samme dilemmaet norske journalister møter i saker om sivile samfunn om ikke i alle land, så iallfall i de fleste land.

Norske journalister bør være kritiske til stormakten USAs politikk, men de bør ikke la sin forståelse bli dominert av ukritisk antiamerikanisme. Norske journalister bør ta av seg kaldkrigsbrillene, ellers vil de fortsette å være blinde på venstre øye.  

Regimekritikere på Cuba bør ikke betraktes med regimets kaldkrigspregete briller. De bør ikke tildeles roller som statister i eget lands tragedie. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til.



Sentrale skikkelser blant opposisjonelle på Cuba. Berta Soler nederst til høyre

 

En opposisjonell om helsevesenet på Cuba



Hvilket helsevesen var det Michael Moore fikk se?

Den norske politikeren Jon Alvheim lovpriste i 2003 helsevesenet på Cuba og mente det var bedre enn det norske helsevesenet. Andre kjenner det cubanske helsevesenet fra dokumentarfilmen Michal Moore viste amerikanske kinogjengere, «Sicko». Forestillingene om det fantastiske helsevesenet for alle på Cuba bør nyanseres.

 

Pedro Moran Argûelles

Den uavhengige journalisten Pedro Moran Argüelles var en av de 75 politiske fangene fra den «svarte våren». Moran ble dømt til 26 år, selv om han som han selv sier, «aldri har gjort noe annet enn å skrive». Han slapp fri i 2012. Etter å ha fått adressen av en bekjent, oppsøkte jeg Pedro Moran i byen Ciego de Avila i juli 2012. Jeg ventet til det var blitt så sent kveld at jeg kunne anta at de fra det politiske politiet som hadde til oppgave å overvåke Pedro Moran, ikke lenger var på jobb.

Så banket jeg på døren i den leiligheten mannen i piratdrosjen mente svarte til adressen skrevet på lappen jeg hadde vist ham. (De offisielle, gule drosjene er det større sjanse for at rapporterer om mistenkelige passasjerer enn piratdrosjene.) Kvinnen som åpnet for meg var kona til Moran, Yolanda Nerey. Etter at jeg hadde forklart henne at jeg var en venn av en hun kjente godt, fikk jeg slippe inn i den trange leiligheten deres.



Hugo Chavèz besøker Fidel Castro på sykehuset i Havanna
forbeholdt eliten og utlendinger som kan betale for seg.

Moran kritiserte det han mente var myten om det gode helsevesenet på Cuba. «Helsesystemet er ikke så bra som de vil ha det til. elseLegene gjør det de skal dersom de kjenner deg eller blir betalt. Det gode helsesystemet er forbeholdt utlendinger som kan betale for seg og eliten, og det er ikke gratis», påpekte den uavhengige journalisten. Vanlige cubanere er i følge Moran henvist til et helsevesen som i prinsippet er gratis, men som mangler medisiner og andre nødvendige ressurser.




Helsevesen for vanlige mennesker

Andre opposisjonelle og andre mennesker på Cuba har fortalt om et helsevesen der familiene til de som er innlagt på sykehus selv må ta med mat til sine innlagte slektninger. Mat tiltenkt sykehus når aldri frem til pasientene p.g.a. korrupsjon. Mange sykehus er preget av manglende hygiene og rengjøring. Særlig skal sykehus i distriktene, i lengre avstand fra hovedstaden, være preget av manglende ressurser.

«Castro-regimets virksomhet med å bytte leger og helsepersonell med land som Venezuela og Brasil i motytelser for olje og andre økonomiske goder, har gjort at mange sykehus i distriktene blir drevet av kandidater», i følge den opposisjonelle juristen Raul Risco.



Cubanske delegasjoner med helsepersonell sendes for å
arbeide i fattige bydeler og på landsbygda i Venezuela. 

65-årige Moran hadde grå stær, en sykdom som var i ferd med å gjøre ham blind. For å kunne lese et papir jeg viste ham, måtte han holde papiret 15 centimeter fra øyet sitt. «Jeg har en venn som er lege. Han sier at enhver lege vil lett kunne diagnostisere sykdommen min. En operasjon burde heller ikke være vanskelig å få til. Men dersom vennen min gir meg en skriftlig diagnose, vet han at han vil miste jobben i det offentlige helsevesenet på Cuba», i følge Moran. «Ingen lege vil diagnostisere meg av frykt for å miste bevilgningen. Regimet vil hindre meg i å få operasjonen som kan sikre meg synet. Slik vil de tvinge meg å til å emigrere til et annet land der jeg kan få operasjonen jeg trenger».



Helsevesen for eliten og utlendinger som kan betale for seg.

Slik ville regimet kvitte seg med den 65-årige brysomme uavhengige journalisten og hindre ham i å fortsette å skrive artikler i uavhengige aviser på Cuba og i nettaviser utenfor Cuba. Moran skrev om brudd på menneskerettigheter og hvordan rettsikkerheten ble krenket på Cuba. PC’en hadde de tatt fra han. Han måtte skrive alt for hånd, og lese det han hadde skrevet opp på telefon til en person på et annet sted på Cuba. Vedkommende skrev det ned og sendte det elektronisk til Miami, der noen publiserte artiklene hans i en nettavis. Telefonen hans ble overvåket av det politiske politiet.

Kona til Moran, Yolanda Nerey, var til stede under samtalen om helsevesen og det vilkårlige rettsvesen Moran beskrev i artiklene sine. Nerey mente det bare er en minoritet blant cubanerne som støtter regimet. «Befolkningen er redde. Det er ikke alle som tørr å si det mannen min sier», tilføyde hun mens hun sendte et beundrende blikk bort på Pedro Moran, som slo øynene ned mens han et kort øyeblikk lyste opp i et smil. Pedro Moran rettet pekefingeren mot hodet sitt:

«Den reelle blokaden er ikke amerikanernes embargo, men den i cubanernes hode! Selv om de (regimet) gir utdanning og helse, som ikke er gratis, har de ikke rett til å fra cubanerne menneskerettigheter»

I 2013 ble restriksjonene for å reise inn og ut av Cuba gjort mindre strenge. I 2012 var det fremdeles slik at opposisjonelle som forlot landet ble nektet å komme tilbake. Siden 2013 er det lov for opposisjonelle å forlate Cuba, men likevel komme tilbake etterpå. Pedro Moran forlot imidlertid Cuba i 2013 og dro til USA der han skulle få sin operasjon og få starte et nytt liv med sin kone, i henhold til de opplysninger jeg har blitt gitt.

 

En modig kvinne i hvitt og opposisjonens krav til de pågående samtalene mellom USA og Cuba

Opposisjonsbevegelsen Kvinner i Hvitt mottok Europaparlamentets ytringsfrihetspris, Sakharov-prisen i 2005. Lederen for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, har kritisert Obama-administrasjonen for å ha utelatt den politiske opposisjonen i samtalene om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba. Jeg har intervjuet et av medlemmene i Kvinner i Hvitt, Sarah Martha Fonseca Quevedo.

Sarah Marta Fonseca under en demonstrasjon

Sarah Marta Fonseca Quevedo har vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Hun har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 politiske fangene fra den «svarte våren».

I 2003, under det som blir kalt den «svarte våren», arresterte daværende leder, Fidel Castro 75 opposisjonelle for uønsket politisk virksomhet, deriblant 29 journalister. De som ble arrestert hadde drevet uavhengige aviser, rapportert om brudd på menneskerettigheter, deltatt i underskriftsaksjoner med krav om politiske reformer, deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner, drevet uavhengige biblioteker eller på andre måter ytret seg på måter regimet anså truet Cubas selvstendighet og økonomi. Gjennomsnittsstraff var rundt 20 år for å utøve det vi i Norge ville sett på som selvfølgelige politiske rettigheter.

Etter press fra paven og EU og trusler om økonomiske sanksjoner ble de politiske fangene satt fri i løpet av 2011 og 2012. Flere av de 75 fangene fra den svarte våren lever nå i eksil, andre lever fortsatt på Cuba. Kvinner i hvitt er inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.



Familiens hus - Ned med kommunismen, ned med Fidel.

Da jeg traff Sarah Marta for andre gang, i juni 2012, hadde hun noen få dager tidligere tilbragt 72 timer i fengsel etter en demonstrasjon der hun, hennes mann, mange ganger arrestert demokratiaktivist, Julio Ignacio Lèon Pèrez, og hennes eldste sønn, Julito, var blitt banket opp. Huset deres var rasert og kastet maling på av en mobb væpnet med kjepper og stein organisert av ledere for den lokale avdelingen av kommunistpartiet.



Julito Lèon Fonseca, eter å ha blitt banket opp i 2011.

Da hun ble arrestert ble hun først plassert i celle sammen med menn hun mistenkte var blitt arrestert for voldtekt. Etter noen timer ble hun imidlertid flyttet til en celle for seg selv. En overordnet innen det politiske politiet hadde grepet inn. Hun hadde rukket å bli for kjent i internasjonale medier til å bli behandlet så dårlig. Politiet fryktet presseomtale som kunne sette regimet i et negativt lys. 

Familien Fonseca hadde skrevet politiske slagord på veggen ut mot veien i huset der de bodde i utkanten av Havanna.  Sarah Marta var medtatt etter fengselsoppholdet og angrepene fra mobben. Sarah Marta viste meg videoer av den skrikende mobben og spurte meg retorisk: «Hvem andre enn kommunistpartiet har i vår fattige bydel råd til å bruke maling til å tilgrise hele huset vårt!».

Etter at mobben hadde rasert og tilgriset huset til familien. (videoer er tilgjengelige på youtube).

Sarah Marta hadde alvorlige helseplager. Hun bekymret seg for hennes to sønner som var blitt skadelidende og hadde fått vanskelige liv å leve på Cuba p.g.a. hennes og mannens politiske virksomhet. En av sønnene, Julito, hadde blitt stengt ute fra en idrettshøyskole p.g.a. det rektor omtalte som hans «kontrarevolusjonære» foreldre.

Sarah Martha, den yngste sønnen og
Julio Ignacio er alle nå i USA.

Sarah Marta snakket i juni 2012 om å søke om asyl i USA. Hun ville så gjerne delta i det aktive politiske arbeidet mot regimet på Cuba, men hun hadde dårlig samvittighet overfor sønnene sine. I 2013 emigrerte hun, den yngste sønnen og mannen. Den eldste sønnen, Julito, ble imidlertid værende igjen på Cuba.

Organisasjonen Sarah Martha var medlem av, Kvinner i hvitt er ledet av Berta Soler. 23. januar ble Soler i likhet med seks andre representanter for opposisjonen på Cuba invitert til en samtale med Roberta Jacobson, lederen av den amerikanske delegasjonen som skal forhandle med det cubanske regimet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba. Lederen for Kvinner i hvitt var den eneste av de syv Jacobson inviterte, som avslo invitasjonen.

Kvinner i Hvitt - Berta Soler til venstre

 

Berta Soler kritiserte Jacobson for manglende åpenhet og for å ha en «ubalansert tilnærming». Jacobson ble kritisert for å ha latt være å invitere flere av de viktigste innen opposisjonen. I en pressekonferanse rett etter opposisjonens møte med Jacobson, fremsatte en samlet opposisjon bestående av flere av de tilstedeværende ved møtet og Berta Soler krav om å bli formelt innlemmet i de pågående samtalene mellom USA og Cuba.

Opposisjonens pressekonferanse 23 januar.
Berta Soler nr. 3 til venstre.

Opposisjonen fremsatte på pressekonferansen syv krav. Det første kravet var frigivelse av alle politiske fanger på Cuba. Det andre kravet var det allerede nevnte kravet om at opposisjonen måtte få en formell posisjon i forhandlingene. De krevde også en bredere presentasjon som skulle inkludere også sentrale opposisjonelle som ikke var blitt invitert til møtet 23. januar. Opposisjonen i eksil utenfor Cubas grenser måtte også bli gitt en form for representasjon i de pågående samtaler, mente opposisjonen på Cuba.

Opposisjonen krevde videre at den cubanske grunnloven må endres for ikke å være i strid med demokratiske rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og gjeldende internasjonalt lovverk. Formuleringer som garanterer kommunistpartiets vedvarende makt og slik avviser demokratiske valg, må fjernes. Loven om fiendtlig propaganda og andre formuleringer som hindrer praktiseringer av presse- og ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, må fjernes.  

Videre krever opposisjonen demokratiske, åpne, etterprøvbare valg på Cuba. De krever gjennomføring av en rettstat på Cuba. Vilkårlige fengslinger må ikke lenger være vanlig praksis. Organisasjonsfrihet må tillates for å danne uavhengige politiske partier, uavhengige organisasjoner for selvstendige næringsdrivende og uavhengige arbeidstakerorganisasjoner. Det siste kravet var ny medielovgivning som tillater uavhengige aviser og medier.



Human Rights Watch' world report 2015

Opposisjonens krav om frigivelse av alle politiske fanger, blir belyst av Human Rights Watch’ årlige rapport. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å hindre fanger å få besøk fra familie.

Jeg har ikke vært i kontakt med Sarah Marta Fonseca siden 2012. Dersom helsa hadde tillatt henne det, ville hun sikkert gjerne ha vært på Cuba nå. Hun ville nok gjerne ha deltatt i det politiske arbeidet en samlet opposisjon forsøker å vinne frem med. Det er en endret politisk situasjon som nå er oppstått på Cuba.  





Sarah Martha Fonseca Quevedo