En faustisk skikkelse av en kunstner på Cuba og en norsk danser og kritiker av Castro-regimet

I Norge er «El comandante» av mange betraktet som den handlekraftige, karismatiske, veltalende, kule diktatoren med det flotte skjegget. Mange kvinner, mange kunstnere og intellektuelle har latt seg fascinere av lederen for militærdiktaturet, som liker å gå i uniform.



I 2008 mottok Alicia Alonso en medalje av Fidel Castro
for lang og tro tjeneste for dans på Cuba.

En fascinerende skikkelse i Cubas offentlige liv er ballettdanseren Alicia Alonso. Myten om Faust forteller om en ambisiøs vitenskapsmann/kunstner som selger sin sjel til djevelen for å oppnå suksess. Den unge, vakre, talentfulle, perfeksjonistiske ballettdanserinnen var riktignok en etablert verdensstjerne før Fidel Castro kom til makten i 1959. Hun avviste Fidels amorøse tilnærmelser.



En ung Alicia Alonso



Alonso var kjent for sine tolkninger av Giselle og Carmen. Hun etablerte i 1948 sitt dansekompani som senere ble til Nasjonalballetten på Cuba. Castro trengte å få sitt regime til å fremstå som pioner for kunst og kultur. Alonso ble gitt frie tøyler og store ressurser til å gjøre den nasjonale balletten på Cuba til å bli blant de ledende i verden. Hun styrte med jernhånd og profesjonalitet.

 

I motytelse har hun vært fullstendig lojal mot Castro-dynastiet, og aldri kritisert overgrep regimet har begått. Hun beskyttet imidlertid de homofile blant hennes dansere mot regimets undertrykkelse. I årene etter revolusjonen ble homofili sett på som borgerlig og kapitalistisk dekadense. Homofile ble sendt på arbeidsleir, men ikke Alonsos homofile dansere.

 

Den nå 94 år gamle damen som siden hun var 20 har slitt med alvorlige problemer med synet, er nå blind. Måten hun klarte å være blant verdens beste ballettdanserinner langt opp i 40-årene, til tross for sin svaksynthet, er en fantastisk historie. Når Nasjonalballetten på Cuba har forestillinger ankommer Alonso til sist ærestribunen og alle de stolte cubanerne reiser seg og klapper for henne. Så kan forestillingen begynne. To ganger har jeg sett nasjonalballetten på Cuba. Det er en opplevelse.



Danserinne med cubanske røtter, Alexandra Joner

 Alle dansere og kunstnere lar seg imidlertid ikke besnære av Fidel Castros diktatur. Den norske danserinnen og sangerinnen Aleksandra Joner har cubanske røtter. Joner har vist at hun står opp for ytringsfrihet og har vist sin motstand mot det cubanske diktaturet. I 2010 deltok hun i en demonstrasjon utenfor den cubanske ambassaden i Drammensveien. Konsulen, som også er kona til ambassadøren, kom ut for å ta bilder av alle som demonstrerte. Alexandra Joner motsatte seg å bli fotografert og satte hånden sin foran fotoapparatet. Konsulen beit da Joner i armen. Joner måtte på sykehus og få diverse sprøyter. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sendte en advarsel i form av en note til den cubanske ambassaden om uakseptabel diplomatisk adferd.

Det er viktig å prøve å forstå den cubanske ambassadens side av saken. Ambassadøren og konsulen er ikke vandt til folkelige demonstrasjoner på Cuba. På Cuba har eliten et hemmelig politi, CNI, som hindrer at personer i ansvarsfulle posisjoner blir utsatt for folkets mishagsytringer. Joner og andre demonstranter bør utvise mer forståelse for at det tross alt er personalet ved diktaturets ambassades jobb å ha oversikt over miljøet av eksil-cubanere og cubansk-ættete i Norge. Å fotografere demonstranter er en del av jobben deres.

Psykoanalytiker, kommunist og elev
av Sigmund Freud, Wilhelm Reich

Den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich bodde på 1930-tallet i Norge. I sin bok «Fascismens massepykologi» forklarer han hvordan autoritære samfunn skaper mennesker med seksuelt undertrykkete personligheter, som blir mottagelige for totalitære ideologier. Kanskje klarte ikke konsulen med sin oppvekst i et totalitært regime å kontrollere sine følelser? Alexandra Joner ble tross alt i 2012 av mannebladet» Mann» kåret til Norges mest sexy kvinne.

Kommunistlederen Leo Trotskij oppholdt seg i Norge, i 1935-36. I desember 1936 ble han utvist fra Norge. Under sin tid i Norge oppholdt han seg i Ringebu og i Hurum. Han ble pålagt ikke å drive med politikk mens han var i Norge. Mullah Krekar ble også forsøkt forvist fra Oslo for å hindres i å drive politikk. Jeg vil ikke foreslå noen begrensinger av de cubanske diplomatenes politiske virksomhet, slik det cubanske diktaturet begrenser egen befolknings mulighet til å drive politisk virksomhet, men…



Leo Trotskij satte pris på turer i fjellet under sitt opphold i Norge.

Alexandra Joner skal delta i Melodi Grand Prix. På Cuba er ikke styresmaktene vandt til at regimekritikere blir omtalt i media. Å lese om utfordrende kledde regimekritikere i norske aviser kan de kommunistiske diplomatene oppleve som krenkende. Sterke følelser kan bli utløst hos diplomatene med oppdragelse fra det kommunistiske, totalitære diktaturet. Kunne justisminister Anundsen kanskje midlertidig forvise ambassadøren og konsulen til et sted utenfor Oslo, i alle fall under den helgen MGP skal foregå? Kan Kyrkjesæterøra være et alternativ?

Utenriksminister Børge Brende overbeviser cubanske myndigheter
om viktigheten av å respektere menneskerettigheter.

Utenriksminister Børge Brende har samarbeidet nært med cubanske myndigheter i fredsprosessen i Colombia, som har foregått i Havanna. Brende kunne kanskje holde representantene for det cubanske regimet i Norge med selskap på Kyrkjesæterøra under helgen da MGP foregår? Utenriksministeren kunne slik vise cubanske myndigheter at han holder seg langt unna alle cubanere som kritiserer Castro-dynastiet, og at dette også gjelder nordmenn med cubanske røtter. Brende kan benytte helgen sammen med representanter for cubanske myndigheter til å ta opp norske myndigheters syn på menneskerettigheter på Cuba. På Kyrkjesæterøra vil norske myndigheters menneskerettighetsdialog med cubanske myndigheter kunne foregå uforstyrret. Tema cubanske myndigheter opplever som sensitive vil kunne bli adressert av Brende uten at norske eller internasjonale media får anledning til å forstyrre menneskerettighetsdialogen.

Vinner Alexandra Joner Melodi Grand Prix?

Om jineterismo, prostitusjon og kjærlighet på Cuba

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.



Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.

I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.


Kaitlin Jentzen : Jineterismo

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. Min privatlærer i spansk, en kvinne i midten av 50-årene, underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.» 


Federico Garcìa Lorca:
Poet i New York

I 2013 holdt Raul Castro en tale der han kritiserte den cubanske befolkningen for det han så som et forfall av moralske verdier og samfunnsånd i cubansk befolkning. Manglende høflighet i den yngre generasjon og seksuell utfoldelse i offentlige parker til sjenanse for andre borgere, ble sammen med økonomisk uhederlighet og korrupsjon omtalt av Raul Castro som alvorlige samfunnsproblem på Cuba. Raul var indignert på vegne av generasjonen som i følge Raul, gjennomførte revolusjonen i 1959. «Vi, (de revolusjoneære), stormet ikke militærforlegningen Moncada for dette!». (Angrepet på militærforlegningen Moncada i 1953 er i den cubanske revolusjonens mytologi den første store seieren for de revolusjonære heltene. )

Kommunistpartiet vedtok som en konsekvens av talen et eget fag i 6. klasse i den cubanske skolen. Faget skulle fremme sivil samfunnsånd i den unge generasjonen. De ensrettete mediene på Cuba stilte ikke Castro spørsmålet om ikke Castro-dynastiet hadde et ansvar for det moralske forfallet Castro adresserte. Castro-dynastiet har tross alt hatt eneveldig makt i 56 år. Burde ikke cubanerne etter 56 år med sosialistisk oppdragelse til frihet, være det folket som i størst grad var selvstendige, moralsk høyverdige og i stand til å ivareta egne interesser i demokratiske valg? 


Kan Wilhelm Reichs teorier
om fascismens massepsykologi bidra
 til å forstå diktaturet på Cuba?  

Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich lanserte en teori om hvordan barneoppdragelse i det tyske samfunnet gjorde tyskere mottagelige for nazismens budskap på 30-tallet. Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba, slik at cubanerne, gjennom sin egen karakter, opprettholder og aktivt bidrar til det autoritære systemet? Er Cubas form for totalitarisme et studium verdt? Er også årsakene til at så mange intellektuelle så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske sosialismen et forskningsstudium verdt?

Om diskriminering av opposisjonelles barn, nabolagskomiteer og opposisjonelle rappere

I utdanningsvesenet på Cuba foregår diskriminering av barn av politisk opposisjonelle. Under Stalins ledelse innførte Sovjetunionen en paragraf i straffeloven som definerte «kontrarevolusjonær virksomhet», artikkel 58 i straffeloven av 1927. Minste strafferamme var 3 år, men strafferammen ble i løpet av 30-tallet utvidet først til 20, så til 25 år. Cuba var fra begynnelsen av 60-tallet, og særlig etter Cuba-krisen i 1962, økonomisk klient og Sovjet var Cubas økonomiske velgjører frem til muren falt og Sovjet gikk i oppløsning. Castro-dynastiet lærte mye av Sovjets undertrykkelsesapparat.


Under Stalin innførte Sovjet en lovparagraf
mot "kontrarevolusjonær virksomhet".

Cuba har også en lov som skal hindre kontrarevolusjonær virksomhet. Paragraf 88 i den cubanske straffeloven er loven om fiendtlig propaganda. De to totalitære regimene har til felles det å ha lovparagrafer som kan anvendes vilkårlig mot mennesker som uttaler seg på en måte regimet oppfatter som kritisk og truende mot deres egen makt. Å straffe opposisjonelle ved å hindre barna til de kontrarevolusjonære å få utdanning, var noe det gamle Sovjet praktiserte. Castro-diktaturet praktiserer det samme i dag.

Leder av Kvinner i hvitt, Berta Soler, ble i begynnelsen av februar invitert til et møte i den amerikanske kongressen. Med på møtet i kongressen var også to andre opposisjonelle, Sarah Martha Fonseca og Antunes. (Du kan lese intervjuer med Foseca og Antunes i andre artikler på denne bloggen.) Antunes, Soler og Fonseca hadde blitt invitert til den amerikanske kongressen for å fortelle om regimets behandling av opposisjonen på Cuba. Blant de mange formene for undertrykkelse Soler nevnte for representantene i kongressen, var også hvordan regimet hindret barna til opposisjonelle i å få utdanning på Cuba.


Antunes, Berta Soler og Sara Marta Fonseca
under høringen i den amerikanske kongressen.

Julito Fonseca er en av de to sangerne i rappegruppen Los censurados, og er sønn av de to dissidentene Sara Marta Fonseca Quevedo og Julio Ignacio Leon Fonseca. Julitos foreldre har begge vært fengslet en rekke ganger av regimet for politisk virksomhet. Sarah Marta har vært med i organisasjonen Damas de blanco, Kvinner i hvitt, organisasjonen som ble startet av konene og mødrene til de 75 fangene fra den «svarte våren». Kvinner i hvitt var inspirert av «Mødrene på mai-plassen», og deres ikke-voldelige kamp mot det argentinske militærdiktaturet på 1970 og 80-tallet.

Ekteparet Fonseca, deres to sønner, Julito og Ignacio, det andre medlemmet av rapperduoen, Los censurados, Rodolfo Ramirez, og jurist og uavhengig journalist Raul Risco er alle sammen til stede ved samtalen jeg har med dem i utkanten av hovedstaden Havana 30. juli 2011. Julito forteller hvordan han p.g.a. foreldrenes politiske aktivitet og kritikk av regimet ble presset ut av høyskolen der han studerte idrett.

«Jeg prøvde først å bli profesjonell idrettsutøver, i fotball. Siden oppdaget legene en hjertefeil. Da ønsket jeg å utdanne meg til å bli trener. Etter en tids sykdom (hjertefeilen) skulle jeg ta en prøve jeg hadde gått glipp av. Jeg ble gitt feil opplysninger om tidspunktet for prøven. Dermed strøk jeg i et fag. Fordi jeg hadde støket i et fag ble jeg så fratatt studieplassen. Jeg oppsøkte rektor på kontoret hans på skolen. Han sa til meg at jeg ikke hadde rett til å klage. Han sa jeg ikke fortjente bedre med mine kontrarevolusjonære foreldre», forteller Julito.  

Julito Fonseca har erfart hvordan det politiske politiet ved hjelp av nabolagskomiteer har lykkes i å hindre ham i få arbeid. Etter å ha blitt utvist fra studiet, fikk Julito seg jobb som murer i et privat firma.


CDR - Nabolagskomiteene for beskyttelse av revolusjonen.

«En representant for nabolagskomiteen oppsøkte sjefen (for det private håndverkerfirmaet). Han ga sjefen beskjed om at firmaet ville få problemer dersom ikke firmaet ga min jobb til en annen. Noen dager senere møtte jeg tilfeldigvis lederen for nabolagskomiteen på gata. Jeg spurte ham hvorfor han tok fra meg levebrødet», forteller Julito.

Det utviklet seg så til en verbal konfrontasjon der Julito dyttet nabolagslederen til side og gikk sin vei. Julito ble senere anholdt av politiet etter å ha blitt anmeldt for overfall av nabolagslederen. Det ble imidlertid ikke noen politisak av det. Julito ble forhørt om saken, men fikk så gå fri.

Jurist og uavhengig journalist Raul Risco bryter inn i samtalen og forklarer at personer som blir arrestert på Cuba ikke får ta kontakt med advokat, men kun får en forsvarer oppnevnt under en eventuell rettssak. Risco forteller videre at mange heller ikke får kontakte familie og gitt beskjed om hvor de er, når de blir arrestert av politiet. 23-årige Julito bekrefter at han for noen år siden som mindreårig, 15 år, etter å ha blitt arrestert for å frakte ost ulovlig fra landsbygda og inn til hovedstaden Havanna ikke fikk melde fra til foreldrene, slik at foreldrene fikk vite hvor han var. Moren, Sarah Marta, kan bekrefte at hun var ganske bekymret da hun i et døgn ikke fikk kontakt med sin 15-årige sønn, som hun ventet hjem fra en lang busstur. 


Julito etter et møte i 2011 med en mobb fra nabolaget
 organisert av det lokale kommunistpartiet.  

  

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter.
 



To bilder av Rodolfo Ramirez, El primario. Bildet til høyre etter at
han ble angrepet på åpen gate av to personer med tilknytning til politiet. .

Rapper-duoen den arbeidsledige Julito har dannet sammen med vennen, som kaller seg El Primario, har laget en rekke videoer med politisk innhold og kritikk av Castro-regimet. I tekstene deres hylles kjente opposisjonelle. Los censurados blir nektet å avholde konserter. Musikken de lager blir formidlet til cubansk ungdom ved minnepinner og DVDer Julito og El Primario brenner selv.




El primario og Julito

En cubansk uavhengig journalist om EUs forhold til Cuba

EU starter i begynnelsen av mars første fase i deres forhandlinger med Castro-regimet om å fjerne EUs felles politikk overfor Cuba. Den felles politikken har lagt begrensinger på europeiske lands handelssamarbeid med Cuba. Samtalene skulle ha startet i begynnelsen av januar. Nye avtaler om normalisering av forbindelser mellom USA og Castro-regimet fikk cubanske myndigheter til å utsette samtalene om normalisering av forbindelser mellom EU og Castro-regimet. Castro-regimet må ikke få anledning til å spille USA og EU ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for amerikansk og europeisk næringsliv. Castro-regimet har erklært at de ikke vil endre noe ved det totalitære diktaturets styremåte.

EU har siden 1996 hatt en felles politikk overfor Cuba med målsetninger om å bidra til at Cuba endres til et pluralistisk demokrati, respekterer menneskerettigheter og andre fundamentale friheter. EU vil også bidra til forbedrete levekår og til å skape bærekraftig vekst på Cuba. Krav har blitt stilt til Castro-regimet om at de må innfri kravene om demokrati og menneskerettigheter før de får nyte godt av bistandsmidler og gunstige handelsbetingelser. EUs felles politikk overfor Cuba var en respons på den amerikanske kongressens Helms-Burton lov, som var ment å stramme til USAs handelsembargo og gjøre handel og investeringer på Cuba vanskeligere for andre land enn USA.  

De tidligere østblokklandene innen EU og Spania har vært uenige om hvordan den europeiske unionen skal forholde seg til diktaturet på Cuba. Både den forrige spanske regjeringen ledet av sosialdemokrater og den nåværende konservative regjeringen i Spania har av hensyn til egne økonomiske interesser arbeidet for å få fjernet EUs felles politikk, og for å gi Cuba bistand og gunstige handelsbetingelser. Frankrike, Belgia og Portugal har støttet Spania.

De tidligere Østblokklandene, Tsjekkia, Polen og Slovakia, har arbeidet for å opprettholde krav til Cuba om demokrati og menneskerettigheter. De tidligere østblokklandene har ikke vært villige til å la EU forlate sin felles strenge politikk overfor Castro-regimet. De har i EU fått støtte av Tyskland og Storbritannia. Både Spania og de mange tidligere østblokklandene har erfaringer med overganger fra diktaturer til demokratiske regimer. Landene i EU kan ved sine egne erfaringer spille en viktig rolle i den transformasjonsfase som kan bli resultatet av endringene som er ferd med så skje på Cuba.

Leder for den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning, ELizardo Sanchez, oppfordrer EU til å kreve frigivelse av alle politiske fanger på Cuba, kreve demokratiske valg der alle politiske partier får lov å stille til valg og at regimet må slutte å trakassere, arrestere og fengsle politiske motstandere. Sanchez minner om at USA fikk rundt 50 politiske fanger frigitt og har hatt flere møter med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba i den første fasen av USAs forhandlinger med Castro-regimet.


Kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning.
Elizardo Sanchez i midten under en presskonferanse.

Allerede for fire år siden lovet Raul Castro i forhandlinger med den europeiske union og paven å frigi alle politiske fanger. EU har en forpliktelse til å stille krav overfor Castro-dynastiet i motytelse mot å forlate EUs felles politikk overfor Cuba. Castro-regimet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre i de parallelle forhandlingene om normalisering av handelsrelasjoner med Cuba. Både amerikansk og europeisk næringsliv presser på for å få fortgang i normalisering og nye muligheter for investeringer. Castro-dynastiet har interesse av å sikre egne økonomiske og politiske maktposisjoner i det cubanske samfunnet i de transformasjonsprosessene som tvinger seg frem på Cuba. Castro-dynastiet har styrt Cuba i tråd meg egne interesser og ikke tatt hensyn verken til folket eller til opposisjonen som med demokratiske midler har kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Under mitt opphold på Cuba juli 2014 intervjuet jeg i skjul for det hemmelige politiet den uavhengige journalisten Ivan Hernandez Carrillo bl.a. om EUs forhold til Cuba. Ivan Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Den frie cubaner», i regionen Matanzas. Carillo var en av de 73 som ble fengslet i 2003, og som etter press fra paven og EU ble sluppet ut i 2011. Han hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter». Carillo ble dømt for brudd på loven om fiendtlig propaganda.


Ivan Carrillo viser L-tegnet,
Libertad - Frihet.

«Castro-regimet er flinke til å holde dialoger gående over lang tid. Det blir pratet mye. Regimet får vist overfor omverden en påstått vilje til forbedringer for demokrati og menneskerettigheter. Samtidig skjer det ingen reelle endringer. Regimet oppnår å få regjeringer i dialog til å holde avstand til opposisjonelle», påpeker Carrillo. Han fortsetter: «Regjeringenes pågående dialoger med cubanske myndigheter gjør det vanskeligere for opposisjonelle å spre informasjon til verden utenfor om den reelle situasjonen for opposisjonelle og politiske fanger på Cuba.»

(Intervjuet skjedde som nevnt i juli, før initiativet til normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba, som ble offentliggjort 17. desember.)

Carrillo utdyper: «USA er mye flinkere enn de europeiske landene til å stille krav til regimet. USA gir ikke konsesjoner til regimet før krav om demokrati og menneskerettigheter virkelig blir innfridd fra regimets side. Spanias arbeid for å løse opp i EUs felles strenge politikk overfor Cuba er naivt. Spanjolene vet godt hva frankisme er, men kommunisme har de ikke opplevd», slår Carillo fast.


Cubanske opposisjonelle. Ivan Carrillo og
Elizardo Sanchez lengst til høyre.

«Det er viktig at politikere og regjeringer som har kontakt med det cubanske regimet, stiller strenge krav om demokrati og menneskerettigheter. Før regjeringer innvilger regimet gunstige handelsbetingelser og bistandsmidler, må de forsikre seg om at regimet faktisk frigir politiske fanger. De må forsikre seg om at regimet reelt redusere omfanget av politisk undertrykkelse overfor opposisjonelle. De må forsikre seg om at regimet faktisk tillater økt ytringsfrihet og at situasjonen for menneskerettigheter faktisk bedrer seg», understreker Carrillo. På spørsmål fra meg svarer Carrillo etter å ha tenkt seg om, at han ble arrestert og anholdt mellom en og tre dager hele 30 ganger i 2013.  

«I en rapport skrevet av en ambassade fra et europeisk land ble trakassering av meg omtalt. Det forårsaket at jeg i noen måneder tid slapp å bli trakassert av det politiske politiet. Men selv ikke alle de tidligere østblokklandene er upåvirkelige for press fra Castro-regimet. Et av de tidligere østblokklandene hadde latt meg få lov å bruke internett på ambassaden. På et tidspunkt forklarte ambassaden meg at de ikke kunne fortsette å la meg få bruke internett hos dem lenger. De ville ikke risikere å ødelegge den gode dialogen de hadde med regimet om demokrati og menneskerettigheter», forteller Carrillo.  


Marcelino Abreu Bonora sultestreiket
 under oppholdet i fengsel fram til
han ble satt fri  i oktober 2014.

Jeg har ikke fått snakket med Ivan Carrillo siden jeg besøkte ham i juli 2014. Rett etter at initiativet om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba ble annonsert 17. desember ble demokratiaktivisten Marcelino Abreu Bonora arrestert og banket opp av politiet for å ha hatt på seg et plastarmbånd med ordene «endring», «cambio», skrevet med store bokstaver. Abreu hadde blitt satt fri i oktober etter å ha sonet en lengre dom for å ha delt ut løpesedler og ha ropt slagord mot regimet. Abreu var fra regionen Matanzas. I fengsel ble Abreu nektet legetilsyn for skadene all julingen fra politiet hadde påført ham. Abreu sultestreiket i fengsel.





Marcelino Abreu Bonora med skjorten
han hadde på seg da han ble banket opp av politiet.

Carrillo skrev om Abreu og fikk artiklene spredd til verden utenfor gjennom ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. Etter syv dager i fengsel ble Abreu satt fri. Uavhengige journalister spiller en viktig rolle på Cuba i dag.
Den europeiske union bør kreve frigivelse av alle politiske fanger før EU starter forhandlinger med cubanske myndigheter om normalisering av forbindelser mellom EU og Cuba. EU bør også etablere kontakt med opposisjonelle og det uavhengige sivile samfunn på Cuba, slik USA har gjort i den avsluttete første fasen av USAs forhandlinger med Castro-dynastiet. Castro-dynastiet må ikke få lov å spille EU og USA ut mot hverandre ved å lokke med investeringsmuligheter for europeisk og amerikansk næringsliv.

Svar til Terje Enger - Debattinnlegg i VG mandag 16. februar.

Mitt første innlegg i debatten - onsdag 4. februar, kan du lese på denne bloggen.

NRK-journalisten Gro Holm har ikke svart på mitt innlegg, men det gjorde Terje Enger fra Cubaforeningen i Norge.

Terje Engers svar fredag 6. februar, "Cuba-blogg - Miami Style" har jeg ikke rett til å gjengi på denne bloggen uten Engers godkjennelse.

Kort gjengivelse: Min blogg mente Enger var basert på informasjon fra det cubanske eksilmiljøet. De er igjen finansiert av amerikanske skattebetalere og State Department. Cubanske opposisjonelle er alle betalt av USA og deltar i en kampanje for å svartmale Cuba. Opposisjonelle hjelper USA å ødelegge Cuba. USA er "bølla i klassen" i Latin-Amerika, og alle de latin-amerikanske landene står samlet mot USA. Latin-amerikanske land tar avstand fra USAs forsøk på å isolere Cuba. USA isolerer seg selv ved politikken de fører overfor Cuba, og det har også utenriksminister John Kerry innrømmet. President Barack Obama har innrømmet at USAs Cuba-politikk har vært mislykket, men hensikten bak USAs politikk er jo altså slik Enger ser det, å ødelegge Cuba. Det er ikke anti-amerikanisme å påpeke at USA ønsker å ødelegge Cuba, mente Enger.

 

Her er mitt svarinnlegg til Terje Enger - på trykk i VG Mandag 16. februar.

 

Det som egentlig foregår på Cuba.

Alle Terje Engers antagelser i innlegget i VG (6.februar) om min blogg er feilaktige, med ett unntak.

Godseiersønnen Fidel Castro har styrt Cuba som om det var hans eget og familiedynastiets private storgods. Diktaturet har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet på Cuba i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Det sosialistiske mennesket burde ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Hvorfor har regimet så mange politiske fanger?

Alle Terje Engers antagelser i innlegget 6.2. om min blogg er feilaktige, med ett unntak. Flere av artiklene fra bloggen er basert på artikler fra det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP. Lederen for ICLEP, den uavhengige journalisten Normando Gonzalez Hernandez, ble i 2003 dømt til 25 års fengsel for å ha skrevet artikler om korrupsjon og vanstyre på Cuba. I 2010 mottok han den norske forfatterforeningens ytringsfrihetspris. ICLEP er bl.a. finansiert av midler fra Fritt Ord. Hernandez ble frigitt i 2010 (ikke 2011, som jeg feilaktig skrev i versjonen som kom på trykk i VGs papirversjon). Nå bor han i Florida, i likhet med mange av cubanerne som har forlatt Cuba siden revolusjonen.

De opposisjonelle på Cuba livnærer seg ved penger de mottar fra slektninger i eksil og ved arbeid i den svarte økonomien. Penger sendt fra eksilcubanere er ved siden av turismen blant de få inntektskilder for cubanere det kommunistiske vanstyret ikke har klart å kvele. Nabolagskomiteer og hemmelig politi hindrer de opposisjonelle i få lovlig arbeid. Regimets vanstyre gjør den lovlige økonomien så ineffektiv at svartebørshandel er nødvendig for å overleve, for den vanlige cubaner. Opposisjonelle blir imidlertid arrestert for deltakelse i den svarte økonomien regimet ser gjennom fingrene med at størstedelen av befolkningen deltar i. Mange som er fengslet for svartebørshandel er i realiteten politiske fanger.

På bloggen har jeg publisert intervjuer jeg har gjort med uavhengige journalister og demokratiaktivister under mine opphold de fem siste somrene på Cuba. Etter å ha vært i kontakt med den dekorerte krigshelten og uavhengige journalisten Raul Risco, ble jeg juli 2013 arrestert og forhørt av det cubanske hemmelige politiet. Jeg hadde ikke gjort noe ulovlig utover å ta med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene må holde utstyret de bruker for å lage illegale aviser skjult for det hemmelige politiet. Artiklene deres forteller cubanere, ICLEP og meg hva som egentlig foregår på Cuba. Lar man seg leie rundt av representanter for regimet, når man besøker Cuba, får man se det diktaturet vil at man skal se.


(Historien om da jeg ble arrestert har jeg publisert på denne bloggen, "Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio".)

 

Gro Holm og Cuba - debattinnlegg i VG - Onsdag 4. Februar.

Debattinnlegg i VG Onsdag 4. februar.

GRO HOLM OG CUBA.

I en artikkel i en uavhengig, ulovlig, cubansk lokalavis 2. februar blir samtalene mellom amerikanske myndigheter og Castro-regimet beskrevet som et sjakkspill som foregår bak ryggen på det cubanske folk. Skal det cubanske folk fremdeles måtte knytte sin skjebne til dynastiet som siden 1959 har beholdt makten ved udemokratiske metoder. Castro-dynastiet har undertrykket befolkningen ved et «Stasi»-lignende hemmelig politi, et vilkårlig rettsvesen, et ensrettet medie- og informasjonsmonopol og ved å arrestere alle som opponerer mot regimets udemokratiske metoder. Norske journalister bør være kritiske til stormakten USAs politikk, men de bør ikke la sin forståelse bli blindet av ukritisk antiamerikanisme.

Journalisten Gro Holm viser manglende forståelse for hvordan et totalitært diktatur fungerer. Kveldsnytt mandag 2. februar viste Holms reportasje om den norske utenriksministers møte med «såkalte opposisjonelle» på Cuba. Brende inviterte til møtet den opposisjon som det totalitære regimet tillater. Representanten for «Cuba Posible» som uttalte seg i reportasjen, representerer en overfor regimet forsiktig kritisk, men likevel medgjørlig opposisjon. «Cuba Posible» kritiserte i reportasjen «den uforsonlige» opposisjonen.

Hvordan regimet behandler «uforsonlig» opposisjon blir behandlet i Human Rights Watchs World report 2015. Cuba blir kritisert for å ha politiske fanger, praksis med vilkårlige fengslinger, manglende advokatbistand og for å ha nektet menneskerettighetsorganisasjoner å besøke fanger i fengsel. Cubanske myndigheter blir også kritisert for å ha dårlige sanitære forhold i overbefolkete celler, å nekte fanger medisinsk behandling og å nekte fanger å få besøk fra familie.

Gro Holm har slukt regimets propaganda. Castro-dynastiet har skjult undertrykkelse av presse- og ytringsfrihet, krenkelse av menneskerettigheter, økonomisk vanstyre og korrupsjon, ved å spille på antiamerikanisme. De har fremstilt uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere som agenter for imperialistmakten USA og forrædere med manglende nasjonalt sinnelag. Opposisjonelle som ikke lar seg skremme av mangel på presse- og ytringsfrihet på Cuba, bør lyttes til av Holm og andre norske journalister som rapporterer fra øya.

Da jeg ble arrestert i Pinar del Rio

Juli 2013 ble jeg arrestert. Natten før hadde jeg vært i kontakt med den tidligere fengslete uavhengige journalisten og krigshelten fra Cubas krig i Angola, Raul Risco. Jeg hadde ikke gjort noe galt utover å ha med meg bøker av Alexander Solsjenitsyn, George Orwell og Reynaldo Arenas, samt en stiftemaskin og to minnepinner. De uavhengige journalistene jeg kjenner på Cuba må gjemme utstyret de bruker til å lage illegale aviser, slik at ikke det hemmelige politiet får beslaglagt det.

Fidel Castro 2014

 

 

Etter at jeg hadde spist frokost presenterte en mann i militær uniform seg for meg på pensjonatet jeg bodde. Han beslagla passet mitt og sa jeg måtte følge ham til politiets hovedkvarter i Pinar del Rio. Etter halvannen times venting ble jeg brakt inn på kontoret til en sjarmerende, intelligent offiser i begynnelsen av 50-årene. En liten, rødhåret, tykk kvinne i slutten av 40-årene jeg ble fortalt var Pinar del Rios kommunistpartis ideologiske leder noterte ned alt vi snakket om i den tre kvarter lange samtalen.

Min venn Raul Risco hadde instruert meg om ikke å la meg lure til å snakke om politikk hvis jeg skulle bli arrestert. Det rådet fulgte jeg. Jeg spilte rollen som uskyldig turist. De fikk ikke noe på meg, til den rødhårete kommunistlederens åpenbare frustrasjon. Hun og offiseren utøvde en godt innstudert «good cop, bad cop»-rutine. Offiseren ledet samtalen og fremstod som vennlig, høflig, nysgjerrig, dannet. Hun noterte mens hun satt taus og kontrollert sint og ytret med jevne mellomrom innette, korte, krenkete kommentarer om utakknemlige utlendinger som fikk nyte paradis på Cuba, og likevel var frekke nok til å prøve å ødelegge for cubanerne. Hun tittet med jevne mellomrom bort på offiseren og ventet åpenbart på et signal fra ham om å kaste seg ut i utskjellinger. Han ga henne signaler om å holde tilbake. En del av rutinen var tydeligvis at hun skulle være hans dobermans pincher som han slapp løs på de arresterte de to sammen forhørte. Å slippe henne løs på en turist offiseren skjønte var blitt godt instruert, skjønte han var klokt å la være.

Turistindustrien er den eneste delen av økonomien som fungerer på Cuba. Å arrestere og trakassere norske lærere vil kunne være skadelig for turistindustrien. Det ville ha blitt å vanskelig å overbevise  internasjonal presse om at norske lærere «egentlig» er agenter finansiert av CIA. Offiseren så det mest hensiktsmessig å sette meg fri med en klar advarsel om at jeg ville bli utvist om jeg som han sa; «blandet meg inn i politikk på Cuba».

Fidel Castro 2014

Cubanere i Pinar del Rio som er blitt arrestert og utsatt for offiseren og hans dobermans pincher av en kommunistleder er neppe blitt behandlet med den samme hensynsfullhet som jeg ble. Den uavhengige avisen i Pinar del Rio der journalisten Raul Riscos arbeider rapporterer om ukentlige arrestasjoner av noen timer eller noen dagers varighet, der de arresterte får en helt annen behandling enn den jeg ble til del. Rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner viser at i januar 2015 utførte Castro-regimet 178 kortvarige arrestasjoner på politisk grunnlag. 178 er det laveste antallet i løpet av en måned på fire år.

Ledere for opposisjonen på Cuba har vært tydelige på at de ønsker en rettsprosess når Castro-dynastiet forlater makten, der de som har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettigheter vil bli dømt i en rettferdig rettssak. Offiseren fra Pinar del Rio og den ideologiske lederen for Kommunistpartiet i Pinar del Rio må kanskje forvente en rettsprosess mot dem etter et regimeskifte.

 

Internett, overvåking og tvungen medgjørlighet på Cuba

På Cuba er bruk av internett strengt kontrollert av regimet. Lisens kan bli gitt til privatpersoner som f.eks. de som driver bed & breakfast, casa particular, eller andre som trenger å bruke nettet for turistnæring eller annen næringsvirksomhet. Timeprisen for å bruke nettet blir holdt kunstig høyt av myndighetene. De fleste cubanere må i likhet med turister på Cuba besøke internettkafeer der prisene er så høye for vanlige cubanere, at de ikke har råd til å bruke nettet. En vanlig månedslønn for en cubaner er 20-30 $, bruk av internett koster for en time 4 $.  

Cuba tillater internett - takk Raùl!

På Cuba finnes imidlertid en erstatning for internett, et cubansk intranett, S-nett. S-nett blir brukt av ungdommer til å spille cubanske utgaver av spill som Call of Duty, laste opp filmer, avtale fester og avtale turer til stranda. Intranettet er tilgjengelig for 9 000 datamaskiner som befinner seg i Havanna og områdene rundt Havanna.  2 000 datamaskiner skal være i bruk daglig til å chatte, fortelle vitser og laste opp bilder. En cubansk ufullstendig etterlikning av Facebook er tilgjengelig. En etterlikning av Wikipedia er ufullstendig, men blir jevnlig oppdatert av enkeltpersoner som har tilgang til internett. De mange brukerne av Wi-fi i nettverket, og den strenge politikken regimet fører for å godkjenne lisenser, tilsier at mange Wi-fi-brukere gjør dette illegalt. Myndighetene ser gjennom fingrene med den ulovlige utbredelsen og bruken av S-nett mot at brukerne stilltiende aksepterer ikke å formidle pornografi, diskutere politikk eller forsøke å koble seg direkte til internett.

Representanter for regimet overvåker S-nett og kan stenge brukere som blir ansett å bryte reglene for bruk ute for en dag eller for evig dersom overtredelsen ansees som alvorlig. Kan det være representanter for regimet med tilgang til internett som oppdaterer etterlikningen av Wikipedia med utvalgt informasjon fra internett? Kilder på Cuba hevder S-nett ikke er finansiert av USA eller andre utenforstående, men er et produkt laget av kyndige unge dataingeniører på Cuba. Dataingeniørene som har videreutviklet S-nett aksepterer rammene myndighetene setter for deres aktivitet, ikke porno og ikke politikk, men hvor lenge kan myndighetene bevare full kontroll over intranettet som foreløpig bare dekker 9 000 brukere i Havanna og omegn?
  
Militæret kontrollerer den delen av økonomien som kommer mest i kontakt med verden utenfor Cuba, turistene som møter ansatte i turistnæringene. Militæret på Cuba utøver statens eierskap over de statlige hotellene. Resten av turistnæringen, bed & breakfast og internettkafeer kontrollerer regimet ved statlige kontrollører. De cubanerne som er så heldige stilt økonomisk at de får arbeide i turistnæringen vet at regimet kontrollerer dem.  

Internettkafè med vertinne

Internettkafeene er velkjente for norske turister på besøk på Cuba. Nordmenn er blitt kjent med hyggelige verter og vertinner på internettkafeene. Kafèverter og vertinner kontrollerer cubanere og turister som gjør bruk av internettkafeer. Vertene og vertinnene blir igjen utsatt for streng kontroll. De vet at de kan mist arbeidet dersom de lar internett bli brukt til handlinger regimet ikke tillater eller brukt av personer regimet mistenker utfører handlinger regimet ikke tillater. Regimet styrer cubanernes hverdagsliv ved å skape frykt.

Selv har jeg under opphold på Cuba hatt kontakt med tidligere fengslete uavhengige journalister. Derfor er jeg blitt overvåket, arrestert og forhørt av det politiske politiet, men ikke fengslet. Nettilgang for min mobil er blitt sperret.

Etter at jeg ble arrestert har jeg de gangene jeg har besøkt internettkafeer fått nettilgang sperret for meg. To nettvertinners håndtering av det å sperre en for dem ukjent utlendings tilgang til bruk av internett ved besøk i internettkafe har gitt meg verdifull innsikt i den kollaborasjon og tvungen medgjørlighet diktaturet krever fra vanlige mennesker i hverdagslivet.

Den ene vertinnen ved den ene internettkafeen hadde jeg vekslet hyggelig småprat med ved de foregående somres besøk i Havanna. Ved mitt besøk sommeren 2014 hilste kvinnen i begynnelsen av 50-årene hyggelig på meg, som ved de forrige somrene jeg hadde vært på besøk i internettkafeen der hun arbeidet. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe ulovlig. Planen var å sjekke mail og lese norske aviser. Mobilen min hadde myndighetene sperret, så jeg hadde ikke vært i kontakt med familien hjemme i Norge på flere uker.

Jeg ble tilvist et avlukke, men måtte først logge meg ut av gmail-kontoen italieneren jeg overtok avlukket fra hadde glemt å logge seg ut av. Da jeg forsøkte å logge meg på min gmail-konto skjønte jeg at vertinnen eller en annen hadde stengt meg ute fra nettilgang. Da jeg satte meg ned i avlukket ble hun av en eller annen informert om at jeg var blant dem som ikke skulle få bruke nettet. Jeg henvendte meg til vertinnen og spurte påtatt uskyldig hvorfor jeg ikke hadde tilgang. Hun møtte blikket mitt med et nå kaldt, mildt bebreidende blikk. Det var som om hun sa: «Burde jeg ikke ha forstått at ved å utfordre makthaverne på den måten hun skjønte jeg måtte ha gjort, ble hun nødt til å gjøre det hun nå måtte gjøre mot meg. Var jeg så naiv at jeg hadde forventet en annerledes adferd fra henne, og at hun skulle risikere det gunstige levebrødet som internettvertinne?» Jeg slo ned blikket og la på bordet pengene jeg skyldte for det kvarteret jeg hadde prøvd å komme inn på nettet. 

Den andre nettvertinnen fra den andre internettkafeen hadde jeg pratet hyggelig med flere ganger. Sommeren året før hadde jeg spurt henne om råd for å finne en butikk som solgte kjoler da jeg og to andre nordmenn skulle besøke bestemor i familien vi var blitt kjent med. Jeg ble tilvist et avlukke, men også her fikk jeg ikke nettilgang. Den sympatiske, varme kvinnen i midten av 30-årene med den smittende latteren lot som hun ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk nettilgang. Det skinte gjennom at hun visste godt hvorfor, og hun hadde dårlig samvittighet. Hun så veldig ulykkelig ut og ga meg et trøstende klapp på skulderen. Jeg hadde i de fire forrige somrene på Cuba ikke sett henne ha kroppskontakt med besøkende på internettkafeen. Jeg tilbød meg å betale for det påbegynte kvarteret slik reglene tilsa at man måtte. Denne regelen ble strengt håndhevet ved alle internettkafeer jeg har besøkt i løpet av flere somre på Cuba. Hun avfeide meg med en håndbevegelse.

Hver gang jeg siden i løpet av den uken jeg oppholdt meg i den lille byen passerte forbi utenfor internettkafeen snudde hun seg mot meg og vinket energisk og smilende. I løpet av de forrige somrene jeg hadde oppholdt meg i denne byen og hun hadde arbeidet ved nettkafeen, hadde hun ikke vist meg en tilsvarende oppmerksomhet. Hun var et godt, dannet menneske som skammet seg over hva diktaturet tvang henne til å gjøre overfor en person hun ikke hadde noe imot.



Mitt møte med de to internettvertinnene ga meg innsikt i de omkostninger det har for vanlige mennesker å måtte leve sitt dagligliv i et samfunn som stiller vanlige mennesker overfor ubehagelige valg. Regimet krever av dem at de behandler ikke bare utlendinger, men også sine medborgere på måter som er en belastning for samvittigheten dersom de vil beholde et arbeid de trenger for å holde familien sin fra fattigdom.

Til vanlig er jeg lærer. Jeg forstår at hadde jeg levd på Cuba kunne jeg ha vært lærer for en av sønnene til den på denne bloggen tidligere nevnte opposisjonelle Sarah Marta Fonseca. Kanskje ville jeg ha blitt avkrevet å konstruere årsaker til at barna til «kontra-revolusjonære» foreldre kunne bli utvist? Sarah Martas ene sønn, Julito Fonseca, ble utvist fra idrettshøyskolen der han var student. Rektor hevdet overfor Julito at han ikke fortjente bedre med sine «kontrarevolusjonære foreldre». Hva ville jeg ha gjort dersom jeg hadde vært Julitos lærer og min familie var avhengig av min inntekt?

Kilder: ICLEPs nettsider.

På Cuba er noen likere enn andre.

Revolusjonen i 1958 hadde nok som målsetning å skape et samfunn preget av likhet. På Cuba i dag er noen likere enn andre. Etter 56 år med Castro-brødrenes eneveldige makt er de sosiale forskjellene store på Cuba.



Tidligere ansatt med ansvar for Fidel Castros
 sikkerhet, Juan R. Sànchez, har skrevet
 en bok om Fidels luksusliv.

En taxisjåfør forklarte for meg de store sosiale forskjellene som har oppstått på Cuba de siste årene, og særlig under Rauls reformer. «De som har en jobb med tilknytning til turistindustrien eller enda bedre en jobb i de få utenlandske firmaene som er etablert på Cuba, har gode økonomiske kår sammenlignet med den øvrige befolkningen», forklarte taxisjåføren. «Cubanere foretrekker usikre jobber der de kan håpe på tips fra utlendinger i dollar. I arbeid deres utdannelse gjør dem kvalifiserte til, tjener de luselønn i form av mellom 15 og 20 dollar i måneden», (rundt 150 kroner i måneden). Han utdypet: «Mange cubanere er avhengige av tilsendte penger fra slektninger som bor og jobber i utlandet. De familiene av cubanere som verken har jobb i turistindustri eller får tilsendt penger fra utlandet, møter jeg av og til i bruktbutikkene for salg av klær», fortalte han. «Disse har det tøft på Cuba i dag.»

Taxisjåføren så frem til at en ny generasjon ved partibyråkraten Miguel Diaz Canel skulle overta og gjennomføre kraftige reformer han mente var nødvendige på Cuba. Taxisjåføren var positiv til Rauls reformer, men mente den gamle «revolusjons-generasjonen» ved Castro-brødrene ikke ville være i stand til å gjennomføre de nødvendige reformene.



Sanchez' bok forteller om Fidels 20 storgods,
en øy og tre yatcher til disposisjon.

Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden. Bør den cubanske befolkningen likevel stole på at den påbegynte økonomiske transformasjonsprosessen ikke vil ende med at de som sitter på medie- og informasjonsmonopol ivaretar interessene til sin egen gruppe av partibyråkrater?

Vil Castro-dynastiet sikre seg selv nøkkelposisjoner og privatisert eiendom i det nye økonomiske systemet som er i ferd med å oppstå på Cuba?

Bilde av Fidel og sønnen Fidelito -
"En dag skal alt dette bli ditt, min sønn",
 eller sa Fidel noe annet til sønnen sin?

Jeg spurte taxisjåføren om han kjente til den overgangen fra statsdirigert planøkonomi til markedsøkonomi som hadde foregått i Russland og i Øst-Europa etter murens fall. «Vi cubanere får ikke noe informasjon om dette i TV-kanalene eller i Grandma», svarte taxisjåføren. (Grandma er Cubas svar på Sovjets «Pravda»). Elitene i kommunistpartiet er ikke ukjente verken med transformasjonsprosessene som foregikk i kommunistlandene etter murens fall eller overgangsprosessene til kapitalisme i Kina og Vietnam, land kommunistpartiets elite på Cuba forsøker å herme etter.

I slutten av september 2013 besøkte Fidelito Castro, Fidels sønn, Norge. I NRK Radio fikk han uimotsagt fremheve hvor udogmatiske regimet nå var blitt. Regimet var i følge ham, kun opptatt av å innføre på Cuba økonomiske virkemidler som kunne forbedre den cubanske økonomien, uavhengig av ideologiske merkelapper. På vegne av regimet fikk han også lov å understreke med hvilket alvor de ville hindre at transformasjonsprosessen fra planøkonomi til markedsøkonomi skulle skje for raskt, slik han bekymret seg for at det var i ferd med å skje i Vietnam. Fidelito fikk ingen spørsmål om brudd på menneskerettigheter eller andre kritiske spørsmål. Intervjuet ble avsluttet med et spørsmål vi, i følge journalisten, alle lurte på, nemlig; «Hvordan går det med helsa til Fidel?». Fidelito kunne forsikre om at det stod bra til med pappaen hans, el comandante.

Fidelito Castro - Fidels sønn.