Fagbevegelsens engasjement for Cuba – del to.

LOs samarbeid siden 1999 med det totalitære cubanske diktaturets fagbevegelse, CTC, fremstår å være i strid med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn. Har LO uten å reflektere over det, kommet i skade for å styrke en viktig del av et totalitært statsapparat?

I de første årene handlet samarbeidet, som nevnt i forrige blogginnlegg, om å spre norsk lovgivning for helse og arbeidsmiljø, likestilling, opplæring av tillitsvalgte i å føre kollektive forhandlinger og å fremme desentralisert bedriftsutvikling.

CTC - Det totalitære Cubas fagbevegelse

Lovgivning for helse og arbeidsmiljø forsvant som mål i 2005. Forsvant gjorde også arbeidet for desentralisert bedriftsutvikling. Fidel Castro mislikte tapet av politisk kontroll de økonomiske reformene og selvstyre i bedriftene innebar. Oljemillionene fra Venezuela gjorde at Fidel Castro reverserte økonomiske reformer og reverserte tendensene til desentralisering og lokal selvbestemmelse i økonomien. El Comandante strammet på nytt sitt eget og kommunistpartiets grep om økonomisk og politisk makt på Cuba. Målsetningene om likestilling og forhandlinger om kollektive avtaler har imidlertid fortsatt inntil i dag å være en del av samarbeidet mellom CTC og LO. Budsjettene har imidlertid blitt redusert fra hvert år 4 millioner NKR i 2000 til en halv million siden 2011.

Forskernes rapporter om samarbeidet med tillitsvalgte fra CTC viser at de tillitsvalgte fra LO ikke forstod at de samhandlet med et totalitært diktatur. De norske prosjektlederne uttrykker frustrasjon over at de cubanske tillitsvalgte, som fikk økt sin kompetanse ved de arrangerte kursene, ofte senere ble ansatt i administrasjonen, altså arbeidsgiversiden. Dette ble fastslått å være i strid med intensjonene ved samarbeidet og var noe som virkelig måtte bli tatt opp med de cubanske samarbeidspartnerne skulle samarbeidet kunne fortsette, i følge forskerne. Rettigheter for arbeidstakerne som kurslederne fra LO gjerne ville undervise de tillitsvalgte i CTC i, ble avvist fra de tillitsvalgtes side med begrunnelsen at de mente lovgivning fra andre latin-amerikanske land var mer relevante for deres type arbeidsforhold. Slike begrunnelser aksepterte LO. LOs representanter var likevel frustrerte over manglende forståelse blant cubanske tillitsvalgte for hva «felles interesser» og «ulike roller» innebar når representantene for CTC ble kurset i å forhandle med arbeidsgivere.


Å ta vare på og perfeksjonere sosialismen - CTC - banner.

Representantene fra LO uttrykte bekymring over manglende arbeidsdisiplin og korrupsjon blant arbeidere på arbeidsplassen. De norske tillitsvalgte fortvilet over hvordan de cubanske tillitsvalgte bagatelliserte og aksepterte korrupsjon som en dyd av nødvendighet for å overleve i det cubanske samfunnet. De LO-ansatte fortvilet også over representantene fra CTCs manglende evne til å forstå det de norske mente burde være cubansk fagbevegelses ansvar overfor det store antallet arbeidstakere som i etterkant av Raul Castros økonomiske reformer ikke lenger var statlige ansatte, men private ansatte. Samarbeidspartnerne fra LO fortvilte over at de cubanske tillitsvalgte ikke forstod hvilke krav en stor ikke-statlig sektor stiller en fagbevegelse overfor. De mange arbeidstakerne som ble gjort arbeidsledige som en konsekvens av Rauls Castros reformer, og som ikke lyktes med å skaffe seg private arbeidsgivere, syntes verken representanter for CTC eller LO å regne som CTCs ansvarsområde.

De mange frustrasjonene de LO-ansatte opplevde i samarbeidet med CTC rådet forskerne som har vurdert prosjektet, LO til å ta opp på høyeste nivå. Innsikten om at de LO-ansatte samhandlet med et totalitært diktatur trenger seg likevel frem i betraktninger om hvordan cubansk fagbevegelse kunne fremme arbeidstakernes interesser overfor statsapparatet i den grad «rammene» og systemet tillot det. Bortsett fra enkelte slike bemerkninger viser rapportene at forskerne som evaluerer prosjektet og de LO-tillitsvalgte som skolerte og etterutdannet tillitsvalgte fra CTC, at de i liten grad forstod at de arbeidet under et diktatur.


CTC - kongress.

Er det i dag spor på Cuba etter cubansk fagbevegelses påståtte interesse for norsk arbeidsmiljølov? Har LOs samarbeid med CTC så langt vært forenlig med LOs egne målsetninger om å skape rettferdige og demokratiske samfunn? Bør LO heller enn å samarbeide med CTC, i stedet søke samarbeid med andre uavhengige fagbevegelser på Cuba?

 

De tre neste blogginnleggene vil også handle om fagbevegelser på Cuba. Neste innlegg vil bli publisert 12. Oktober, og vil handle om uavhengige fagbevegelser på Cuba.

Kronikken jeg skrev om uavhengige journalister på Cuba i Bergens Tidende i sommer, kan leses ved å klikke på denne linken:
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Kilder: Rapport om Prosjektarbeid mellom LO og CTC-Cuba. Mercedes Arce og Per Ranestad, Mexico by og Oslo, 5.5.2005. Og "Evaluation of cooperacion between LO Norway and the CTC Cuba. John-Andrew Mc Neish and Ajax Irias, 9.13.2012.

Den norske fagbevegelsens engasjement for Cuba - del 1

De neste fem innleggene på denne bloggen vil handle om LOs samarbeid med Castro-regimets fagbevegelse CTC.

I solidaritetsarbeid med politiske bevegelser i andre land og særlig i andre deler av verden, langt borte fra Norge, har tilhengere av revolusjon i arbeiderbevegelsen fått makt og innflytelse. Norske tilhengere av revolusjon har fått utfolde seg med store budsjetter blant deres likesinnete i andre deler av verden. LOs samarbeid med det totalitære diktaturets fagbevegelse fremstår å være i strid med LOs egne målsetninger om å skape et rettferdig og demokratisk samfunn.

Delegasjon fra CTC på besøk i Oslo mai 2015

 

Siden 1999 har LO hatt et samarbeid med CTC, diktaturet på Cubas statlige fagbevegelse. Samarbeidet mellom CTC og LO bør vurderes kritisk. Har LO vært naive i sin velmente iver etter å hjelpe et fattig land i økonomiske krise? Har ikke LO fått med seg at Cuba er et totalitært diktatur? Har LO uten å reflektere over det, kommet i skade for å styrke en viktig del av et totalitært statsapparat? LO har som målsetninger internasjonalt å bidra til «demokratiske og rettferdige samfunn». Har samarbeidet med den cubanske fagbevegelsen bidratt til å skape demokrati og rettferdighet på Cuba? Mener LO-leder Gerd Kristiansen samarbeidet mellom CTC og LO bør fortsette eller avsluttes? Bør LO isteden søke samarbeid med andre uavhengige fagbevegelser på Cuba? Dersom LO velger å fortsette samarbeidet med CTC bør da Kristiansen gjøre som Gerd Liv Valla, og oppfordre ledelsen i CTC om å henstille til regimet om å frigi politiske fanger og respektere menneskerettigheter?

Rapportene fra forskere som har evaluert samarbeidet mellom CTC og LO, viser hvordan representantene for norsk fagbevegelsen har vurdert den politiske situasjonen i Latin-Amerika og på Cuba siden 1999. LOs samarbeid med CTC blir plassert inn i en større sammenheng der internasjonal fagbevegelse siden 1990-tallet ble vurdert som svekket av globalisering og nyliberalisme. Bølgen av regimer på venstresiden som kom til makten i Latin-Amerika rundt 2000-tallet, deriblant Brazil, vekket optimisme. I rapporter uttrykker den norske fagbevegelsen resignasjon over at den nye venstresiden ved makten «dessverre» måtte forsone seg med kapitalismen.

Forbrødring mellom LO og CTC på besøk i Oslo mai 2015

Samarbeidet med CTC oppstod i solidaritet med et Cuba i økonomisk krise etter at Sovjetunionen forsvant som økonomisk velgjører. Cubas såkalte «spesialperiode» på 1990-tallet registrerte LOs internasjonale avdeling med begeistring at ble erstattet av økonomisk bedring fra begynnelsen av 2000-tallet. Hugo Chavez kom til makten i Venezuela i 1999, og overtok etter hvert rollen Sovjet hadde hatt som økonomisk velgjører for Cuba. Cuba mottok økonomisk støtte i form av billig olje gjennom samarbeidet med Venezuela. Cuba solgte mye av den billige oljen på verdensmarkedet til markedspris. Venezuela fikk i motytelse leger, idrettsinstruktører og sikkerhetsrådgivere fra Cuba. LO registrerte den tiltakende sentralisering og kontroll Fidel Castro innførte på begynnelsen av 2000-tallet etter at den cubanske økonomien bedret seg etter at Cuba fikk tilgang til oljen fra sin venezolanske velgjører. Castro reverserte økonomiske markedsreformer som var ment å innebære desentralisering og økt selvstyre ved enkelte statlige bedrifter. Den tiltakende sentraliseringen ble av representanter for LO vurdert utelukkende i forhold til i hvilken grad sentraliseringen gjorde det lettere eller vanskeligere å fremme LOs målsetninger for samarbeidet med CTC.

I de første årene handlet samarbeidet om å spre norsk lovgivning for helse og arbeidsmiljø, likestilling, opplæring av tillitsvalgte i å føre kollektive forhandlinger og desentralisert bedriftsutvikling. Desentralisert bedriftsutvikling innebar selvbestemmelse på arbeidsplassen og å frigjøre enkeltbedrifter og deler av økonomien fra den statlige, ineffektive kommandoøkonomien. Representantene for LO beskriver hvordan lederne for bedriftene strevde med å administrere og ta egne avgjørelser etter å ha vært vant til å bli gitt og følge ordre. Ledere for lokale bedrifter skulle gå fra å motta ordre slik de hadde vært vant til, til å lære å administrere bedriften og ta egne beslutninger.

Andre del av denne teksten blir trykket 28. september.
Etter dette vil det følge ytterligere tre innlegg om samarbeidet LO og CTC.

Kilder: Rapport om Prosjektarbeid mellom LO og CTC-Cuba. Mercedes Arce og Per Ranestad, Mexico by og Oslo, 5.5.2005. Og "Evaluation of cooperacion between LO Norway and the CTC Cuba. John-Andrew Mc Neish and Ajax Irias, 9.13.2012.

En kjent latin-amerikansk politisk kommentators betraktninger om Obamas avholdenhet fra å kritisere latin-amerikanske statsledere.

Den politiske kommentatoren Andres Oppenheimer har kommentert Barack Obamas kritikk av afrikanske statsledere under USAs presidents besøk i Afrika i begynnelsen av august. Oppenheimer kritiserte Obama for ikke å rette samme kritikk mot latin-amerikanske statsledere.


Barack Obama besøker sin bestemor i Kenya.

Obama kritiserte afrikanske statsledere for økonomisk korrupsjon, for undertrykkelse av sivilt samfunn, undertrykkelse av ytrings- og pressefrihet, og for å endre demokratiske spilleregler for å kunne beholde makt. USAs president kritiserte afrikanske sittende presidenter som endret grunnlover for å tillate flere presidentperioder for seg selv. Rike afrikanske presidenter burde ikke trenge å la seg friste til økonomisk korrupsjon, mente Obama. Økonomisk korrupsjon var å stjele penger som skulle ha gått til å skape arbeidsplasser, og til å forbedre skoler og helsevesen for de fattige.

Oppenheimer mente Obama burde gjenta den samme kritikken han rettet mot afrikanske statsledere mot ledere i Latin-Amerika. Korrupsjon i Latin-Amerika stjeler også ressurser som burde ha vært brukt til å skape arbeidsplasser og forbedre skole og helsevesen for de fattige. Misbruk av statsmakt til å undertrykke presse, sivilt samfunn og politiske motstandere, skader også demokratiet i Latin-Amerika. Latin-amerikanske presidenter som endrer demokratiske spilleregler ved f.eks. å endre grunnlover for å tillate flere presidentperioder, hindrer utvikling av sterke demokratiske institusjoner. Ledere som selv mener de er de eneste som er i stand til å holde nasjonen samlet og bringe fremskritt, har ikke lyktes med å danne bærekraftige demokratiske institusjoner. Latin-Amerika trenger i likhet med Afrika sterkere demokratiske institusjoner, ikke flere «sterke menn», som skal sikre evig makt for seg selv.


Nicolas Maduro - slåss for å beholde makten og utvider stadig
nye fiender av regimet. Nå er det colombianske immigranter
som blir utpekt som fiender av Maduros regime.

 

Obama vil unngå å bli oppfattet som å blande seg inn i Latin-amerikanske anliggender. USA har før og under den kalde krigen tatt seg til rette med udemokratiske metoder i en region USA betraktet som sin egen bakgård, Latin-Amerika. USA har støttet udemokratiske krefter, og de har tidligere brukt militær makt til å støtte regimer som har krenket demokratiske rettigheter og menneskerettigheter i Latin-Amerika. Den amerikanske presidenten har grunn til å være ydmyk. Det er ikke han som skal peke ut veien videre for Latin-Amerikas befolkning og deres demokratiske utvikling.

Obama bør likevel kunne kritisere latin-amerikanske ledere som ikke respekterer befolkningens rett til organisasjonsfrihet, presse- og ytringsfrihet, frie og demokratiske valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Obama vil uansett ikke unngå at politikere som ønsker å være eneherskere vil beskylde USAs president for å blande seg inn i indre anliggender, og enkelte politikere vil beskylde ham for «imperialistiske» kupp-planer. Latin-Amerikas befolkning fortjener mer demokrati og sterkere demokratiske institusjoner etter mange tiår med autoritære regimer av ulik politisk tilhørighet. 

Enda en konsesjon fra USAs regjering til Castro-regimet uten krav om motytelser.

Cuba ble for to uker siden flyttet fra nivå 3 til nivå 2 på USAs liste over land som ikke gjør tilstrekkelig for å bekjempe menneskehandel. Nivå 2 er definert ved at det er behov for observasjon. På to områder er det grunn til å stille kritiske spørsmål til regimets vilje til å bekjempe menneskehandel. Gjør Castro-regimet nok for å bekjempe prostitusjon, og den formen for menneskehandel som kan foregå i kjølvannet av prostitusjon?

USAs utenriksminister John Kerry
åpner offisielt USAs ambassade på Cuba.

Det andre området er det store omfanget av helsepersonell som Castro-regimet sender til hovedsakelig andre latin-amerikanske land, i bytte mot økonomiske gjenytelser med Cubas handelspartnere og enkelte andre land Castro-regimet ønsker å yte medisinsk bistand. Venezuela gir Cuba 100.000 oljefat per dag i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, idrettstrenere og flere tusen av helsepersonell, leger og sykepleiere. Brazil er et annet land som mottar mange cubanske leger og sykepleiere. Cubansk helsepersonell mottar en lønn for helsetjenestene de yter til befolkning, ofte fattige, i Venezuela og Brazil, som riktignok er større enn lønnen helsepersonell som arbeider på Cuba, mottar. Den store delen av arbeidsinnsatsen cubansk helsepersonell gjør i Venezuela og i Brazil er det imidlertid den cubanske staten som mottar uten at lønnen går veien om de cubanske arbeidstakerne som gjør arbeidsinnsatsen. Grenser arbeidskontraktene til cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela og i Brazil over i en form for moderne slaveri?



Cubanske leger på oppdrag i Venezuela

Enkelte leger og sykepleiere på oppdrag i utlandet har benyttet anledningen til å hoppe av til Brazil eller andre land, til å rømme fra de cubanske myndighetene som forsøker å holde kontroll på dem i utlandet. Cubanske myndigheter har derfor overfor mange leger og sykepleiere i Brazil nektet helsepersonellet å ta med seg familiene, ektefelle og barn på utenlandsoppdragene. I 2015 har i overkant av 700 av cubansk helsepersonell på oppdrag i Venezuela, rømt til Colombia. Der søker de oppholdstillatelse i USA, men de frykter å bli sendt tilbake til Venezuela. Etter hvert som Venezuela beveger seg stadig nærmere et sosialt kaos og anarki, så blir det mindre attraktivt for cubansk helsepersonell å reise til Venezuela på oppdrag. Spørsmålet er om cubanske helsepersonell på utenlandsoppdrag blir tvunget av den cubanske stat til å inngå arbeidskontrakter som bryter med arbeidstakeres internasjonale rettigheter. Burde disse cubanske arbeidstakerne ha rett til å starte egne fagbevegelser som de mener i større grad ivaretar deres rettigheter som arbeidstakere enn de statlig kontrollerte fagbevegelsene for helsepersonell på Cuba?

Spørsmålet om cubansk helsepersonells rettigheter på utenlandsoppdrag er et økonomisk sensitivt spørsmål for cubanske myndigheter. For hva har egentlig den cubanske stat å tilby i bytte mot Venezuelas olje og Brazils investeringer dersom regimet skulle bli hindret i å bruke cubansk helsepersonell som handelsvare? Cubanske sikkerhetsrådgivere er til stor hjelp for Maduros regime når det gjelder å holde kontroll på og undertrykke Venezuelas opposisjon. Uten helsepersonellet som del av avtalen, ville samarbeidsavtalen som et solidaritetsprosjekt bli vanskeligere å fremstille som sosialisme i praksis. Cubansk helsepersonell på utenlandsoppdrag  er viktig for propagandaeffekten av samarbeidet mellom Maduros regime og Castro-dynastiet.

Når USA valgte å forbedre Cubas posisjon på listen over land som ikke gjør nok for å bekjempe menneskehandel, fra nivå tre, (laveste nivå), til nivå to, (midterste nivå), så kunne kanskje USAs regjering ha krevet noe i gjenytelse fra Castro-dynastiet? Et ufravikelig krav om å frigi alle politiske fanger, og å la være å trakassere og bruke vold mot Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer hver søndag i flere regioner på Cuba? Castro-dynastiet har kommentert flyttingen av Cuba fra nivå 3 til nivå 2, med uttalelser om at Cuba aldri skulle ha vært på denne listen i utgangspunktet. Obama har som påpekt på denne bloggen tidligere, valgt en strategi i forhandlingsprosessen om normalisering av forbindelser med Cuba der USA lar være å stille krav til regimet om motytelser.

For noen dager siden innviet utenriksminister John Kerry offisielt den amerikanske ambassaden i Havanna med flaggheising og stor festivitas. Regimets krav om at ingen opposisjonelle skulle være til stede ved den offisielle tilstelningen ble respektert av det amerikanske utenriksdepartementet. Kerry inviterte imidlertid enkelte opposisjonelle til en markering ved ambassaden i etterkant av den offisielle åpningen. To av de mest kjente som ble invitert, leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, og Antonio Rodiles, avslo Kerrys invitasjon og kritiserte USAs utenriksminister for å ha gitt etter for cubanske myndigheters krav om boikott av cubanske opposisjonelle, og slik enda en gang ha sendt et signal til cubanske myndigheter om det opposisjonen ser som USAs manglende vilje til å støtte opposisjonelle. Rodiles og  Soler mener USA på denne måte gir regimet et grønt lys for den økende undertrykkingen opposisjonen har blitt utsatt for etter møtet i Det Pan-amerikanske forbund i Panama i april, som innebar en kortvarig periode med mindre undertrykkelse for den cubanske opposisjonen.

John Kerrys uttalte til pressen på vei hjem fra Cuba, at den cubanske regjering ikke kunne fortsette å se bort fra spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter og at den amerikanske kongressen ikke ville tillate at embargoen ble hevet med mindre Cubas regjering gikk i dialog om demokrati og menneskerettigheter.  Men blir det noe mer enn tomme ord fra den amerikanske utenriksministeren?

Cubalex, Laritza Diversent og den fraværende rettsstaten på Cuba

I Urix på lørdag 11. juli trekker Cuba-ekspert Vegard Bye fram den store andelen av befolkningen i USA som sitter i fengsel, som et argument Castro-dynastiet skulle ha for å markere egen moralsk overlegenhet overfor USA. Cuba har dessuten i følge Bye viktige innvendinger mot kritikk mot Cuba for ikke å ville underskrive diverse FN-resolusjoner. USA har nemlig latt være å skrive under på en rekke FN-resolusjoner, og USA blir selv kritisert for å bryte menneskerettigheter, f. eks. på Guantanamo-basen.

Man må gjerne kritisere USA, men å unnskylde Castro-regimets overgrep mot egen befolkning med å rette pekefingeren mot USA i stedet, er en måte å avlede oppmerksomheten fra rettmessig kritikk mot regimet. Hvorfor skal Cubas befolkning måtte utholde et totalitært diktatur fordi USA med rette kan kritiseres for ulike sider ved landets politikk? USA har ført og fører en politikk overfor egen befolkning, i Latin-Amerika eller andre steder det kan være på sin plass å kritisere. Men kritikk av USA burde ikke blandes sammen med den cubanske befolkningens rett til demokrati og menneskerettigheter.  

Cuba har en nesten tilsvarende stor andel av befolkningen i fengsel som USA, deriblant fremdeles mellom 20 og 45 politiske fanger, avhengig av hvordan man definerer politiske fanger. Det korrupte rettssystemet i den totalitære staten gjør bruk av fabrikkerte anklager mot politiske dissidenter, og arresterer dissidenter for forbrytelser styresmaktene ser gjennom fingrene med at resten av befolkningen utøver, svartebørshandel.

Laritza Diversent, jurist, menneskerettsaktivist,
leder for Cubalex og blogger.

Castro-regimet har latt være å underskrive deler av FNs lovverk, som går på individets demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. FNs barnekonvensjon har Castro-regimet heller ikke underskrevet, i følge helsearbeider Yassar Rojas på besøk i Oslo i mai. Rojas ble intervjuet i et tidligere innlegg på bloggen.  

Cuba innførte, slik juristen Raul Risco har påpekt, noen år før revolusjonen, i 1940 den mest progressive grunnloven blant spansk-talende land. På Castro-brødrenes Cuba er ikke utøvende, lovgivende og dømmende makt atskilt. Nasjonalt lovverk er ikke forenlig med internasjonale normer og menneskerettigheter.

«Cuba er ingen rettsstat, men en politistat og kun USA har på den vestlige halvkule en større andel av befolkningen i fengsler», i følge juristen, tidligere oberst i innenriksdepartementet og dekorert Angola-veteran, Raul Risco. Han satt fengslet 4 år for å ha arbeidet for en menneskerettighetsorganisasjon. «I 1958 under diktatoren Batistas styre hadde Cuba 14 fengsler og en samlet fangebefolkning på rundt 4 000, I dag er antallet fengsler på Cuba 250 og fangebefolkningen har økt til 100 000.», forklarer Risco. (Befolkningen har økt fra 5.8 millioner (1953) til 11,2 millioner (2010). 1 million cubanere har i samme tidsrom emigrert.)

Menneskerettsaktivist, jurist, tidligere
oberst i innenriksdepartementet, uavhengig journalist
og Angola-veteran, Raul Risco.

Med unntak av Cubalex og andre uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner finnes det ikke institusjoner som er uavhengige av statsapparatet. Jurister og advokater som på Cuba alle er ansatt i offentlig statsapparat møter som regel klienten først rett før en rettsak. Retten til advokat under forhør og annen av politiets og aktoratets arbeid i forkant av en rettsak, fjernet den juristutdannete Fidel Castro etter revolusjonen.

Fangebefolkningen er slik den intervjuete helsearbeideren fra Cubalex påpekte i intervjuet jeg gjorde med han under besøk i Norge, for stor for fengselssystemet. Det totalitære diktaturet har lykkes med å holde kriminaliteten lavere enn mange land i regionen. Turistene den cubanske økonomien er avhengig av opplever Cuba som et trygt land å feriere i. Men det i overkant strenge, vilkårlige og korrupte politiet, rettsvesenet og fengselsvesenet skremmer ikke bare folk til å avstå fra kriminalitet, men skremmer også befolkningen til lydighet. I det gamle Sovjet ble også vanlig kriminalitet straffet strengt.

Den revolusjonære svulstige retorikken kan nok dekke over virkeligheten for naive utenforstående, og besøkende med ideologiske skylapper, men vanlige cubanere kjenner virkeligheten. Det urimelig strenge og vilkårlige straffesystemet opprettholder ro og orden, og sikrer at ikke misnøye mellom» the have’s and the have not’s», utløser for regimet uønskete reaksjoner. Penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser på Cuba, og gjør det mulig å forandre en anklaget overgriper til offer for kriminalitet. 3 av 4 cubanere er redde for å uttrykke offentlig hva de mener, slik den hemmelige meningsundersøkelsen utført av Bendixen & Amandi viste. Denne frykten i befolkningen skapes av et effektivt, hemmelig politi med gode økonomiske ressurser, nabolagskomiteer, informanter og et strengt og vilkårlig politi, retts- og fengselsvesen.

Cubalex forsøker med sine begrensete ressurser å bøte på noen av den vilkårligheten som råder i den cubanske justissektoren. Den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen består av uavhengige jurister og helsearbeidere. Lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Laritza Diversent

Laritza Diversent mener cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter. I 2012 fikk Cubalex 574 forespørsler, 302 nye saker, 289 av sakene handlet om politiske dissidenter, 38 handlet om innsatte i fengsler, 121 av personene som var i kontakt med Cubalex hadde ingen politiske hensikter. To tredjedeler av de som henvendte seg til Cubalex, 453 av 574, med mindre noen henvendte seg til Cubalex flere ganger, ble altså utsatt for straffeprosesser fordi de drev med politikk på en eller annen måte. Det er rimelig å anta at noen har henvendt seg flere ganger til Cubalex, men samtidig er det ikke sikkert at alle som har blitt utsatt for straffeprosesser p.g.a. politisk virksomhet, er blitt registrert av Cubalex.

Myndigheter er uvitende om internasjonale menneskerettigheter. Diversent forklarer i et intervju fra 2012 at målet for virksomheten til Cubalex er å forsøke å finne en juridisk vei til å kreve at myndighetene svarer og tar tak i klagene om fundamentale brudd på befolkningens rettigheter på Cuba. Cubalex gir informasjon til klientene som henvender seg til organisasjon om gjeldende lovverk nasjonalt på Cuba og relevant internasjonalt lovverk. Organisasjonen gir råd til klienter om relevant lovverk nasjonalt og internasjonalt for klientens sak og de gir råd om klientens handlingsalternativ. Cubalex kopierer også opp relevante saksdokumenter og lovparagrafer for klienten og skriver brev til myndighetene på klientens vegne. Offentlige institusjoner og offentlige advokater på Cuba utfører ikke slike tjenester for klientene.

Cubalex gir informasjon til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om brudd på menneskerettigheter på Cuba. Organisasjonen mottar støtte fra diverse internasjonale frivillige organisasjoner og fra cubanere i eksil.

Møtet i Panama, Obama i midten, Roberta Jacobsen,
 leder for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen
 på Cuba helt til høyre,
Laritza Diversent nr. tre til høyre.

I Panama i april besøkte Obama den parallelle kongressen for sivilt samfunn. Obama møtte to cubanske opposisjonelle. Den ene var altså menneskerettsjuristen Laritza Diversent, leder av Cubalex. Obama sa på møtet at «sterke nasjoner frykter ikke sivile organisasjoner», og «hvis en person blir satt i fengsel bare for å stille spørsmålstegn ved utøvelse av makt, da handler denne personen riktig». Obama sa også «Det sivile samfunn er våre lands samvittighet». Norske Cuba-forskere burde interessere seg for arbeidet til Cubalex og andre representanter for det virkelige sivile samfunnet på Cuba.

I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html

Om Obamas Cuba-politikk, uavhengige bibliotek og en guide for turister.

NB! En korrigering og en beklagelse: I forrige innlegg påstod jeg at en av de fem spionene, fra "the cuban five", var blitt leder for cubansk forfatterforening. Det var basert på en misforståelse fra min side. Jeg burde sjekket dette grundigere. Beklager! De uriktige opplysningene er nå fjernet.

Barack Obama har erklært at USA og Cuba vil opprette ambassader i hverandres respektive land. Kritikere mener Obama har gitt veldig mye i forhandlingene med Raul Castro, uten å få noe særlig tilbake i form av konsesjoner i forhold til demokrati, menneskerettigheter, frigivelse av politiske fanger og behandling av opposisjonelle. Man kan forsvare Obamas strategi ved å hevde at han ved å stille så godt som ingen krav overfor Castro-regimet, så kan ikke selv «hardlinerne», de mest dogmatiske og overfor USA mest uforsonlige innen regimet, skylde på USA for de manglende forbedringer i livskår utålmodige cubanere vil gjøre seg forhåpninger om i umiddelbar fremtid. Man kan hevde at USAs regjering slik har plassert «ballen» på regimets «banehalvdel».

Likevel kan det være verdt å lytte til kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami», som for mange i internasjonal og i norsk presse er en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. At regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, skulle ha som eneste motivasjon å få tilbake rikdommene den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste, er imponerende propaganda-arbeid fra Castro-dynastiets side.

Antonio Rodiles, leder for SATS, cubansk uavhengig menneskerettighetsorganisasjon,
før og etter at han søndag ble banket opp av cubansk politisk politi
under marsjen sammen med Kvinner i Hvitt.

Kritikken av Obama fra Kvinner i hvitt og andre opposisjonelle for ikke å ha lyttet til og ha gitt den politiske opposisjonen på Cuba en stemme i forhandlingene om Cubas fremtid, er omtalt i nylige innlegg på bloggen. Obama nevnte i talen han holdt i forbindelse med åpningen av ambassader, at USA forbeholdt seg retten til å kritisere Castro-regimet når USA så det som nødvendig. 80 opposisjonelle ble arrestert etter Kvinner i Hvitts marsjer søndag 5. juli.

Obama antas å ville arrangere et besøk til Cuba før han går av etter presidentvalget i slutten av 2016. Paven forventes å besøke Cuba allerede i september.  Vil Obama ønske å reise før en ny amerikansk president er valgt, eller vil han vente til etter presidentvalget med å reise? Reiser Obama før, kan han komme til å påvirke presidentvalgkampen i Florida og påvirke mulighetene for demokratisk valgseier. Sannsynligheten taler for at han vil vente til etter at ny president er valgt. Da vil Obama kunne motta hyllest uten å behøve å tenke strategisk på hvordan han i det over syv tiår pågående politiske sjakkspillet mellom USA og Cuba, skal styre amerikansk politikk overfor Cuba.

Antonio Rodiles taler ved et møte
for cubanske opposisjonelle.

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles, Berta Soler og Antunes, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de mellom 50 og 70 politiske fangene på Cuba. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Dette har jeg skrevet om i et av de første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger. Et tyvetall politiske fanger soner lengre fengselsstraffer, noen av dem straffer på opptil 20 år.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Latin-amerikansk litteratur er kjent for sammen med Cuba-entusiasten Ernest Hemingway å ha den korteste novellen noen gang skrevet. Hemingway skrev: Babyshoes for sale, never worn. I Latin-Amerika er novellen skrevet av Augusto Monteroso mer kjent: When he woke up, the dinosaur was still there, Cuàndo despertò, el dinosaurio todavìa estaba allì. Den tvetydige novellen er av de fleste tolket til å handle om militærdiktaturer, og mennesker som våknet opp til hver dag som et pågående mareritt med dinosaurer de aldri blir kvitt.



Dinosaurer ved sengekanten.

 

I en artikkel på nettavisen til det cubanske instituttet for presse og ytringsfrihet, ICLEP, blir det spekulert på om ikke en Obama som ønsker å gå inn i historien som en utenrikspolitisk suksess, presidenten som løste opp den fastlåste situasjonen med den lille naboøya, vil komme til å erfare at når han går av som president vil det stå en glisende dinosaur ved sengen hans hver morgen.  Dinosauren i form av det totalitære diktaturet som han så sterkt undervurderte den strategiske sluheten til, og som han ble utmanøvrert av, viste seg kanskje å komme styrket ut av den endringen i USAs politikk hans administrasjon var arkitekt for.

En Guide for turister - Når sannheten først har våknet, så sovner den ikke igjen, La verdad despierta, nunca vuelve a dormirse (Josè Martì).

Den på bloggen tidligere nevnte kunstneren Tania Bruguera, har nylig fått opplyst at regimet har midlertidig utsatt på ubestemt tid rettssaken mot henne for å ha forsøkt å skape «offentlig uorden» ved å forsøke å arrangere en «performance» på Revolusjonsplassen i Havanna. Cubanere som møtte opp skulle få et minutt til å uttale seg i en mikrofon om hva de ønsket for framtiden. På denne måten forsøker regimet å ta luften av den internasjonale kampanjen som har vokst frem til støtte for Tania Bruguera og hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet. Hennes legale status vil imidlertid være slik at regimet kan vente med å gjennomføre rettssaken til internasjonale medier har mistet interesse for Bruguera. Det nevnte lovforslaget om amnesti ville kunne være til hjelp også for hennes krav om artistisk frihet og ytringsfrihet.

Bruguera har et kunstverk utstilt i El museo de Bellas artes. Spør du som turist, en av guidene ved museet om du kan få se kunstverket Bruguera har fått stilt ut, vil du antageligvis få en interessant reaksjon fra guiden du spør.

En annen kunstner som er nevnt på bloggen er Danilo Maldonado, El Sexto. Nylig erklærte El Sexto ved hjelp av vennen Lia Villares, gjennom hennes Facebook-side, at han ville være sin egen advokat  ved rettssaken han siden han ble arrestert i desember, fremdeles ikke har fått vite når skal finne sted. Noen kilder oppgir at han er blitt dømt til tre år, men slik jeg har oppfattet det er strafferammen for forbrytelsen 3 år, men jeg har forstått det slik at han ikke har fått noen rettssak ennå. Han har i erklæringen påpekt at han ikke har drept noen og heller ikke angrepet noen militærforlegning med tanke på å styrte noen regjering, men kun har drevet med kunst.

En tegning av El Sexto . Legg merke til de to grønne grisene
påskrevet navnene "Raul og Fidel".

Grafitti-kunstneren minner på denne måten om hvordan Fidel Castro da han i 1953 ble fengslet for å ha drept mennesker i angrepet på militærforlegningen Moncada. El comandante sonet likevel ikke mer enn 21 måneder, og under rettssaken fikk han lese opp den skrevne talen: «Historien vil tilgi meg», et dokument som har bygget opp under Fidels guddommeliggjøring på Cuba. Kanskje planlegger El Sexto, som snart har sittet 7 måneder i fengsel en lignende tale ved sin rettsprosess? Vil norske kunstnere og norsk presse da kjenne sin besøkelsestid?

El Sextos venn, Gorki Aguila, sanger i Porno para Ricardo, ble i mai arrestert for å ha forsøkt å henge opp en poster på veggen utenfor El museo de Bellas artes med budskapet: Sett El Sexto fri. Spør du som turist, guiden om hun kan fortelle deg hvor Aguila ble arrestert for å ha hengt opp posteren, vil du kunne få en interessant reaksjon. Ta gjerne også en selfie ved stedet Aguila ble arrestert. Studioet til punkergruppen Porno para Ricardo kan også være verdt et besøk. (Besøker du Tania Brugueras adresse eller kommer i kontakt med Kvinner i hvitt, vil de sikkert hjelpe deg med å finne adressen til Porno para Ricardos studio.) (Du kan lese mer om Tania Bruguera, El Sexto og Porno para Ricardo i andre innlegg på bloggen).

Bevegelsen for uavhengige bibliotek
på Cuba ble stiftet i 2009. De har 42
biblioteker, filialer i Havanna,
Cienfuegos, Pinar del Rio, Santiago,
Camaguay og Las Tunas.

Bevegelsen for uavhengige bibliotek på Cuba er fremdeles en livskraftig organisasjon. De har filialer i Havanna og i en rekke andre byer og tettsteder. Jeg har ikke lykkes i få tak i adressene til de uavhengige bibliotekene. Jeg anbefaler norske turister med reiseplaner for Cuba å ta med seg en, to eller flere bøker fra listen jeg har nevnt, og gjerne også Hannah Arendts bok på spansk om «Origins of totalitarianism», og møte opp hjemme hos Tania Bruguera eller møte opp på søndag formiddag etter gudstjeneste ved en av den pasifistiske organisasjonen Kvinner i Hvitts ukentlige fredlige marsjer. Da vil du kunne spørre etter adresser til uavhengige bibliotek.

I Miami finnes Instituto de la Memoria Historica cubana contra el totalitarismo. De har laget en guide både på spansk og engelsk med steder turister som ønsker å se viktige steder for opposisjonelle på Cuba, kan besøke. Å besøke stedene som blir nevnt er ikke ulovlig, men du kan komme til å oppleve at sikkerhetspoliti kan komme bort til deg og stille deg noen spørsmål.

Et tettsted på Cuba mange nordmenn liker å besøke er Trinidad. I Trinidad finnes «El museo de los bandidos», bandittenes museum. På det nevnte instituttet i Miamis hjemmesider vil du også finne informasjon om de mange opprørene blant bønder på Cuba siden revolusjonen. Turister som har lest seg opp på forhånd vil kunne sette informasjonen museet i Trinidad gir om bondeopprørere inn i en større, kritisk ramme, og vil kunne stille guidene interessante oppfølgingsspørsmål en norsk turist vil ha glede av å se hvordan en guide håndterer.

Cuba lever av turisme. Turisme er blant de få næringsveiene på Cuba som det inkompetente og korrupte regimet ikke har klart å ødelegge. Å arrestere turister vil ikke bare skremme vekk turister, men også «trigge» de turistene som er mest spenningssøkende til å gjøre akkurat det som regimet da har vist at utløser arrestasjoner. Dette vet regimet, og vil ikke ønske å arrestere turister. Imidlertid må enhver turist som oppsøker steder regimet ikke liker at turister oppsøker, være forberedt på at de lovbruddene som regimet til vanlig ser gjennom fingrene med at turister utfører på Cuba, bruk av narkotika, ta i mot seksuelle tjenester fra prostituerte i alle aldre mot betaling, kjøre bil i fylla, kanskje også kjøpe ulovlige varer som sigarer uten statlig kontrollert godkjennelse, kan bli utgangspunkt for en arrestasjon. Det regimet ser gjennom fingrene med at turister gjør, vil turister som gjør noe regimet ikke liker, som å støtte opposisjonelle, kunne bli arrestert for.

Den norske regjering samarbeider med cubanske myndigheter om en fredsprosess mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Norske myndigheter legger mye prestisje i å være tilretteleggere for pågående fredssamtaler i Havanna, men enda viktigere er prestisjen som følger med å være fredsskaper, for cubanske myndigheter. Castro-regimet ønsker neppe å oppleve diplomatiske komplikasjoner med norske styresmakter p.g.a. av at noen tilfeldige norske turister skulle ha samtaler med cubanske opposisjonelle.

Gravstedene til Orlando Zapata Tamayo og Pedro Luìz Boitel finner du opplysninger om i guiden. De døde begge av å sultestreike seg til døde. (Se gjerne innlegg om sultestreik som politisk våpen på bloggen). Å legge ned blomster, aller helst hvite i tråd med fargene til Kvinner i Hvitt, vil være en handling som kan gjøre at du kommer i kontakt med interessante mennesker og at du opplever mer spennende ting på reisen på Cuba enn turister flest gjør. Du kan også komme til å få noen morsomme historier å fortelle kolleger eller medstudenter når du er tilbake i Norge etter ferien. Er du en jusstudent, har juristutdanning eller har interesse for menneskerettigheter, kan et besøk til Cubalex’ kontorer i Havanna for en samtale med de som arbeider der, være av interesse.  

Skulle du besøke Museo de la revolucion, revolusjonsmuseet, i Havanna, er det enkelte av montrene som er interessante. Monteren der det blir forklart at Fidel Castro, måtte avskaffe alle andre politiske partier enn kommunistpartiet, for de hadde jo alle samarbeidet med Batista-regimet, er en hendelse det kan være på sin plass å be en tilgjengelig ansatt eller en tilstedeværende guide om å utdype begrunnelsen for. I museet vil du også se en stor karikatur av den styrtete diktatoren Batista, med store negerlepper, i tråd med svært utbredte rasistiske stereotypier på Cuba. Å stille et spørsmål ved om karikaturen ikke er en aning rasistisk, vil kunne utløse interessante reaksjoner fra museets ansatte eller fra tilstedeværende guider. (I det aller første innlegget på bloggen vil du kunne lese mer om rasisme på Cuba).

Skal du oppsøke Kvinner i Hvitts fredsmarsjer hver søndag på den 5. aveny i Havanna, kan du gjerne ha en hvit binders festet på skjorta eller T-skjorta, som et lite symbol på solidaritet med cubanske opposisjonelle, dersom du har lysst til det. Ta med en eske hvite binders fra Norge før du drar, dersom du ønsker det.

De uavhengige bibliotekene låner ut bøker, arrangerer studiesirkler
om litteratur og film, arrangerer kurs i menneskerettighetsarbeid og
leseopplæring og leksehjelp for barn i fattige strøk.

Saber leer, es saber andar - å lære å lese, er å lære å gå (Josè Martì).

 

Guider: På engelsk: https://www.youtube.com/watch?v=diKlBiDkKkg

 På spansk: https://www.youtube.com/watch?v=SpEuC4RWzMM

Nettstedet: Instituto de la Memoria historica cubana contra el totalitarismo:
http://www.cubamemorial.net/

Jeg har også en skriftlig guide med de samme opplysningene, som PDF-fil. Den får jeg ikke til å legge ut på bloggen, men send meg en mail, så sender jeg den til deg per mail. Mailadressen min: janskart@gmail.com

Nyttige adresser:
Tania Brugueras adresse:
Calle Tejadillo, 214, e/Aguacate y Compostela, Habana Vieja.

Cubalex i Havanna:
Lindero No. 169 esq. Angeles, El Calvario, Arroyo Naranjo, La Habana, Cuba.



En hvit binders -
en måte å markere
solidaritet for nordmenn

En video (på spansk) der Antonio Rodiles forklarer hva som skjedde 5. juli, da han ble banket opp av det politiske politiet:
https://www.youtube.com/watch?v=305XilibeFA

Videoer der Tania Brugera forklarer to av sine artistiske prosjekter:
Prosjektet fra 2009 hun forsøkte å gjenta 31. desember 2014.
https://www.youtube.com/watch?v=B3KOV26APlM

Et prosjekt om immigrasjon i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=MFse5lawU5A

Et intervju om hennes kunst:
https://www.youtube.com/watch?v=tdsu0aCXctE



Kilder: Som alltid på denne bloggen, er ICLEPS nettsider den viktigste kilden til så godt som alle artikler.