Intervju med uavhengig cubansk journalist på besøk i Oslo

«Politikerne i Europa er blitt mer kyniske etter finanskrisen. De er mindre opptatt av menneskerettigheter og mer opptatt av investeringer for næringslivet», hevder den uavhengige journalisten Pablo Dìaz Espì, leder for Diario de Cuba, et nettverk av uavhengige journalister. Espì var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27.mai. Han satte seg ned ved kafèbordet på Karl Johan under samtalen på Grand Cafè jeg hadde med helsearbeideren Yassar Rojas, (jamfør forrige innlegg på bloggen.)

Pablo Diaz Espì, leder for Diario de Cuba.

Den uavhengige journalisten kritiserer den norske regjeringens ensidige støtte til det Castro-regimet anser som legitime representanter for sivilt samfunn på Cuba. Kommunister som ønsker reform, miljøet rundt Cuba Posible, utøver en samfunnskritikk som lar være å utfordre forestillingen om at kommunistpartiet er de legitime styresmaktene på Cuba. Ønskene om reformer fra reformvillige kommunister utfordrer ikke legitimiteten i regimets krav om å opprettholde absolutt makt og de økonomiske, sosiale og politiske privilegier eliten rundt Castro-dynastiet mener seg berettiget til.

De europeiske næringslivsinteressene som vil investere på Cuba, ser seg tjent med en ordnet struktur å forholde seg til, hevder den uavhengige journalisten. Partileliten kan tilby ordnete forhold for investeringer. Cuba mangler imidlertid lovgivning for kapitalisme og for investeringer. Øya mangler eiendomsrett, lover som garanterer stabile eiendomsforhold. Befolkningen har dessuten ikke kjøpekraft, påpeker Espì.  

Federica Mogherini, ansvarlig for EUs politikk overfor Cuba.

De fleste av de utenlandske næringsinteressene vil etter hvert innta en mer avventende holdning i forhold til å investere i et korrupt land med manglende lovgivning rundt eiendomsrett og lav kjøpekraft blant befolkningen, hevder lederen for Diario de Cuba, «Cubas avis». Espì mener Raul Castro har lykkes med å skape en illusjon om et Cuba som attraktivt investeringsobjekt. Espì mener vurderingen av Cuba som investeringsobjekt nå er på en topp. Etter hvert kommer utlendingene som vil investere til å ta et steg tilbake, og lufta i luftslottet vil sive ut.


Pablo Diaz Espì, uavhengig journalist som en periode arbeidet i tyske medier.

Landbruksinteresser i USA vil imidlertid uansett presse på for å oppnå adgang til det cubanske geografisk nærliggende matvaremarkedet. Amerikanske interesser vil ønske å selge landbruksprodukter, og de vil overstyre alle politiske erklæringer om bekymringer for menneskerettigheter og demokrati på Cuba.

Pablo Diaz Espì kritiserer altså Norges finansielle støtte til miljøet rundt Cuba Posible. Europa vektlegger kynisk næringsinteresser etter finanskrisen til fortrengsel for tidligere krav om demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter på Cuba. Norge har som tidligere nevnt på bloggen, andre interesser på Cuba enn økonomiske. Norske myndigheter har interesse av å holde seg inne med cubanske myndigheter for å kunne fortsette å spille en rolle som tilrettelegger i fredsforhandlingene mellom den colombianske marxist-geriljaen FARC og colombianske myndigheter. Fredsforhandlingene foregår i Havanna, et sted ledere i FARC kan være trygge på at de ikke vil bli arrestert for brudd på menneskerettigheter og drap og utlevert som fanger til den colombianske regjering.

For å stå seg inne med cubanske myndigheter foretrekker Norge derfor å støtte organisasjoner Castro-regimet definerer som «sivilt samfunn». Cuba Posible utfordrer ikke regimets absolutte makt. Cubanske opposisjonelle, som representerer et uavhengig sivilt samfunn, mottar ingen økonomisk støtte fra de budsjett-postene i norsk utenriksdepartement som går til fremme av demokrati og sivilt samfunn i Latin-Amerika.

Norske myndigheter mangler forståelse for hvordan Castro-regimet forsøker å gjøre det samme med «sivilt samfunn» som Vladimir Putin gjør i Russland. Castro-dynastiet ønsker å bygge opp en struktur bestående av organisasjoner som tilsynelatende etablerer et sivilt samfunn av frivillige organisasjoner, hevder Espì. I virkeligheten er disse organisasjonene kontrollert av regimet. Eliten rundt Castro-dynastiet forsøker å herme etter regimene i Russland, Kina og Vietnam og hvordan de har lykkes med å bevare økonomisk makt og økonomiske privilegier. Regimene har begrenset fremtvungne reformer til å innebære å overlate noe politisk makt til et organisasjonsliv som tilsynelatende fremstår som uavhengig av en fortsatt autoritær statsmakt. Selv om ikke regimet lenger vil være totalitært og ha absolutt makt, vil regimet i realiteten sitte med en dominerende makt over en kun tilsynelatende uavhengig, «sivil sektor».  

En svenske fra det svenske liberale partiet var til stede ved samtalen på Grand Cafè under Oslo Freedom Forum. På mitt spørsmål om den norske regjeringen var naiv i sin iver etter å støtte det som tilsynelatende fremstår som reformkrefter på Cuba, svarte den svenske liberaleren bekreftende. Den svenske regjeringen er blant få europeiske regjeringer som støtter uavhengige journalister, Cubalex og andre uavhengige organisasjoner på Cuba. Jeg forstod det slik at Det svenske liberale partiet var en pådriver i den svenske regjeringens støtte til cubanske opposisjonelle organisasjoner.

Representanter for Cuba Posible

Det kan virke som den blå-blå-norske regjeringen ikke forstår i hvilken grad politikken med å støtte Cuba Posible bidrar til å befeste en fortsatt totalitær kontroll over det cubanske samfunnet for eliten som i 56 år har forsvart egen absolutt politisk makt og egne økonomiske privilegier.

For Castro-regimet er det viktig å ivareta en skjør lojalitet blant mellom-sjiktet i det kommunistiske statsapparatet. De statsansatte på mellomledernivå tjener dårlig, og ser på nært hold generalenes og parti-toppenes korrupsjon. Deres lojalitet er skjør med et ineffektivt, korrupt statsapparat der nepotisme i større grad enn kvalifikasjoner gir forfremmelse. Mellomsjiktet nyter kun i beskjeden grad godt av de privilegiene de ser generaler og parti-topper nyter godt av. Denne gruppens lojalitet kan skifte, dersom en troverdig alternativ politisk elite kan evne å samle seg og utfordre eliten rundt Castro-dynastiet. For Castro-dynastiet er det viktig å hindre opposisjonen i å kunne samle seg og lansere et alternativt politisk prosjekt som kan vinne troverdighet i befolkningen og blant mellomsjiktet av ledere i den totalitære staten.

Mellomlederne ser på nært hold vanstyret og korrupsjonen, men foreløpig er de dels redde og dels ser de det kanskje ikke som formålstjenlig å støtte, eller de har ikke full tillit til de opposisjonelle organisasjoner. Norske myndigheters støtte til Cuba Posible bidrar til å svekke muligheter for at mellomlederne og de med lavere stilling innen det altomfattende statsapparatet skal velge å slutte opp om opposisjonen og bidra til et makt-skifte til et demokratisk styre.   

Den uavhengige journalisten tar til orde for at norske myndigheter og europeiske politikere godt kan fortsette å gi økonomiske støtte til organisasjonsliv som har lojalitetsbånd og er kontrollert av regimet. Men norske og europeiske politikere må også gi økonomisk støtte til de reelt uavhengige organisasjonene, de opposisjonelle som arbeider for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, rettssikkerhet og respekt for menneskerettigheter. Espì mente journalister og forskere burde se på omfanget av økonomisk støtte til organisasjoner med tilknytning til det kommunistiske statsapparatet og sammenligne med den begrensete økonomiske støtten som uavhengige organisasjoner har mottatt i tiden etter finanskrisen.

Espì understreker at det ikke vil være noe problem for de uavhengige organisasjonene å samarbeide med de av staten kontrollerte organisasjonene så lenge Castro-dynastiet ikke lenger har makten på Cuba. I en demokratisk fremtid vil samarbeid fungere fint mellom opposisjonelle og de nåværende statlige organisasjonene.

Den uavhengige journalisten mener både Cuba og Putin vil avvente og se hva som skjer i Venezuela med Nicolas Maduros regime. Mister Maduro makten, vil Cuba bevege seg nærmere USA, men hvis Maduro lykkes med å beholde makten, vil Castro holde tilnærmingen på dette allerede oppnådde nivået og forhale ytterligere tilnærming. Slik jeg forstår Espì vil Castro gi løfter, snakke internasjonale medier etter munnen, men la være å innfri de løftene han gir. Cuba har som jeg har påpekt i andre innlegg på bloggen, mange sikkerhetsrådgivere i Venezuela og stor innflytelse over Maduro.  

Espì mener Raul Castro er en genial politiker. Han blir mottatt som en helt av Moskva, Washington, Brussel, Vatikanet. De latin-amerikanske politiske lederne, som så mange av dem prøver å skaffe seg mer politisk og økonomisk handlingsrom overfor USA, har Raul også stor tilslutning fra, påpeker Espì. Han advarer mot å undervurdere den slu lillebroren til Fidel.

Antonio Rodiles er en av lederne for den politiske opposisjonen på Cuba.

Intervju med Pablo Dìaz Espì, directo de Diario de Cuba. (på spansk)
https://www.youtube.com/watch?v=Y05R0yoyHmI

Helsearbeider og homo-aktivist fra den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex

På Cuba skaper press fra mennesker med penger eller partitilhørighet og utbredte diskriminerende holdninger i befolkningen vilkårlig rettspraksis som bidrar til å spre frykt i befolkningen. En manglende rettstat med vilkårlig rettspraksis skaper sammen med nabolagskomiteer og et Stasi-lignende hemmelig politi frykt i den cubanske befolkningen. 3 av 4 cubanere ga i en hemmelig utført meningsmåling på Cuba uttrykk for at de var redde for å uttrykke offentlig hva de mente. Uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner bidrar til å korrigere et påstått ufeilbarlig statsapparat med absolutt makt og gjør kanskje frykten mer håndterlig.

Yassar Rojas var i Oslo under Oslo Freedom Forum 26-27. mai. Helsearbeideren og homo-aktivisten snakket med meg om mangelen på en rettsstat, korrupsjon, diskriminering av svarte og homofile, om sosiale tabu og om overbefolkete fengsler.

Laritza Diversent, jurist, blogger og leder for Cubalex
(Jeg har beklageligvis ikke noe bilde av Yassar Rojas)

Helsearbeideren Yassar Rojas er en av de rundt 12 juristene, psykologene og helsearbeiderne som arbeider i den uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen Cubalex. Den av Rojas respekterte lederen for Cubalex, juristen Laritza Diversent, var menneskerettsaktivisten som var den ene av to cubanske opposisjonelle Barack Obama hadde en kort samtale med under Den Pan-amerikanske kongressen i Panama i april i år.

Møte under Det Pan-amerikanske Forbunds kongress i april.
Barack Obama i midten og Laritza Diversent nr. 3 fra høyre.

Laritza Diversent har i intervjuer hevdet cubansk befolkning daglig er ofre for maktmisbruk fra statlige myndigheter. Hun mener politi, påtalemyndighet, domstoler og fengselsvesen preges av fravær av bevisførsel, rasistisk diskriminering, vilkårlige fengslinger, mangel på juridisk bistand i straffesaker, brutalitet og vold. Cubalex ser det som sin oppgave å informere cubansk befolkning, både de politiske opposisjonelle og vanlige mennesker om deres juridiske rettigheter og yte juridisk bistand og en viss helsefaglig støtte til ofre for Cubas vilkårlige rettspraksis.

Yassar Rojas er først overrasket over at jeg kjenner til Diversent og Cubalex på forhånd. Rojas beskriver hvordan penger og partitilhørighet påvirker rettsprosesser og politiets etterforskning på Cuba. Et eksempel er hvordan utøver av vold ved å betale penger eller ved å få en slektning med forbindelser i kommunistpartiet til å påvirke politi og påtalemyndighet, kan få endret status til å bli definert som offer for vold. Helsearbeideren forteller om en sak der et barn utøvet rampestreken å sprute vann på en motorsyklist, ble påkjørt med vilje og skadet alvorlig av motorsyklisten og kjæresten som satt bakpå. Til tross for flere vitner ble det overfor motorsyklisten som både var rik og hadde slektninger med forbindelser i partiet, ikke reist tiltale. Laritza Diversent fulgte saken helt til høyesterett på Cuba, og motorsyklisten ble til slutt likevel dømt for med vilje å ha kjørt ned barnet. De med penger og de med partitilhørighet unnslipper de rettferdige straffene en rettstat ville ha påført dem. Eksemplet med det av motorsyklisten påkjørte barnet som likevel fikk rettferdighet, viser at Cubalex kan utgjøre en forskjell.


Cubalex kontor i Havanna.

Cubalex tar i mot mange som ikke får rettferdighet i det vanlige rettssystemet, hevder Rojas. Organisasjonen blir av myndighetene forfulgt, overvåket, trakassert og lokalene deres utsatt for innbrudd der for organisasjonen viktig informasjon heller enn verdier blir stjålet. Den interamerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, CIDH, har krevet at cubanske myndigheter skal stanse forfølgelsen av medlemmene av Cubalex. Rojas forteller at det hemmelige politiet har gjort flere forsøk på å få ham til å fremstå som en agent for dem og som en tyster overfor sine kolleger.

Cuba er slik jeg har skrevet om i et av første innleggene på bloggen, om den manglende rettsstaten på Cuba, så har bare USA på den vestlige halvkule større del av befolkningen i fengsel. Cuba har den femte største andelen fanger i forhold til innbyggertall i verden. Et straffenivå som fremstår som urimelig strengt, bidrar til å holde kontroll ikke bare over de som våger å delta i politisk aktivitet som utfordrer regimet, men bidrar også til å skape en frykt i befolkningen som gjør cubanerne underdanige overfor det totalitære regimet.


Kart over fengsler på Cuba.

Det urimelig høye straffenivået har skapt problemet med manglende plass i fengsler. Myndighetene plasserer ofte fanger i fengsler langt fra hjem, familie og venner. Rojas forteller at myndighetene rett som det er fyller busser med fanger de så frakter fra en del landet med knapphet på fengselsplasser til en annen kant av landet med midlertidig bedre kapasitet. Et ineffektivt og korrupt fengselsvesen gjør at mange fanger soner i fengsler langt unna sine nærmeste. (Min antakelse om at en slik praksis kun rammet politiske fanger, var ikke helt riktig.) For familien å besøke innsatte ble vanskeligere og dyrere, lengre å reise. Ofte ble ikke pårørende gjort kjent med at den de skulle besøke hadde blitt flyttet, før de fånyttes dukket opp til avtalt besøkstid.

fengsler på Cuba

Diskriminering er utbredt på Cuba, i følge Rojas. Eldre og handikappede blir diskriminert av politi og rettsvesen. Vilkårlig rettspraksis og påvirkning fra penger og parti-tilhørighet fremmer den sterkes rett. Selv om mange cubanere har blandet etnisk identitet, utgjør svarte det store flertallet i befolkningen. I fengselsvesenet er svarte overrepresentert. Politiet er mer tilbøyelig til å stoppe og ransake svarte enn mestiser på gaten, og politiet lar ofte egne rasistiske fordommer og stereotypier påvirke hvem de arresterer, etterforskning av forbrytelser og innhenting og veiing av utsagn fra vitner.

Yassar Rojas er åpen homofil og medlem av det internasjonale forbundet for homofile og lesbiske. På spørsmål om offentlige parader for homofile og regimets sjarmoffensiv overfor homofile ledet av datter av Raul Castro, Mariela Castro, er Rojas kritisk.


Gay pride 2011

Homofile blir riktignok ikke lenger sendt på omskoleringsleire, slik de ble i årene umiddelbart etter revolusjonen. Den homofile og på 80-tallet Aids-døende forfatteren Reynaldo Arenas har i mesterverket «Før natten kommer», «Antes que anochezca», skrevet om hvordan Castro-dynastiet sendte homofile, promiskuøse kvinner, men selvfølgelig ikke heteroseksuelle menn med mange seksualpartnere på omskoleringsleire sammen med rockemusikere og andre revolusjonen mente var ideologisk avvikende og dekadente. (Den døende og hensynsløst ærlige forfatteren avfeier i boken også kretsen rundt Fidels påståtte sentrale rolle i å ha styrtet Batista-diktaturet. ) HIV-smittete og Aids-syke blir slik de blir i de fleste land, dårlig behandlet. Men om Hiv-smittete og Aids-syke på Cuba blir verre behandlet enn i andre land, er ikke jeg i stand til å avgjøre.

Rojas forteller om Mariela Castros tidligere homofile «gallionsfigur», Wendy. Mariela Castro har knyttet til seg et lite miljø av homofile som mot tilsynelatende forsiktige fremskritt for homofile, har hjulpet henne å lansere Cuba som «homo-vennlig». Wendy var gallionsfigur inntil han foretok en kjønnsoperasjon og fikk erfare at lovverket på Cuba ikke ville ta innover seg at det fantes trans-personer som henne. Livet hennes som en person der utseende og kjønn på offentlige dokumenter ikke stemte overens, ble vanskelig. Presidentens datter likte ikke Wendys krav om tilpasninger i lovverk for transpersoner og homofile, og de kom i konflikt. Wendy flyktet til slutt til USA.


Tidligere homofil "gallionsfigur" Wendy kritiserer
Mariela Castro fra sin tilværelse som blogger i Miami.

Den homofile frigjøringen på Cuba synes hovedsakelig å innebære uinnfridde løfter og forventninger, mer enn substans. Rojas mener regimet har gjort lite konkret for å innfri forventninger om tillatelse for giftermål for homofile og lesbiske. (Her ble det uklart for meg om loven er vedtatt, men ikke fulgt opp, eller om relevant lovgivning fremdeles mangler.) Rojas tviler på om regimet i nær fremtid vil gjøre så mye mer for å innfri løftet om rett til giftermål. Mariela kunne jo bare spurt faren sin, presidenten med den absolutte makten, om å innføre tillatelse om giftermål, påpeker Rojas. Så fort uka med homo-festival er over, vender de homofile tilbake til en hverdag som har endret seg lite i forhold til diskriminering og den jevne cubaners fordommer mot homofile, mener Rojas.

Raul Castros sjarmoffensiv overfor paven bekymrer Rojas. Castro-dynastiet har interesse av å få paven til å renvaske regimets internasjonale renommè i bytte mot det Rojas antar vil være Pavens ønsker om omfattende politisk medinnflytelse i spørsmål paven har interesse av å påvirke, utdanning, moral og sensur. Reformer til fordel for homofile antar Rojas vil bli lite sannsynlig med den pågående tilnærmingen mellom Raul Castro og paven.

 Yassar Rojas snakker også om sosiale tabu, særlig rundt vold i hjemmene, i familier. Rojas mener cubanere kvier seg for å snakke om vold mellom mann og kone/partner, og enda mer om kvinner som slår og vold i homofile relasjoner. Helsearbeideren brenner for disse spørsmålene, fremgår det av hans engasjement rundt spørsmålet.

Cuba har i likhet med annet internasjonalt gjeldende lovverk ikke gjort lover om barns rettigheter til en del av nasjonalt lovverk. I denne delen av samtalen får vi besøk av den uavhengige journalisten i Diario de Cuba, som også var på besøk i Oslo, og som jeg vil publisere et intervju med i løpet av juli. Rojas engasjement for barns rettigheter får jeg siden samtalen med flere til stede ved bordet endrer karakter, dessverre ikke gitt ham anledning til å utdype. Men vold og mishandling i familien rammer selvfølgelig også i det cubanske samfunnet, om det er aldri så mye vedtatt at de vesentlige problemene i samfunnet er løst allerede ved at samfunnet blir styrt av en allmektig kommunistisk elite som i større grad enn i andre politiske systemer, mener å vite hva som er best for de svake og mindre ressurssterke.



Mønsterfengsel bygget på 20-tallet.
Fidel Castro satt her litt under 2 år på 50-tallet.



 Etter revolusjonen i 1959 plasserte Castro politiske dissidenter, homofile og
andre ideologiske avvikere her. Siden 70-tallet har bygningene vært brukt
som museum og andre deler av fengslet er brukt som senter for forskning.

 

Punkrockbandet Porno para Ricardo og bassisten Lia Villares.



Porno para Ricardo med en eldre besetning
(før Lia Villares ble med). Sanger, gitarist og
leder av bandet, Gorki Aguila med mokrofonen.

Lia Villares er bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo, (ikke «por Ricardo, som jeg beklageligvis tidligere har skrevet). Hun var i Oslo under Oslo Freedom Forum (25-27. mai) for å ta i mot Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens på vegne av prisvinner Danilo Maldonado, med kunstnernavn El Sexto. (Les mer om hvorfor El Sexto fikk prisen i den korte artikkelen i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/

Her mottar Lia Villares Vaclav Havels
ytringsfrihetspris for kreativ dissens
under Oslo Freedom Forum

Punkrockbandet skriver tekster som kritiserer Castro-regimet og det totalitære samfunnet på Cuba. Navnet Porno para Ricardo er en kommentar til propaganda-slagordet fra regimet om «Fritt fedreland eller døden». Fedreland representerer den kollektive tekningen, Ricardo står for individet og individualismen. Porno forbinder lederen av bandet, Gorki Aguila med liv, nytelse, livsutfoldelse, glede, det som er forbudt og som representerer det motsatte a v den sjelelige døden regimet står for. Uten frihet lever cubanerne halve liv, ikke fullverdige liv, mener Aguila. En av punkrockbandets sanger heter «Dinosaurene», med vers som: «Alle trodde at dinosaurene ble utryddet for flere tusen år siden», og «Det kan ikke skje noe verre enn at det (Castro-regimet) skulle vare i hundre år».

Porno para Ricardo har samarbeidet med flere yngre cubanske opposisjonelle rap-artister, deriblant Los Censurados, Julito Fonseca og El Primario, som jeg skrev om i februar i et innlegg på bloggen. Miljøet rundt Porno para Ricardo driver et lydstudio der de gir artister mulighet til å spille inn musikk. Noen dager før Lia Villares mottok ytringsfrihetsprisen på vegne av El Sexto i Oslo, ble Gorki Aguila arrestert i noen dager før han ble sluppet fri. Aguila hadde forsøkt å henge opp en poster på glassveggen ut mot gaten i det nasjonale kunstmuseet i Havanna, der det stod «sett El Sexto fri.».

Aguila har blitt arrestert flere ganger. Nylig ble bandet arrestert for «pre-kriminell atferd», en definisjon regimer bruker for å arrestere opposisjonelle de ikke har tilstrekkelig på til å reise en tiltale. Press fra utlandet førte imidlertid til at dommen ble endret til «sivil ulydighet». En gang ble Aguila arrestert for bruk av marihuana.

Gorki Aguila, artist og musiker.
Leder for Porno para Ricardo.

Regimet fengsler de kunstnerne som kritiserer regimet for de forseelsene de ser gjennom fingene med at de regimevennlige kunstnerne også utfører. Artister og kunstnere som nøyer seg med å påpeke svakheter ved samfunnet uten å rette kritikk direkte mot regimet, ser regimet gjennom fingrene med at bruker marihuana og andre forbudte stoffer. Dette ble meg forklart meg under en samtale i 2011 med de på bloggen tidligere nevnte musikeren Julito Fonseca og juristen Raul Risco.. Aguila ble dømt til 4 års fengsel for bruk av marihuana, men slapp fri etter å ha sonet to år av straffen.

Jeg spør bassisten i gruppa, Lia Villares, om helsevesenet og utdanningsvesenet på Cuba. Hun sukker oppgitt og sier at det er som i alle andre land. Et helsevesen for de rike, eliten, og et helsevesen for vanlige mennesker. Slik er det også med utdanning, gode utdanningsinstitusjoner for de rike og eliten, og et annet for vanlige mennesker. Statistikken om helse som regimet oppgir overfor FN er fiktiv, mener Villares og synes FN burde forholde seg kritisk til et totalitært diktaturs fiktive bruk av statistikk.

Cuba står foran et stort problem med en aldrende befolkning. Alle fra den unge generasjonen forlater Cuba til fordel for gunstigere økonomiske utsikter i andre land. Og de som ikke allerede har dratt, de ønsker å dra sin vei om de fikk muligheten. Hun ler litt når hun forteller at bandet har hatt mange bassister gjennom de få årene bandet har eksistert. Villares forteller at det er en stående vits i bandet at «bassisten alltid forlater dem». Da jeg etterpå går inn på facebook-siden til bandet, finner jeg at den andre gitaristen, Aguila både synger og spiller gitar, har emigrert til Brazil. Det må vel bety at han legger til gitarlyd han sender til Cuba. Villares ser punkrock-bandet hun er en del av som en blanding av artister og aktivister. Gruppa samarbeider nært med Kvinner i Hvitt.

Her kan du høre et interessant intervju med lederen, Gorki Aguila.

https://www.youtube.com/watch?v=FYJzfuwjQwM   

Her er Porno para Ricardos hjemmeside på Facebook:

https://www.facebook.com/ppr.info?fref=ts

Intervju med lederen for Kvinner i Hvitt på besøk i Oslo.

Ved Oslo Freedom Forum 26. og 27 mai intervjuet jeg 4 cubanske opposisjonelle. En av dem var leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler.

Den uavhengige journalisten jeg snakket med under Oslo Freedom Forum, påpekte hvilken dyktig politiker Raul Castro er. I Washington, Moskva, Brussel, Paris, hos paven i Roma og Bejing blir lillebror Raul hyllet og behandlet som en respektert statsmann. Regimet håper å kunne overleve i tiden fremover, og få mulighet til å foreta en endring av det politiske og økonomiske systemet på Cuba i retning modeller fra Vietnam, Kina eller Russland. I disse landene har den såkalt «kommunistiske» eliten lykkes i å ivareta den økonomiske og i hovedsak også den politiske makten, men samtidig tilsynelatende gjennomført demokratiske reformer, og noe som tilsynelatende ligner på presse- og ytringsfrihet.

Cuba er fjernet fra USAs terror-liste. Cuba trener ikke lenger opp terrorister, eller gir annen form for militær støtte til terrororganisasjoner eller geriljaorganisasjoner som Farc i Colombia. Det var derfor rimelig av USA å fjerne Cuba fra USAs liste over land som støtter terrorisme. Cuba trengte å bli fjernet fra listen for å kunne reforhandle en stor utenlandsgjeld, og få mulighet til å ta opp nye lån. Forhandlinger med kreditorene om utenlandsgjeld finner nå sted. Castro-dynastiet har oppnådd mye, men uten å gi noe tilbake.


Berta Soler under Oslo Freedom Forum i 2014.

Berta Solers hovedbudskap var en kritikk av USA, Paven og EU for i deres dialoger med Castro-regimet, ikke å lytte til sivilt samfunn på Cuba. Obama og alle andre internasjonale aktører må inkludere, lytte til det sivile samfunn, de opposisjonelle, i de politiske prosesser som vil normalisere politiske og diplomatiske forhold til regimet. De politiske prosessene for normalisering foregår over hodet på det cubanske folk. USA, paven og EU kan ikke fortsette å se bort fra hvordan Castro-regimet behandler opposisjonelle. Ved ikke å arrangere møter med opposisjonelle, gir USA, EU og paven regimet aksept for å fortsette den undertrykkelsen de utøver overfor organisasjoner fra det virkelige sivile samfunn på Cuba. Soler oppfordret Obama til å ta med representanter for det sivile samfunn i diskusjonene om Cubas fremtid.

Lederen av Kvinner i Hvitt mener Castro-brødrene er mestere i å gi løfter de ikke holder. Berta Soler mener paven kjenner godt til undertrykkelsen av opposisjonelle på Cuba. Majoriteten av medlemmene i Kvinner i Hvitt er katolikker, og troende, men ikke alle, og noen er ateister. De marsjerer i Havanna og flere andre byer og tettsteder hver søndag etter gudstjeneste. Jeg spurte henne om paven håper å kunne oppnå en tilsvarende reversering av abort i retning av absolutt forbud mot abort, som den katolske kirken i Nicaragua har oppnådd ved å samarbeide med den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega i Nicaragua. Soler understreket at hun som kristen ville ta i mot alle barn som velkomne, og gjøre sitt beste for å sørge for at de blir tatt godt vare på. Den katolsk-troende kvinnen påpekte imidlertid at cubanske kvinner i stor grad brukte den utbredte retten til selvbestemt abort nærmest som et prevensjonsmiddel, siden det for den fattige befolkningen var dyrere å betale for prevensjonsmidler. Lederen av Kvinner i Hvitt antok det ville bli vanskelig å endre på mentaliteten som tilsa utstrakt bruk av abort på Cuba.

Den uavhengige journalisten jeg intervjuet under Oslo Freedom Forum, mente imidlertid at regimet med stor sannsynlighet ville endre abortlovgivning og den liberale abortpraksisen på Cuba. Castro-dynastiet har overfor paven en rekke kort på hånden de kan spille ut. Den katolske kirken var en sterk maktfaktor på Cuba før revolusjonen, og mistet mange privilegier med revolusjonen. Alle de gamle privilegiene den katolske kirken ble fratatt med Fidels styre, vil lillebror Raul nå kunne gi tilbake, ett av gangen, og oppnå applaus fra kirken for hvert eneste privilegium han gir dem. Kirken vil kunne få vesentlig innflytelse over lavere og høyere utdannelse, kirken vil kunne få reklametid på TV, få lage egne programmer, og makt til å sensurere. Den Katolske kirken vil også med en absolutt statsmakt som vil trenge dem, kunne hindre de konkurrerende protestantiske sektene som de siste tiårene har gjort så stor fremgang i misjonspraksis i andre latin-amerikanske land, i å konvertere cubanere til protestantiske sekter.  

Den uavhengige journalisten mente det ikke ville være noe problem for regimet å endre politikk i forhold til abort i restriktiv retning, til tross for mangeårig, rådende liberal praksis. Siden så mange unge cubanere har forlatt Cuba med forhåpninger om bedre økonomiske utsikter i utlandet, er Cuba i ferd med å få en tiltagende aldrende befolkning med få unge til å finansiere velferd for de mange pensjonistene.  Journalisten mente regimet gjerne kunne finne på å formulere en politikk der mødre ble helter, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å være for abort og prevensjon, en form for motsats til Kinas ett-barns-politikk. De andre cubanerne som hørte på ham mens han snakket, så på hverandre og lo. Den ene sa: «På Cuba kan alt skje. Regimet er i stand til hva som helst.» En av cubanerne føyde til: «Vi er på vei tilbake til der samfunnet vårt var før revolusjonen». Så ristet de på hodet og lo alle sammen.  

De siste månedene har det vært en vond strid innad i Kvinner i Hvitt, en strid om ledervervet. Kritikerne av Berta Soler som leder for organisasjonen, har vært Laura Pollan, datter av den tidligere lederen i Kvinner i Hvitt. På spørsmål om striden om ledervervet forteller Soler at krefter på Cuba mente Kvinner i Hvitt burde legges ned etter avtalen mellom USA og Cuba om normalisering i desember. Hun mener regimet ønsket å bidra til det hun beskriver som «å kutte ned stammen rundt Soler og Kvinner i Hvitt» ved å skape splid i organisasjonen. Soler antyder altså at regimet har bidratt å eskalere striden om ledervervet. Jeg har ikke snakket med andre kilder om dette, så det er umulig for meg å gjøre noen kvalifiserte vurderinger om striden i organisasjonen. Soler påpeker imidlertid, og dette har jeg fått bekreftet fra andre kilder, at Kvinner i Hvitt hadde en demokratisk avstemning blant medlemmene om hvorvidt Soler skulle fortsette som leder. Hun fikk over 90% av stemmene. En liten krets rundt Laura Pollan har startet en egen organisasjon etter modell av Kvinner i Hvitt. Organisasjonen har altså opplevd en liten avskalling, men den har nå en leder med et demokratisk mandat bak seg.

Berta Soler ble spurt om rasisme og diskriminering på Cuba. Lederen av Kvinner i Hvitt er som hun selv sier, «negra». Jeg nevnte for henne hva dissenten Antunes hevder om rasisme og diskriminering på Cuba. (Se aller første intervju på bloggen, om Antunes.) Soler trekker frem diskriminering innen utdanning, og mener svarte er forfordelt innen skole og høyere utdanning på Cuba. Hun nevner hvordan en av lederne for parlamentet på Cuba er svart, men hvordan denne svarte lederen blir trukket frem for å tilbakevise alle de tause anklagene om diskriminering. Diskriminering er utbredt, mener Soler. Kvinner blir også diskriminert, svarer hun på mitt spørsmål. Kvinner er de som bærer tyngst i et samfunn som ikke fungerer, avslutter hun.

Antunes fremhevet i intervjuet som er publisert på denne bloggen i midten av januar, at revolusjonen hadde vedtatt fjerning av all diskriminering og forskjellsbehandling. Regimet mente det ikke var behov for et lovverk som sikret mot diskriminering når revolusjonen hadde fjernet all diskriminering.

Neste innlegg  blir et intervju med bassisten i Porno Por Ricardo.

Om uavhengige bibliotek på Cuba

Et pusterom for befolkningen har vært de såkalte "uavhengige bibliotekene". Da den Internasjonale Bokmessen (Feria Internacional del Libro) ble arrangert i Havana i februar 1998 uttalte Fidel Castro at "på Cuba er ingen bøker forbudte, men det finnes ikke penger å kjøpe bøker for". Berta del Carmen Mexidor Vázquez, en kvinnelig økonomi i Las Tunas provinsen, så muligheten og etablerte det første "uavhengige biblioteket". Under storebror Fidel Castros regjeringstid (1959-2006/08) var Fidels ord lov. Fidel styrte Cuba som sitt eget storgods. Statsapparatet var lydhørt overfor Fidels ulike innfall og skiftende politiske veivalg. Fidels ulike motsetningsfylte utfall kunne altså åpne for overraskende muligheter.

Flere bibliotek fulgte etter det første i Las Tunas. Et "uavhengig bibliotek" er en privat bok- og tidsskriftsamling, organisert i et privat hjem, som låner ut litteratur man ikke kan få tak i gjennom statlige institusjoner og offisielle kanaler. For eksempel vil de ofte ha i hyllene spanskspråklige nyhetsmagasiner turister på Cuba kan ha etterlatt seg og romaner og diktsamlinger myndighetene betrakter som "fiendtlig propaganda" og følgelig ikke gjør noe for å utbre. De "uavhengige bibliotekene" har litteratur som spenner over et bredt spekter, politisk, religiøst og kulturelt. Det uttalte siktemålet med bibliotekene er å opprette nøytrale arenaer for lesning og diskusjon og gi enkeltmennesket muligheten til å utvide sin kulturelle horisont.

Mars 2003 arresterte imidlertid det cubanske regimet 75 demokratiaktivister, blant dem uavhengige journalister, ledere av fagforeninger uavhengige av regimet og personer som dreiv uavhengige bibliotek på Cuba. De ble gitt fengselsstraffer på mellom 26 måneder og 28 år. Regimet rammet de demokratiske kreftene på Cuba ved å arrestere støttespillere til ledere for demokratiske bevegelser. Ved å frata lederne for demokratiske bevegelser deres støttespillere og samtidig effektivt vise potensielle støttespillere hvilke represalier de kunne forvente av regimet dersom de deltok i demokratisk aktivitet, fratok det cubanske regimet demokratibevegelsen mye av dens kraft. I løpet av 2010-11 ble de siste av de 75 demokratiaktivistene løslatt etter press fra paven og EU.

Uavhengig bibliotek på Cuba

Mitt eget initiativ for å gjøre noe praktisk for å støtte demokratiske krefter på Cuba, startet med et initiativ i 2010 for å samle inn billige spanske brukte bøker. Jeg kjøpte under et studieopphold brukte spanske bøker på markedet for brukte bøker i Madrid, like ved Museet El Prado. De billigste bøkene kostet 1 euro. Jeg hadde med en liste over bøker som var forbudt, eller ikke var å få tak i på Cuba, men jeg kjøpte også en rekke klassikere fra spansk-språklig litteratur eller oversatte klassikere, som ikke hadde noen særlig politisk betydning på Cuba. Siden jeg fløy med Ryanair var det billigere å sende bøkene med posten til Norge, enn å ta de med i bagasjen. Det ligger et postkontor ikke så langt fra brukt markedet for bøker i Madrid. Bøker kan også skaffes gjennom kjøp på internett.

Jeg hadde ingen problemer på flyplassen i Havanna med politisk sensitive bøker som Alexander Solsjenitsins «Gulag-arkipelet», Mario Vargas Llosas «Bukke-festen» eller «Dommedagskrigen» eller bøker av Reynaldo Arenas. Kontrollørene på flyplassen har aldri interessert seg for bøkene jeg har hatt med i bagasjen.

Uavhengige biblioteker finnes fortsatt på Cuba. Jeg vil skrive om dagens situasjon for de uavhengige bibliotekene i et senere innlegg på bloggen.

Her er en liste med aktuelle bøker:

Reynaldo  Arenas: Antes que anochezca. (eller andre bøker av samme forfatter).

Mario Vargas Llosa: Fiesta del chivo.

Mario Vargas Llosa: La guerra del fin del mundo. (eller andre bøker av samme forfatter).

Alexander Solsjenitsyn: El archipelago de Gulag.

Zoe Valdez: la ficcion Fidel (eller andre bøker av samme forfatter).

George Orwell: Rebelion en la granja (Animal Farm) eller 1984.

Animal Farm

Jeg hadde under mitt sommeropphold på Cuba i 2010 fått beskjed om å ta med en bok om filosofi ment til en politisk fange blant de 75 som da satt i fengsel. Vedkommende trengte tungt lesestoff, fordi romaner og annet lett lesestoff ikke dugde som lesestoff for de som satt inne over lengre tid, var jeg blitt forklart. Tungt lesestoff gjorde det lettere å glemme den vanskelige situasjonen de 75 fremdeles i 2010 befant seg i. Samme år, 2010, og faktisk under mitt opphold på Cuba, ble de fleste av de 75 løslatt. Den tunge filosofi-boken ga jeg således til en annen opposisjonell.

Bøker om filosofi, statsvitenskap og politisk litteratur er alt sammen kjærkommen litteratur ved de uavhengige bibliotekene. Ved et senere innlegg på bloggen vil jeg offentliggjøre adresser for de som skulle ønske å gjøre et ferieopphold på Cuba mer interessant ved å oppsøke uavhengige biblioteker for å legge igjen noen utvalgte bøker og få en stimulerende samtale med interessante mennesker.




For de som vil lese mitt innlegg i Dagbladet om Danilo Maldonados Vaclav Havels ytringsfrihetspris for kreativ dissens : http://www.dagbladet.no/2015/05/29/kultur/debatt/kronikk/meninger/cuba/39398950/