Cuba og Alexis de Toqueville.

I talen Barack Obama holdt under besøket på Cuba nevnte den amerikanske presidenten at han bragte med seg en «hvit rose». Han nevnte den hvite rosens referanse til et dikt av Cubas store dikter og nasjonalskald Josè Martì. Rosen refererte imidlertid også underforstått til rosene Kvinner i Hvitt bærer med seg i sine pasifistiske demonstrasjoner, og også den hvite rose som symbol for andre land og andre tiders pasifistiske motstand mot andre diktaturer, som f.eks. «Der weisse Rose» i Hitlers Tyskland. Den svarte amerikanske presidenten påpekte rasisme og diskriminering overfor den svarte majoriteten og kvinner på Cuba, manglende demokrati, manglende rettsstat, et diskriminerende rettssystem og respekt for menneskerettigheter. Han kritiserte også trakassering og vold mot opposisjonelle.

Obama sa i talen til det cubanske folk at det amerikanske
 demokratiet var ikke perfekt, men at amerikanerne trengte
demokratiet nettopp fordi de ikke var perfekte.

Under sitt besøk hadde Obama også et møte med opposisjonelle, blant dem leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler. Barack Obama fikk i forkant av besøket et brev fra Berta Soler, der hun oppfordret Obama til å kreve av Castro-regimet frigivelse av alle politiske fanger, respekt for menneskerettigheter og stans av trakassering og utøvelse av brutal vold overfor den pasifistiske organisasjonen i deres ukentlige marsjer i ulike byer på Cuba. Obama svarte i forkant av sitt besøk med et brev der han hyllet Kvinner i Hvitt for deres mot og slo fast at demokratiske rettigheter og menneskerettigheter må gjelde også på Cuba.

Den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì har i et intervju på denne bloggen, 29.6.2015, hevdet at Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor», hevdet Espì. 

Under Obamas og Raul Castros felles pressekonferanse
prøver Raul å få Obama med på en form for "seiers gest".
Obama vil ikke være med på dette.

Skal man oppsummere Obamas kritikk av Castro-regimet, slik han lot det komme til uttrykk i sin tale til folket, så er vel et av hovedpunktene i tillegg til manglende aksept for uenighet, manglede ytringsfrihet, demokrati, rettsstat, åpenhet og villighet til å utveksle ideer, behovet for en uavhengig sivil sektor et sentralt ankepunkt mot det totalitære diktaturet. Hovedsynspunktene i den kritikken den uavhengige journalisten Pablo Diaz Espì uttrykker overfor et Castro-regimet som forsøker å endre seg for å bevare makt og privilegier, har store likhetstrekk med Obamas kritikk av Castro-regimet. Har Espì og Obamas kritikk noe å gjøre med Alexis de Toqueville?

Alexis de Toqueville kritiserte på 1800-tallet USA for å være et samfunn med diktatoriske tendenser, nettopp med utgangspunkt i manglende fra staten uavhengige institusjoner og organisasjoner. Et sterkt statsapparat trenger uavhengige institusjoner som kan skape frirom for selvstendige tanker og nødvendig kritikk. I tillegg til familie-sfæren som ikke staten bør blande seg unødig inn i, så bør det eksistere organisasjoner som er uavhengige av staten, og med frivillig tilslutning fra medlemmene i samfunnet, har siden liberalere i Toquevilles tradisjon hevdet.  

Civita-lederen Kristin Clemet har ytret synspunkter der hun har brukt Toquevilles tanker om at et fritt samfunn trenger fra staten uavhengige institusjoner, organisasjoner. Hun har advart mot faren for at den norske staten i for stor grad skal være finansielt ansvarlig for norske frivillige organisasjoner. Blir det norske samfunnet mindre fritt om for mye av norsk organisasjonsliv mottar økonomisk støtte fra den norske staten? Vil et norsk organisasjonsliv som i for stor grad er finansiert av staten i tilstrekkelig grad føle seg fri til, tørre å utøve en nødvendig kritikk av hva staten til en hver tid holder på med, og som staten trenger for ikke å stagnere eller forbli i tilstivnete praksiser?

Kretsen av demokratitilhengere og deltakere i aksjonen,
alle marsjerer, Todos marchamos, i Havanna var kun et fåtall
søndagen etter Obamas besøk.
Det store flertallet ble arrestert eller
holdt i husarrest av politisk politi og nabolagskomiteer i samarbeid.

I det cubanske samfunnet er nabolagskomiteene en bærebjelke i det totalitære statsapparatets kontroll med det som i frie samfunn kalles for sivilsamfunnet. De er en nøkkel for å forstå hvordan kommunistpartiet kontrollerer samfunnet direkte ned i hvert nabolag. Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, har forsvarte nabolagskomiteene ved å sammenligne de med borettslagskomiteer, og Gro H. Brundtlands «nabokjerringer», som brydde seg om nabolaget. Jeg har sett nabolagskomiteer organisere dugnad. Da ser de veldig koselige ut. Og de er alt dette Enger ser i dem også. Imidlertid har de en mørk side som han og andre Cuba-sympatisører med sine ideologiske skylapper ikke ser, overvåking, sosial kontroll, indoktrinering, og utestengelse av alle som blir mistenkt for å være kontrarevolusjonære. Om de kan være Gros omsorgsfulle nabokjerringer, vil nok mange, og særlig de som skiller seg ut, eller ikke ønsker å gå i ideologisk takt, oppleve nabolagskomiteene som styrt av borettslagsleder Narvestad, men med reell makt. Nabolagskomiteene har en lys og en mørk side, som så mye annet i det cubanske samfunnet. Det lyse og det mørke henger sammen, og er to sider av samme mynt.
 

Man kan gjøre seg et tankeeksperiment: Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger i Norge, fikk 150 000 i året for en dag i uka å være ansatt i borettslaget. De kunne drikke kaffe med pensjonister og andre som ikke var på arbeid, og slik hente inn mye interessant informasjon om borettslag og lokalsamfunn. Hva om de ble skriftet ut ved hvert regjeringsskifte, og hva om de alle sammen i hvert valgår, en gang i mai måned ble samlet en hel dag for å diskutere hvordan den sittende regjeringen kunne vinne valget i september og beholde makten? Hva om alle borettslagsledere og ledere av velforeninger samarbeidet med ikke bare politi, men også med alle andre offentlige institusjoner? Og hva om de også hadde avgjørende betydning når det gjaldt fordeling av velferdsgoder det var knapphet på i samfunnet? Ved å foreta et slikt tankeeksperiment nærmer man seg en forståelse av vesentlige forskjeller mellom det cubanske og det norske samfunnet.

Søndag 27.3 var det kun 23 menneskerettsaktivister som deltok i den sedvanlige fredelige søndagsmarsjen. De i Havanna til vanlig i overkant av hundre som pleide å delta i marsjen, Todos marchamos", ble forhindret fra å delta  av det politiske politiet og nabolagskomiteer som ble utkalt til å hjelpe til å overvåke og hindre demonstrasjoner og markeringer denne første søndagen etter Obamas besøk. Mange opposisjonelle er blitt arrestert og holdt i husarrest. Nabolagskomiteene kalles altså inn som det politiske politiets reservetropper, når regimer kaller inn til dugnader av det mer undertrykkende slaget. Leder for Kvinner i Hvitt ,Berta Soler, ble forhindret fra å delta i marsjen, da hun var arrestert. Det er viktig for regimet å vise befolkningen at de har kontroll på demokratiaktivister som Berta Soler og andre, særlig de som har vært i kontakt med Obama under USAs presidents opphold på Cuba.



"Hvis det ikke hadde vært for deg,
så hadde jeg for lengst endt opp i helvete",
sier den gamle mannen med skjegget, (Fidel), til bukken,
et symbol for tysteren, informanten til det hemmelige politiet,
med et CDR-merke rundt halsen, nabolagskomiteene,
Comite por la Defensa de la Revolution.

 

Skal imidlertid norske journalister evne å nærme seg vesentlige innsikter om det cubanske samfunnet, så må de norske journalister som skal dekke Cuba, begynne å ta kontakt med opposisjonelle på Cuba og i eksil. Norske journalister bør slutte å snakke bare med regimets representanter og sympatisører, og tilfeldige forbipasserende på gata i Havanna. Cuba er et diktatur, og da snakker ikke folk på gata fritt og åpent med journalister.

Fri og uavhengig presse på Cuba

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   


Normando Gonzalez Hernandez

Opposisjonen trenger støtte fra demokratiske krefter utenfor Cuba. Når USA velger hovedsakelig å avstå fra å kritisere det totalitære diktaturets undertrykkelse av egen befolkning, så burde andre politiske krefter uten belastende forhistorie, kjenne sin besøkelsestid. Jan Tore Sanner, Snorre Valen og andre politikere på Stortinget som i forrige Stortingsperiode engasjerte seg for frigivelse av politiske fanger på Cuba, har i denne stortingsperioden vist manglende interesse og engasjement for en demokratisk utvikling i det totalitære Cuba. Kort tid etter nyheten om prosessen mot normalisering av forholdet mellom USA og Cuba i desember 2014, syntes norske journalister å ha mistet interessen for det, som i realiteten siden desember 2014, har væt en stillstand i forhold til forhåpninger om forbedringer for demokrati og menneskerettigheter på Cuba.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har vært viktige i å utfordre og sprenge diktaturets informasjonsmonopol. Grunnleggeren av ICLEP, Normando Gonzalez Hernandez, var blant de 75 uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, ledere for uavhengige fagforeninger og uavhengige biblioteker, som ble arrestert våren 2003, og dømt til i gjennomsnitt 20 års fengsel for å ha utøvd politiske rettigheter vi i Norge ser på som selvfølgelige rettigheter. Hernandez ble i likhet med flertallet av andre av de 75 satt fri i løpet av 2010-11, etter press fra EU og paven. Den uavhengige journalisten mottok under fengselsoppholdet i 2010, den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. I 2012 stiftet Hernandez fra sitt nye bosted i Miami, med støtte fra Fritt Ord, Det cubanske Instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP har de to siste årene etablert seks hemmelige lokalaviser i ulike regioner av Cuba.   

De forbudte, hemmelige avisene har på Cuba en lignende funksjon som norske lokalaviser har i norske lokalsamfunn. Myndighetene ser seg nødt til å gjøre noe med omtalte mangler ved og misbruk av offentlig myndighet. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Sammen med diktaturets gjennom et halvt århundres ukorrigerte maktfullkommenhet, vanstyre, korrupsjon og nepotisme, har regimet stilt seg i en situasjon av økonomisk stagnasjon der de mangler økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag.

De forbudte lokalavisene blir lagt på dørmatter tidlig om morgenen før alle andre har stått opp, eller de blir formidlet til leserne på andre klandestine måter. De hemmelige avisene retter oppmerksomhet mot veikryss som ikke blir asfaltert og forårsaker trafikkulykker, til tross for løfter fra lokale myndigheter om at veikryssene skal bli mindre trafikkfarlige. Offentlige kloakkanleggs defekte, helsefarlige rør, blir reparert etter at de hemmelige avisene har skrevet om dem. Eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt, og pasientgrupper som blir vanskjøttet ved offentlige sykehus, blir omtalt i hemmelige aviser. Problemer med å samordne offentlige busstjenester og offentlige skolebusser blir løst etter omtale i hemmelige aviser, og handikappete som aldri har fått innvilget rullestol av offentlige myndigheter, får endelig rullestolen de trenger for å kunne ferdes i lokalsamfunnet.

De hemmelige, av den politiske makten uavhengige avisene undergraver befolkningens frykt for og motvillige aksept for det totalitære regimets maktmonopol. ICLEP har siden februar utvidet sitt nasjonale nett av lokalaviser med en nyopprettet sjette avis, en avis i den største byen øst på Cuba, Santiago de Cuba. Når befolkningen får ikke bare et inntrykk av at diktaturets makt i lokalsamfunn kan utfordres, men også et inntrykk av at de forbedringer et korrupt og vanstyrt økonomisk system i krise motvillig ser seg nødt til å innvilge befolkningen, skjer på grunn av den hemmelige pressens makt, kan man forstå regimets behov for å øke undertrykkelsen av representantene for det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet, ICLEP og andre representanter for opposisjonen.

Representanter for Det cubanske institutt for presse- og ytringsfrihet blir jevnlig trakassert og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. En av lederne for en avisene i nettverket, ble fortalt av representanter for det politiske politiet at hun burde ta med seg identitetskortet når hun gikk hjemmefra, ellers kunne det bli vanskelig å identifisere henne, når noen fant liket hennes i en bakgate. Andre ledere i ICLEP, som Raul Risco, Alberto Corso og Alberto S. Martiatu blir alle jevnlig arrestert.


Raul Risco

 

For et år siden viste en hemmelig undersøkelse utført på Cuba, at hver tredje cubaner var redde for å ytre seg offentlig. Freedom House hevder at Cuba har de dårligste kår for presse- og ytringsfrihet i Latin-Amerika, og er blant de ti dårligste landene i verden i forhold til presse- og ytringsfrihet. New York Times har imidlertid i mars i år skrevet om hvordan cubanere synes i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Informasjonsmonopolet de modige uavhengige journalistene har sprengt på Cuba, er en viktig grunn til at folk på Cuba er i ferd med å miste frykten for å ytre seg. Burde norske journalister og politikere interessere seg mer og vise mer solidaritet overfor uavhengig presse på Cuba?

 

Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/

Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?

Det totalitære cubanske samfunnets skolesystem

Hva kjennetegner det totalitære diktaturet på Cuba? nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og en totalitær ideologi sørger for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet. Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Raul Castro hjelper storebror Fidel å sette seg.

Skolen spiller en viktig rolle i det totalitære samfunnet. Erik Jennische forteller i sin bok fra 2013, «Måste få polisen ur huvudet», om sitt møte med en av lederne for «Colegio de Pedagogos Independientes», en uavhengig lærerorganisasjon. Hun fortalte om politiseringen av den cubanske skolen. «Dobbeltmoralen er en direkte konsekvens av mangelen på ytringsfrihet», hevder Miriam Garcia Chavez i sin samtale med Jennische.

Chavez forteller så om hvordan datteren etter hvert fikk avsmak for en skole som vurderte elevene utfra deres og familiens ideologiske oppslutning om regimet og revolusjonen. Chavez lærte datteren å skjule sine egentlige meninger om samfunnssystemet og skolesystemet. Chavez underslo selv all informasjon fra familien som kunne svekke datterens muligheter for å få gode karakterer, og få tilgang til høyere utdanning.  Datteren lærte seg å hykle begeistring og oppslutning om de revolusjonære ideer, vel vitende om at kunnskap om f.eks. deltagelse i kristne trossamfunn ville kunne bli belastning, en «smutsfläck» på datterens papirer eller "CV". Slike "skittflekker" på datterens CV kunne bli brukt mot henne av regimet, og ville kunne hindre henne i å få den utdannelsen hun ønsket.

Colegio de Pedagogos Independientes, Cuba

Datteren ble av læreren utkalt til å delta i en mot-demonstrasjon mot cubanere som hadde søkt beskyttelse i den peruanske ambassaden i forbindelse med «Mariel»-utvandringen på 80-tallet. En rekke cubanere søkte tilflukt i Perus ambassade og håpet å kunne emigrere fra Cuba. Fidel Castro gjorde et unntak fra den strenge politikken den gangen og lot flere tusen cubanere få emigrere til Miami. Skoleelevene ble utkalt til å rope ukvemsord til cubanere som ønsket å emigrere, "svikere av revolusjonen". Datterens deltagelse i demonstrasjonen ble notert som en bekreftelse på hennes ideologiske troverdighet, hennes «ideologiske integrering».



Chavez påpeker at dersom datteren hadde sagt hvordan hun egentlig foraktet systemet hun var en del av, så ville datteren kunne ha blitt hindret i å oppnå den utdannelsen datteren ønsket. Datteren måtte også bli medlem av «Milicias de tropas militares». De militære lokalselvforsvarsgruppene ble opprettet på 80-tallet for å styrke det militære forsvaret av revolusjonen. Chavez skjønte at hun selv om hun ikke ønsket å gi datteren en oppdragelse som også innebar militær trening, så måtte hun melde datteren inn i den lokale ungdomsmilitsgruppen dersom hun ikke ønsket å begrense datterens fremtidsmuligheter.



Jennische beskriver i boka en demonstrasjon der skoleungdom var blitt mobilisert og deres merkelige nærmest skamfulle atferd. Den svenske journalisten beskriver noen merkelige psykiske mekanismer elevene viser for å håndtere en form for av og på-knapp, etter å ha utført sin ideologiske plikt under en demonstrasjon. Han beskriver også oppbyggingen av CDR- organisasjonene for å forsvare revolusjonen i nabolagene, nabolagskomiteene, siden revolusjonen i 1959.

Barn av opposisjonelle blir hindret å ta høyere utdanning. Et eksempel er Julito Fornseca, som senere ble opposisjonell selv. Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados. Han fortalte meg i en samtale hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet var blitt presset ut av høyskolen der han studerte idrett. Han prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, siden ønsket han p.g.a. en oppdaget hjertefeil å kunne bli trener. Da Julito etter en tids sykdom skulle ta en prøve han hadde gått glipp av, fikk han feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Resultatet ble at han strøk i et fag, og deretter ble han fratatt studieplassen fordi han hadde strøket i et fag. Hans mor, Sarah Marta Fonseca, som var til stede ved samtalen, tilføyde indignert at hennes sønn må ha vært den eleven ved det studiestedet som hadde måttet ta flest ekstra prøver i flest fag. Julito fikk beskjed av rektor på skolen at han ikke hadde rett til å klage på utestengelsen, og at med sine kontrarevolusjonære foreldre fortjente han ikke bedre.

Colegio de Pedagogos Independientes

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, manglende arbeidsmoral, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten annonserte og innførte umiddelbart derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i over 50 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 57 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor trenger regimet å ha politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

Cubanske skolebarn hyller Che

 

Se også linker til et intervju med en cubansk kjent kvinne innen teater som uttaler seg om det også hun ser som et moralsk forfall på Cuba.

Gjengivelsen av deler av Jennisches bok er blitt godkjent etter forespørsel til Erik Jennische. Boken anbefales!

https://www.facebook.com/estadodesats/?fref=ts
 

http://www.ur.se/Produkter/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet